Uten jobb og utdanning i en alder av 27 år

[Gjest worthless]

Jeg er ei jente som har slitt med sosial angst i mange år nå.

Da jeg var yngre så reiste jeg en del-på egenhånd rundt om i verden,hadde ikke lyst å gå på skole,men å oppleve verden istedet.Gjorde som jeg ville.

Tok litt svarte jobber her og der,tenkte ikke noe særlig over det.

Da jeg var 20 så ble jeg sammen med en fyr,det forholdet varte i 6 år.

I løpet av den tiden så prøvde jeg å gå på skole-men gamle onde minner fra ungdomsskolen satte en stopper for det.Fikk angst av å være i klasserom...utdanningen gikk skeis.

Fikk jobb i en klesbutikk,rundt 30 jenter jobbet der.Angsten kom tilbake etter en stund her også da jeg følte meg utenfor.

Typen jeg hadde mistet sin kjære mor pga kreft,han ble deprimert og begynte å drikke.mye.Jeg ble deprimert pga dette og visste ikke hva jeg skulle gjøre for å hjelpe ham.Vi kranglet mye og forholdet var grusomt.men jeg holdt med ham pga at jeg var så glad i ham.

Min mor vokste opp i et barnehjem der hun ble mishandlet både psykisk og fysisk.Etter at dette kom frem i media,så begynte hun å svelge haugevis med skumle piller for å dempe angsten.Hun ble en pillenarkoman.Jeg var et nervevrak.Hver dag ventet jeg på at tlf skulle ringe og at noen sa: din mor har dødd av overdose.Mine små søsken som bodde med henne så henne i konstant pillerus hver dag og måtte leve med dette.Mens jeg var mange mil ifra dem og kunne ikke hjelpe noe særlig.det var fælt....Jeg reiste hjem så ofte jeg kunne,men det som møtte meg var så fælt å se på at jeg ble bare sintere og sintere for hver gang.Lei meg,deppa osv.

Jeg klarte å få en ny jobb.Flaks egentlig.Men jeg stortrivdes i jobben,og tenkte at her skulle jeg virkelig vise hva jeg var god for.Det gjorde jeg også,jeg jobbet beinhardt,tok intiativet til å gjøre alt det ingen andre gadd å ta,lærte meg alt som hadde med bedriften å gjøre.

Det endte med at jeg ble overarbeidet.Jeg mistrivdes jo hjemme med typen,jeg ville glemme alt som hadde med min mor å gjøre-så jeg jobbet meg ihjel.

Ble sykemeldt,fikk angst for å gå utforbi døra(var redd for å møte på folk fra jobben),så jeg satt bare inne da..gikk aldri ut.Forholdet mitt til typen gikk en viss plass.Han hatet at jeg bare satt der og stirret trist ut vinduet...men jeg turte ikke.var livredd.Sånn satt jeg i nesten 2 år.

En dag ble det slutt mellom typen og jeg.Jeg tenkte nok var nok-vi begge ødela livene våres ved å sitte hjemme og "kope".altfor unge.Jeg reiste hjem til min hjemby og til min familie.Som jeg selfølgelig savnet fælt.

Det er det smarteste jeg kunne ha gjort.

Jeg begynte å trene-masse(styrketrening),fikk vekk mye av angsten-MEN...jeg tør forstatt ikke gå i jobb.Eller intervju da.Har altfor store hull i cv'n til at noen vil ha meg.

Og spør de om hvorfor?hva skal jeg si? Jeg er en meget ærlig person og klarer nesten ikke å lyve.Så jeg er redd for at jeg hadde forsnakket meg og lagt ut om alt som har skjedd..

Jeg føler meg så utrolig dum.Jeg er 27 år gammel.ingen utdanning.ingen jobb.Det verste er at skal jeg ut på byn el i en annen sosial sammenheng så lyver jeg faktisk og sier jeg jobber som feks barnepasser.tar en hvit en.Vet bare ikke hva jeg skal si.Blir kjempestresset av dette...hater å lyve.Men orker bare ikke begynne å fortelle om hvorfor jeg ikke er i jobb-hvorfor jeg ikke har utdanning..osv.

Beklager hvis dette høres ekstremt sytete ut..Men dere aner virkelig ikke hvordan det er å sitte hjemme,se ut av vinduet å se på at andre mennesker går på jobbene sine.Jeg føler meg bare så trist...Og alt jeg har lyst til å gjøre er det som alle andre gjør.Jobbe..leve.

[Gjest Malha]

Hei. Har du fått noe behandling for angsten og depresjonen? Tror jeg ville ha kontaktet legen min og snakket med h*n først. Jeg er 25år og har ikke jobb eller utdanning, pga angst og depresjon. Men har gått til behandling og det har hjelpet masse. Så har mine perioder hvor jeg har jobbet og hatt ett "vanlig" liv.

Men for 2 år siden så fikk jeg meg en knekk, og holder på å komme meg igjen etter det. Og da har nav faktisk hjulpet en del. Har en avtale med de om at jeg kan jobbe i praksisplass og prøve ut forskjellige jobber, og om hvor mye jeg kan jobbe. Det har funket supert. Da kommer jeg sakte med sikkert tilbake til jobbhverdagen.

Pluss at jeg vurderer skole til neste år. Så ting kan bli bedre. Men man må virkelig "jobbe" med seg selv. Det er en tøff og lang kamp, men verdt det i lengden.

Masse lykke til videre

[Gjest worthless]

Hei. Har du fått noe behandling for angsten og depresjonen? Tror jeg ville ha kontaktet legen min og snakket med h*n først. Jeg er 25år og har ikke jobb eller utdanning, pga angst og depresjon. Men har gått til behandling og det har hjelpet masse. Så har mine perioder hvor jeg har jobbet og hatt ett "vanlig" liv.

Men for 2 år siden så fikk jeg meg en knekk, og holder på å komme meg igjen etter det. Og da har nav faktisk hjulpet en del. Har en avtale med de om at jeg kan jobbe i praksisplass og prøve ut forskjellige jobber, og om hvor mye jeg kan jobbe. Det har funket supert. Da kommer jeg sakte med sikkert tilbake til jobbhverdagen.

Pluss at jeg vurderer skole til neste år. Så ting kan bli bedre. Men man må virkelig "jobbe" med seg selv. Det er en tøff og lang kamp, men verdt det i lengden.

Masse lykke til videre

Vel,jeg har prøvd medisiner o.l-men pga av min mor som har brukt piller i fleng så bestemte jeg meg for å holde meg unna alt det der.Jeg SKAL bare ikke havne i samme fella som henne-stappe innpå piller for å dempa angst.

Depresjon har jeg egentlig ikke lenger-er jo trist for at jeg ikke er i jobb o.l-men ikke deprimert lenger.

Eneste jeg har angst for er å gå på et intervju, og å møte folk i sosiale sammenheng der jeg vet at folk kommer til å spørre meg om hva jeg gjør på.

Jeg har jobbet mye med meg selv om mener at den eneste som kan hjelpe meg er meg selv.Men kommer liksom ikke over den kneika der jeg tør å gå i jobb.Er veldig redd for å bli sett på som dum og "lat" noe jeg overhodet ikke er.

Har snakket mye med nav jeg også-fikk beskjed om at de skulle ringe meg ang kurs og sånn-men det har de jo ikke gjort..frustrert...har prøvd å snakke med dem mange ganger-men ingenting skjer.

[AnonymBruker]

Hva med å starte et nettbasert studie?

[Gjest Badabing]

Jeg tror veldig mange mener at den som selv kan hjelpe en best, er en selv. Det er på mange måter helt riktig, men det finnes forskjellige "verktøy" en kan bruke. Jeg ville tatt kontakt med fastlegen min for en henvisning, eventuelt gått rett til en kognitiv terapeut. Ei i familien hadde sosial angst, og hadde god nytte av kognitiv terapi. Da får man tips om forskjellige teknikker som en selv kan bruke, "hjemmelekser" osv.

Angst er viktig å ta tak i så fort som mulig, for man kan komme inn i et litt vanskelig mønster. Jeg tror det er lurt å søke hjelp i din situasjon. Så kan du begynne litt med kurs via nettet, slik at du får tatt eventuelle fag som du mangler, og det hjelper jo også å føle mestring. Det er jo viktig å føle at man får til ting

Lykke til

[Gjest Gjest]

Du skal forandre tanegangen din, bryte ut av mønstert og ta tak i ting.

-oppsøke psykolog

-finne ut hvilke utdannelse du vil ta

-først finne en jobb som ikke krever så mye av deg, baby step - osv

du kommer ingen vei med de tankene du har nå, klart noen vil ha deg

[I Grosny]

Hvis du logger deg inn, så er det mulig å diskutere konkrete forslag direkte på PM med deg.

[AnonymBruker]

Hei! Jeg har også hatt sosial angst i mange år. I endel år har jeg reist rundt i verden, det har jeg lyst til å fortsette med en stund til. Samtidig vil jeg starte på skole. Jeg er 25 år...

Hva med deltidsstudier (for "voksne"), så du ikke starter på studier blant folk som ikke har fylt 20 engang. Jeg føler meg ihvertfall mye mer vel blant folk som er eldre enn meg enn de som er mye yngre. Og ville taklet det bedre enn f.eks nettstudier tror jeg.

Kanskje snakke med en skolerådgiver og se på mulighetene du har?

Du har opplevd mye, som kan være vanskelig å fordøye alene. Kanskje du burde snakke med noen (profesjonelle)?

De hullene i cven spiller ikke så stor rolle overalt tror jeg. Du har reist mye rundt og jobbet, det kan faktisk være positivt. Det sier noe om deg som person, at du er åpen, kreativ eller selvstendig f.eks.

Jeg føler meg litt dum jeg og. Men vet egentlig at jeg ikke er det. Det er ikke du heller! Jeg hater å snakke om hva jeg har gjort, hva jeg gjør, hva jeg skal gjøre fremover. Jeg har på en måte stått stille i flere år, selv om jeg har opplevd masse og reist mye. Jeg tror jeg vet hva jeg vil utdanne meg til, men jeg føler stadig for å utsette studiene, vil tenke meg mer om, oppleve andre ting først osv.

[AnonymBruker]

Anbefaler psykoterapeut på det sterkeste.

[AnonymBruker]

Det er mange i mer eller mindre samme situasjon som deg. Selv er det ingenting jeg hater mer en spørsmålet fra gamle kjente om: "Hva gjør du om dagene da?" Jeg liker ikke lyve, og har tatt "nei, ikke så mye," eventuelt nevnt en eller to ting jeg har brukt mye av fritiden min på, men folk tar ikke hintet. På begge deler spør de videre: "hva med jobb eller skole?" Det værste er at jeg noen ganger (alt ettersom hvem jeg snakker med) blir såpass irritert at jeg da svarer med sannheten: "nei, jeg har slitt med psykisk sykdom i 10 år og er uføretrygdet." Merkelig hvordan samtalen alltid stopper litt opp da, som faktisk er grunnen til at jeg vanligvis prøver å vri meg unna spørsmålet. Folk vet ikke hvordan de skal svare eller forholde seg til noen som blir tvunget til å vise sin sårbare side.

Men dette er helst når jeg møter folk på butikken og lignende. Hvis du snakker med folk på arbeid i en litt mer privat setting, så har jeg faktisk aldri opplevd det problemet. Da er folk veldig forståelsesfulle. Hvis du får spørsmål i en sånn situasjon, si at du har slitt med angst, og la neste spørsmål være opp til arbeidsgiver. Enten så lar de det være med det, ellers så vil de nok spørre om ting som har med jobben og angsten å gjøre, f.eks. om du har behov for tilrettelegging.

[AnonymBruker]

Jeg har også slitt med sosial angst lenge nå og selv om ting er annerledes for meg så kjenner jeg meg igjen i det der å føle seg dum og at ingen vil ha en.Er 28 år og er enda ikke ferdig med utdanningen min da jeg ikke har greid å fullføre på grunn av angsten.

Ting har blitt bedre for meg etter at jeg begynte å ta tak i ting,men jeg har blandede erfaringer med det å gå til psykolog.Finner du en som virkelig vil hjelpe deg så er det fantastisk,men det finnes de der ute som ikke bryr seg og er dårlige på kognitiv terapi.Jeg anbefaler kognitiv terapi siden du ikke er interessert i medisiner.Noe jeg forøvrig er skeptisk til selv.

Meditasjon er en annen ting som har hjulpet meg mye,men det er ikke for alle egentlig

Det er nok mange der ute som har hull i cv'en der ute,det er noen hull i min også,men om en arbeidsgiver spør om dette så hadde jeg vært ærlig uten å gå inn på for mye detaljer.Jeg hadde sagt at jeg hadde slitt med sykdom,samt at jeg hadde reist litt osv,men at ting gikk bedre med meg nå.Arbeidsgiver har ikke rett på å få vite mer enn det hvis du ikke vil fortelle om det.

Det er jo også desverre slik at mange har et litt rart syn på psykisk sykdom så det er ikke alltid det er like lurt å utbrodere for mye om dette.

Uansett det kreves endel jobb for å bli bedre når man har sosial angst,og noen ganger trenger man rett og slett litt hjelp,men mesteparten av jobben gjør man selv.

[Gjest Malha]

vil bare si at medisiner kan hjelpe med å komme over kneika, men jeg går ikke på medisiner nå. Av samme grunn som deg. Men hjalp meg i den verste tiden.

Og jeg har hatt praksis igjennom nav nå, og som sagt, er mye bedre enn å begynne med en "vanlig" jobb. Du mister mye av det presset, fordi det er nav som betaler. og du kan som regel bestemme selv når og hvor lenge du orker å jobbe. Det som og har hjulpet mye for meg, er at jeg får bedre selvtillit i forhold til jobb og møte mennesker.