Trives ikke hjemme lenger...

[AnonymBruker]

Jeg trives virkelig ikke "hjemme" lenger. Har leid av familien til kjæresten et halvt år, og pga. at vi har leid av hans familie har jeg følt at det ikke er mitt. Vi har også fellesområder, men jeg tør nesten ikke være der siden jeg føler jeg er på besøk og går rundt i huset til noen andre... Går også veldig forsiktig rundt her siden jeg ikke vil krangle med hans familie...

At jeg betaler min del er vel det eneste som har gjort at jeg føler jeg har noen rett på å være her og jeg har prøvd å gjøre det hjemmekoselig og andre tiltak for å få følelsen av at det er hjemme... Jeg vet at om det blir slutt så må jeg ut (selvom typen sier noe annet), blir det problemer/krangling med typen drar jeg hjem til mine foreldre og overnatter siden jeg føler jeg ikke har noen rett til å være her.. Har fortalt han dette tidligere og han sier jeg ikke må føle det slik..

Men, i går klikket det for typen. Han klagde over at jeg bestemmer alt her, at han ikke har noe å si, at jeg tar over helt. Dette pga. et dumt akvarium. Vi har to, og han plasserte den ene i stuen ved siden av den andre. Jeg sa han ikke skulle flytte det som stod der fra før, at det ville bli "too much" med to i samme rom.. Men han ga blaffen og sa at da får jeg prøve å flytte det senere om det var så farlig men at han tvilte på at jeg ville klare å løfte det.... Vel, jeg gjorde dette. Plasserte det et sted jeg syntes det så mye finere ut... Dette provoserte han visstnok veldig og han var i gang med kjeftinga.

En ting han kjeftet mye om var at jeg hadde min sminke på en hylle på badet. Han ville nemlig ha den heeelt alene til sin ene deoderant, for det skulle være HANS hylle ene og alene. Jeg ble regelrett forbannet, hormonene pga at jeg er gravid gjorde det ikke bedre tror jeg...

Pakket alle disse ned i en bag og sa han kunne få ha den jævla hylla om det var så viktig. Han har tidligere også klagd over både klesskap med mer. Poenget er at han ikke bruker dette, han trenger ikke plassen. Det blir stående helt tomt og ubrukt, noe jeg hele tiden har vært fullstendig klar over. Klesskapet hans er fortsatt tomt, han har alle klærne sine stappet i en annen hylle mens jeg fortsatt ikke har kunnet pakke ut alle min pga. plassmangel...

Da vi flyttet inn starten han med å rive ned alle tingene mine fra en hylle på soverommet fordi det var nemlig HANS hylle. Hva i all verden skal du ha plassen var spørsmålet mitt. Reslutatet var at han rev opp arkbiter og strødde det utover slik at det skulle markere at det var kun HANS. Han har imidlertid fortsatt ikke klart å fylle opp denne plassen og det bør da vel ikke være noe i veien for at vi kan DELE plass og ikke må eie hyller hver for oss? Han har også bestemt at ene delen av soverommet er bare hans. De som var her da sa det var helt tåpelig, men at gutter er sånn og at jeg bare skulle flytte det etterhvert siden han ikke ville merke det. Ja jøss, det prøvde jeg jo i går...

Tror han angret litt da han så hvor lei meg jeg ble. Og da jeg sa at det da kanskje ikke er plass til meg også her slik at jeg burde finne meg et annet sted. At for min del kan han gjerne gå i butikken å finne både gardiner, møbler, duker osv., at innholdet i akvariumet har han bestemt selvom det i utgangspunktet er jeg som kjøpte dette, at flere av møblene var han jo med på å bestemme, tv´en kom han plutselig en dag hjem med, dvd-hyllene som jeg tok med hjemmefra er overfylt med hans ting slik at jeg ikke har plass til mine dvd-er, han deler pcrommet sitt hvor han har både egen pult og hyller med baby selvom jeg egentlig ikke synes noe om dette...Han unnskyldte seg, ba meg sette tingene tilbake igjen men jeg gjorde ikke dette...

Jeg klarte ikke sove i natt. Lå og gråt i flere timer. Føler jeg ikke har noe hjem lenger. At jeg angret på at jeg flyttet hjemmefra. At jeg angret på å ha beholdt barnet som gjør at jeg aldri kan flytte hjem noengang... Jeg savner virkelig familien og hjemmet mitt. Er der hver dag nå, men savner dem og mitt gamle liv enda mer...Føler jeg ikke hører til noen steder lenger, rett og slett. At jeg ikke har noe som helst... Prøvde å prate med moren min om dette, men hun pusher meg til å bo her med kjæresten.. Av redsel for at jeg skal komme hjem igjen kanskje? Men ofte spør hun meg jo hvorfor i all verden jeg orker å bo her mer...

Har dere noen tips til meg? Jeg føler meg virkelig helt alene og hjelpesløs akkurat nå

[Tabris]

Hva om du spør ham om dere ikke kan finne deres eget sted, spesielt nå som dere venter barn?

[AnonymBruker]

Hva om du spør ham om dere ikke kan finne deres eget sted, spesielt nå som dere venter barn?

Skulle gjerne gjort dette, men vi har desverre ikke økonomi til det da vi begge er studenter og gikk ut av VGS for bare 2 år siden

[Gjest jomfrua]

På meg så virker ikke det med leiligheten som det største problemet.

Slik du forklarer så virker det som om dere deler en leilighet men bor ikke sammen, om du skjønner.

Ta kontakt med familievernkontoret og be om time til dere begge sammen, slik at dere kan drøfte deres samliv, hvordan leve sammen, fleksibilitet, teamwork osv.

[Glynis]

Skulle gjerne gjort dette, men vi har desverre ikke økonomi til det da vi begge er studenter og gikk ut av VGS for bare 2 år siden

De fleste studenter bor da alene rett etter videregående. Har dere f.eks. søkt studentbolig?

Det virker uansett ikke som om holdningsproblemene til kjæresten din kommer til å endre seg bare dere får et nytt sted å bo.

[AnonymBruker]

De fleste studenter bor da alene rett etter videregående. Har dere f.eks. søkt studentbolig?

Det virker uansett ikke som om holdningsproblemene til kjæresten din kommer til å endre seg bare dere får et nytt sted å bo.

De fleste eier vel ikke eget? Det gjør absolutt ingen av de jeg kjenner i alle fall... Vi leier jo sammen nå... Men vi ble nødt til å leie en leilighet eid av hans familie siden det ikke var noen andre ledige i området...

[AnonymBruker]

På meg så virker ikke det med leiligheten som det største problemet.

Slik du forklarer så virker det som om dere deler en leilighet men bor ikke sammen, om du skjønner.

Ta kontakt med familievernkontoret og be om time til dere begge sammen, slik at dere kan drøfte deres samliv, hvordan leve sammen, fleksibilitet, teamwork osv.

Ja, det er nok slik du sier. At leiligheten ikke er problemet. For meg er det heller ikke det største problemet, men måten han oppfører seg på...

Har prøvd å få han med på familievernkontoret men han har "aldri tid" og jeg kan jo ikke dra han etter ørene med meg heller

[Gjest Dhanu]

Studenter har rett på stipend. Lånekassen gir også ekstra stipend til dem med forsørgeransvar. Mitt råd: Sjekk på lanekassen.no, søk stipend/lån og flytt for dere selv.

Skal dere fortsette å ha "mine og dine" hyller hvor kun eierens ting kan stå, kan det bli et konfliktfylt forhold etter hvert. Hvis dere greier å lage konflikter av slike bagateller, hvordan skal dere takle de store krisene, som de fleste forhold må gjennom?

Hvem skal forresten "gi vekk" hylleplass til babyen?

Kan jeg foreslå parterapi? Hjelper kanskje med objektive, konstruktive innspill

[AnonymBruker]

Studenter har rett på stipend. Lånekassen gir også ekstra stipend til dem med forsørgeransvar. Mitt råd: Sjekk på lanekassen.no, søk stipend/lån og flytt for dere selv.

Skal dere fortsette å ha "mine og dine" hyller hvor kun eierens ting kan stå, kan det bli et konfliktfylt forhold etter hvert. Hvis dere greier å lage konflikter av slike bagateller, hvordan skal dere takle de store krisene, som de fleste forhold må gjennom?

Hvem skal forresten "gi vekk" hylleplass til babyen?

Kan jeg foreslå parterapi? Hjelper kanskje med objektive, konstruktive innspill

Vi får stipend, og betaler leie osv, men vi får ikke lån til å kjøpe eget pga. at vi er studenter...

Jeg tenkte overhode ikke slik før han begynte å holde på. Jeg plasserte mine ting der det var plass, og om jeg så han trengte mer plass flyttet jeg unna slik at han skulle få det. For meg blir det for dumt med min og din hylle, man får den plassen man trenger tenker jeg. Ville aldri falt meg inn å "eie" en hylle.

Og det samme med babyen, herregud, hun kan få så mye plass hun bare trenger. Og jeg har pakket bort mange av mine ting slik at det er plass til bleier, hennes klær ol. siden jeg ikke gadd å spørre typen om det virkelig er nødvendig å stappe verktøy osv. i et helt skap når det like gjerne kan stå i boden...

[Havbris]

Det er mange kommuner som arrangerer samlivskurs for blivende foreldre - kanskje dette kan være noe for dere - som en begynnelse på noe dere kan gå videre på?

http://www.helsenett.no/index.php?option=com_content&view=article&id=5069&Itemid=388

Endret 5. oktober 2010 av Havbris

[AnonymBruker]

Virker som dere tror jeg er med i krangelen om "min og din" hylle.. Vil bare si at slik er det ikke for meg. Men han skal eie en hylle ene og alene, og selvom det er mer enn nok plass til andre ting på disse hyllene skal INGEN andre enn han få ha ting der... Jeg føler bare at jeg blir presset ut herfra =(

[Gjest Dhanu]

Ja, det er nok slik du sier. At leiligheten ikke er problemet. For meg er det heller ikke det største problemet, men måten han oppfører seg på...

Har prøvd å få han med på familievernkontoret men han har "aldri tid" og jeg kan jo ikke dra han etter ørene med meg heller

Dette er faktisk en sak jeg ville satt ultimatum på - og ment det. Nå mener jeg ultimatum må være den absolutt siste utveien i en konflikt i et parforhold, selv har jeg kun satt det en gang, men da virket det jaggu også!

Dere skal nå få barn sammen, og da kan han ikke leve i sin egen lille boble med "mine filmer, mine hyller, mitt mitt mitt" lenger. Det er på full tid at fyren vokser opp, og det er nok beskjeden han vil få på et familievernkontor (kanskje i litt mer diplomatiske ordelag).

Si til fyren at enten er han med, ellers er han ute. Dette hadde jeg sannelig ikke giddet. Jeg syns du er alt for snill (og det sier jeg med all mulig respekt, for jeg var altfor dumsnill selv på den alderen).

[Havbris]

Virker som dere tror jeg er med i krangelen om "min og din" hylle.. Vil bare si at slik er det ikke for meg. Men han skal eie en hylle ene og alene, og selvom det er mer enn nok plass til andre ting på disse hyllene skal INGEN andre enn han få ha ting der... Jeg føler bare at jeg blir presset ut herfra =(

Neida - dette handler sikkert ikke om hverken hyller eller akvarier men om noe annet som dere må forsøke å tak i. Er han skremt over tanken på å få barn, og tviholder på seg selv og sitt eget? For mange kan tanken på å skulle måtte hoppe over i en ny rolle være skremmende. Jeg la ved en link til kurs i et tidligere innlegg.

[AnonymBruker]

Det er mange kommuner som arrangerer samlivskurs for blivende foreldre - kanskje dette kan være noe for dere - som en begynnelse på noe dere kan gå videre på?

http://www.helsenett.no/index.php?option=com_content&view=article&id=5069&Itemid=388

Var inne på linken og sjekket. Virker veldig bra. Problemet blir å få han med... Det nærmeste blir i Oslo som er 2 timer unna her, han kvier seg veeeldig for å kjøre mer enn 30 min...

[I Grosny]

Det er mange kommuner som arrangerer samlivskurs for blivende foreldre - kanskje dette kan være noe for dere - som en begynnelse på noe dere kan gå videre på?

http://www.helsenett.no/index.php?option=com_content&view=article&id=5069&Itemid=388

Jeg tror et kurs er lurt.

Problem nr 1 er at dere kjemper mot hverandre, dere burde heller spille på lag. Du kan si rett ut til typen din at det er tøft å bli småbarnsmamma i svigerbolig, og at du trenger at han kjemper for deg, ikke mot deg.

[AnonymBruker]

Dette er faktisk en sak jeg ville satt ultimatum på - og ment det. Nå mener jeg ultimatum må være den absolutt siste utveien i en konflikt i et parforhold, selv har jeg kun satt det en gang, men da virket det jaggu også!

Dere skal nå få barn sammen, og da kan han ikke leve i sin egen lille boble med "mine filmer, mine hyller, mitt mitt mitt" lenger. Det er på full tid at fyren vokser opp, og det er nok beskjeden han vil få på et familievernkontor (kanskje i litt mer diplomatiske ordelag).

Si til fyren at enten er han med, ellers er han ute. Dette hadde jeg sannelig ikke giddet. Jeg syns du er alt for snill (og det sier jeg med all mulig respekt, for jeg var altfor dumsnill selv på den alderen).

Har prøvd å dra han med til både psykolog, jordmortimer, familievernkontor. Har alltid endt opp med å dra alene... Men skal forsøke med et ultimatum ja

[AnonymBruker]

Jeg tror et kurs er lurt.

Problem nr 1 er at dere kjemper mot hverandre, dere burde heller spille på lag. Du kan si rett ut til typen din at det er tøft å bli småbarnsmamma i svigerbolig, og at du trenger at han kjemper for deg, ikke mot deg.

Jeg tror ikke hovedproblemet er at vi leier av dem. Det har fått meg til å trå ekstra varsomt og gitt meg litt følelsen av at dette er bare på lån, men det fungerte helt ok i starten - han var jo der, tingene mine var her, og jeg fikk finne egne møbler ol. Men derimot at jeg føler jeg er i ferd med å bli kastet ut herifra, eller i hvert fall ikke har noe jeg skal ha sagt rundt her... Har sagt det til han tidligere, også at jeg har behov for at vi samarbeider samt at det er en selvfølge at han bestemmer like mye, skal få så mye plass han trenger her osv osv. Men går ikke inn i hodet hans virker det som..

[AnonymBruker]

har dere noen forslag til hva jeg kan gjøre i mellomtiden? Jeg har egentlig litt lyst til å la han bo her alene i en periode. Kanskje han lærer noe, men ikke minst får jeg en liten pustepause... Men jeg har jo ingen steder å dra? Mulig jeg kan låne huset til noen bekjente som er bortreist for et halvt år ca. Men jeg har jo det meste av tingene mine her, og å pakke inn og ut hele tiden nå som jeg er gravid er jo veldig slitsomt..

[AnonymBruker]

Han har forresten bilder av halve slekta hengende på alle veggene her. Ikke han MED dem, men disse folka alene. Da jeg hang opp et bilde av min beste venninne og meg ble han sur og mente det var teit...

[Gjest Dhanu]

Har prøvd å dra han med til både psykolog, jordmortimer, familievernkontor. Har alltid endt opp med å dra alene... Men skal forsøke med et ultimatum ja

Huff, jeg får så lyst til å slenge ut noen gloser om mannfolk...

Merkelig, men når menn blir fedre (planlagt eller ikke) så er det en utrolig overgang å måtte sette andre foran seg selv, noen greier det aldri. Hvorfor er småbarnsfedre den gruppen arbeidstakere som jobber mest overtid? Samtidig som småbarnsmødre jobber deltid for at familien skal henge sammen, for å kompensere for mannens overtid? Jeg har sett flotte menn i min omgangskrets bli fedre - i de aller fleste tilfellene ender kvinnen opp med å ta mer ansvar for familien enn det mannen gjør.

Fullstendig irrelevant for din konkrete situasjon TS, om ikke du da ser trøst i ikke å være alene...

Ut over det, TS, så skjønner du sikkert nå hva MITT ultimatum gikk ut på den gangen, og kanskje du kan finne håp i at det i alle fall hjalp for meg