Vanskelig tid, ergo mye krangling

[Gjest Sukk]

Jeg og samboer går igjennom en veldig vanskelig tid sammen. Den tiden har vart lenge, og byr på mange løse krangler. Ofte veldig nødendige krangler for veien videre. Men jeg hater at de blir så høylytte! Jeg blir kvalm av min egen gærne-dame-hyling, jeg blir kvalm av gærne-manne-brølingen hans! Men det er umulig.

Jeg er lei meg for vår del, men også for naboer. Kan umulig være hyggelig for dem!

Jeg vet hva som er rett og galt, at dette ikke er sundt. Min samboer vet likeså! Men...akk...spiller det noen rolle. Høylytte blir vi når vi blir så sinte på hverandre! Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, blir bare så sinte på hverandre at vi sprekker.

[Piper]

Hva med å snu og gå inn på et annet rom, til du har fått roet deg godt ned?

[Gjest Ts]

Hva med å snu og gå inn på et annet rom, til du har fått roet deg godt ned?

Takk for svar. Jeg ser den: hvorfor kan vi ikke prøve å snakke sammen når vi er rolige, ikke sinte.

Men vi graver oss dypere og dypere ned i kvikksanden, og jeg har mistet tillit.

Vi har hatt lange gode samtaler flere ganger.

Vi kan ha snakket om hvordan vi skal håndtere problemene våre, begge er enige. Jeg tar tak i mitt, Han tar tak i sitt.. i en periode! Han er faktisk den som er flinkest til å falle tilbake til gamle mønster, ikke for å dele ut skyld, men det er nu sådan situasjonen er.

Når skal man rett og slett få nok? Hvor lenge skal man være tålmodig: Få løfter og håp om forbedringer, ha forbedringene så nære at du kan føle den. Så kaster noen dem bort, som om dem hører hjemme i søppelbøtta og ikke hos oss.

Vi har faktisk strevd med problemene våre i 3år! Kjempet for dette forholdet. Snakket, kommunisert, lyttet på hverandre...

Nå er det rett og slett ikke mange krefter igjen hos meg, føler jeg. Når vi snakker rolig nå, kan vi komme frem til fornuftige ting. Men jeg har mistet troa på at det vil tilhøre oss. Noen som skjønner det?

Vi krangler nok, fordi jeg ikke har tro på snakking lenger. De gangene vi har fått håp, har det endt med skuffelser. Ting blir ikke bedre! Derfor er det så sinnsykt tungt å holde seg rolig, snakke og tro at alt ordner seg, når det ikke har gjort det til nå.

[AnonymBruker]

Du blir veldig svevende i den abstrakte måten du beskriver situasjonen på. Et par eksempler er; "mistet troa på at det vil tilhøre oss." og "Så kaster noen dem bort, som om dem hører hjemme i søppelbøtta og ikke hos oss."

Dere snakker nok to litt forskjellige språk vil jeg gjette. Kan dere kontakte et familievernkontor? Parterapi der er gratis. Da kan dere i trygge omgivelser lære hverandres språk. Se på det som et felles prosjekt.

Ellers er nok den beste løsningen som Piper sier, å gå hvert til sitt når dere begynner å krangle. Dra på en joggetur, rusle i området, hvert til sitt rom etc.

Snakk sammen når dere er rolige, og snakk til hverandre med respekt. Snakk til hverandre slik dere ville snakket til en kollega, venn eller sjef.

Det er bare den nærmeste familien og kjærester man tillater seg å bli så stygg med. På tide å inndra den tillatelsen.

[Gjest TS]

Vi har hatt lange gode samtaler flere ganger.

Vi kan ha snakket om hvordan vi skal håndtere problemene våre, begge er enige. Jeg tar tak i mitt, Han tar tak i sitt.. i en periode! Han er faktisk den som er flinkest til å falle tilbake til gamle mønster, ikke for å dele ut skyld, men det er nu sådan situasjonen er.

Må bare legge til: Det er jo han som kan kontrollere seg, mens jeg kan kontrollere meg! Vi kan jo ikke kontrollere den andre, så ergo er det så skuffende å ta tak i seg selv og gjøre det man har kontroll på selv. Mens den andre ikke ser ut til å gjøre det.

Er det håp? For jeg føler at jeg har gjort alt!

[Gjest TS]

Jeg snakker ikke på den måten til min samboer. Jeg prøver å forklare situasjonen.

Vi er der hvor vi har snakket rolig. Vi har lyttet til hverandre, snakket hverandre til en felles forståelse, respekter hverandres behov og forskjeller. Prøvd å finne en balanse i forskjellene våre - og gjøre det beste ut av det.

Nå krangler vi pga flere slike forsøk i løped av tre år.

Kanskje vi må gi opp, slippe hverandre.

Det ser ut til at dette er ukjent for dere som har svart til nå, (at ting som er nevnt over, ikke hjelper). Det gjør meg trist, da det kanskje ikke er håp. Vi har jo gjort mange tiltak, har ikke kranglet slik hele tiden.

Siste gang:

Noen som har vært der hvor vi har havnet, (gjort alle disse tingene uten hell) og fått ting bedre etter såpass lang tid? Eller har det vært slik at en må gi opp?

[Havbris]

Dere snakker nok to litt forskjellige språk vil jeg gjette. Kan dere kontakte et familievernkontor? Parterapi der er gratis. Da kan dere i trygge omgivelser lære hverandres språk. Se på det som et felles prosjekt.

Ellers er nok den beste løsningen som Piper sier, å gå hvert til sitt når dere begynner å krangle. Dra på en joggetur, rusle i området, hvert til sitt rom etc.

Snakk sammen når dere er rolige, og snakk til hverandre med respekt. Snakk til hverandre slik dere ville snakket til en kollega, venn eller sjef.

Det er bare den nærmeste familien og kjærester man tillater seg å bli så stygg med. På tide å inndra den tillatelsen.

Signerer denne!

Jeg tror at når man har kommet dit at man krangler høyrøstet slik dere gjør – så kommuniserer man ikke lenger – men man kringkaster sine egne tanker, med forakt. Man lytter ikke lenger, er ikke interessert i den andres tanker og perspektiver, og begge står bom fast i egne forestillinger om hvilken virkelighetsoppfatning som er mest riktig.

Noen par kan ha krangling som en del av repertoaret, på den måten at man trenger en utblåsning innimellom. Men da ligger det kanskje noen forutsetninger i bunnen av forholdet som ikke berøres eller skades av krangler – kranglene blir kun en ”utlufting”. Det virker ikke som det er slik hos dere – jeg får inntrykk av at det er selve plattformen i forholdet som er ustødig og som gjør at dere ikke finner en måte å kommunisere på som virker anerkjennende på begge.

Jeg får inntrykk av at du TS mener du gjør det du kan for å få til endringer til det bedre – mens din partner bare gjør det stykkevis og delt. Og det er selvfølgelig ditt perspektiv. Men får du tak i din partners perspektiv? Kanskje ser han dette helt annerledes? Kommer du med mye kritikk – klager du mye?

Jeg tror også dere kunne ha hatt godt av å oppsøke en parterapeut for å få hjelp til å løfte frem begge perspektivene i en form som ikke tillater at dere skriker til hverandre med forakt.

[I Grosny]

Hva krangler dere om?

Jeg vet ikke hva du sier, men hvis du forbyr deg selv å snakke stygt til han, og foreslår at han gjør det samme, så må jo det være ett skritt på veien.

Tenk over om dette kan være veien dere vil gå:

"Fra stygg krangel- til kjærlig kommunikasjon."

Jeg fikk plutselig en treningsidè: Tren på rolig samtale:

I dag kan dere kanskje klare rolig samtale i 40 sekunder før det koker over, i morgen kanskje 60 sekunder. Dere kan jo avbryte når det koker.

[AnneBonny]

På overflaten kan det lett se ut som kommunikasjonsproblemer. Men du har ramset opp at dere har hatt en bevissthet rundt de problemene, mens de vanlige tiltakene ikke har hjulpet. Du lurer på om det er håp for de som fortsatt sliter etter ørten forsøk, ørten feiler, ørten samtaler.

Det du også sier, er at den ene tar tak, mens den andre lar være.

Jeg har hørt mange tilfeller av slikt, det har jeg full forståelse for uansett hva den ubeviste grunnen er. Det er kjempe leit å håpe på en positiv kamp. Tro at en har kjempet seg gjennom en vanskelig tid sammen, men til så å skjønne at det ikke stemmer.

Og uansett hvor ergerlig det er (jeg forsøker å få deg til å se normaliteten i det som kanskje foregår), er det normalt at den ene tar tak, mens den andre ikke gjør det. Når den ene ikke tar tak i forholdet, er det ikke alltid pga at de ikke bryr seg. Men at de ikke skjønner helt innerst inne, at problemene ikke forsvinner av seg selv.

Jeg lurer på om dere begge kan se en mulighet i å endre virkelighetsoppfatningen av forholdet dere i mellom. Hvor står du nå, og hvot står han? - det må du finne ut av.

Jeg tror at dere kanskje krangler nå, fordi du kanskje har resignert og gitt opp å få skikkelig kontakt.

Et forhold er noe som krever Oppmerksomhet. Det lever jo sitt eget liv, så en kan ikke la problemene forsvinne av seg selv. Perfekt er jo ei heller ingen.

Som regel ender et forhold pga hvordan man håndterer det.

Hva med å slippe kontrollen litt, begge to. Ta en pause fra kampen? Fokuser på et nytt mål som kan føre dere videre. F eks et mål om å finne en samlivsterapeut, slutte å krangle (selvom jeg kan skjønne at dere er lei dere) og ta en aller siste prøve med å skape en virkelighet som begge forstår?

[Gjest Ida]

Først og fremst er dere ikke i en situasjon en ikke kjenner seg igjen i. Hvertfall ikke i mine øyne. Jeg opplever at noen par får bruddet gradvis, mens andre par får det som et lyn.

Om det finnes håp? Ofte fortsetter man å gjøre det som ikke fungerer, og da sier det jo seg selv at en joggetur ikke hjelper i lengden. Selvsagt skal dere sitte der sammen, snakke, forstå.. Men hva skjer etterpå?

Hvordan er samlivet deres ellers?

Det har en rik rolle i forholdet. Hvorvidt en med god hensikt ofte bare fokuserer på det store problemet imellom seg, ikke får noen opplevelser sammen ellers etc.

Du trenger nok at han orker å ta imot hvor lei du er, at han hører på deg og at han virkelig skjønner hvor langt det er stukket i feil retning. Ofte er det slike ting som får en til å heve stemmen, og snakke forskjellige språk?

Så mitt råd, om jeg har skjønt dere rett: Krisen er et faktum, og det må begge to skjønne. Men ikke parker i krisen! Gi og bruk hverandres ressurser, etter at dere begge har skjønt krisen. (Og da: ingen unnasluttere som hemmer prosessen).

Ikke prøv å fremskynde denne "lykken", men som er blitt nevnt: Ta en pause fra kampen, vær sikker på at begge skjønner realiteten i problemene. Vent til sikten er litt bedre, og ikke så minimal og tilsmusset. Jeg vil også anbefale terapi, for i mange vanskelige deler av et forhold er det jo kjempe vanskelig å kjempe som to stykker! At dere har holdt ut til nå, er ikke det positivt? Han er hos deg Du er hos han

I tillegg: Noen forhold varer heller ikke evig, og noen får det verste frem i hverandre. Men jeg ser på dette innlegget pluss kranglingen som et ønske/tegn på å fortsette, ikke ende forholdet.

Lykketil begge to! -Ida

[Gjest Ket]

Å ta ting opp med oss med det samme er ikke bestandig helt funksjonelt, vi er såpass rare at vi ofte har dette som kalles etterpåklokskap. I tillegg er vi stolte og muligens litt runde i kantene, så mye kritikk og skrik pleier heller ikke å være funksjonelt. Jeg stiller meg ydmyk til det, men jeg påpeker bare fakta om mitt språk. Men for å være helt ærlig, tror jeg ikke at typen din skjønner hvor ille det faktisk er, hvis han ikke tar tak i ting. Dama mi flyttet plutselig ut, og etterpåklokskapen min kom ca 3mnd etterpå. Tok også litt tid å finne tilbake, men jeg klarte det hvertfall tilslutt.

[Gjest Ts]

DERE: Tusen takk for så gode og seriøse svar.

Jeg hadde klumpen helt i halsen tidligere på dagen, men har nå brukt den siste timen på å fordøye svarene deres.

Jeg er i grunn ikke like sikker på om jeg vil klare å bli værende i dette forholdet, da jeg føler at jeg ikke har hatt fokus på noe annet. Jeg tror at jeg altfor lett bruke opp energi og sløser bort mine positive ressurser på problemløsningene. Men uansett, jeg ser fortsatt at svarene har noe i seg! Jeg kjenner meg godt igjen.

Jeg har nettopp latt samboer lese denne tråden. Han vil absolutt fortsette forholdet, mener at han har gitt altfor mange løfter som han ikke realistisk sett har klart å bære. Han er veldig lei seg, på lik linje med meg, over all kranglingen som har oppstått i skyggen av alt dette. Han ønsker å ta tak i en del konkrete ting som han har nevnt, men er klar over at det kan bli litt tenkt over, for så å ta det opp når vi kommer oss til terapi

Vi er nemlig blitt enige om at vi skal pauseholde problemene, til time hos samlivsterapaut er ordnet! Er i grunn ikke sikker på hva vi skal gjøre der, men det er vel bare å snakke ærlig ut om tingene? Også skal jeg forsøke å se på godtypen min i kveld, forsøke på åpne kjæresteøyne og tanke! ?

De sterke følelsene er ikke helt der lenger, føler jeg. Dagliglivet har muligens tatt litt for mye av oss. Hvertfall av meg, som er den som ser ut til å ha mistet følelser. Jeg burde kanskje invitere han med på noe gøy, som ikke har noe med meg, problemer, samliv etc å gjøre! La han få tenke på noe annet enn bare meg/oss/og vårt.

[Hecubaa]

Jeg har ikke så mange tips å komme med, ville bare fortelle deg at jeg nettopp har vært igjennom akkurat det samme! Jeg har spilt ut hele følelsesregisteret flere ganger og nesten blitt redd meg selv, så gærne-dame-hyling er et kjent fenomen Jeg vil også fortelle deg at ting selvfølgelig kan fikse seg igjen. Jeg er fortsatt i en fase hvor det arbeides med forholdet, men det går riktige veien jevnt og trutt. Jeg har veldig tro på at en oppklarende samtale når begge er i riktig humør for noe slikt er gull verdt :D LYKKE TIL!

[Gjest Ts]

Jeg har ikke så mange tips å komme med, ville bare fortelle deg at jeg nettopp har vært igjennom akkurat det samme! Jeg har spilt ut hele følelsesregisteret flere ganger og nesten blitt redd meg selv, så gærne-dame-hyling er et kjent fenomen Jeg vil også fortelle deg at ting selvfølgelig kan fikse seg igjen. Jeg er fortsatt i en fase hvor det arbeides med forholdet, men det går riktige veien jevnt og trutt. Jeg har veldig tro på at en oppklarende samtale når begge er i riktig humør for noe slikt er gull verdt :D LYKKE TIL!

Jeg har ikke så mange tips å komme med, ville bare fortelle deg at jeg nettopp har vært igjennom akkurat det samme! Jeg har spilt ut hele følelsesregisteret flere ganger og nesten blitt redd meg selv, så gærne-dame-hyling er et kjent fenomen Jeg vil også fortelle deg at ting selvfølgelig kan fikse seg igjen. Jeg er fortsatt i en fase hvor det arbeides med forholdet, men det går riktige veien jevnt og trutt. Jeg har veldig tro på at en oppklarende samtale når begge er i riktig humør for noe slikt er gull verdt :D LYKKE TIL!

Jeg har heller ikke så mange tips å komme med, så jeg skjønner deg godt. Hehe :D Jeg kan hvertfall råde deg til å være bevisst på når det er nok, og kanskje oppsøke hjelp hvis det trengs(?) Det ser jo ut til at det er et løsningsspor, hvertfall.

Takk for fine ord, uansett. Har vært veldig godt å lese svarene nå!

Håper at vi har lagt oss på riktig spor, slik at gærne-dama kan slippes løs for godt (Ikke sikker på om det er en helt sikkert, men er dog lov til å bli kvitt akkurat denne skrike-dama og skrike-gubben for godt

Tusen takk, og lykketil til dere også