MIn X var i sorg

[AnonymBruker]

Jeg skriver her, fordi jeg tror jeg kan høre hva andre sørgende tenker.

Jeg traff for et år siden han jeg trodde var mannen i mitt liv. Etter 7 mnd tok det slutt, han følte at det manglet noen følelser. Det var ikke intenst nok. dette er nå 5 mnd siden.

Lang historie kort, dette er ikke en helt normal situasjon, og vi har kommunisert i etterkant, men bare elektronisk. Og snakket sammen omsider igår.

Da vi traff hverandre så hadde han helt nylig mistet sin elskede. Hun døde brått og brutalt. Han rakk aldri å bearbeide dette i forkant før vi traff hverandre, for vi falt pladask.

Han synes hele situasjonen selv er vanskelig, for han er jo så glad i meg, føler jeg er den perfekte, men følelsesmessig klarer han ikke være der han føler han bør. Derfor har vi nå avklart en avstand, skal ikke vente på hverandre. Jeg klarer ikke det, må gå videre. Men det er vondt, vondt for begge to.

Er det noen som har noen erfaringer, tanker, refleksjoner?

[Gjest Pia]

Åj..Det hørtes veldig vanskelig ut. Jeg tror det er lurt at dere ikke venter på hverandre, men heller tar det som det kommer og ser hva som skjer.. Huff..Fikk vondt av tanken på situasjonen din/deres..

Men det er vel egentlig ikke så mye annet å gjøre enn å se hva som skjer. Jeg tror ikke du burde sitte å vente på han, det er som oftest aldri lurt å vente på den måten. Tror det bare skaper "uro" og forvirring. Ikke lykke i alle fall.

Men du kan jo ha litt kontakt med han? Eller, om du er veldig forelsket i han, så kanskje ikke.. Jeg vet ikke helt, men ønsker deg lykke til.

Du må bare tenke ut selv hva du tror er best for deg fremover, ikke la deg være alt for trist på hans vegne, for da kommer du til å bli kjempe trist selv å. Har en eks som jeg møtte da han var deprimert (tok lang tid før jeg skjønte det), men det gjorde meg KJEMPE deprimert. Når jeg skjønte dette dro jeg i fra han..Nå hadde ikke vi noe godt forhold heller da for å si det slik. Var bare 18-19år da, han var 27. Det var et kjempe tungt år.. Men din situasjon blei ganske anderledes.

Lev videre som normalt, og ta det som det kommer.

[AnonymBruker]

Åj..Det hørtes veldig vanskelig ut. Jeg tror det er lurt at dere ikke venter på hverandre, men heller tar det som det kommer og ser hva som skjer.. Huff..Fikk vondt av tanken på situasjonen din/deres..

Men det er vel egentlig ikke så mye annet å gjøre enn å se hva som skjer. Jeg tror ikke du burde sitte å vente på han, det er som oftest aldri lurt å vente på den måten. Tror det bare skaper "uro" og forvirring. Ikke lykke i alle fall.

Men du kan jo ha litt kontakt med han? Eller, om du er veldig forelsket i han, så kanskje ikke.. Jeg vet ikke helt, men ønsker deg lykke til.

Du må bare tenke ut selv hva du tror er best for deg fremover, ikke la deg være alt for trist på hans vegne, for da kommer du til å bli kjempe trist selv å. Har en eks som jeg møtte da han var deprimert (tok lang tid før jeg skjønte det), men det gjorde meg KJEMPE deprimert. Når jeg skjønte dette dro jeg i fra han..Nå hadde ikke vi noe godt forhold heller da for å si det slik. Var bare 18-19år da, han var 27. Det var et kjempe tungt år.. Men din situasjon blei ganske anderledes.

Lev videre som normalt, og ta det som det kommer.

Hei takk for svar. LItt interessant at du skulle nevne akkurat det, jeg var også sammen med en som var deprimert en gang, og opplevde det akkurat som deg. Ble bare helt tappet for energi og overskudd. Det er riktignok ikke situasjonen nå, men å leve på vent eller i en uavklart situasjon er også ødeleggende. Det er vanskelig å gi slipp, ordentlig slipp. For her snakker vi ikke om ulikheter, krangler eller konflikter men et følelsesmessig vakuum. Men nå er avtalen å nettopp gi slipp, og så får tilfeldighetene avgjøre. Likevel viktig kjenner jeg å klare å innstille meg på at det er over så jeg ikke får en overraskelse senere, og jobbe med å gå videre. Selv om det er utrolig tungt, og det er ikke lettere å vite at det er tungt for han og. Jeg kjente bare at det ble umulig å leve i en "kanskje" situasjon, bedre å ta avgjørelsen og sorgen, krumme nakken og forsøke å gå videre....