Pappas lille pike (om å være bortskjemt)

[Gjest La Lune]

Hva synes dere om å få mye økonomisk og praktisk støtte av sine foreldre når man har kjøpt leilighet og skal flytte for seg selv for første gang?

Er det helt i orden eller synes dere at man heller bør klare seg selv og heller leve enkelt og kjøpe tingene etterhvert.

La Lune

[Suzy]

Jeg syns det skal være et mål å klare seg mest mulig selv, men at det ikke er noe i veien for at foreldre hjelper med store "gaver" til f.eks bursdager og jul.

Det er å gjøre barna en bjørnetjeneste å hjelpe hele tiden fordi de da aldri kommer til å lære å klare seg sjøl, eller styre egen økonomi...

Suz

[Gjest Hilde K S]

Jeg har tenkt å hjelpe mine unger et stykke på vei.

Starte BSU konto til dem og gi store gaver.

Men litt må de klare seg selv vår de har flyttet ut.

[blåveis]

å få orntlig hjelp en gang f.eks ved leilighetskjøp synes jeg er mye bedre enn at man skal få stadig hjelp til småting

dette er noe man får uten å forvente det og uten at det skaper ideer om at du skal få noe senere

dersom du derimot er vant til å ta i mot gaver fra foreldre til stadighet og begynner å forvente at foreldre skal bidra økonomisk derimot (f.eks enkelte jeg kjenner som nå midt i 20 årene fremdeles ikke bryr seg om å spare fordi de alltids kan spørre mamma og pappa om ting skjærer seg litt)

ps jeg har ikke mottatt noen slike altså.. er bare ikke negativ til at foreldre som har muligheten hjelper sine barn, så lenge det blir enkelttilfeller og ikke en vane

[Gjest Tristessa]

Det var litt merkelig at denne tråden dukket opp akkurat nå synes jeg, fordi dette er noe jeg har tenkt litt på i det siste.

For en drøy måned eller så siden, begynte jeg og papsen å diskutere hvordan status blir når jeg flytter. Hvor jeg skal bo, kjøpe/leie, dere kjenner sikkert problemstillingene. Etter litt frem og tilbake har jeg på sett og vis kommet frem til at jeg egentlig burde kjøpe, i og med at jeg blir samboer i tillegg. For at alt med lån skal gå i orden, må jeg ha en kausjonist = min egen far.

Det jeg synes er merkelig i denne sammenhengen er først og fremst den hjelpen jeg får - et stort økonomisk løft for min egen del. Jeg forventet aldri at jeg skulle få slik hjelp til å etablere meg. Men på sett og vis ser jeg jo at siden det er mye penger å spare i et kjøp, er det jo rett og rimelig av mine egne foreldre å hjelpe meg. Mine venner derimot, er det annerledes med. At jeg skal kjøpe leilighet vitner om at jeg er "pappas lille jente" som får ting slik jeg vil ha dem. Men jeg får hjelp til en stor, viktig ting. Jeg forventet det strengt tatt ikke, jeg forventer ikke økonomisk hjelp i noen form. Kjente av meg, derimot, kan få det de peker på, selv om de på ingen måte har gjort seg fortjent til det.

Jeg lurer derfor på: Er det jeg som er bortskjemt på grunn av hjelp til huslån, eller er det dem, som ikke får lånet, men alt det andre? Hva er verst? En stor ting, eller tusen mindre?

[Snehvit]

Jeg er evig takknemlig overfor mine foreldre for at de har hjulpet meg økonomisk i studietiden. Deres bidrag har gjort at jeg har sluppet å sitte igjen med flere hundre tusen kroner i studielån etter mange års studier. Riktignok har jeg tatt opp studielån, men alt har fått stå på konto og samle renter.

Jeg er fullstendig klar over at jeg har vært utrolig heldig, men føler meg likevel ikke bortskjemt av den grunn. Det har ikke vært slik at jeg har fått "alt jeg har pekt på", men derimot økonomisk hjelp til bolig og litt mat (samboeren min stod selvfølgelig for sin del av utgiftene selv). Jeg har veldig snille foreldre!

[Gjest lmari]

For meg er det sånn at når jeg har flyttet hjemmefra, så er jeg også voksen og må ta ansvar for meg selv. Derfor har jeg ALDRI bedt mamma og pappa om penger, heller ikke om "lån" etter at jeg flyttet hjemmefra.

Har venninner som får penger inn på konto fra mamma og pappa. Jenter på 25 år, som studerer, får studielån og som jobber ved siden av. De 2-3000 kronene de får hver måned, går til klær og moro.

For min egen del er jeg glad for at jeg har lært å klare meg selv. OK, så har jeg kanskje lært the hard way. Har vært fryktelig blakk noen ganger, men det lærte jeg faktisk noe av. Tror ikke jeg hadde brydd meg så mye om det dersom jeg haddde fått penger av mamma og pappa.

Sambos foreldre har satt av penger på egen konto til han fra han var liten. Da han flyttet hjemmefra, var det med en startkapital på 300.000 på konto. Klarer liksom ikke å bestemme meg for om det blir annerledes...

Samme med å få en stor sum, feks til huslån. Man skal jo liksom klare seg selv, men samtidig er det jo flott hvis foreldrene har mulighet til å hjelpe. Mine foreldre har først nå fått litt mer penger å rutte med, så kanskje jeg bare er litt misunnelig?

[LilleBille]

Synes det er flott hvis foreldrene har mulighet til å hjelpe barna i gang, enten med tilskudd til leilighet/sikkerhet for lån el.

Men når de er flyttet - da er de flyttet ... og da må de kunne klare seg selv. Det å bidra til "daglig drift" blir helt galt.

[blåveis]

Det å bidra til "daglig drift" blir helt galt.

der mener jeg den store forskjellen ligger også..

[Tjorven]

Jeg er enebarn, og mange tror at enebarn automatisk er bortskjemte. Joda, innimellom er det nok sånn at jeg fortsatt er litt bortskjemt, men vil ikke si at jeg har fått ting så veldig enkelt... Helt fra jeg var liten har det blitt satt av noen kroner til meg, men dette var ikke store summer. Bare litt så jeg hadde når jeg skulle ta "lappen" + begynne på skole.

Nå som jeg har giftet meg, fått meg jobb og eget hus synes jeg ikke det er noen god løsning å få alt rett i fanget. Fra den dagen man får seg en jobb synes jeg også man bør klare seg selv. Det kan til tider være tøft, men allikevel er det en utrolig god følelse å få dette til og få alt til å "gå rundt". Mannen min har samme holdning, heldigvis.

Jeg synes allikevel det kan være en kriseløsning å låne penger av foreldre/slekt. Dette hvis det skulle dukke opp spesielle og uforutsette utgifter, men da skal det også være veldig krise. Og pengene skal naturligvis betales tilbake så raskt som mulig.

[jordbær]

Det å hjelpe noen i gang, er ikke feil hvis foreldrene har mulighet til det.

Alle vet jo hvor tøft en slik overgang kan være. Depositum, møbler, utstyr til huset/leilighet/hybel osv.

[Gjest Cruella]

Det har aldri vært noe tema for meg og mine foreldre. Jeg er oppvokst i en stor søskenflokk og med foreldre som var/er veldig Arne Dammann og Fremtiden i våre hender - rettet.

De hadde ikke hatt muligheten til å gi oss alle en startkapital i form av leilighetskjøp, så jeg har hatt studielån og boliglån som de fleste andre.

Selv om de skulle hatt muligheten, hadde de nok heller ikke gjort det. De er ekstremt lite materialistiske og har i alle år gitt av sitt overskudd til bl.a Kirkens Bymisjon o.l. Jeg har kunnet låne penger hvis det har knipt og en av brødrene mine har nok fått mer enn oss andre (han er kronisk syk), så de har hjulpet etter behov. Nå har jeg klart meg bra økonomisk allikevel, så det har ikke vært noe savn. Det jeg eier har jeg ihvertfall klart å skaffe meg på egen hånd, jeg er 38,5 år, er gjeldfri med eget hus og hytte. Det er en god følelse.

Vil være forsiktig med å bastant uttale at det ene er mer riktig enn det andre.

Kanskje en fordel hvis man planlegger å gi barna en større sum, at man ikke informerer barna om det på et tidlig tidspunkt, slik at det blir noe man tar for gitt....?

[Gjest Vanessa]

Det kommer vel mye an på foreldrenes muligheter til å bidra. Jeg synes ikke man skal forvente seg noe særlig hjelp av foreldre med "normal" inntekt, men hvis de er millionærer er det kanskje litt smålig å la barna leve på vann og brød fordi man prinsipielt ikke vil hjelpe?

[Diva]

Om foreldrene ha råd og lyst, så synes jeg det er kjempehyggelig at de hjelper. Ikke til hva som helst av fancy ting, men til overgangsfaser med leilighet, depositum, nødvendig utstyr osv.

Men etter dette bør man vel klare seg selv.

Nå snakker jeg litt fram og tilbake, men det kommer så an på hva slags situasjon den som hjelpes er i....

Er det en person som har en god jobb og tjener mye, og klarer å ta vare på seg selv, så er det jo ikke såå nødvendig å hjelpe hele tida.

Er det derimot folk som er blitt nylig arbeidsledige og har litt å stri med, så er det en mye større grunn. Rett og slett å kunne hjelpe i en overgangsfase.

Jeg har aldri fått mye støtte eller hjelp av mine foreldre,- og jeg har aldri krevd noe heller. Stort sett stått på egne ben. Men min samboers foreldre har vært veldig hjelpsomme og de harstøttet oss en hel del.

Når vi begge er i jobber igjen og har midler nok, så kan det være VÅR tur til å hjelpe dem.

Som foreløpig gest, så inviterer vi i allefall dem på en god middag i ny og ne, og hjelper dem med tekniske ting o.l.

Synes det er forskjell på å være bortskjemt og det å få hjelp til det økonomiske en liten stund.....

[Agnes]

Pengehjelp fra foreldre er greit så lenge det ikke er forventet, synes jeg.

Selv om familien er tjukk av penger, kan man ikke forvente eller kreve økonomisk hjelp fra dem, om det kniper aldri så mye. At foreldre vil føle det vil være en selvfølge å stille opp om man har det hardt, er en annen sak.

Å bli bortskjemt på materielle goder av foreldre er man uansett ikke tjent med. Da tror jeg man blir skuffet på andre områder i livet, fordi andre automatisk ikke stiller like mye opp uten at man gir så fryktelig mye tilbake.

Det er en stolthet i det å kunne greie seg på egenhånd.

[Pip]

Har ikkje lese alle innlegga her like nøye, men dette er ei sak eg har meningar om...!

Eg meinar at når ein flyttar ut - iallefall viss ein er over 18 - må ein klare seg sjølv! Eg har sjølv foreldre som heilt sikkert hadde hjelpt meg viss eg spurde, men har aldri spurt. Nettopp fordi eg ikkje ser det som naturleg...

Er student, og har mange medstudentar som får månadlege 'gåver' inn på konto frå foreldre. Hallo! Når andre kan greie seg på stipent og studielån, kvifor skulle ikkje dei kunne greie det? Eg meinar ein har godt av å lære seg å leve på det ein har, og det lærer ein aldri viss ein får pengar støtt og stadig...

Veit òg mange som har all barnetrygda på konto, fordi foreldra sette det inn etterkvart. Men det er då ikkje slik barnetrygd er tenkt? Viss ein greier seg så godt utan, burde ho kanskje bli behovsprøvd? (Men det vert vel ein annan debatt...)

Iallefall - vaksne folk er vaksne, og bør stå på eigne bein.

[Gjest Liten]

Jeg har tenkt å hjelpe mine unger et stykke på vei.

Starte BSU konto til dem og gi store gaver.

Men litt må de klare seg selv vår de har flyttet ut.

Bare et lite tips: Det lønner seg sjelden å opprette BSU-konto til ungene. Skattefradraget tilfaller kontoinnehaver, og dette går en dermed glipp av hvis en ikke selv betaler skatt. Sett heller pengene inn på en vanlig konto eller i fond, så kan de heller overføres til BSU når ungene er gamle nok til å få med seg skattefordelen.

[Gjest Cruella]

Veit òg mange som har all barnetrygda på konto, fordi foreldra sette det inn etterkvart. Men det er då ikkje slik barnetrygd er tenkt? Viss ein greier seg så godt utan, burde ho kanskje bli behovsprøvd? (Men det vert vel ein annan debatt...)

Veldig enig. Jeg får barnetrygd til 3 barn - det er nesten 3000 kroner i måneden! Sikkert noen andre enn meg som hadde trengt pengene mer - f.eks dobbel barnetrygd til noen istedet for evt. sos.stønad.

Sorry, avsporing.

[Ursula]

Om det gis som en gave fra foreldrene er det greit syns jeg.

Men det bør aldri forventes.

[Gjest lurven]

den første tiden jeg bodde alene blei jeg sponsa litt av muttern :oops:

men det var fordi jeg ikke hadde jobb da..

men jeg skulle likevel flytte hjemmefra liksom

men nå kunne det ikke falle meg inn å spørre om lån hvis det ikke er helt krise