Barnevernsbanden som herjer Sørlandet

[AnonymBruker]

Jeg blir oppgitt når jeg leser dette: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10017151

Hvordan kan man få bukt med problemet?

[AnonymBruker]

De er rundt 15 år. Med første tanke så frister det litt å sette dem i fengsel, men jeg tror egentlig ikke de vil bli noe bedre av det. Han ene sa jo at han ikke brydde seg om fengsel og fikk et kick ut av å rane.

Jeg vet ikke hva som er best å gjøre, men hadde en diskusjon med meg selv i går og tenkte at, hvorfor ikke gi dem en barnevkat 24/7? Er vel ikke så veldig gøy for en 15-åring å fly rundt med en barnevakt til ale døgnets tider tenker jeg. Få gjerne en streng og sterk mann til å være det.

Noe må i hvertfall gjøres. Og noe som vil få de til å bli bedre og ikke enda verre.

[AnonymBruker]

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10025092

[Chakoya]

Jeg er selv et barnevernsbarn (ikke barn nå lenger) men kan fortelle en del om strie følelser som river og sliter i barnevernsbarn, og hvordan mange behov skal møtes.

Det er mange aspekter man må se på når det gjelder barnevernsbarn.

Både forhistorie og nåtid. Familie/Ikke familie, hvordan type kontakt med familie/ikke kontakt med familie. Hva behov/ønske om kontakt ligger i hos barnet/ungdommen. Behandlingstilbudene dem får, sosial trening, skole, mestring på skolen, mestring i forhold til seg selv.

Venner, kjærlighet, kjærlighet til venner, kjærlighet til foreldre, kjærlighet/glede i forhold til omsorgspersoner i livene, oppmuntring, ros, mestring, evner, konsekvenser, hvilken søken disse barna gjør etter sine behov, atferder, psykisk helse og lignende. Trygge omgivelser. Sette barna/ungdommen for eksempel i arbeid som dem liker. Tilby ulike aktiviteter og lignende.

Det krever også godt innsyn i diverse diagnoser/atferder som barnevernsbarn ofte utvikler/har fra dem er født og lignende.

ADHD, Asperger, Downs syndrom, schizofreni, opposisjonell atferdsforstyrrelse, aggresiv atferd, tilknytningsvansker, redsel, separasjonsangst, depresjon, selvmordstanker osv.

Noen barn/ungdom for eksempel har likegyldig syn på livet etter å ha blitt sviktet av familie på groveste plan.

En må ha nulltoleranse ovenfor vold, og misbruk.

Men en kan innrømme at diverse diagnoser krever sitt til tider når enkelte går ut av modus og står i fare for å skade interiør, møbler, dører, vegger, vinduer, andre mennesker, true med å ta sitt eget liv og lignende.

Noen av disse barnevernsbarn gjør disse tingene, og da må man handle deretter og ha en plan.

Fra barnas/ungdommens side kreves det litt også at en selv forstår seg selv, og hva en har å arbeide med. Å bli kjent med seg selv er en viktig del av livet.

Men i mange episoder i livet forstår ikke barn/ungdom sitt eget beste bestandig og trengs å skjermes/irettesettes/hjelpes til å forstå bedre/handle annerledes.

Samtidig det å forstå rollene i livet man befinner seg i. At alle har sine roller, og at regler i samfunnet er helt normalt. At det finnes visse normer og lignende.

En må bli klargjort for å møte en varm og kald verden. Og kunne sortere/møte denne verden slik som den er. En må gjøre klar rustningen til barna/ungdommen så godt en kan.

Rustningen bygges av omsorgspersoner og personen selv. Og det er selvfølgelig en grense for hvor rustet man kan bli. Noe må erfares på egenhånd også for å ruste seg videre opp.

Kommunikasjon / empatisk kommunikasjon er viktig. Å la noen føle dem blir sett å hørt. Å være tilgjengelig når barna/ungdommen gjør søken mot deg for å åpne opp sine følelser og tanker. Ros og oppmuntring, trygge og gode rammer.

Konsekvenser skal også forekomme, selv for dem eldre.

Rollespill i forhold til sosiale forhold og konflikthåndtering, er også fine ting å trene på.

Styrke nye sider ved barna/ungdommen og utvide interessefeltet dems. La dem få se det finnes mange forskjellige veier ut i livet. Og at den kriminelle banen ikke må være den eneste vei. Gi dem en sjangse til å lykkes etter så mange mislykkede ¨forsøk¨.

La en få slippe å bli stemplet som ¨der går han... og han er....¨.

Skape livsgnist til barna, lære dem og prøve å glede seg over små/store ting. Samt kanskje over livet selv. Utvikle empatiske sider hos barn/ungdom. Forståelsesfulle sider osv.

Lære dem verdien av diverse ting.

Lære dem å takle forskjellige mennesker dem garantert kommer til å møte i et voksent liv på jobben, treninger, butikken, familiesituasjon og lignende.

Det er mange måter å gjøre det på. Og personene som utfører denne jobben må være rustet til å ta imot utakknemmelighet på høyeste plan. Kjefting og banning. Til tider aggresiv - voldelig atferd. Dette dag ut og dag inn. Flere timer pr dag. Flere dager i året. Kanskje til og med omtrent hver eneste dag hvert eneste år før man ser fremskritt her og der.

Kanskje på slutten i en behandling så får man takknemmeligheten. Men enkelte er også flinke til å vise takknemmeligheten mye tidligere. Og da kan man kanskje kose seg litt med et smil om munnen og si at ja, dette har gått fint! Det er verdt det!

Personell som gjør dette må ha klare instruks dersom for eksempel vold forekommer.

Dette er en kjerne av hva jeg tenkte da jeg var barnevernsbarn og fosterhjemsbarn.

Og i eldre tider hva jeg savnet, som jeg så hos mange andre familier.

Men noe av dette hadde jeg og jeg mener etter meg selv og dømme fikk jeg opparbeidet meg en noenlunde ok rustning mot et voksent liv, den dag i dag.

[Gjest Gjest]

Mye enig med det du skriver over her,det er forr lite kompetanse om bokstavdiagnoser og grunnet fordommer i samfunnet kan familier gå i oppløsning grunnet ett dårlig utviklet hjelpeapperat.

Er selv mor til en med adhd og synes det er trist at det er så lite kompetanse, mye av problemene kunne vært fanget opp mye tidligere, vil også kunne beskytte dem fra en stigmatisering du skisserer men som dessverre er en sannhet.