Vennskap eller...?

[fairywing]

Jeg tror ikke en eneste dag går forbi uten at jeg tenker på hvilke vennskap jeg har.

Jeg har ikke mange venner...de har en tendens til å "forsvinne". I et vennskap så gir jeg det jeg kan, men til tider så kan det bli veldig slitsomt å være den eneste som gir og aldri får...

Jeg har ei venninne...vi er liksom "bestevenner" og har hatt det slik i 4 år. Vi fikk kjærester omtrent samtidig. Og når vi ikke var sammen med hverandre så ringte jeg eller sendte ofte sms til henne. Men hun kan aldri ta initiativ selv.

De siste 3 årene har hun ikke besøkt meg en eneste gang. Mens jeg har vært hos henne av og til opp til flere ganger i uken.

Jeg har flere ganger hintet til eller spurt om ikke hun kunne komme denne retningen, men det jeg får som svar er: "neeeeeiiiii, åååå, streeeessss! Alt for langt! Alt for dyrt! osv..."

Vell, det er en 30 minutters buss tur som koster 30 kr,men hun har månedskort og hatt det lenge nå. Om man kjører bil tar det max 20 minutt. Er strekningen A til B lenger enn B til A? Jeg reiser samme strekning omtrent hver eneste dag for å komme til jobb og ja det er litt tid krevende kanskje når man må dette hver dag nesten. Men skader det å komme min retning noen gang?

Flere ganger har jeg hørt fra henne at hun har hvert i mitt område...sårer litt å høre dette...kunne hun ikke kommet innom meg en tur i samme slengen da?

Jeg har kommet med flere forslag flere ganger, men svaret er alltid nei når det gjelder min retning! Jeg har nesten gitt opp å spørre om hun vil komme denne veien. Og jeg bruker ikke lenger fridagene mine på å reise hennes retning. Blir rett å slett sliten i et vennskap der jeg skal gi alt og ikke få noe igjen.

F.eks. hvis hun har bursdag så reiser jeg bort til henne og gir henne en gave siden vi har en avtale om det og bruker den summen vi har avtalt(ikke at penger spiller noen rolle egentlig). Hvis jeg derimot har bursdag så sier hun alltid at jeg må komme bort til henne fordi hun har noe til meg, og jeg vet at hun aldri gir til den summen vi har avtalt. er som oftest ett par hundre lapper under.

Har flere av dere der ute lignende vennskap? eller er det bare meg?

Trengte så å lufte frustrasjonen ut til noen.

Er det virkelig mulig å ikke besøke venninnen sin på 3 år når man bor kun 30 minutt fra hverandre?

[AnonymBruker]

Uff, det er en så vond følelse

Kan du snakke med henne om dette?

[fairywing]

Tviler sterkt. Hun er sånn som ikke vil forstå. hennes liv er liksom så mye mer innviklet enn andres. Hennes stress er så mye mer enormt enn mitt f.eks. Akkurat nå aner hun ikke hva som skjer i mitt liv og hvor mye dritt jeg er oppi, fordi hun har aldri tid til meg.

Om jeg ber henne med på shopping en dag fordi jeg kanskje skal ha tak i noen små ting så blir det alltid til at jeg må ta dette en annen dag fordi det hun trenger er mye "viktigere" og plutselig så går tiden og hun må hjem igjen.

av og til så må jeg bare si til meg selv: "pust inn og pust ut"

[AnonymBruker]

Det høres jo absolutt ut som du bør si fra - rett ut, men på en pen måte. Det er ikke sikkert hun ser selv at alt blir tilrettelagt for at det skal være lettest mulig for henne, mens DU (og antagelig andre venner?) må ta støyten. Jeg har også noen venninner som er sånn, det er liksom ikke noe problem for meg å dra og møte dem, men når jeg foreslår at de kan komme på besøk der jeg bor (utenfor byen, men ikke langt) er det aldri aktuelt... De "verste" av dem har jeg egentlig bare droppet å kontakte etter hvert.

Ellers synes jeg du bør være bevisst på å ta plass, og sette ned foten om f eks noe du har planlagt blir spolert fordi hun "skal bare" (sånn er moren min også...). På den annen side må en jo selv være villig til å gi seg litt slik at begge får gjennomført noe, f eks hvis dere skal shoppe og det er du som har foreslått det, går det fortsatt an at du blir med på hennes greier også.

[AnonymBruker]

Jeg hadde bare latt det her vennskapet gli over.

Har opplevd noe av det samme selv. Da jeg var skadet og all gange ble vanskelig så klarte jeg allikevel å dra til en venninne og delte en flaske vin. Hun som var frisk og sprek kom aldri til meg for å drikke vin for jeg bodde jo så langt unna. For å si det pent så er det ikke mye kontakt vi har i dag. Vennskap skal gå begge veier.