er det bare 50/50 som er akseptert nå?

[Gjest Gjest]

Før i tiden var vel de fleste barn mer knyttet til mamma, dessuten velger mange det som er mest vanlig, uten å tenke stort over det. For mange var det en selvfølge at barna fulgte mor. Nå er vi mange som har delt på ansvaret for barna helt fra de var bittesmå, og har barn som er like knyttet til pappa. Jeg tror at det ville vært veldig traumatisk for barna våre å se en av oss bare annenhver helg, og det kunne like gjerne ha vært meg (mamma) som de så så lite. Dette ville ha påvirket forholdet oss i mellom i stor grad, er jeg redd.

Hos oss er barna som sagt veldig knyttet til oss begge, men om vi skal flisespikke så har de nok hver sin favorittforelder. Skal vi da dele søsknene, slik at de skal slippe å ha to hjem? Nei, å se mamma eller pappa og søsteren bare to helger i månenden ville ha vært et mentalt jordsjelv for barna, det er jeg ganske sikker på.

At andre løsninger passer bedre for andre er en annen sak. Jeg blir bare lei av at så mange er negative til 50/50 så lenge de får barna mest selv.

[Far til 2]

Når barna begynner på skolen, er det mange fritidsinteresser som spiller inn. Barna er mindre hjemme, ofte. De driver med fritidsinteresser: På besøk hos klassevenner, kor/kampsport/turn etc... 50/50 hadde blitt vanskelig i slike sammenheng. Eller? Lurer!

Hilsen en som kjenner disse 7åringene, men som ikke er mor.

Det er ikke vanskelig om foreldrene virkelig mener noe med påstander som at barna skal ha fokus. Men i noen tilfeller medfører ordningen at foreldrene bor nært hverandre. Og "nært" for barn opp til 6-7 år er gangavstand, mens "nært" for eldre barn er sykkelavstand.

Vi har dessverre aldri fått praktisert felles omsorg for våre barn. Kansje vi kunne gjort det hvis det hadde vært mulig å tilby barna dette på et tidlig tidspunkt (da de var 3-4 år), men slik situasjonen var ble det ikke mulig. Mor hade omsorgen først inntil barna flyttet til meg for en del år tilbake.

Allerede da barn var i 6-års alderen opstod det utfordringer mht fritidsaktiviteter og samvær, men ikke være enn at vi fint kunne klart å håndtere det med 50-50. Men når en forelder ikke ønsker at barna skal få en slik mulighet blir det hele veldig vanskelig.

Selv opplevde jeg og min søster også 50-50 fordi vår mor tilbød os dette. Vi hørte under oppveksten fra andre barn med skilte foreldre at min søster og jeg var "heldig" fordi de andre barna så veldig lite til sine fedre. Disse barna er idag voksne og praktiserer selv 50-50 fordi de så hvor bra min søster og jeg hadde det den gangen vi vokste opp.

Idag er barna så store at de har sin egen mobiltelefon, og jeg hører stadig at de spør venner /hvem av foreldrene de er hos". Det er mao blitt veldig vanlig med felles omsorg og barna synes både det er naturlig og en ordning de trives med.

Men ordningen krever noe mht bosetning for en del barn. Det kreves også en del samarbeid i tilfeller der foreldrene av forskjellige årsaker ikke kan praktisere 50-50, f.eks. der den ene eller begge foreldrene praktiserer en turnusordning, etc. Men når foreldrene stiller opp for hverandre vil de også høste frukter som mindre kragling, etc, - selv om ekajkt 50-50 er umulig å gjennomføre. Vi praktiserer ikke 50-50 desverre, men økonomisk er vi i nærheten av det. Det medfører at samarbeidet glir mye bedre enn uten en slik fordeling, og både vi foreldre og barna tjener på dette med bl.a. mindre krangling.

[Husfrua]

Før i tiden var vel de fleste barn mer knyttet til mamma, dessuten velger mange det som er mest vanlig, uten å tenke stort over det. For mange var det en selvfølge at barna fulgte mor. Nå er vi mange som har delt på ansvaret for barna helt fra de var bittesmå, og har barn som er like knyttet til pappa. Jeg tror at det ville vært veldig traumatisk for barna våre å se en av oss bare annenhver helg, og det kunne like gjerne ha vært meg (mamma) som de så så lite. Dette ville ha påvirket forholdet oss i mellom i stor grad, er jeg redd.

Hos oss er barna som sagt veldig knyttet til oss begge, men om vi skal flisespikke så har de nok hver sin favorittforelder. Skal vi da dele søsknene, slik at de skal slippe å ha to hjem? Nei, å se mamma eller pappa og søsteren bare to helger i månenden ville ha vært et mentalt jordsjelv for barna, det er jeg ganske sikker på.

At andre løsninger passer bedre for andre er en annen sak. Jeg blir bare lei av at så mange er negative til 50/50 så lenge de får barna mest selv.

Jeg er av motsatt oppfatning. Spesielt her på kg får jeg inntrykk av at man er svært negativ til noe annet enn 50/50. Jeg tror ikke det er noen fasit her på hva som er best. I vårt tilfelle ville det bli vanskelig med en 50/50 løsning, samtidig som barna selv ikke ønsker det..

[Gjest Mor til 2]

Vi har heller ikke 50/50 og ja, det virker som om 50/50 er blitt "standard" og alt annet virker merkelig for andre.

Min mening er at barna skal slippe å forholde seg til 2 hjem. De bor mest hos meg, er annenhver helg fra fredag til tirsdag hos sin far. Mulig det hadde vært anderledes dersom han ikke hadde valgt å flytte ut av nærområdet.

[Rime]

Jeg har 2 venninner som er vokst opp med 50/50, og begge 2 synes det var skikkelig pes og mas. Flytting, pakking, 2 hjem. Jeg synes også det høres styrete ut for de små. Og synes personlig det må være best for barna å ha det mer stabilt.

Nå er også grunnen til at det ble sånn at pappaen var lite hjemme frem til vi gikk fra hverandre. Det var stort sett meg og gutten vår som fant på ting i helgene, og pappaen kom sjelden hjem til middag i hverdagene.

Dersom gutten vår selv ønsker 50% etter hvert kommer jeg ikke til å stille meg i veien for det, det ville vært egoistisk. men at faren som har vært mer opptatt av alt mulig annet skulle ha 50% etter at han gikk fra meg ville jeg synes hadde vært rart.

Synes uansett det er en uting at folk blander seg i sånne ting.

[Gjest regine]

b] men at faren som har vært mer opptatt av alt mulig annet skulle ha 50% etter at han gikk fra meg ville jeg synes hadde vært rart.

Du har tydeligvis vært forskånet for argumentasjon om at det ikke betyr noe for barnets tilknytning at far ikke har vært noe særlig til stede... Dessuten - er et ikke fiiiint at han nå vil ta ansvar?!? I tillegg så er det helt sikkert din skyld at far ikke tok ansvar mens dere holdt sammen, du stengte han sikkert ute og fortalte han vhrodan han skulle være far....

Ok - spøk til side - men det ovennevnte er reell argumentasjon fra de som mener at 50/50 er det eneste saliggjørende,også her inne på KG.

Mitt inntrykk fra verden er ellers at det ikke er så mange som faktisk har en sånn ordning, og i den grad de har det, så er det mye problemer rundt det. Det er lett å si at "jamen , dere må jo samarbeide for barnets skyld" - men hvis man kun i liten grad gjorde det under forholdet, hvorfor er det en "vidunderkur" for samarbeid å gå fra hverandre?

Rettighetsbasert argumentasjon er det og en del av - men da rettigheter for foreldrene: Man kan ikke være en "god" forelder om barnet ikke tilbringer nøyaktig like mange sekunder hos hver. Da er det nemlig "urettferidg" for de voksne.....

Det aller viktigste for barn som opplever at foreldrene går fra hverandre er faktisk å slippe og leve i en krigssone. Potensialet for krigssone og stor uro for barnet er enomrmt mye større om man må samarbeide om alt, uten at den ene faktisk har det siste ordet. Dette er selvsagt banning i kirka - men prøv å samarbeid med noen som uansett sier/gjør det motsatte av deg, ifht. skole/barnehage etc, og se hvor godt barnet da får det....

Dessverre hører vi i offentligheten fint lite om alle de som sliter med delt bostedsløsninger - fordi det politisk korrekte nå er at vi er så "likestilte" som foreldre, og barn har såååå godt av å deles....

[Gjest Mor til 2]

Jeg har 2 venninner som er vokst opp med 50/50, og begge 2 synes det var skikkelig pes og mas. Flytting, pakking, 2 hjem. Jeg synes også det høres styrete ut for de små. Og synes personlig det må være best for barna å ha det mer stabilt.

Nå er også grunnen til at det ble sånn at pappaen var lite hjemme frem til vi gikk fra hverandre. Det var stort sett meg og gutten vår som fant på ting i helgene, og pappaen kom sjelden hjem til middag i hverdagene.

Dersom gutten vår selv ønsker 50% etter hvert kommer jeg ikke til å stille meg i veien for det, det ville vært egoistisk. men at faren som har vært mer opptatt av alt mulig annet skulle ha 50% etter at han gikk fra meg ville jeg synes hadde vært rart.

Synes uansett det er en uting at folk blander seg i sånne ting.

Kan det være for at faren har fått reaksjoner fra andre? Er helt enig i at det er en uting at andre folk skal mene og synes masse om slike private ting. I mitt tilfelle var det akkurat som du beskriver; far var lite tilstede i hverdagen. Og selv om han var hjemme holdt han på med "sine" ting. Jeg og barna var mye alene. Jeg var alene med det meste av ansvaret, men jeg var også alene med all gleden og det morsomme med å finne på ting sammen med barna.

Da faren valgte å flytte fra oss var vi i utgangspunktet enig om at barna skulle bo hos meg og besøke han annenhver langhelg. Dessuten skulle de kunne besøke han midt i uka om de hadde lyst. Det ble kjapt utelukket da han valgte å flytte et godt stykke unna. Han tar nå til ordet for en 50/50 deling og jeg tror det er 1) fordi andre har reagert på at vi ikke har det (hva slags far er du?) og/eller 2) hans samboer (tidligere elskerinne) har barn hvor det er 50/50 deling og de forsøker å "samkjøre".

[Gjest Gjest]

Jeg har til gode å møte en mor som går med på å ha barna bare annenhver helg - selv i familier hvor pappaen er like deltakende eller mer.

[Far til 2]

Jeg har til gode å møte en mor som går med på å ha barna bare annenhver helg - selv i familier hvor pappaen er like deltakende eller mer.

Du har dessverre helt rett i at det har vært altfor få mødre som har sett noen verdi i at barn skal få mulighet til like mye samvær med pappa som med mamma. Samtidig skal en del mødre unskyldes fordi de faktisk ikke har turt annet når "nabo KJERRINGA" kritiserer de i nabolaget som har valgt å tilby barna mye samvær med sin pappa.

Jeg er selv en av disse pappane som i min subjektive verden har forsøkt å stille opp for barna fra første time, og holdt trykket oppe etter det.

Da jeg gikk på pappakurs (over 10 år siden) satt vi fedre der med små brødbiter, melkeflaske og massevis av våtservietter og bleier. Vi var alle enig i at OM vi skulle oppleve samlivsbrudd skulle vi alle kjempe for felles omsorg. Jeg har snakket med mange etter den tid og 1 av 12 skal vistnok ha fått til felles omsorg. Alle jeg snakket med forsøkte virkelig å få det til, men ble motarbeidet av mødre og "systemet forøvrig". Han ene som fikk til denne ordningen fikk jeg aldri snakket med etter at de valgte felles omsorg.

MEN -, dette er faktisk på vei til å endres. Stadig flere mødre prioriterer idag barna fremfor seg selv. Samtidig ser mødrene at det både gir et bedre samarbeid, bedre økonomi og mer fritid. Hvorfor skal de da motarbeide barnas rett til like mye samvær med en pappa som faktisk er glad i barna selv om de voksne ikke er like glad i hverandre som de en gang var.

Mye har skjedd og de gammeldagse holdningene til fedrene er på vei til å bli totalt overkjørt av moderne mødre som ser barnas framtid som viktigere enn mødrenes nåtid.

Dette lover bra.

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner til flere barn som har prøvd 50/50. Men alle de jeg vet om har etterhvert endt opp med samvær annen hver helg. De voksne ønsket 50/50, men barna trivdes ikke med det.

[Furstina]

Jeg har til gode å møte en mor som går med på å ha barna bare annenhver helg - selv i familier hvor pappaen er like deltakende eller mer.

Det förekommer men är säkert inte vanligt.

Jag känner dock en pappa som är helt ensamstående med sitt barn då mamman helt frånsa sig både ansvar och umgänge efter samlivsbrottet.

[Far til 2]

Jeg kjenner til flere barn som har prøvd 50/50. Men alle de jeg vet om har etterhvert endt opp med samvær annen hver helg. De voksne ønsket 50/50, men barna trivdes ikke med det.

Det finnes sikkert barn i den gruppen du beskriver,men det er stor forskjell fra tilfelle til tilfelle.

Min søster og jeg praktiserte felles omsorg og var VELDIG fornøyde med det. Likevel valgte vi etter 6-7 år hvert vårt bosted (tilfeldigvis) pga venner. Min søster praktiserer imidlertid felles omsorg for sine barn idag.

Jeg har tilbudt mine barn det samme, men for øyeblikket bor de hos meg.

Våre venner fra barndommen som også opplevde samlivsbrudd sa allerede som barn at de savnet faren sin. Disse "barna" (som nå er voksne foreldre) praktiserer idag felles omsorg for sine barn pga savnet de selv hadde.

"Men alt til sin tid".

Barn fra 2? til 12-14? vil gjerne praktisere felles omsorg. Når de blir 12-14 år og oppover betyr imidlertid venner mye og ofte velger de å bo hos den ene forelderen. Men da har de fått mulighet til å bygge relasjoner til begge, og forholdet oppover i alder er ikke ødelagt. Også samarbeidet med mor og far har blitt mye bdre med felles omsortg. Dessuten haer mor kunnet praktisere 100% stilling , jobbe overtid, tatt utdannelse, etc, etc, og dermed opparbeidet mye bedre økonomi enn om hun hadde vært alene.

50/50 gir dessuten vesentlig mindre flytting enn annehver helg + 1 dag pr uke.

[Far til 2]

Jeg vil bare ta opp et par ting til.

En del mødre snakker om dette med "Flytting frem og tilbake" som et problem ved 50/50. Om vi ser den tradisjonelle 50/50 som annenhver uke og sammenlikner med den tradisjonelle annehver helg + en dag i uken (som oftest onsdag), så er det siste alternativet 3 ganger så mye forflytning av barna som ved annehver uke.

Noen velger imidlertid annhver helg + torsdag hver uke, for å redusere antall forflyttninger. Dette gir imidlertid fortsatt dobbelt så mange forflytninger som annenhver uke (50/50).

Andre velger å benytte uttrykk som "Èn base" som viktig. Noen av disse velger da å trekke torsdagen den ene uka over til neste slik at barna er hos far fra onsdag til mandag. Men i disse tilfellene gjenstår det kun 2 dager for at barna skal få like mye samvær med begge foreldrene. Kunne det ikke være greit å tilby barna å være hos far disse 2 dagene ? Det vil gi MYE mindre konflikter og barna vil føle seg mye viktigere ved at de selv får ta en avgjørelse (som naturligvis kan omgjøres). Men bare det å ha mulighet til å ta en avgjørelse uten å bli kritisert for valget er viktig for mange barn. Hvorfor ikke la dem få lov til å ta en slik avgjørelse for de 2 dagene annehver uke ? "Èn base" er ant ikke det samme som å nekte barn disse 2 dagenene annenhver uke ? "Èn base" er sannsynligvis heller ikke å tvinge barn til å flytte 2-3 ganger så ofte som det foreldre som praktisrerer annenhver uke gjør.

[Gjest Gjest]

Andre velger å benytte uttrykk som "Èn base" som viktig. Noen av disse velger da å trekke torsdagen den ene uka over til neste slik at barna er hos far fra onsdag til mandag. Men i disse tilfellene gjenstår det kun 2 dager for at barna skal få like mye samvær med begge foreldrene. Kunne det ikke være greit å tilby barna å være hos far disse 2 dagene ? Det vil gi MYE mindre konflikter og barna vil føle seg mye viktigere ved at de selv får ta en avgjørelse (som naturligvis kan omgjøres). Men bare det å ha mulighet til å ta en avgjørelse uten å bli kritisert for valget er viktig for mange barn. Hvorfor ikke la dem få lov til å ta en slik avgjørelse for de 2 dagene annehver uke ? "Èn base" er ant ikke det samme som å nekte barn disse 2 dagenene annenhver uke ? "Èn base" er sannsynligvis heller ikke å tvinge barn til å flytte 2-3 ganger så ofte som det foreldre som praktisrerer annenhver uke gjør.

Enig i at barn bør bli med å ta en avgjørelse. Men det kan like gjerne bety at de velger to dager mindre samvær. Eller at de velger å ikke ha samvær i det hele tatt.

[Gjest Gjest]

Andre velger å benytte uttrykk som "Èn base" som viktig. Noen av disse velger da å trekke torsdagen den ene uka over til neste slik at barna er hos far fra onsdag til mandag. Men i disse tilfellene gjenstår det kun 2 dager for at barna skal få like mye samvær med begge foreldrene. Kunne det ikke være greit å tilby barna å være hos far disse 2 dagene ? Det vil gi MYE mindre konflikter og barna vil føle seg mye viktigere ved at de selv får ta en avgjørelse (som naturligvis kan omgjøres). Men bare det å ha mulighet til å ta en avgjørelse uten å bli kritisert for valget er viktig for mange barn. Hvorfor ikke la dem få lov til å ta en slik avgjørelse for de 2 dagene annehver uke ? "Èn base" er ant ikke det samme som å nekte barn disse 2 dagenene annenhver uke ? "Èn base" er sannsynligvis heller ikke å tvinge barn til å flytte 2-3 ganger så ofte som det foreldre som praktisrerer annenhver uke gjør.

En base ER faktisk viktig for barn - og et problem for mange som har delt bosted er det totale fraværet av base - de har faktisk ikke noe hjem, men er alltid på besøk.

At barn skal "tilbys" å måtte VELGE og BESTEMME selv sin samværsordning er i de fleste tilfeller hårreisende. Barn skal SLIPPE å ta voksenavgjørelser, de skal slippe å måtte velge mellom foreldrene sine. Hva da hvis ungen sier at jo - h*n vil være hos far to dager til - og så sier far NEI? fordi han ikke vil.....

Eller at barnet finner ut at det ikke var noe greit likevel - men så tør det ikke si fra, fordi da sårer h*n jo far.....

Ja - barn skal høres ifht sin alder, men de skal IKKE bestemme. Da overlater de voksne avgjørelser til barna som det faktisk er de voksne som må ta.

En annen sak er at det er svært mange fedre som ikke vil ha de ekstra dagene du snakker om - BEGGE foreldrene OG barna er fornøyd med en skjevdeling.

[Gjest regine]

Det finnes sikkert barn i den gruppen du beskriver,men det er stor forskjell fra tilfelle til tilfelle.

Det finnes MANGE barn som ikke trives med 50/50! det er ofte en ordning som foreldrene vil ha og som flere her påpeker, nå har blitt politisk korrekt å velge. Uavhengig av hva som passer barna eller den enkelte situasjon.

Jeg har tilbudt mine barn det samme, men for øyeblikket bor de hos meg..

Ikke bare skal ungene utsettes for at verken mor eller far vil ha de - de skal også måtte ta ansvaret for hvor de skal bo - en avgjørelse som i aller høyeste grad er et voksenansvar.

Barn fra 2? til 12-14? vil gjerne praktisere felles omsorg. Når de blir 12-14 år og oppover betyr imidlertid venner mye og ofte velger de å bo hos den ene forelderen. Men da har de fått mulighet til å bygge relasjoner til begge, og forholdet oppover i alder er ikke ødelagt. ..

Dette er ren spekulasjon og bare tull. Barn vil helst ha ett hjem hvor begge foreldrene bor. BARNA er ikke opptatte av den milimeterrettferdigheten som noen voksne er. Det er de voksne som definerer at de ikke kan ha et godt forhold til sitt barn hvis BARNET ikke er der like mye. Dette dreier seg altså om rettferdighet for de voksne og deres rettigheter - ikke barnas.

Også samarbeidet med mor og far har blitt mye bdre med felles omsortg. ..

Dette er feil. I svært mange tilfeller blir et allerede dårlig samarbeidet mellom foreldrene enda verre når alle avgjørelser må tas sammen. Å tvinge gjennom et samarbeid fungerer svært dårlig i de aller fleste tilfeller - så også mellom skilte foreldre. Resultatet blir da at barnet lever i en konstant krigssone - og det er faktisk det verste barnet kan oppleve etter et brudd.

Dessuten haer mor kunnet praktisere 100% stilling , jobbe overtid, tatt utdannelse, etc, etc, og dermed opparbeidet mye bedre økonomi enn om hun hadde vært alene.

Igjen: FEIL. Mor kan jobbe 100% selv om hun også har hovedansvaret for barn. De aller fleste mødre som er alene om omsrogen gjør det - uavhengig av samværsordning. Og det funker helt fint.

[Gjest Gjest]

Dette er ren spekulasjon og bare tull. Barn vil helst ha ett hjem hvor begge foreldrene bor. BARNA er ikke opptatte av den milimeterrettferdigheten som noen voksne er. Det er de voksne som definerer at de ikke kan ha et godt forhold til sitt barn hvis BARNET ikke er der like mye. Dette dreier seg altså om rettferdighet for de voksne og deres rettigheter - ikke barnas.

Noen barn vil helst ha ett hjem hvor bare den ene forelderen bor. Alle foreldre er ikke gode personer. Noen er voldelige, noen ruser seg, noen har alvorlige personlighetsforstyrrelser...

[Rosalie]

Noen barn vil helst ha ett hjem hvor bare den ene forelderen bor. Alle foreldre er ikke gode personer. Noen er voldelige, noen ruser seg, noen har alvorlige personlighetsforstyrrelser...

Det er sant. Men disse barna ønsker ihvertfall ikke 50/50!

[Far til 2]

Enig i at barn bør bli med å ta en avgjørelse. Men det kan like gjerne bety at de velger to dager mindre samvær. Eller at de velger å ikke ha samvær i det hele tatt.

Det du sier her støtter jeg fullt ut.

Det jeg tenkte på var mødre som er tilhengere av "èn base" og som er tilhenger av å begrense samværet selv om det er snakk om 1 dag ekstra pr uke for å få til 50/50.

[Far til 2]

En base ER faktisk viktig for barn - og et problem for mange som har delt bosted er det totale fraværet av base - de har faktisk ikke noe hjem, men er alltid på besøk.

At barn skal "tilbys" å måtte VELGE og BESTEMME selv sin samværsordning er i de fleste tilfeller hårreisende. Barn skal SLIPPE å ta voksenavgjørelser, de skal slippe å måtte velge mellom foreldrene sine. Hva da hvis ungen sier at jo - h*n vil være hos far to dager til - og så sier far NEI? fordi han ikke vil.....

Eller at barnet finner ut at det ikke var noe greit likevel - men så tør det ikke si fra, fordi da sårer h*n jo far.....

Ja - barn skal høres ifht sin alder, men de skal IKKE bestemme. Da overlater de voksne avgjørelser til barna som det faktisk er de voksne som må ta.

En annen sak er at det er svært mange fedre som ikke vil ha de ekstra dagene du snakker om - BEGGE foreldrene OG barna er fornøyd med en skjevdeling.

Så det du sier er at barn ikke må få en dag ekstra samvær pr uke for da er de på besøk hele tiden ? Og at det er du som skal bestemme om barnet skal være på besøk og evt hvor det skal være på besøk ???

BARN HAR RETT TIL Å BLI HØRT, ref Norske lover. Om du oppfordrer til noe annet oppfordrer du indirekte til lovbrudd. Hvordan definerer du dette ? Hvis et barn ønsker 50/50 (eller ønsker å bo hos pappa). Hvis pappan er fullt ut oppegående som omsorgsforelder, hvorfor skal da barnet ikke bli tatt hensyn til^? Er det du som mor som skal avgjøre om pappa er "oppegående bostedsforelder" ?

Jeg snakker ikke om situasjoner der flertallet av de involverte mener felles omsorg ikke er bra, dvs minst en av foreldrene + varnet. Jeg snakker om situasjoner der flertallet av de involverte mener at det bør være mer samvær, evt skifte samværsforelder og at en objektiv 3.part ikke skal kunne nekte flertallet dette.