Pappa kommer snart til å dø

[AnonymBruker]

Pappa kommer snart til å dø. Jeg går rundt hele tiden uten å klare å tenke klart. Jeg klarer ikke å gjøre noe for jeg klarer ikke å konsentrere meg.

Jeg besøker han så ofte jeg kan og vi snakker om vær og vind.

Jeg går rundt å tenker på om det er noe jeg kan gjøre, si eller spørre om før jeg mister han, men hodet er helt blankt og jeg klarer ikke å tenke klart.

Dere som har mistet noen, er det noe dere skulle sagt eller fått svar på som nå er forsent?

[Gjest Kevlarsjäl]

Er din far klar over at døden er nær?

Hvis han er det, kan du jo spørre om hva han tenker rundt døden. Ha en alvorsprat og ikke snakke om vær og vind. Det kan hende det er godt for både deg og ham.

Sånn ellers kan du prøve å huske at døden er en helt naturlig hendelse, og prøve å akseptere det som snart skal skje Det høres veldig overfladisk ut av meg å si det, kanskje, men det vil gjøre deg godt.

[Betty2]

Det der er ikke en enkel fase, den kan virke så uendelig lang, men når den er over føles det godt, samtidig som mann skulle ønske det varte noe lenger.

Det viktigste for foreldre flest er å vite at barn(a) dies har det bra og at du/dere kommer til å klare dere bra i ettertid. hvis han har et form for livsværk eller noe han er ekstra glad i og brukt mye tid på (eks hus/hytte, bil eller lignende) så prøv å snakke litt om det, hva han ønske skal skje med det. Det er som sagt en vannskelig situasjon, tung og trist, så mitt råd er å prøve å gjøre det beste av det som du klarer. fortsette med praten om vær og vinn, og prøve å få han til å dra litt på smilebånde. (sikkert lettere sagt en gjort)

ønsker deg masse lykke til videre, skulle ønske du slapp å gå igjennom det der.

[Gjest Eventyr3]

Er din far klar over at døden er nær?

Hvis han er det, kan du jo spørre om hva han tenker rundt døden. Ha en alvorsprat og ikke snakke om vær og vind. Det kan hende det er godt for både deg og ham.

Sånn ellers kan du prøve å huske at døden er en helt naturlig hendelse, og prøve å akseptere det som snart skal skje Det høres veldig overfladisk ut av meg å si det, kanskje, men det vil gjøre deg godt.

Er utrolig overfladisk av deg å si noe sånt samtidig upassende.

Det du sier er åpenbart og det åpenbare trenger ikke å bli nevnt.

Helt unødvendig.

Men til trådstarter, Nei, jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Hva dere prater om spiller ikke så stor rolle så lenge du ser et smil fra din far her og der, viktigst av alt er at du bruker mye tid med han. egentlig så mye som mulig. 24/7 om du kan.

Selv droppet jeg ut fra skolen og mot slutten sov jeg på sykehuset de siste ukene, dro hjem bare for å dusje og skifte.

Det er nok ikke noe mer han vil enn å ha sine nærmeste rundt seg nå.

[AnonymBruker]

Pappa og jeg har aldri vært særlig fortrolige. Jeg vet han er glad i meg og ønsker meg alt godt, men vi har aldri snakket særlig om følelser og slikt. (Det er alltid mamma som har tatt seg av det.)

Vi har alltid hatt et fint forhold, men ikke med de dype samtalene. Jeg vet ikke helt om dette er tiden for det, eller om jeg bare skal la det ligge og la ting være som det alltid har vært, at vi snakker om vær og vind, og snakker hyggelig sammen.

Jeg er så redd jeg skal angre på noe at jeg ikke spurte han om noe eller fortalt han noe. Men akkurat nå er hodet ikke i stand til å tenke ut hva jeg skulle ha spurt han om eller fortalt han.

Tusen takk for svar.

[Gjest Harriet]

Jeg har selv mistet begge mine foreldre, vet ikke om du har mamma i live enda? Men det som har slått meg i ettertid er alt det jeg aldri fikk spurt mor og far om - siden døden kom veldig brått og uventet.

Etter at de gikk bort så er det ofte helt banale ting jeg synes er tragisk at skal gå i glemmeboken, det gjelder både familiehistorie og matoppskrifter mm. Andre ting som opplysninger omkring min egen fødsel fikk jeg da jeg ringte klinikken hvor jeg er født. Den senere tiden har jeg også mange ganger lurt på når mor kom i overgangsalderen. Siden jeg nærmer meg den alderen selv og fordi vi ofte arver våre mødres historie når det kommer til slikt hadde det hjulpet meg å vite noe om det.

Så hvis jeg var deg nå så ville jeg tenkt gjennom om det er noe din pappa vet som ingen andre vet ... noe du kan ta videre med deg i livet. Det er så mange ting vi ikke tenker på mens foreldrene lever, man kommer ikke på det før det er for sent. Og det er sånne trivielle og hverdagslige ting jeg savner mest.

Har mange ganger tenkt at hvis jeg hadde hatt en dag til med mor og far så skulle jeg spurt dem om så masse ...

[AnonymBruker]

Takk for svar Harriet. Det er akkurat det du skriver jeg er redd for at jeg kommmer til å tenke på. Alt jeg skulle spurt han om. Jeg går omkring å tenker og tenker, men klarer liksom ikke å samle tankene.

Jeg er så redd for at jeg skal tenke på alt jeg skulle spurt om i ettertid.

Men hva skal jeg spørre om? Jeg finner ikke svar.

Vel, det hjalp å skrive litt. Føler meg så forvirra.

[AnonymBruker]

Jeg var voksen da min far døde. Det er noen år siden nå. Som deg fikk vi god tid til å ta farvel. Jeg tilbrakte mye tid på sykehuset sammen med han og vi fikk snakket om mye. Vi hadde heller egentlig aldri hatt noe nært forhold, men det ble det den siste måneden han levde.

I ettertid har det ikke vært så mye å spørre om. Hos meg har det heller vært mer "skulle ønske pappa var her så han kunne oppleve dette" eller lignende.

Det er ingen lett tid - men det viktigste er nok at du er der. Tror også at det er vanskelig å forberede alle spørsmålene man kunne tenkes å komme til å stille resten av sitt liv.

[Anjah]

Mulig dette er litt banalt å komme med, men sitter din far inne med slektshistorier og/eller minner bare han har kunnskap om?

Kanskje spørre ham ut om dette?

[Vianne]

Sånn ellers kan du prøve å huske at døden er en helt naturlig hendelse, og prøve å akseptere det som snart skal skje Det høres veldig overfladisk ut av meg å si det, kanskje, men det vil gjøre deg godt.

Om du har mistet noen, og klarte å akseptere det før det hendte, og etterpå, så er jeg imponert. Jeg har selv mistet en nær meg, og selv nå 5 år etter, så føles det forferdelig urettferdig. Det er nesten som jeg ikke vil akseptere det, allikevel kan jeg selvfølgelig ikke gjøre noe med det, annet enn å lære mine barn å kjenne bestefaren sin gjennom meg og oss som kjente han.

Ts, det viktigste for oss var å være der, nær han, og så mye som mulig. Klem til deg.

[Gjest Annaires]

Hva med å si akkurat det du skriver her inne? At du syns det er vanskelig.

Og hvorfor ikke snakke om døden? Det er aldri for seint å bli fortrolige.

[AnonymBruker]

Fortell ham at du elsker ham og klem ham så ofte du kan. Det er det du kommer til å savne.

[Kickstart]

Siden du sier at dere aldri har snakket så mye om følelser og sånne ting er det kanskje nå dere kan gjøre det? Trenger ikke være store greiene så det virker veldig øvd inn, men kanskje det bare holder å si at du er glad i han? Er kanskje en sånn liten ting som man angrer på i ettertid at man aldri fikk sagt rett ut.

Tenk deg godt om, om det er noe du har hatt lyst til å vite om han eller som du kan få svar på. Nå vet jeg ikke hvor gammel og i åssen form han er, så man må jo ta det litt deretter.

Men jeg tror det viktigste er å ha det så hyggelig og naturlig som mulig. La han få en fin slutt på livet og ikke ta sorgen på forskudd. Man bør ikke ignorere at det kommer til å skje, men det er ikke alltid det er passende å snakke for mye om det.

Endret 11. oktober 2010 av Kickstart

[Equinox]

Jeg går omkring å tenker og tenker, men klarer liksom ikke å samle tankene.

Jeg er så redd for at jeg skal tenke på alt jeg skulle spurt om i ettertid.

Men hva skal jeg spørre om? Jeg finner ikke svar.

Vel, det hjalp å skrive litt. Føler meg så forvirra.

Siden du sier det hjelper å skrive her så kan det også kanskje være noe du kunne gjøre så han kunne lese noe som du skriver til ham samt at det kunne være "lettere" for deg å gjøre det på den måten dersom det er noe som er vanskeligere å snakke om direkte til ham.

Det er hvertfall ett alternativ fremfor å ikke si noe vokalt, og la det forbli usagt.

Er en trist situajon og ønsker deg godt.

[AnonymBruker]

Er utrolig overfladisk av deg å si noe sånt samtidig upassende.

Det du sier er åpenbart og det åpenbare trenger ikke å bli nevnt.

Helt unødvendig.

Synes ikke det var overflatisk i det hele tatt. Døden er en del av livet, uansett om den kommer tidlig eller sent i livet. Vil anbefale alle som forholder seg til døden på nært hold å lese Per Fugellis bok "Døden, skal vi danse?"

Klart, å akseptere at noen som står en nær skal dø, er veldig vanskelig, kanskje med mindre vedkommende har levd et langt liv og døden ikke kommer på et "unaturlig" tidspunkt. Men Jeg synes ikke det over var en upassende kommentar.

Slektshistorie tror jeg at jeg ville snakket med min far om. Minner fra barndommen min, som inkluderer ham og ellers familien. Fortell ham hvor glad du er i ham, og forsikre ham om at du kommer til å sitte igjen med den beste arven man kan ha - nemlig gode minner.

[Gjest dioxide]

En ting jeg husker at jeg fikk fortalt min far før han døde var at jeg elsket ham. Vi hadde ikke et forhold hvor vi pratet om følelser, så det var en smule kleint å si det (jeg var 16), men jeg er UTROLIG glad for at jeg fikk sagt det.

Du kan også be han fortelle litt barndomshistorier, rett og slett få vite hva som har gjort ham til den personen han er.

Jeg må forøvrig også stille meg bak den personen som oppfordret deg til å se på døden som en naturlig ting. Det vil gi deg et mer nøkternt syn på døden i ettertid. Alle reagerer forskjellig på å miste en nær, men denne aksepten av død har vært alfa omega for meg i disse få årene etter tapet.

Vil uansett si at jeg føler med deg, og skulle du ha behov for noen å snakke med er det bare til å ta kontakt på PM.

[Beauté]

Før sommeren for ett år siden, så lå mamma for døden. Men hun var ikke klar i hodet. Det er viktig å få alt ut, snakke og trøste.

Selv om mamma pustet tungt og var borte for det meste, så følte jeg at hun kunne høre det jeg sa likevel. Jeg satt ved henne på sykehuset og holdt + strøk henne i fjeset og på armen.

Fortalte henne om barna mine (som hun elsket over alt) som savnet henne. Hun faktisk viste tegn da jeg sa at min sønn ville hilse til henne og si at han elsket henne.

Det var siste tegnet jeg så fra henne.

Det er utrolig viktig å snakke seg ferdig om ting. Jeg er så glad for det, ellers ville jeg angret.