Psykisk knekk?

[AnonymBruker]

Iløpet av hele mitt liv har jeg opplevd mye motgang som påvirker meg nesten hver dag i hverdagen. Jeg har blitt løyet løyet til jeg var 12 år om hvem som var faren min. Fant han ved en tilfeldighet når jeg var 18 år(lang historie). Vi fikk god kontakt, men idet siste 2 årene har jeg følt at han bryr seg mer om seg selv. Jo gamlere jeg ble(26 år nå) ser jeg at han faktisk aldri har stilt opp for meg. Misten min kjære bestefar som var min farsrolle i mange år for 2 år siden. Gråter meg i søvn nesten hver kveld.

Jeg er kjent for å være den "tøffe" men jeg er så absolutt ikke det. Føler jeg må leve opp til det for jeg vant til det. Har altid følt at jeg må være det pågrunn av mye som har skjedd men nå klarer jeg ikke mer.. Føler meg så "ferdi" som det går ann å bli. Jeg har en datter på 2 år og det går utover henne. Jeg har ikke energi til lek morro å andre ting lengre.

Har aldri åpnet meg helt for noen siden jeg bestandi får høre at "ting ordner seg" hver eneste gang jeg prøver å lett litt på hjeret og jeg ser at de ikke forstår meg. Hvem kan jeg snakke med for å få personen i livet til å forstå alvåret i hvordan jeg har det?

Som sagt så er det gangske mye som har skjedd, jeg vil ikke nevne alt for jeg klarer ikke å sette ord på det.

[AnonymBruker]

Desverre så er det sånn at ingen bryr seg som oftest.

Tror jeg vet hvordan du har det.

Men jeg ser også at du nevner at du har et barn og jeg synes at barnet i seg selv burde gi deg nok livsglede.

Jeg har ikke barn selv, så jeg vet ikke om det jeg sier er riktig, men jeg tror barnet ditt burde være nok til å holde deg oppe.

[Gjest Gjest]

Søk hjelp hos fastlegen din og psykolog....de vil hjelpe deg.

[AnonymBruker]

Desverre så er det sånn at ingen bryr seg som oftest.

Tror jeg vet hvordan du har det.

Men jeg ser også at du nevner at du har et barn og jeg synes at barnet i seg selv burde gi deg nok livsglede.

Jeg har ikke barn selv, så jeg vet ikke om det jeg sier er riktig, men jeg tror barnet ditt burde være nok til å holde deg oppe.

Joda, hun er jo min livsglede men noen ganger blir det rett å slett for mye. Faren hennes jobber bort på turnus så jeg er for det mesta alene. Det blir veldig tungt og jeg vil flytte ifra der jeg bor nå til en annen plass for å starte på nytt. Få meg en jobb å nye mennesker irundt meg. Men det virker ikke som han sjønner alvåret i hvor mye jeg vil dette. Snakker det bort å later som ingen ting å sier ting ordner seg. Hva faan vet han om det liksom. Jeg blir så sliten av å bli motarbeidet hele tiden.

[AnonymBruker]

Først av alt

Mennesker som har møtt mye motgang kan ha lett for å glemme at de må elske seg selv. Er du på generelt bases fornøyd/lykkelig med livet ditt? Og deg selv?

Mitt råd er, vanskelig men ett godt råd, gi slipp på fortiden.

Annerkjen problemene du har og "konfronter" de. Godta at sorgen vil være der i dagene og kanskje årene fremover. Åpne deg helt til nære venner eller skriv her og gråt når du må. Det er helt greit å være lei seg. Ingen forventer at du skal smile og være sterk når du knapt har energi til å være mor for din egen datter.

Ikke fortreng fortiden, ta med deg alt du har lært fra all motgang og bli sterkere. Du har fått kjent på hvordan det er å ikke ha en far. Vil du at datteren din skal oppleve det samme med deg? Eller er du klar for å lære av den feilen? Er du mottakelig for hjelp til å komme deg videre eller føler du at du har kjørt deg fast?

Hvis du føler og tror du ikke klarer å komme ut av dette, så kontakt en profesjonell. Du trenger ikke å ha det sånn

[Wonders]

har en mor som jobber med dette, og forje uke feiret vi verdensdagen for psykisk helse. Og jeg vil gi deg en god link;

psykiskhelse.no