er det bare 50/50 som er akseptert nå?

[Rime]

Eksmannen min og jeg har en samværsordning der jeg har hovedsamvær, og han har hver onsdag + annenhver helg. Jeg er overraska over hvor mange som faktisk blander seg inn og har meninger om dette. Jeg får direkte spørsmål om hvorfor vi ikke har 50/50, og stakkars barnefaren på en anklagende og negativ måte.

Er det bare 50/50 som er akseptert i dagens samfunn? og er det greit å blande seg inn i hva slags samværsordninger andre har??

Endret 8. oktober 2010 av Rime

[AnonymBruker]

Hovedsaken er vel at ordningen fungerer for barna og for dere?

Så lenge foreldrene faktisk klarer å samarbeide og sette barna i fokus, så tror jeg selve prosenten har utrolig lite å si.

Nei, dette er ikke noe resten av verden har noe med.

[Christina_]

Delt bosted er den nye moten, og siden det er det som må ALLE følge den.

Det handler antageligvis litt om fordommer, antageligvis, at mor har hovedansvaret og ser barna ofte mens stakkars lille pappaen som kun får se ungene sine i den lille tiden.

Det noen ikke klarer å innse er at to voksne folk klarer selv å finne fram til den ordningen de ønsker, og som passer dem. Og nei, de har ikke noe med å blande seg opp i hvilken ordning dere har.

Endret 8. oktober 2010 av Christina_

[Gjest Gjest]

Det viktigste er jo at det fungerer for dere og barna.

Regner med at faren til barna deres ikke hadde blitt med på denne ordningen om han ikke ville det selv.

Hos oss er det ikke mulig med 50-50 pga arbeidsforholdene hos faren til barna, han kan se dem mye i en periode og lite i en annen.

Men om ungene hadde klaget på ordningen eller jeg hadde sett at de ikke trivdes med den måtte nok faren deres vurdert seg en annen jobb for ungene sin del.

[La Guapa]

Synes det høres ut som om dere har funnet en fin ordning som fungerer godt.

Mannen min har også sin datter annenhver helg, og har hatt det siden han flyttet. (da var hun 2 år)

Hun bor i en annen skolekrets enn oss nå, flyttet da hun var 7 år og har alle vennen sine der. Haddde syntes det var trist om hun hadde måttet bo i to skolekretser og vært uten mulighet til å etablere en stabil og god hverdag med vennene sine. I dag er hun 14 år og HELT avhengig av venninnene sine....

Vi får henne på besøk annenhver helg, men følger opp så godt vi kan utenom. Mannen min og mammaen hennens har et fint forhold og datteren han kan komme til oss hver helg om hun ønsker det.

Mannen min savner henne mye, men som han sier selv var han glad han og moren droppet tanken om delt 50/50.

[Gjest imli]

Me har same samversordning som du og eksmannen din har, Rime. Det fungerar godt. No er eksmannen min av ulike årsakar ikkje i stand til å ta meir av omsorgen, så noko meir er ikkje aktuelt for oss, men eg syns uansett at delt omsorg er ein dårleg løysing for små ungar. Og det er jo heller ikkje anbefalt av fagfolk for barn under 3 år.

Eg trur delt omsorg kan vere ei god løysing viss ungane er store, foreldra samarbeidar godt og bur i same skulekrets, elles ikkje.

Eg har aldri fått negative kommentarar på vår samversløysing.

[SmallTalk]

Skulle jeg og samboeren gå hver til vårt etter eventelt å ha fått barn, ville noe annet enn 50-50 vært uaktuelt så lenge vi hadde bodd på samme sted og soknet til samme skole.

Blir det snakk om større avstander osv, så sier det er selv at 50-50 ikke er mulig å gjennomføre, men min personlige mening er at 50-50 bør være utgangspunkt i barnefordelingen. Selvsagt så er det ikke alle som er egnet til å ha foreldreansvar, og knapt nok samvær en gang iblant, men dette er mindretallet. I slike tilfeller skal man selvfølgelig ikke ha 50-50 fordeling, av hensyn til barna.

Endret 8. oktober 2010 av SmallTalk

[Gjest Pet]

jeg er ikke noe for 50-50-hjem. Jeg tror alle trenger å ha ett hjem, også små og store barn. Og voksne.

[Gjest Gjest_Michelet]

Skulle jeg og samboeren gå hver til vårt etter eventelt å ha fått barn, ville noe annet enn 50-50 vært uaktuelt så lenge vi hadde bodd på samme sted og soknet til samme skole.

Blir det snakk om større avstander osv, så sier det er selv at 50-50 ikke er mulig å gjennomføre, men min personlige mening er at 50-50 bør være utgangspunkt i barnefordelingen. Selvsagt så er det ikke alle som er egnet til å ha foreldreansvar, og knapt nok samvær en gang iblant, men dette er mindretallet. I slike tilfeller skal man selvfølgelig ikke ha 50-50 fordeling, av hensyn til barna.

Jeg tror dette passer for noen barn, men langt fra alle. Man må huske at barna er hovedpersonene i slike saker, ikke foreldrene.

jeg kommer selv fra et skillsmissehjem og er sjeleglad for at mine foreldre IKKE hadde 50-50 fordeling. Forøvrig hadde jeg god kontakt med faren min gjennom hele oppveksten selv om jeg bodde hos min mor

[Gjest PetraPrøvedukke]

jeg er ikke noe for 50-50-hjem. Jeg tror alle trenger å ha ett hjem, også små og store barn. Og voksne.

Er enig i det!

Flott om foreldre kan samarbeide godt og om den som ikke har hovedomsorgen kan treffe barnet ofte, men i bunn og grunn så tror jeg barnevt trenger et fast sted og stabilitet. Blir stresset bare av tanken på om det var jeg skulle måtte flytte hver uke....

[Far til 2]

50-50 er utvilsomt en samværsordning som har kommet for å bli. Ingen samværsordning vokser raskere enn dette. Selv opplevde min søster og jeg 50-50 under oppveksten. Min søster praktiserer 50-50 og jeg skulle gjerne gjort det (men slik det er idag bor barna hos meg).

Men det er ikke slik at 50-50 passer for absolutt alle barn. Men jeg mener det paser for flertallet. At noen barn ikke ønsker en sånn ordning må vi imidlertid bare akseptere. Som foreldre er det vår plikt å tilpasse oss barnets beste, og hvis barnet ikke ønsker 50-50 skal vi heller ikke tvinge dem til dette. Men det er viktig å sette barna i fokus fremfor oss selv. Dette medfører bl.a. at stadig fler velger 50-50.

Lytt til barna så får dere avklaring hva som er best. Men ta også hensyn til alderen. De første årene er veldig viktig mht å bygge relasjoner til foreldrene. Om barna ikke får mye samvær med begge foreldrene i denne perioden kan en av dere foreldre bli sittende igjen med hovedansvaret uten at dere får den avlastningen dere trenger etterhvert som barna kommer igjennom baby-stadiet.

[Gjest Pet]

50-50 er utvilsomt en samværsordning som har kommet for å bli. Ingen samværsordning vokser raskere enn dette. Selv opplevde min søster og jeg 50-50 under oppveksten. Min søster praktiserer 50-50 og jeg skulle gjerne gjort det (men slik det er idag bor barna hos meg).

Men det er ikke slik at 50-50 passer for absolutt alle barn. Men jeg mener det paser for flertallet. At noen barn ikke ønsker en sånn ordning må vi imidlertid bare akseptere. Som foreldre er det vår plikt å tilpasse oss barnets beste, og hvis barnet ikke ønsker 50-50 skal vi heller ikke tvinge dem til dette. Men det er viktig å sette barna i fokus fremfor oss selv. Dette medfører bl.a. at stadig fler velger 50-50.

Lytt til barna så får dere avklaring hva som er best. Men ta også hensyn til alderen. De første årene er veldig viktig mht å bygge relasjoner til foreldrene. Om barna ikke får mye samvær med begge foreldrene i denne perioden kan en av dere foreldre bli sittende igjen med hovedansvaret uten at dere får den avlastningen dere trenger etterhvert som barna kommer igjennom baby-stadiet.

Jeg synes å kalle en oppvekst og et lite liv for en samvæsrordning er et hån mot barn. Små barn kan heller ikke spørres om en mening om denne "ordingen" fordi de er nettopp små barn.

[Gjest gjest]

Jeg tror nok at 50/ 50 er det beste. Men om avstanden er stor..vel da sier det seg selv at det kan bli vanskelig.

Om en ser på barn så tilpasser de seg, og vet ikke annet enn det de er vant med.

Uten sammenligning forøvrig...se på kongebarna..de vet ikke om ett annet liv...

Barna er like glade i både mor og far, og la dem tilbringe like mye tid med hver av dem .

[AnonymBruker]

Ikke alle foreldre ønsker delt samvær heller.

Her synes samværsforelder at det er nok med annenhver helg.

[AnonymBruker]

Jeg tror nok at 50/ 50 er det beste. Men om avstanden er stor..vel da sier det seg selv at det kan bli vanskelig.

Om en ser på barn så tilpasser de seg, og vet ikke annet enn det de er vant med.

Uten sammenligning forøvrig...se på kongebarna..de vet ikke om ett annet liv...

Barna er like glade i både mor og far, og la dem tilbringe like mye tid med hver av dem .

Selv om man tilpasser seg så er ikke det ensbetydende med at man er fornøyd og lykkelig.

[Far til 2]

Jeg synes å kalle en oppvekst og et lite liv for en samvæsrordning er et hån mot barn. Små barn kan heller ikke spørres om en mening om denne "ordingen" fordi de er nettopp små barn.

Det du skrev her forstod jeg ikke.

Kan du beskrive det på en annen måte ?

[AnonymBruker]

Mine foreldre gikk fra hverandre da jeg var 12. Jeg var midt i en søskenflokk på fire. Alle ville bo hos pappa. Det var på 70-tallet og pga arbeid så jeg ikke vår mor mer enn 4-5 ganger i året. Men vi ringte en dag i uka. De så at det slet på oss, og fant en løsning som innebar at vi feiret alle høytider sammen med begge, og store deler av sommerferien.

De klarte å samarbeide og det var datidens 50-løsning. Tror en 50 løsning må stille krav til foreldrene og at de må samarbeide.

[Gjest Marit]

Når barna begynner på skolen, er det mange fritidsinteresser som spiller inn. Barna er mindre hjemme, ofte. De driver med fritidsinteresser: På besøk hos klassevenner, kor/kampsport/turn etc... 50/50 hadde blitt vanskelig i slike sammenheng. Eller? Lurer!

Hilsen en som kjenner disse 7åringene, men som ikke er mor.

[AnonymBruker]

50/50 er etter min mening en løsning som passer best på barn som er så store at de ønsker det selv, å bytte bosted annenhver uke er ikke noe jeg unner et lite barn som ennå ikke er i stand til å ta valget. Jeg vet at jeg ikke hadde taklet det som barn da jeg var veldig knyttet til mamma. Mange barn er mer knyttet til den ene enn den andre og da er det nok mest riktig at ungen bor der. Det beste etter min mening er fast bosted, men at foreldrene bor så nærme hverandre at barnet kan gå fritt mellom husene. Naziordninger er jeg i hvertfall ikke fan av.

[Husfrua]

Jeg er litt enig med anonym over. Da jeg var liten, var jeg mest knyttet til mammma. Og det hadde blitt vanskelig for meg om jeg skulle vært borte fra henne halvparten av tiden.

Jeg tror ingen kan si noe om hva som er best, dette tror jeg varierer fra situasjon til situasjon. Her hadde det vært umulig med 50/50. Den eldste har blitt spurt om hva han ønsker også, siden han har blitt så gammel, og han ønsker ikke 50/50