Hjertesukk fra en sliten datter

[AnonymBruker]

Jeg må bare komme med et lite hjertesukk her, sannheten er at jeg er sliten av hverdagen og jeg har ingen å gå til for å snakke med om akkurat dette.

Jeg er den yngste i en ganske stor søskenflokk og jeg burde ha flyttet ut for lenge siden, men jeg blir holdt igjen hjemme av foreldrene mine. Når folk spør meg hvorfor jeg ikka har flytte ut ennå svarer jeg unnvikende om penger og vanskelig å finne noe i dagens marked.

Sannheten er at jeg ikke greier å flytte ut fordi foreldrene mine bruker meg som en buffer for å holde på ekteskapet. Enkelte dager er det eneste jeg hører en evig strøm av skit fra den ene om den andre, før vi kommer hjem og de oppfører seg som ingenting er i veien, mens jeg sitter der og føler meg helt nedbrutt. Enkelte dager bruker de meg bare som en søppelbøtte for alle sine frustrasjoner.

En av grunnene til at de ikke løser konfliktene sine seg imellom er fordi faren min, som er en stor mann, farer opp i skremmende raseriutbrudd for så å gå avgårde for å furte som en femåring. Dermed tør de fleste ikke å krangle med ham, noe som resulterer i at moren min skjuler ting fra ham og sniker seg rundt i sitt eget hus.

Faren min leter konstant etter invitasjoner til å krangle, noe han ikke får av moren min så han kan fare opp av den minste lille komentaren fra meg. Han smeller i dørene og furter, mens moren min kjefter på meg for at jeg "legger opp til det" for så å hive alt hun har i henda for å trøste han.

Han hadde et raseriutbrudd denne helga, hvor han satte seg i bilen og dro på jobb fordi jeg hadde en venninde på besøk og han følte seg "tilsidesatt i sitt eget hus". Hun hadde ikke engang kommet ennå, jeg fortalte bare et hun kom innom for å bake kake med meg. I en annen minneverdig kommentar sa han til meg at han ikke kom til å snakke med meg igjen før jeg "sluttet å høre susing i ørene", som var hans reaksjon på at jeg etter mange år med maskinarbeid har utviklet tinitus.

Til daglig har jeg og moren min et flott forhold., men det er hun som er mest hatsk når hun baksnakker faren min og det tærer å høre på det. Når vi har gjester på besøk ignorerer hun meg så fullstendig at gjestene blir ille berørt. Hun kan finne på å snakke over meg og hysje på meg midt i en samtale med mine egne søsken, noe jeg rett og slett synes er smålig og får meg til å tenke at hun tar meg for gitt. Jeg går nå avgårde som en hermitt og gjemmer meg hver gang vi får gjester.

Det er ikke bare jeg som lider her, faren min har bestemt seg for å hate den ene broren min. Han kjenner rett og slett ikke sin egen sønn fordi han begynnte å skyve han bort for så lenge siden at forholdet forlengst er borte.

Det er også de små tingene, de små dryppene som hver dag bryter fjellet ned. Jeg er sliten, jeg hater å aldri vite hva jeg kommer hjem til. Enkelte dager kommer jeg hjem sliten og trenger sårt litt fred og ro, og der står faren min og synger en idiotisk drikkevise og lar meg ikke i fred, ellers kan jeg møte en isvegg som vil briste det øyeblikket jeg åpner munnen og dynge meg ned med hets og hat.

Jeg er så uendelig lei av alt dette, men jeg føler meg fanget. Når jeg ser på leiligheter blir jeg kjefte opp og ned av faren min, slik at jeg ikke lenger har energi til å ta opp kampen og rett og slett har slutte å lete. Jeg er sikker på at de tenker det samme som meg, dette forholded brister når jeg drar og de må begynne å slite på hverandre uten meg fanget i midten. Jeg håper bare jeg finner veien ut av dette før jeg er slitt helt ned til støv.Hverdagen er særdeles ubemerkelsesverdig, det er bare at jeg aldri vet når noe bemerkelsesverdig hender som vil gi meg mer å bære på min allerede brukkede rygg.

Finnes det andre som har vært i samme situasjon her? Jeg skulle ønske jeg hadde en fasit, men selv om jeg burde flyttet ut for lengst har jeg ikke hjerte til det.

[Bringebærjenta]

Jeg får helt vondt av deg og skjønner at det er vanskelig å gjøre noe.

Men dette ødelegger deg og det vil ødelegge deg helt om du ikke gjør noe. Hadde de i det minste vært hyggelige mot deg, men de er jo ikke det heller. Kanskje dere vil få et mye bedre forhold hvis du flytter ut og bare ser de innimellom?

Foreldrene dine kan umulig ha det bra sammen, så hvorfor må du på død og liv redde forholdet deres da?

Kanskje de har det mye bedre alene, ikke med en gang nødvendigvis men etterhvert.

Jeg vet at det er vanskelig å sette ned foten ovenfor ens egne foreldre, men noen ganger må du bare gjøre det. Let etter en leilighet i stillhet om du må, og pakk sakene dine en dag de ikke er hjemme eller ta med deg noen som kan hjepe deg å pakke ned ting og kom deg ut derifra.

Det virker ikke som om du har noe valg, og foreldrene dine har ikke noe godt av denne situasjonen heller. Det får bare briste eller bære og hvis det brister så er det meningen.

Lykke til

[Zerox]

Stort sett enig med Bringebaerjenta her. Hele denne sosiale dynamikken virker fastlaast i destruktive moenster. Et moement som er viktig, synes jeg, og som ikke kom fram i aapningsinnlegget er din alder.

[Gjest Gjest]

Sier som de andre - kom deg vekk! Kan du snakke med noen av søsknene dine om dette? Kanskje de kan hjelpe deg? Hvis du fortsatt er tenåring og går på skole, kanskje du kan bo hos noen av dem? Har du jobb og er voksen er det ingen ting som hindrer deg i å flytte for deg selv.

Det er ikke ditt ansvar om forholdet mellom foreldrene dine ryker eller ei - de er voksne og må ta ansvar for dette selv. Kanskje de til og med holder sammen "av hensyn til deg", eller i alle fall sier noe slikt til seg selv.

Du har ditt eget liv, og må ta ansvar for dette - de har sitt.

[Christina_]

Etter hva du skriver, vil jeg anbefale deg å flytte

[Villbringebær]

Sier som andre her: Flytt!

Finn deg et bosted på egen hånd og ikke si noe før tidligst et par dager i forveien. Etter at du har skrevet under på kontrakten og dermed er bundet. Start ditt eget liv.

Du slites ned og mister all respekt for dine foreldre.

Det her er deres ansvar. Deres voksenliv. At de sliter skulle ikke gå utover deg. Man skal ikke dra barn inn i en foreldrekonflikt. Ei heller voksne barn.

Eneste måten du kan bryte dette på er å flytte. Å ikke gjøre deg til hoggestabbe eller låne et øre. Det er deres liv og de må selv ordne opp.

[AnonymBruker]

TS her.

Dere sier alle det jeg tenker, men det er ikke så lett som det er sagt. Jeg er 23 og har gått og det går nesten ikke en dag uten at jeg drømmer om å flytte for meg selv bare så jeg kan få et fristed.

En del av problemet i familien er at vi aldri snakker om noe som er viktig, det vil si vi aldri snakker om hva vi føler. Jeg har i dag nærmest fobie mot ekte følelser. Når en venninde forsøkte å fortelle meg at hun slet for et års tid siden fikk jeg panikk og fant på en undskyldning for å dra hjem. Når en av gutta på jobben fortalte at han var forelsket i meg og ville snakke om oss hadde jeg nesten lyst til å kaste meg ut av bilen i fart.

Jeg vet jeg har blitt skadet av dette forholdet, jeg vet bare ikke hvor mye før jeg begynner å rakne opp i sømmene. Det er noe jeg ikke har mot til å utforske.

[Havbris]

TS - det gjør vondt å lese innlegget ditt. Det ser ut som du er fanget i en dysfunksjonell familie som har utviklet diverse skadelige samværsmønstre. Det er jo umulig å si hva som er høna og egget - men at moren og faren din har et dårlig forhold er det vel ikke tvil om. Det er trist å lese at de ikke klarer å fikse sine egne liv uten å bruke barna sine som gisler, og uten å ha tanke for hvilken skade dette gjør. Du sier du allerede er skadet på den måten at du ikke lenger slipper følelser til - og du er jo ikke mer en 23 år!!

Ja - det kan nok godt hende at forholdet mellom faren og moren din ryker etterhvert, men det er ikke ditt ansvar å være en bærebjelke i deres liv. Du må ikke ta på deg dette ansvaret, du kommer til å brekke nakken på det. Og hvem takker deg da? Du har livet foran deg men sånn som det ser ut nå er du helt fastlåst i et familiemønster som opprettholdes så lenge det ikke skjer noen radikale forandringer. Ikke gjør dette mot deg selv TS.

Har du noen andre i familien du kan snakke med? Hva med å "tømme ut" en del av dette hos fastlege, som kanskje kan hjelpe deg videre hvis du trenger hjelp. Dette er ikke bra for deg - det er bare du selv som kan gjøre de nødvendige forandringene. Men du trenger sikkert hjelp.

[Gjest Gjest]

Når jeg leser innlegget ditt, får jeg lyst til å kjøre hjem til deg, hente deg, ta deg med hjem til meg, og så hjelpe deg med å finne et nytt sted å bo, det kunne nok vært lurt å flytte til en annen by, starte med blanke ark et annet sted.

Det virker som du tror at du er varig skadet på sjela? Slik du skriver, tror jeg derimot at du er veldig sunn og frisk, og sterk psykisk, som har holdt ut dette og fortsatt holder ut. Jeg håper ikke du begynner å innbille deg at du er ødelagt innvendig eller at du begynner å dyrke andre destruktive tanker.

Du må stole på magefølelsen din, eller intusisjonen din, eller hjertefølelsen din, egentlig irrelevant hva vi kaller det, men det handler om å vise såpass respekt for seg selv at man klarer å ta tak når det virkelig gjelder. Og nå gjelder det virkelig for deg! Dette dreier seg om livet ditt, om framtiden din, om hva slags menneske du ønsker å være, hvilket liv du ønsker å leve. Foreldrene dine dør ikke selv om du flytter, men de blir kanskje skilt, og det er vel egentlig ikke det verste som kan skje...

Du må tørre å tro og stole på deg selv:)

[Dubbedingsen]

Dine foreldres ekteskap er ikke ditt ansvar TS! Du må komme deg bort før du blir helt ødelagt, se på leiligheter uten å si noe til dem. Når du har funnet en du liker så tegn en leiekontrakt og ikke si noe før den dagen du flytter ut, inviter dem til kaffe når du har kommet i orden. Det kan jo være at de blir nødt til å face sine probelemer etterpå og ting som ikke er så greit? Og med det forholdet de har så ville ikke det være noe minus med en skillsmisse. Kansje det ville vært det beste for begge to og de ble glade igjen?

[Miss Puddel]

Når jeg leser innlegget ditt, får jeg lyst til å kjøre hjem til deg, hente deg, ta deg med hjem til meg, og så hjelpe deg med å finne et nytt sted å bo, det kunne nok vært lurt å flytte til en annen by, starte med blanke ark et annet sted.

Det virker som du tror at du er varig skadet på sjela? Slik du skriver, tror jeg derimot at du er veldig sunn og frisk, og sterk psykisk, som har holdt ut dette og fortsatt holder ut. Jeg håper ikke du begynner å innbille deg at du er ødelagt innvendig eller at du begynner å dyrke andre destruktive tanker.

Du må stole på magefølelsen din, eller intusisjonen din, eller hjertefølelsen din, egentlig irrelevant hva vi kaller det, men det handler om å vise såpass respekt for seg selv at man klarer å ta tak når det virkelig gjelder. Og nå gjelder det virkelig for deg! Dette dreier seg om livet ditt, om framtiden din, om hva slags menneske du ønsker å være, hvilket liv du ønsker å leve. Foreldrene dine dør ikke selv om du flytter, men de blir kanskje skilt, og det er vel egentlig ikke det verste som kan skje...

Du må tørre å tro og stole på deg selv:)

Må bare skrive under på denne er, jeg. Jeg tror vi er flere som får lyst til å adoptere deg, hehe.

Men som sagt, du har ikke ansvar for dine foreldres liv, du har derimot ansvar for deg selv. Ta hensyn til deg selv, og flytt! Om du trenger hjelp til å fullføre det, så ta kontakt med krisesenter. Det er ikke bare for folk som blir banket av mannen sin, men alle som blir mishandlet hjemme, og du BLIR mishandlet. Du blir mishandlet psykisk, og det skal du måtte leve med!

Egentlig er det faren din som burde ha flyttet. Men det er uansett ikke ditt ansvar. Og nå mens du bor der, så er ikke uttalselser som at han føler seg tilsidesatt i sitt eget hjem holdbare. DU bor der også, enn så lenge er det også ditt hjem. Han oppfører seg som en bortskjemt femåring!

Og at du fungerer som et heller tvilsomt lim som holder ekteskapet sammen, det er helt forferdelig, særlig fordi noe som trenger en hjemmeboende 23 åring for å holde det sammen, det er søren ikke verdt å redde...

Kom deg unna vennen min, dette er veldig ikke bra for deg!

[Piper]

Da leter du etter leilighet uten at de vet om det, finner en du vil ha og har økonomi til og sier i fra den dagen du flytter. Så får de kjefte så mye de vil, men du går ut av døren til ditt eget sted. Tror dere alle har godt av det, for du har ikke godt av å leve slik

[AnonymBruker]

Kjære Ts,

Jeg vil først og fremst si at jeg føler med deg.

Og du er IKKE ansvarlig for andres lykke. Når andre står ansvarlig for andres lykke så blir alle parter ulykkelige;

1. Fordi en selv ikke klarer å gi seg selv respekt,omsorg og kjærlighet

2. Fordi de andre partene selv innser at de ikke klarer å ta vare på seg selv med å gi seg selv respekt omsorg og kjærlighet, pluss at de får dårlig samvittighet fordi de ødelegger DITT liv.

Hadde jeg vært deg så hadde jeg garantert lagd salig baluba ved å bråke og smelle til med kommetarer som: Jeg blir deprimert av dere,jeg flytter ut nå, jeg er ikke et barn lengre, snakk til meg med respekt osv osv

Det som er viktig er at du innser at DU fortjener å være lykkelig. Du skylder ikke dine foreldre et samboerskap. De er SELV ansvarlige for sitt ekteskap. Når de klarer å bevare sitt ekteskap på egenhånd så blir de lykkelige. Du gjør dem faktisk en tjeneste om du flytter ut.

Få med deg en du stoler på, en venn som kan lose deg gjennom flyttinga. Noen som du kan fortelle hvordan du har det hjemme og som vil bli gira på å få deg ut. Tenk deg om, det finnes garantert noen som vil hjelpe deg. Pakk når dine foreldre ikke er hjemme og møt dem med et smil, jeg flytter ut!gled dere for meg mor og far, nå skal jenta deres endelig ut av redet! Lykke til. Dette klarer du. Hold oss oppdatert og jeg heier på deg.

[kamela]

Enig med alle de andre, finn deg et sted å bo og pakk i stillhet. Få hjelp på flyttedagen sånn at det går raskt unna.

Lykke til!

[Likeverdig]

Kjære TS, jeg heier på deg også! Du kan klare det Lykke til!