Jeg lurer på om jeg er klar.....

[Gjest Villemy]

Jeg har 1000 tanker i hodet når det gjelder å få barn.

Jeg er gift og har et bra ekteskap. Min mann er veldig klar for barn og det er vel naturlig at det skal skje snart. Men jeg tror min mann er mer klar enn meg....

Jeg føler at jeg kommer til å bli en dårlig mor. Når jeg passer tantebarn så kjenner jeg at jeg blir så irritert på barna noen ganger og vil nesten bare gå ut av huset. Så tenker jeg at hvis jeg føler det sånn så burde jeg kanskje ikke få barn?

Men så har jeg snudd litt på det også og tenkt: Hva om jeg ikke kan få barn? Fysisk altså....at vi skulle lidd av ufrivillig barnløshet....det hadde vært helt forferdelig...

Er det vanlig å tenke som jeg tenker. Vil ikke gi inntrykk til noen av at jeg ikke liker barn lissom, for det gjør jeg jo, men er det virkelig sånn at "det ordner seg når det er dine egne barn"?

[Angel Star]

Selvfølgelig så vil du ikke irritere deg så mye på dine egne barn, det er noe annet.

Vi alle kan bli irritert men det er annerledes når det er ditt. Det høres ut som du har en snill og god mann som er klar, men hvis du ikke er klar, burde du kanskje snakke med han om det å komme til en løsning. Men alt jeg vil si nå er .. Go for it !

[mp84]

Det er noe HELT annet med ditt eget barn. Å man kan selvfølgelig bli galirritert på sitt eget barn også! Men det betyr IKKE at man er en dårlig mor! Hva man gjør iforhold til barnet når man er irritert har derimot noe å si. Som du forteller så har du mest lyst å gå ut av huset.. det syns jeg høres kjempe bra ut! Det er måten du kan takle irritasjonen på. Mye bedre det enn å evt stå å skrike og kjefte på ungen når den irriterer deg..

Så jeg syns ikke du skal tenke så mye på det. Og dessuten, så tror jeg nok at når du får barn så vil du erfare at den tålmodigheten din øker noe kraftig!

Har du lyst på barn?? KJØR PÅ! :D

Lykke til!

[lille katt]

Huffda, hvis morsevnen ble målt i grad av irritasjon på barna, hadde nok barnevernet vært her for lenge siden! Men spøk til side - det er noe annet med egne barn, selv om man kan bli sprø og lei og sliten og irritert av dem også. Men stort sett er man det jo ikke .

Jeg er dårligst mamma når jeg selv er veldig sliten, da har jeg mindre tålmodighet. Desto viktigere å legge opp livet sitt slik at man ikke blir dødsliten - da er man også en bedre forelder!

[AnonymBruker]

Jeg synes egentlig folk bagatelliserer det å få barn og hvordan det er - selvsagt blir man veldig mye mer glad i sine egne barn enn andres, men jeg tror også man risikerer å bli mange ganger mer irritert. Fordi man er sammen hele døgnet, er den aller nærmeste, barnet er helt avhengig av deg de første årene osv. Og det er faktisk ikke alle foreldre som takler det å være irriterte og slitne. Jeg har selv vokst opp med to foreldre som hadde hver sine store issues med oppdragelse og temperament, og det har preget meg veldig både i oppveksten og i voksen alder (jeg har innsett at det er mye jeg kan endre selv, men det skjønner man gjerne ikke før man er forholdsvis voksen når man har blitt knekt i oppveksten). Ikke alle foreldre er modne nok til å sette barnet foran seg selv i praksis - de kan fint ønske det og fint være glad i ungene likevel, men da bør man kanskje ikke få barn.

Nå mener jeg ikke at trådstarter har det så komplisert som meg, og jeg tror også det er naturlig og et tegn på selvinnsikt og sunn fornuft å reflektere slik hun gjør. Så hvis hun kommer fram til at hun ikke har noe større aggresjonsissues og f eks er sånn passe omsorgsfull og menneskevennlig i hverdagen, blir hun sikkert en god mor. Og jeg er enig i at hun og mannen bør snakke sammen om tankene