krangling og tårer

[Gjest miamor]

Jeg sliter med at jeg begynner å gråte hver gang jeg og samboer skal diskutere noe. Hvis det er noe jeg tenker på, er det nesten så jeg kvier meg for å ta det opp med han fordi jeg er redd han skal ta det feil. Det verste jeg vet er når jeg føler meg misforstått og da begynner jeg å gråte med en gang og diskusjonen blir liksom lagt død pga da får jeg i alle fall ikke fram det jeg mener og jeg føler meg bare som en sippehøne. Så blir det bare enda mer jeg må gå rundt å tenke på siden vi ikke fikk snakket ut om det, en vond sirkel dette her...

Noen som kjenner seg igjen og har noen tips til hvordan jeg skal opptre for å ikke reagere så sterkt?

[Niennas]

Jeg føler det på samme måte, men jeg har det sånn med mine foreldre, spesielt moren min (herregud, nå hørtes jeg ung og barnslig ut!). Blir jeg sint på mamma mens jeg krangler, så kommer tårene ut kjempefort. Har gjort det hele livet mitt, egentlig (selv om vi ikke har kranglet så mye:P). Jeg skjønner hvordan du har det!

[Gjest mari kontrari]

Har dessverre ikke noen gode råd, annet enn å øve seg på å ta opp vanskelige ting uten å slippe følelsene til (lettere sagt enn gjort, jeg vet). Er helt likedan selv, og begynner å grine med en gang vi er uenige/jeg blir skuffet/jeg er sint/prøver å forklare noe som har noe som helst med følelser å gjøre. Merkelig, for noen år siden gråt jeg aldri, men jeg er blitt en skikkelig "sippeguri" med alderen. Fryktelig frustrerende at alle diskusjoner ender med at jeg må "trøstes", føler jeg får rett fordi jeg griner og ikke fordi jeg har rett.

[Gjest pida]

Jeg hadde dette problemet omtrent hele det første året jeg var sammen med typen, klarte ikke ta opp ting som plagde meg uten å begynne å gråte. Men dette tror jeg hadde sammenheng med at jeg var litt utrygg på hvor vi stod, og samtidig veldig redd for å miste han.

Nå er ikke dette noe problem lenger, jeg VET at han vil ha meg og jeg er ikke redd for å miste ham på samme måte som før. Kanskje har det også noe med å gjøre at jeg har jobbet veldig med selvtilliten, så nå er vi to hele isteden for en og en halv Hvis du skjønner!

Hvor ligger problemet ditt, selvtilliten? Eller er det noe helt annet?

[Gjest miamorTS]

Jeg hadde dette problemet omtrent hele det første året jeg var sammen med typen, klarte ikke ta opp ting som plagde meg uten å begynne å gråte. Men dette tror jeg hadde sammenheng med at jeg var litt utrygg på hvor vi stod, og samtidig veldig redd for å miste han.

Nå er ikke dette noe problem lenger, jeg VET at han vil ha meg og jeg er ikke redd for å miste ham på samme måte som før. Kanskje har det også noe med å gjøre at jeg har jobbet veldig med selvtilliten, så nå er vi to hele isteden for en og en halv Hvis du skjønner!

Hvor ligger problemet ditt, selvtilliten? Eller er det noe helt annet?

Jeg tror kanskje det er noe av problemet vårt, at jeg ikke føler meg trygg på hvor vi står. Han trives sammen med meg sier han og han ønsker å være sammen med meg, men han synes det er vanskelig å si noe om hvordan framtiden kommer til å se ut og dette gjør meg usikker og redd for å miste han som du også sier.

Det kan jo kanskje være at jeg har problemer med selvtillitten i forholdet, men jeg har ikke noe videre problemer med dette på andre områder. Så klart jeg innimellom kan bli usikker på meg selv og føle meg underlegen, men gjør ikke alle det av og til? Jeg var veldig usikker på meg selv som tenåring, men det har kommet seg betraktelig med årene og jeg har vokst til å akseptere meg selv og føler vel selv jeg har en helt normal selvtillit som av og til strekker seg begge veier. I enkelte sammenhenger kan jeg ha veldig god selvtillit, mens andre ganger igjen kan jeg føle meg litt underlegen. Jeg ser vel en tendens til å føle meg mer underlegen når jeg kommer inn i gamle miljøer hvor jeg er vandt med den rollen, mens i nye miljøer er dette ikke noe særlig problem.

Men ja, ellers enig med deg, mari kontrari, det er fryktelig slitsomt å ikke få ut alt en tenker på fordi tårene alltid kommer og det ender med at jeg må "trøstes" istedenfor.