..

[AnonymBruker]

Hei!

En venninne av meg fikk spiseforstyrrelse for rundt et år siden, dette ble ettehvert veldig alvorlig og hun var nær døden en periode. Nå har hun blitt bedre, og har det mye bedre- heldigvis!

Men nå har den andre venninna mi fått det samme probleme, hun spiser lite og trener mye. Jeg ser ikke så mye til denne jenta med tanke på at vi bor et stykke fra hverandre, men det er ei jeg bryr meg veldig om. Når jeg treffer hun ser jeg hun er blitt mye tynnere, og hun innrømmer selv at hun ble påvirket av venninna og at hun tenker en del på dette.

Problemet nå er at jeg kjenner jeg begynner å bli påvirket av alt dette selv. Hver gang jeg har vert med denne venninnen føler jeg meg bare dårlig og får mange negative tanker, og det er slitsomt! Jeg er ikke akkurat sånn superfornøyd med meg selv heller.

Uff, hvordan skal dette ende

Vet ikke helt hva jeg egentlig ville med dette innlegget...

[Gjest Pittelillemeg]

Hei!

En venninne av meg fikk spiseforstyrrelse for rundt et år siden, dette ble ettehvert veldig alvorlig og hun var nær døden en periode. Nå har hun blitt bedre, og har det mye bedre- heldigvis!

Men nå har den andre venninna mi fått det samme probleme, hun spiser lite og trener mye. Jeg ser ikke så mye til denne jenta med tanke på at vi bor et stykke fra hverandre, men det er ei jeg bryr meg veldig om. Når jeg treffer hun ser jeg hun er blitt mye tynnere, og hun innrømmer selv at hun ble påvirket av venninna og at hun tenker en del på dette.

Problemet nå er at jeg kjenner jeg begynner å bli påvirket av alt dette selv. Hver gang jeg har vert med denne venninnen føler jeg meg bare dårlig og får mange negative tanker, og det er slitsomt! Jeg er ikke akkurat sånn superfornøyd med meg selv heller.

Uff, hvordan skal dette ende

Vet ikke helt hva jeg egentlig ville med dette innlegget...

Først: Så BRA at venninnen din har blitt bedre, og både hun og den andre jenta er kjempe heldige som har en venninne som deg som bryr seg så mye om de!

Vet ikke helt hva jeg kan si for å hjelpe, men jeg vet hvordan det er å ha spiseforstyrrelse. Så først: Aldri fall så langt at du mister kontrollen! Det er greit å ha ett sunt kosthold, trene regelmessig og være i god form, men det er så forferdelig vanskelig, vondt, altoppslukende å havne i den situasjonen at du ikke lenger har kontroll. Du mister mange, mange år av livet ditt. Til hva? Ingenting! Noe fælt som innfiltrerer deg og tar fra deg all friheten din. Du skyver bort venner, kjærester, familie, alle rundt deg blir til slutt ingenting. Alt livet ditt handler om er mat, mat, mat, trening, trening, trening, og til slutt klarer du ikke å nyte noen ting lenger. Alt det du før elsket blir til ingenting.

Jeg elsket å reise. Gjøre impulsive ting. Tegne, synge, være kreativ. Jeg var en lovende ung jente på bare 14 år som gjorde det bra i alt. Men nå sitter jeg her, 20 år gammel, og prøver fremdeles å få tilbake den samme følelsen jeg fikk av å f.eks reise, tegne og synge. Det har tatt så mange år av livet mitt, og jeg unner INGEN det samme.

Så. Jeg forstår veldig godt at det kanskje er lett å bli påvirket. Jeg vet ikke hvor gammel du er, men du virker rundt 16-17 år. Kan det stemme? I den alderen er det lett å bli påvirket av venner og familie, men det er nettopp da det er så forferdelig viktig å tenke over hvem man er, og hvilke prinsipper man har. Jeg er helt overbevist om at både du og den venninnen som du bekymrer deg for nå er både slanke og vakre. Prøv å være fornøyd med den du er. Tenk på at du fremdeles har friheten til å leve og nyte alt det gøye og spennende som skjer, og at du ikke bør ofre mulighetene dine for noe så vondt som en spiseforstyrrelse. Det bringer ingenting godt med seg. Prøv å være sterk. Tenk at du er en av de som er sikker på seg selv. En av de som er fornøyd med akkurat det utseende du har fått. Det er så mye bedre, og gir så mye tilbake enn å slanke seg til hjertet slutter å slå.