Bryte ut av en religion

[etvisningsnavn89]

Jeg har hele mitt liv vokst opp innenfor en minoritetsreligion. Jeg har selv valgt å døpe meg som 15-åring, og jeg har hele mitt liv vokst opp med en sterk tro på at dette har vært det eneste riktige.

Jeg har aldri hatt noe særlig kontakt med skolekamerater, jobbkollegaer eller andre "verdslige" mennesker av verden, som vi har kalt det.

Vel, i dag har jeg begynt å tvile på religionen min, selv om dette er et meget meget tabubelagt emne. Og det føles rart å sitte her å skrive om noe som jeg har trodd på hele mitt liv. Jeg er usikker på om Bibelen er inspirert av Gud, om det finnes en Gud, og uansett om min religion har riktig tolkning av Bibelen. (Jeg skriver ikke dette for å hetse min religion, for de fleste menneskene i den er gode og snille, og det er mye positivt i den også). Jeg er redd for å virkelig revurdere hele mitt syn på den, og å undersøke dypt i et nytt lys, fordi jeg er redd for å finne ut at hele min livssanhhet er basert på en løgn.

Hvis jeg finner ut det, er jeg nødt til å bryte ut, og miste ALLE mine venner, familien min og hele livet mitt. Jeg er vokst opp til å tenke at "verden" er ulykkelig. At alle bare fomler omkring i mørke uten å vite noe som helst. Og når jeg ser på verden i dag, ser jeg jo at den er skrudd. Men det betyr ikke at jeg som enkeltmenneske ikke kan bli lykkelig i denne verden, for jeg tror også at det finnes gode mennesker som ikke er kristne.

Jeg vet ikke helt hva jeg søker etter ved å skrive dette, men jeg har egentlig ingen å prate med, og på èn dag har hele min verden blitt snudd opp-ned, og jeg vet ikke forskjellen på høyre eller venstre lenger, alt pga litt endring i min egen tenkemåte.

[Gentle]

Jeg vet ikke hvor gammel du er, men du befinner deg i en absolutt vanskelig situasjon.

Det finnes mange som jobber for å hjelpe mennesker i den situasjon du befinner deg i, en frivillig gruppe finner du her:

http://www.avhopperforum.org/

Det virker kanskje skremmende, men når du først har fått kontakt forstår du at det er mennesker som vil deg godt.

Du er i din fulle rett til å tro på hva du vil, enten det er den troen du er oppvokst i, eller en annen.

Den retten bør du alltid hevde.

Uansett ender du ikke alene. Alene en stund, men så får du deg venner som ikke forlater deg på grunn av hva du enn måtte tro.

Håper det går bra med deg!

Endret 8. oktober 2010 av Gentle

[Fimbrethil]

Jeg velger å si gratulerer. Du står på randen av en verden som kanskje er et helt annet, mye større og mer fantastisk sted enn det du trodde den var. Benytt muligheten til å utforske og tenke selv. Form deg et livssyn du kan tro på av hele ditt hjerte, enten det innebærer tro, eller ikke. Les, lær, utforsk. Verden er full av muligheter som bare venter på at du skal oppdage dem;)

Jeg håper familien din vil ønske å beholde kontakten med deg selv om du skulle velge å forlate religionen. Selv om de tar det ille opp med en gang, kan det jo tenkes at de kommer på bedre tanker etterhvert. Som gentle sa, det finnes mange som deg der ute, og et forum som det hun nevnte vil helt sikkert være en god start.

Jeg ønsker deg alt godt, og lykke til! Jeg håper du tar sjangsen og hopper i det. Selv om det kan bli vondt og vanskelig i starten, tror jeg det vil være bedre enn å leve videre i taushet og nagende tvil. Og husk at hvis familien din blir sinte på deg, er det fordi de er glade i deg og vil deg godt. Hvis de er overbevist om sin tro, er det klart de vil ønske å hindre deg fra å forlate den. Men det finnes mange måter å se verden på, og du burde finne den som passer best for deg. De tror og håper jeg de vil forstå etterhvert.

[etvisningsnavn89]

Det er bare det at.. Jeg vet jeg vil miste noen, fordi de er så overbevist på sin tro, at det er alt som gjelder. Troen går ut på at hvis man klarer å være tro i alt, og ikke bare noe, så vil dem få velsignelser tilbake for det på lang sikt. Så jeg ville uansett ikke klandret dem hvis de ville valgt å ikke ha kontakt med meg.

Men jeg har aldri vært i verden. Jeg er redd for den. Og jeg er redd for at jeg aldri ville klart å bli lykkelig i den. Jeg hører stadig vekk om utroskap, svik, baksnakking og lignende. Jeg er redd for dette. Jeg trenger å stole på mennesker, jeg er usikker og redd. Jeg vet ikke om jeg noengang vil klare å stole på noen der ute. Verden er litt sånn at man må stå på sine egne krav for å komme opp og fram, de sterkeste overlever. Jeg er alt ifra sterk.

[AnonymBruker]

Verden er stor og enormt variert. Klart det finnes utroskap, svik og baksnakking, men det er også varme, kjærlighet og undring. Du har vokst opp med en tro på at verden er skummel og utrygg, så det er klart at det virker uoverkommelig å bli en del av den når du bare så vidt har begynt å tenke på å bryte ut. Men husk at flertallet av oss deltar i den, og vi trives, vi stoler på andre og vi har venner som vi hadde gått til månen for. Ikke alle har samme verdier, ikke alle mener det samme er rett, men de aller aller fleste av oss er like lite skumle som de du har rundt deg i dag.

[Gentle]

Jeg må også nevne inkognito som er et mer lukket sted enn avhopperforum. Du får bare tilgang på et rom som gjest, du må være logget inn for full tilgang.

Dette stedet er laget for personer som deg og av en person i samme settingen.

Det inneholder svært lite "skarpe" innlegg, men mye varme og medfølelse.

I dette forumet finner du ikke noen telefonnr du kan ringe, eller adr til noen som helst. Det er fullstendig anonymt og admin er svært opptatt av integritet. Tror du kan føle deg fullstendig trygg der.

Du kan opprette en mailadr på hotmail eller gmail hvis du ikke har en epostadr du vil bruke, dermed kan du være fullstendig anonym. (du trenger epostadr for registrering)

Det er nok svært viktig at det som videre skjer framover skjer i ditt tempo. Det er sannsynligvis enkelte rundt deg som vil stille spørsmål den dagen du gir uttrykk for tvil, og da kan til fort bli overveldene.

Det kan være lurt å være litt forsiktig.

Du trenger nettverk. Det er nok det viktigste akkurat nå, det betyr at du må ta noen sjanser. Mennesker som ikke har for vane å fortelle andres hemmeligheter eller snakker negativt om andre er ofte gode kandidater.

[AnonymBruker]

Jeg har hele mitt liv vokst opp innenfor en minoritetsreligion. Jeg har selv valgt å døpe meg som 15-åring, og jeg har hele mitt liv vokst opp med en sterk tro på at dette har vært det eneste riktige.

Jeg har aldri hatt noe særlig kontakt med skolekamerater, jobbkollegaer eller andre "verdslige" mennesker av verden, som vi har kalt det.

Vel, i dag har jeg begynt å tvile på religionen min, selv om dette er et meget meget tabubelagt emne.

Kjære deg!

Først: Du er ikke alene. Det du skriver i starten her, kunne ord for ord vært skrevet av meg.

Du skriver det ikke rett ut, men måten du skriver på gjør at jeg tolker det dit hen at religionen det er snakk om er Jehovas vitner.

Dersom du nå kommer dit at du enten blir utstøtt eller trekker deg: Ja, det kan være skikkelig tøft å miste familie og venner. Det vil ikke være verden utenfor som gjør det vanskelig, men den psykiske påkjenningen det er å plutselig stå alene. Nå kan du være så heldig og ha en familie som ikke støter deg helt fra seg. Det er vanskelig å vite på forhånd. Her er det veldig stor variasjon, er mitt inntrykk. Noen som bryter ut har fortsatt ok kontakt med familien, andre har mistet kontakten helt.

Derfor er det viktig at du nå ikke gjør noe forhastet. Det er mye enklere å takle påkjenningen det er å bryte ut dersom du har bygd opp et lite fundament, både fysisk og mentalt, på forhånd. Gentle viser til et par diskusjonsforum som er opprettet spesielt for mennesker i din situasjon. Det å få støtte og hjelp, ja kanskje noen gode venner her, vil være av enormt stor hjelp den dagen det eventuelt sier pang.

Det kan jo kanskje også være et alternativ for deg å bare bli såkalt "uvirksom". Noen opplever å miste familie og venner likevel, men som oftest vil det være en ok løsning, i alle fall midlertidig.

En annen ting du bør vurdere er å søke profesjonell hjelp. Som oppvokst vitne er man oppflasket på at psykologer er av det onde. Men slik profesjonell hjelp var av avgjørende betydning for meg. Det kan være at du må prøve en par-tre behandlere før du finner en du kan kommunisere godt med, men ta dette opp med fastlegen din. Det er ikke noe du trenger å vente med. Bestill time idag!

Hvis du leser engelsk er det noen bøker jeg absolutt vil anbefale deg å lese:

1. Combatting Cult Mind Control av Steven Hassan

Ja, tittelen kan kanskje virke avskrekkende på deg, men den beskriver utrolig godt de prosessene som du går igjennom akkurat nå. Og den vil hjelpe deg til å forstå hvorfor du opplever smerten slik du opplever den.

2. Crisis of Conscience av Raymond Franz

Franz var nevø av den kjente Vakttårn-presitenten Fred Franz, og satt selv i Det Styrende Råd i mange år. Denne boken er en ærlig, rederlig, sannferdig og edruelig beretning om det han selv opplevde i tiden som Jehovas vitne.

Det å begynne å stille spørsmål ved om det man hele livet har lært som Den Eneste Sannheten, kan være en smertefull øvelse. Det tok flere år før jeg sluttet å bli fysisk kvalm når jeg oppdaget noe som ikke kunne stemme.

Men ta små steg om gangen. Og om du trenger å snakke med noen om tvilen din, helst ikke snakk med et annet vitne. Dessverre er det slik at dersom tvilen din er av den "farlige" sorten (f.eks. "jeg vet ikke om jeg kan tro på den tro og kloke slave" eller "jeg vet ikke om dette er Sannheten"), er din "venn" pliktig til å sladre på deg. Og da kan du fort miste kontrollen på prosessen du er inne i nå.

Det er veldig synd at det er slik. Det å ikke kunne snakke fritt om det man tenker på, gjør belastningen enda større.

Anbefaler deg å ta opp de tingene du tenker på i en av de andre nevnte forumene. Du kan også ta opp spørsmålene her, men her er det mange brukere som ikke vil forstå den situasjonen du er inne i nå.

Det finnes også en del engelskspråklige forum, hvis du ønsker å være enda mer anonym, f.eks. jehovahs-witness.net

Dersom du fortsetter denne prosessen, og til slutt ender opp med å bryte ut, kan jeg med ganske stor sikkerhet si at du om noen år (eller måneder, alt etter som) vil ha det mye bedre enn du har det nå. I alle fall har det vært slik både med meg, og med andre jeg kjenner.

Husk at det er mange som allerede har gått den stien som du ser ut til å være på vei inn på nå. Bruk oss som ressurs. Du trenger ikke å gå opp stien på nytt

Lykke til

[Mann 42]

Det er bare det at.. Jeg vet jeg vil miste noen, fordi de er så overbevist på sin tro, at det er alt som gjelder. Troen går ut på at hvis man klarer å være tro i alt, og ikke bare noe, så vil dem få velsignelser tilbake for det på lang sikt. Så jeg ville uansett ikke klandret dem hvis de ville valgt å ikke ha kontakt med meg.

Men jeg har aldri vært i verden. Jeg er redd for den. Og jeg er redd for at jeg aldri ville klart å bli lykkelig i den. Jeg hører stadig vekk om utroskap, svik, baksnakking og lignende. Jeg er redd for dette. Jeg trenger å stole på mennesker, jeg er usikker og redd. Jeg vet ikke om jeg noengang vil klare å stole på noen der ute. Verden er litt sånn at man må stå på sine egne krav for å komme opp og fram, de sterkeste overlever. Jeg er alt ifra sterk.

Hvis det at du erkjenner tvil om et religiøst standpunkt, gjør at du kommer til å miste noen, så er det kanskje grunn til å stille spørsmålet om de i det hele tatt er verdt å ha? JEG ville, i din situasjon, klandret dem, om det er så at de ville være dine venner og fortrolige så lenge som du trodde som dem, men støter deg bort når du tviler eller tar et annet standpunkt.

Ad din styrke: At du vurderer å bryte ut av din religion, er en fortelling om styrke, i seg selv. Kanskje du er sterkere enn du selv tror.

[skoreim]

Hei

Mange ting jeg skulle sagt til deg, men det første må selvfølgelig være: Ikke gjør noe overilt.

Din redsel for verden er forståelig med tanke på hva som sies og skrives om verden. Men min erfaring er at verden består av samme slags mennesker som folk innenfor. Det viktigste du må passe på er at du ikke gjør slik du tror at verden vil at du skal gjøre. Ta vare på din egen integritet. Det rådet gjelder for alle mennesker, uansett hvor de kommer fra, og hvor de oppholder seg.

[qasa]

Hei, etvisningsnavn89.

Som flere her har nevnt: Ikke ta forhastede beslutninger.

Den fasen du er inne i nå, er det viktig å bruke tid på. Det å få livet sitt revet i stykker av tvil er ingen god følelse, og du må unngå dobbel belastning ved å også miste familie og venner i samme fase.

Men til syvende og sist er det aller viktigste i livet å være ærlig mot seg selv. Hvis det betyr at du må vinke farvel til dine nærmeste (i alle fall en periode til ting "blåser over"), så er det kanskje ingen vei utenom. Å leve på en løgn, å sette opp fasader for å "overleve" innenfor religionens fire vegger, vil i alle fall rive deg i stykker.

Du sier at du har begynt å tvile. Det er kjempebra!

Ikke nødvendigvis fordi det du har trodd til nå er feil, men fordi du har begynt å stille spørsmål ved hva dette nå egentlig er, og er i ferd med å gjøre deg opp noen tanker om hva DU tror på. Ikke hva andre har bestemt at du skal tro på.

Det er en kjempeviktig prosess! Man kunne kanskje si at du burde gjort dette før du valgte å melde deg inn, men hva slags grunnlag har en 15-åring til å ha full oversikt over slikt?

Lærer ikke også din religion at det er viktig å undersøke grundig for å finne ut hva som er rett? Er det ikke det du har begynt å gjøre nå?

Derfor: Undersøk alt du kan. Bruk de kilder du kan finne, og sett deg opp din egen mening på det grunnlaget. Du skal ikke blindt høre på noen som sier at "slik og slik er det", men virkelig sjekke, kryssjekke og dobbeltsjekke kilder og begrunnelser før du gjør deg opp en mening.

Som flere her også nevner, så er dette en prosess det er vanskelig å gå igjennom alene. Selv om du kanskje har en innebygd refleks mot det, så er det å besøke de forumene som noen allerede har nevnt, ikke farlig i det hele tatt. Det samme gjelder profesjonell hjelp. Det finnes psykologer som har spesialisert seg på de psykiske påkjenningene det er å bryte ut av et trossamfunn. Bare det forteller at dette ikke er noen lettvint sak, og det forteller også at du ikke er alene om å havne i denne situasjonen.

Lykke til med prosessen

Og du er velkommen til å sende meg en liten PM om du trenger noen å lufte ut tankene dine med.

[sofiemyr]

Jeg har hele mitt liv vokst opp innenfor en minoritetsreligion. Jeg har selv valgt å døpe meg som 15-åring, og jeg har hele mitt liv vokst opp med en sterk tro på at dette har vært det eneste riktige.

Jeg har aldri hatt noe særlig kontakt med skolekamerater, jobbkollegaer eller andre "verdslige" mennesker av verden, som vi har kalt det.

Vel, i dag har jeg begynt å tvile på religionen min, selv om dette er et meget meget tabubelagt emne. Og det føles rart å sitte her å skrive om noe som jeg har trodd på hele mitt liv. Jeg er usikker på om Bibelen er inspirert av Gud, om det finnes en Gud, og uansett om min religion har riktig tolkning av Bibelen. (Jeg skriver ikke dette for å hetse min religion, for de fleste menneskene i den er gode og snille, og det er mye positivt i den også). Jeg er redd for å virkelig revurdere hele mitt syn på den, og å undersøke dypt i et nytt lys, fordi jeg er redd for å finne ut at hele min livssanhhet er basert på en løgn.

Hvis jeg finner ut det, er jeg nødt til å bryte ut, og miste ALLE mine venner, familien min og hele livet mitt. Jeg er vokst opp til å tenke at "verden" er ulykkelig. At alle bare fomler omkring i mørke uten å vite noe som helst. Og når jeg ser på verden i dag, ser jeg jo at den er skrudd. Men det betyr ikke at jeg som enkeltmenneske ikke kan bli lykkelig i denne verden, for jeg tror også at det finnes gode mennesker som ikke er kristne.

Jeg vet ikke helt hva jeg søker etter ved å skrive dette, men jeg har egentlig ingen å prate med, og på èn dag har hele min verden blitt snudd opp-ned, og jeg vet ikke forskjellen på høyre eller venstre lenger, alt pga litt endring i min egen tenkemåte.

Du skriver ikke hvilket trossamfunn du tilhører, ei heller om du er døpt. Jeg tilhører JV og har barn i menigheten men jeg ønsker ikke at de skal la seg døpe før de er mer enn voksne - og selv om du virker reflektert til 15 år å være så mener jeg at det er altfor ungt til å foreta en offisiell innvielse.

Hvis du allikevel har gjort det så er det en reell problemstilling, ikke fordi nødvendigvis at du mister relasjoner, men at du ved å ta standpunkt for noe annet indirekte forteller dine nærmeste at du mener de tar feil

Hvis du ikke er døpt er det ingen problemstilling overhodet, vel og merke så lenge ditt trossamfunn følger bibelsk veilledning siden du per definisjon ikke kan ekskluderes fra noe du ikke har innviet deg til

Endret 11. oktober 2010 av sofiemyr

[Gjest Elyssa]

Du skriver ikke hvilket trossamfunn du tilhører, ei heller om du er døpt. Jeg tilhører JV og har barn i menigheten men jeg ønsker ikke at de skal la seg døpe før de er mer enn voksne - og selv om du virker reflektert til 15 år å være så mener jeg at det er altfor ungt til å foreta en offisiell innvielse.

Hvis du allikevel har gjort det så er det en reell problemstilling, ikke fordi nødvendigvis at du mister relasjoner, men at du ved å ta standpunkt for noe annet indirekte forteller dine nærmeste at du mener de tar feil

Hvis du ikke er døpt er det ingen problemstilling overhodet, vel og merke så lenge ditt trossamfunn følger bibelsk veilledning siden du per definisjon ikke kan ekskluderes fra noe du ikke har innviet deg til

Hei Sofiemyr. Vil bare si ifra at det står i første setningen der at han valgte å døpe seg som 15-åring. Så han er døpt. Det står ikke noe om hvor gammel han er nå.

[sofiemyr]

Hei Sofiemyr. Vil bare si ifra at det står i første setningen der at han valgte å døpe seg som 15-åring. Så han er døpt. Det står ikke noe om hvor gammel han er nå.

Du har så rett så rett, jeg begynner visst å bli gammel og grå

[etvisningsnavn89]

Takk for mange fine svar. Det største skrittet for meg var vel egentlig å skrive det første innlegget jeg skrev. Å innrømme for meg selv at jeg hadde tvil - en tvil som kanskje ville resultere i en utstøtelse, var en følelse som fikk meg til å gråte ustanselig og føle en nagende følelse av tomhet. Nå tar jeg en ting om gangen, jeg leser for første bøker som stiller religionen min i ett kritisk lys, selv om jeg er vokst opp med at det er Djevelens prpoaganda. Den første boken jeg nå nesten er ferdig med har virkelig åpnet øynene mine, og avslørt ting jeg aldri har visst. Ting som min religion har framstilt og forvrengt helt totalt. Samme historier jeg har lest om fra religionens egne bøker, som jeg nå leser om fra helt andre ståsteder og synsvinkler. Ikke bare synsvinkler, men fakta.

Allerede etter denne boka har jeg fått greie på en hel del som egentlig taler for seg selv, at jeg har vokst opp på en løgn.

Men å offisielt bli utstøtt er et skritt jeg ikke orker å ta stilling til enda. Jeg har tenkt gjennom for meg selv, hvordan jeg evt skulle sagt det, formulert meg, og den store skuffelsen mine venner og familie ville fått er mer enn hva jeg klarer å forestille meg akkurat nå. Så rådet deres om å ikke forhaste meg er noe jeg kommer til å anvende, og å bare bli uvirksom, hvertfall på feltet, er noe jeg kan leve med en stund.

Nå er det sånn at jeg alltid har fulgt veiledningen til min religion til punkt og prikke, og har derfor ingen andre venner enn de innenfor trossamfunnet. Det er virkelig gode venner og, som vet alt om meg og som har stått meg nær, som jeg virkelig ikke vil miste. Men jeg må være tro mot meg selv.

Men det er ingen tvil i at jeg går i en spesiell tid i møte..

[Inger88]

Vill bare ønske deg lykke til! Du er tøff.

[Gjest Kim]

Jeg vil starte med å si: Gratulerer!

Det finnes egene støttegrupper du kan oppsøke. Eventuelt så kan du jo se youtube klipp av f.eks Christopher Hitchens, Sam Harris og Richard Dawkins. Ikke direkte relatert, men Darren Brown og James Randi har ganske mye innsikt i debunking av folk som hevder å ha overnaturlige evner.

Hitchens har en bok som heter God is not great. God bok med grundig argumentasjon og ikke minst bra språkelig sett.

Dawkins vinkler ting fra biologiens ståsted, med utgangspunkt i Darwin. Meget godt skrevet og igjen med et bevisgrunnlag som er mildt sagt overveldende (boken heter: the greatest show on earth)

Endret 12. oktober 2010 av Kim

[qasa]

Først en god "dette skal nok gå bra"-klem

Men det er ingen tvil i at jeg går i en spesiell tid i møte..

Det har du nok rett i.

Men jeg må få berømme deg. Du har jo kommet ganske langt i prosessen allerede. Og har turt å tenke flere skumle tanker enn du nok noen gang har drømt om at du kom til å gjøre.

Er det ikke også litt godt å finne ut disse tingene? Og blir du ikke også veldig nysgjerrig på hva mer som kan ligge gjemt under steinene? Hvis de har holde noe informasjon skjult i én sak, kan det ikke også da være mer å finne? (Tro i smått osv, vet du )

Ja, det er fryktelig vondt. Og jeg forstår godt den reaksjonen du hadde. Det du går igjennom nå kan sammenliknes med en hvilken som helst sorgprosess. Med følelse av stort tap og stor frustrasjon.

Her er det flere faser man rett og slett bare må igjennom. Anbefaler deg å lese denne artikkelen på nhi.no:

http://nhi.no/livsstil-og-helse/livsstil/sovnforstyrrelser/sorgreaksjon-3098.html

Nå vet jeg ikke hvor aktiv du har pleid å være i religionen, men å gå fra svært aktiv til ikke-aktiv på veldig kort tid kan også føre til uønsket oppmerksomhet fra de som har ledelsen. Pass da på at du ikke sier noe som helst om at du har begynt å tvile på noe. Du er enten bare veldig sliten, har mye å gjøre (hvis du har travel jobb/studier), psykisk utmattet eller liknende, i den grad de i det hele tatt etterlyser konkrete årsaker. Du trenger bare litt tid...

Men fortsett å lese det du kommer over

Endret 12. oktober 2010 av qasa

[Gjest Galithralia]

Takk for mange fine svar. Det største skrittet for meg var vel egentlig å skrive det første innlegget jeg skrev. Å innrømme for meg selv at jeg hadde tvil - en tvil som kanskje ville resultere i en utstøtelse, var en følelse som fikk meg til å gråte ustanselig og føle en nagende følelse av tomhet. Nå tar jeg en ting om gangen, jeg leser for første bøker som stiller religionen min i ett kritisk lys, selv om jeg er vokst opp med at det er Djevelens prpoaganda. Den første boken jeg nå nesten er ferdig med har virkelig åpnet øynene mine, og avslørt ting jeg aldri har visst. Ting som min religion har framstilt og forvrengt helt totalt. Samme historier jeg har lest om fra religionens egne bøker, som jeg nå leser om fra helt andre ståsteder og synsvinkler. Ikke bare synsvinkler, men fakta.

Allerede etter denne boka har jeg fått greie på en hel del som egentlig taler for seg selv, at jeg har vokst opp på en løgn.

Men å offisielt bli utstøtt er et skritt jeg ikke orker å ta stilling til enda. Jeg har tenkt gjennom for meg selv, hvordan jeg evt skulle sagt det, formulert meg, og den store skuffelsen mine venner og familie ville fått er mer enn hva jeg klarer å forestille meg akkurat nå. Så rådet deres om å ikke forhaste meg er noe jeg kommer til å anvende, og å bare bli uvirksom, hvertfall på feltet, er noe jeg kan leve med en stund.

Nå er det sånn at jeg alltid har fulgt veiledningen til min religion til punkt og prikke, og har derfor ingen andre venner enn de innenfor trossamfunnet. Det er virkelig gode venner og, som vet alt om meg og som har stått meg nær, som jeg virkelig ikke vil miste. Men jeg må være tro mot meg selv.

Men det er ingen tvil i at jeg går i en spesiell tid i møte..

Jeg er nå kanskje ikke den beste til å gi råd angående religion, men har selv medlemmer av familien som er med i en religiøs minoritet, i mitt tilfelle Jehovas Vitner, min familie var med en periode, men de fant ut at det ikke var noe for oss og trakk seg ut.

MEN: det jeg vil si er at, jeg har sett folk trekke seg ut av religiøse minoriteter mange ganger (og som oftest fra JV), noen klarer det fint, de tror på seg selv og er villige til å klare alt. Andre er litt mer usikre og trenger støtte. Jeg vet ikke hvordan du er som person, men ut ifra det du har skrevet, virker det som om du er i den første kategorien. Jeg tror du klarer deg fint, bare du tar det i DITT tempo. Jeg krysser fingrene mine for deg i hvertfall Det viktigste er at du gjør det du føler er rett lykke til!

[Gjest Ludovie]

Lykke, lykke til med fremtiden, trådstarter! Jeg ønsker deg virkelig alt godt.

Klart at du er redd for "verden", ettersom du jo har vokst opp med at det er et fælt sted å være. Men jeg kan garantere deg at den ikke er dominert av negative ting som utroskap, svik og baksnakking. Dessuten er jeg overbevist om at sånt også forekommer i menigheten din; for der hvor det finnes mennesker, finnes det også menneskelig svakhet som gir seg utslag i sånt.

Og så håper jeg virkelig for din del at dine venner og din familie ikke er av den sorten som vil bryte all kontakt. Jeg har sett begge deler. Uansett, det viktigste er jo at du nå har tatt et skritt mot å leve etter dine verdier, og å leve i pakt med deg selv. Og ingenting er viktigere enn det. Det finnes dessuten ikke noe som vil gjøre deg mer lykkelig på sikt.

Hvis du allikevel har gjort det så er det en reell problemstilling, ikke fordi nødvendigvis at du mister relasjoner, men at du ved å ta standpunkt for noe annet indirekte forteller dine nærmeste at du mener de tar feil

Hvorfor i all verden er det noe problem? Jeg har da mange venner og familiemedlemmer som mener at jeg tar feil når det gjelder både dette og hint, innenfor f.eks. politikk, generelle samfunnsspørmål, og religion. Det synes jeg faktisk er stimulerende og utviklende. Hvis man bare omgås meningsfeller blir man jo stående på stedet hvil, og det er ikke tilfredsstillende i det hele tatt.

[sofiemyr]

Lykke, lykke til med fremtiden, trådstarter! Jeg ønsker deg virkelig alt godt.

Klart at du er redd for "verden", ettersom du jo har vokst opp med at det er et fælt sted å være. Men jeg kan garantere deg at den ikke er dominert av negative ting som utroskap, svik og baksnakking. Dessuten er jeg overbevist om at sånt også forekommer i menigheten din; for der hvor det finnes mennesker, finnes det også menneskelig svakhet som gir seg utslag i sånt.

Og så håper jeg virkelig for din del at dine venner og din familie ikke er av den sorten som vil bryte all kontakt. Jeg har sett begge deler. Uansett, det viktigste er jo at du nå har tatt et skritt mot å leve etter dine verdier, og å leve i pakt med deg selv. Og ingenting er viktigere enn det. Det finnes dessuten ikke noe som vil gjøre deg mer lykkelig på sikt.

Hvorfor i all verden er det noe problem? Jeg har da mange venner og familiemedlemmer som mener at jeg tar feil når det gjelder både dette og hint, innenfor f.eks. politikk, generelle samfunnsspørmål, og religion. Det synes jeg faktisk er stimulerende og utviklende. Hvis man bare omgås meningsfeller blir man jo stående på stedet hvil, og det er ikke tilfredsstillende i det hele tatt.

Tro det eller ei, men der er jeg enig. Problemet er at det ofte blir gjort på den "dramatiske" måten og da dreper man på en måte diplomatien litt før man fikk forsøkt