Barn som slår og biter :-(

[AnonymBruker]

Min nydelige, skjønne jente på drøyt halvannet år er født med en god dose temperament. Hun er i en kinkig alder, fordi hun har blitt ganske flink til å uttrykke seg med kroppsspråk og noen ord, og hun har stor mobilitet og har lyst til mye, men klarer likevel ikke å uttrykke seg tydelig nok og det er definitivt ikke alt hun kan få lov til å gjøre. Store raserianfall er derfor en del av hverdagen.

Hun blir rasende når hun ikke blir forstått eller vi sier nei til noe hun vil. Hun kan legge seg på gulvet og hyle i mange, lange minutter. Alt det der er greit nok - vi tåler godt raserianfall. Men hun slår også - hardt. Hver dag blir jeg schmokket til i fleisen av et barn på 1,5. Hvis jeg løfter henne opp og bærer henne i en annen retning enn hun vil, slår hun meg i ansiktet. Hvis hun ikke får det som hun vil ved middagsbordet, slår hun rundt seg. Hun har blitt mer kontrollert ved bordet, og velger ut ting å slå som ikke forårsaker skade. Før gikk mat og drikke veggimellom, nå kan hun kaste bestikk eller tomme plastkopper.

Men altså ikke når hun slår oss eller storesøster. Jeg tar henne hardt i armen som slår, holder den fast inntil kroppen hennes, og sier "NEI, IKKE SLÅ!" Vi er ganske tydelige og strenge. Det verste er at jeg blir så inderlig rasende, det er så utrolig provoserende å bli slått av et barn som er stort nok til å vite at det slett ikke er greit! På stellebordet kan hun finne på å sparke meg hardt i magen hvis hun blir sint.

Hun biter også. Med overlegg. Hvis hun krangler med storesøster, kan hun kaste seg frem og hogge til. Hun har også bitt barn i barnehagen . Hun biter ikke oss voksne.

Jeg antar at dette går over etterhvert som hun får mer språk og vi kan forklare henne mer. Men er det noen andre som har hatt slå-og-bite-barn som vil dele gode erfaringer og tips? Er ikke noe hyggelig å bli så gjennomprovosert av sitt eget barn!

[Rødtoppen86]

Huff, ikke så lett situasjon det der. Har ikke barn selv, jobber bare i barnehage og har opplevd å bli slått og bitt. Hjelper som oftest ikke å bli sint, så jeg prøver nå det rådet om å vise med ansiktet at dette er vondt. Lager tristmunn og slikt for å vise hvordan det får meg til å føle meg.

Det viktigste er vel at handlingen får konsekvenser som barnet ikke setter pris på.

Bruker du å ta barnet bort fra situasjonen når det slår? Sette det på en plass hvor det ikke er noe morsomt, en timeout eller noe slikt.

Jeg tenker feks med matbordet hvis barnet ikke oppfører seg så åker det rett på rommet eller noe.

[Caramba]

Min ene tvilling på 16 mnd har også blitt lit fæl til å denge til tvillingbroren, samt lugge. Jeg har ikke erfaring med det, førstemann gjorde det svært lite. Jeg sier "nei, ikke slå" og løfter ham vekk. Det gjør de også når barna kjegler i barnehagen. Hvis de ikke gir seg må de sitte litt i tripp-trapp stolen sin (under oppsyn) vekk fra de andre barna. Her hjemme setter jeg ham litt i lekegrinden hvis han ikke gir seg, eller løfter han langt bort fra de andre to.

Jeg regner med at det er en fase og at det går over når de får litt mer språk og forståelse av "nei". Jeg er selv vokst opp i en familie med tre søsken, så jeg vet av blodig erfaring at det desverre kan bli en del slåssing fremover.... kremt.

Edit: jeg kom på nå at min første også kunne denge til meg i den alderen, men det gikk veldig fort over. Tror det verste var gitt seg innen fyllte 2 år... Lykke til, man får bite tenna sammen og telle til 10, mens man løfter dem bort for 100000 gang....

Endret 5. oktober 2010 av Caramba

[Gjest imli]

Det er ei fattig trøyst, men det går over...

Eg trur du bør prøve å ikkje bli så sinna, det hjelper ikkje. Vis ungen at du er lei deg istaden, det funkar etter mi erfaring betre.

[MellonCollie]

Vi hadde også en liten periode med den type oppførsel når gutten var rundt halvannet. Mine tips er; Vær konsekvent, ikke bli sint men vær fortsett å være veldig tydelig, og fjern barnet fra situasjonen den er i når det blir bråk. Bær barnet vekk, sett dere et stille sted bort fra resten av familien (vi bruker å sitte i trappa i gangen) og si at det ikke er lov, og at man ikke kan gå inn til de andre igjen før man slutter å hyle / og at man skal si unnskyld. Vi pleide også å innprente at man i familien vår skulle være snille mot hverandre, og viste ham da at det å stryke på armen / kinnet var å være snill, og i situasjoner vi så at han kunne komme til å utagere minnet vi ham på at "vi må være snille med hverandre" og at han da strøk på oss istedetl

Så ville jeg også pratet med barnehagen og spurt hva de gjør når hun biter der. For om dere har vidt forskjellig reaksjonsmønster og "straff", så kan det være forvirrende for henne, og at det tar lenger tid å bli kvitt oppførselen.

Men det går over

[SummerJoy]

Bruker du å ta barnet bort fra situasjonen når det slår? Sette det på en plass hvor det ikke er noe morsomt, en timeout eller noe slikt.

Jeg tenker feks med matbordet hvis barnet ikke oppfører seg så åker det rett på rommet eller noe.

Man bruker ikke timeout på en 1 åring!

Hjelper som oftest ikke å bli sint, så jeg prøver nå det rådet om å vise med ansiktet at dette er vondt. Lager tristmunn og slikt for å vise hvordan det får meg til å føle meg.

Dette var derimot et godt råd. Det er ikke sikkert ungen forstår konsekvensene av å bli bitt. Altså, at hun ikke forstår hvordan det kjennes for et menneske å bli bitt. Man kan fint småbite ungen tilbake i armen og si at det er slik det føles. Vis tydelig at du blir lei deg. Og vis heller hvordan man skal "være god" mot andre, vis henne at man heller skal stryke rolig på armen fremfor å bite. Og når ungen gjør det - ros masse. Spill på medfølelsen til barnet, fremfor å skjenne og kjefte og si NEI NEI NEI.

Det viktigste er vel at handlingen får konsekvenser som barnet ikke setter pris på.

Er ikke for straff av så små barn. Cluet er mer å rose ungen - masse - de gangene hun oppfører seg. Når hun ikke biter, sitter fint og spiser, leker fint osv så ros masse. Si "nå er du utrolig flink å leke fint med storesøster!" . "SE så fint du sitter ved bordet og spiser - nå er mamma stolt av deg!"

Bruk NEI minst mulig. Si heller rolig "Man biter ikke". "Man slår ikke" osv.

Jo mer oppmerksomhet man gir barnet i de situasjonene det oppfører seg dårlig, jo MER vil barnet oppføre seg dårlig. Faktisk. Prøv heller å fjerne problemet med å forsterke den gode oppførselen enn å straffe og legge vekt på den dårlige. Er utrolig nedslående for selvtilitten til et så lite barn å hele tiden bli skjennet på. (selvom jeg selvsagt forstår at du gjør som du gjør!)

Og angående språk. Hun forstår nok utmerket godt det meste dere sier, problemet hennes er at hun ikke kan snakke så mye tilbake.

Du sier også at i de situasjonene dere bærer henne en annen retning enn hun vil så hyler hun. Det er jo i grunnen forståelig... Kan du prøve å heller "lokke" og avlede henne istedenfor å bare bære henne vekk ?

Endret 6. oktober 2010 av SummerJoy

[AnonymBruker]

Opplever det samme med min sønn på 18 måneder, men heldigvis ikke ofte. Han skal være temmelig frustrert og sint før han slår, men ja, det er faktisk ganske vondt å bli dengt i ansiktet til tross for at han er liten. Vi reagerer med å si "nei, vi kan ikke slå"("mamma blir lei seg når du slår" sammen med et overdrevent trist uttrykk, etterfulgt av spørsmål om han kan kose i stedet (altså stryke på kinnet eller gi klem). Som oftest gjør han det da og det hele er over. Da får han ros for å kose. Hvis han slår flere ganger sier jeg "mamma blir lei seg når du slår" og "når du slår så må mamma gå". En gang har jeg faktisk gjort det også. Vi satt og lekte og han slo og var skikkelig sint. Sa tilslutt at mamma ikke ville være der når han slo og da han slo igjen så gikk jeg ut på kjøkkenet. Da ble det helt stille og like etter kom han tuslende etter og ga meg kos Vet ikke hvor pedagogisk riktig dette er, men det funket hvertfall og vi slipper å måtte bli sint, noe jeg ikke ønsker.

[AnonymBruker]

Hvis han slår flere ganger sier jeg "mamma blir lei seg når du slår" og "når du slår så må mamma gå". En gang har jeg faktisk gjort det også. Vi satt og lekte og han slo og var skikkelig sint. Sa tilslutt at mamma ikke ville være der når han slo og da han slo igjen så gikk jeg ut på kjøkkenet. Da ble det helt stille og like etter kom han tuslende etter og ga meg kos Vet ikke hvor pedagogisk riktig dette er, men det funket hvertfall og vi slipper å måtte bli sint, noe jeg ikke ønsker.

Syns dette hørtes veldig riktig ut. Mye bedre å bare fjerne seg selv fra situasjonen og ignorere barnet, enn å måtte drive å straffe dem.

[AnonymBruker]

Syns dette hørtes veldig riktig ut. Mye bedre å bare fjerne seg selv fra situasjonen og ignorere barnet, enn å måtte drive å straffe dem.

Var jeg som skrev innlegget du siterer. Min tanke er at "straffen" blir ingen oppmerksomhet og det funket hvertfall den gangen. Etter at han hadde kommet ut på kjøkkenet, ble jeg med han tilbake i lekekroken og bygget togbane. Var blid som en sol da Men en gang er jo litt lite til å kunne fastslå at denne taktikken fungerer. Mulig jeg bare var heldig Men han ble nok ganske paff da jeg gikk og skjente nok at dersom han ikke skal måtte leke selv så må jeg være snill, eller noe i den duren...

[AnonymBruker]

Var jeg som skrev innlegget du siterer. Min tanke er at "straffen" blir ingen oppmerksomhet og det funket hvertfall den gangen. Etter at han hadde kommet ut på kjøkkenet, ble jeg med han tilbake i lekekroken og bygget togbane. Var blid som en sol da Men en gang er jo litt lite til å kunne fastslå at denne taktikken fungerer. Mulig jeg bare var heldig Men han ble nok ganske paff da jeg gikk og skjente nok at dersom han ikke skal måtte leke selv så må jeg være snill, eller noe i den duren...

Ja,det blir jo en form for straff. Eller konsekvens. Men på en mye bedre måte enn å feks kjefte masse på barnet og putte det i skammekroken. Vi snakker tross alt om et lite barn på 1,5 år