Hvor lang tid etter begravelse bør det gå før livet går videre?

[AnonymBruker]

Aner ikke hvor jeg skal legge denne tråden

Altså - jeg giftet meg i sommer, og fotografen tok seg gooood tid med bildene. Takkekortene kom i posten for 3 uker siden. Så vi skreiv dem og gjorde klart til å sende/dele ut. FØR vi fikk gjort noe med dem så tok en i min nære familie selvmord. Dette var en mann med små barn. Begravelsen har vært.

Kortene til alle andre enn min familie er sendt ut. Har ikke hjerte til å sende kortet til enken enda

Hvor lang tid bør det gå før vi gjør noe mer?

Lurer også på hvor lang tid det bør gå før jeg behandler enken "som før" igjen.

Har aldri vært borti liknende situasjoner før, heller ikke min mann.

[AnonymBruker]

Men i all verden, hvorfor skulle du ikke sende takkekort til henne??

[AnonymBruker]

Jeg ønsker ikke å sende henne takkekortet enda fordi jeg vet hun kommer til å ta det tungt å ikke se navnet til mannen sin på kortet. Sånn som jeg kjenner henne vil det være enda verre om jeg skriver navnet og så f.eks. sier at jeg skreiv det før han døde, så det er ikke noe alternativ.

[AnonymBruker]

Du kan jo bare skrive Fam. XX utenpå, og ikke bruke navnene.

[AnonymBruker]

Jeg ønsker ikke å sende henne takkekortet enda fordi jeg vet hun kommer til å ta det tungt å ikke se navnet til mannen sin på kortet. Sånn som jeg kjenner henne vil det være enda verre om jeg skriver navnet og så f.eks. sier at jeg skreiv det før han døde, så det er ikke noe alternativ.

Du trenger vel ikke å skrive noen navn på kortet? Folk som er i sorg trenger å få impulser utenfra for å komme seg videre. Et takkekort i postkassa kan bety kjempemye for henne. Eller du kan overrekke det personlig. Det verste men kan oppleve i en situasjon som hun er i er å føle seg usynlig og at andre unngår en.

[Meadow]

Nest etter savnet etter den døde, er det verste med å miste noen at folk ikke behandler deg som et normalt menneske i lange tider etterpå.

Jeg er fortsatt meg selv om jeg har mistet noen i min familie. Kanskje jeg var en litt blek versjon av meg selv i begynnelsen, men nettopp derfor var vel det jeg trengte mest at familie, venner og bekjente behandlet meg mest mulig som før - og heller var forståelsesfulle når jeg ikke orket å gjøre eller snakke eller hva som helst - poenget er at de grensene må den som sørger sette selv.

Det er ikke respektløst å sende takkekort nå synes jeg. Hun kommer til å skjønne hva det er, orker hun ikke å åpne det så er det hennes valg. Antakeligvis vil hun synes det bare er hyggelig - kanskje litt vemodig også, men det er en del av sorgprosessen.

Men, ikke velg på vegne av andre når de trenger å skånes. Det kan såre det mer enn det gagner.

[helenaa]

Det gjør sikkert vondt for henne å bli minnet om dette, men saken er vel at hun blir minnet på det omtrent hvert sekund hele dagen. Så i den situasjonen tror jeg det er mye bedre å bli husket på og sett, enn unngått. Jeg ville kanskje lagt ved et ekstra kort og skrevet at jeg tenker på henne, eller noe sånn. Det er jo tydelig at du bryr deg om hva hun føler - la henne vite det (men du trenger ikke skrive mer enn akkurat det - ord blir ofte veldig dumme i sånne situasjoner, så minst mulig kan være helt fint).

[SummerJoy]

Det gjør sikkert vondt for henne å bli minnet om dette, men saken er vel at hun blir minnet på det omtrent hvert sekund hele dagen.

[AnonymBruker]

Tusen takk for gode svar, alle sammen.