om å kysse, klemme, kose innad i familien...

[Gjest Gjest]

Jeg skriver dette i håp om at noen skjønner problemet mitt, og evt kan hjelpe meg til å finne en vei ut av problemet:

Jeg vokste opp i et hjem hvor det å vise følelser åpent var tabu, det var ikke noe ros eller kos å få hjemme hos meg . Jeg satt aldri på fanget til mamma eller pappa. De hadde ikke tid til å snakke med meg eller leke med meg. Som voksen er jeg en nokså reservert person selv, og liker ikke at andre kommer for tett innpå meg.

Da jeg traff "Mannen I Mitt Liv", skjønte jeg at jeg hadde et stort og udekket behov for fysisk nærhet, samvær, kroppskontakt, klemmer, holde i hånda... ( Jeg koser og klemmer generelt ikke på venninner, kolleger, slekt eller øvrig familie) .

Mannen min hadde med seg barn fra tidligere forhold, kjempesnille barn, hyggelig mor, godt samarbeid mellom begge hjem, alt fungerer greit, utad, innad..., tror jeg, har ihvertfall tenkt slik hittil..

Vi fikk etterhvert også egne barn, etter noen år. Jeg merker at jeg er veldig fysisk sammen med barna mine, vi sitter sammen i badekaret, de sitter på fanget mitt mens vi ser barne tv, vi lekesloss, herjer og koser hele tiden...

Men; og her kommer jeg til saken: jeg er blitt veldig oppmerksom på at jeg ikke koser, klemmer og kjæler med stebarna mine slik jeg gjør med mine egne barn. De får nok behovet dekket av mammaen sin og pappaen sin/min mann, men kanskje de synes det er sårt at jeg ikke er like intim med dem som med de yngste barna? De er så store nå, 13 og 14 år, men ungdommer har vel også behov for en klem eller tre...? Bør jeg ta ondet ved roten og spørre dem om det rett ut? Eller vil det være pinlig å spørre om noe slikt? De vil sikkert bare svare høflig og le det bort, jeg tror ikke de ville sagt noe som kunne vært sårende til meg...

Alternativt kan jeg begynne å klappe, stryke og ta litt mer i de, uten å si noe? Men så tenker jeg at det vil virke pinlig, stivt og fremmedartet, siden jeg nettopp ikke er en slik person som driver og tar på andre, jeg er jo en sånn en som trekker seg unna når det kommer til klemming...

Uansett, de vil jo alltid foretrekke å sette seg i armkroken til faren i sofaen, jeg tenker at de vil vel egentlig ikke sitte i min armkrok? nå må det nevnes at jeg er bitteliten og tynn, og stebarna er store, så de ville nok ikke få plass i min armkrok. Men samtidig er jo jeg voksen, og de er barn, og når jeg aldri tar de på fanget/i armkroken, så kjennes det som om jeg ikke tar på meg det voksenansvaret det er å ta et barn under sine vinger..?

Det virker sikkert litt rart dette, årene har gått og vi har fått våre roller overfor hverandre, men det er først etter at jeg har fått egne barn at jeg har begynt å tenke på dette med fysisk kjærlighet, og om jeg ikke bør søke å utvide repertoaret mitt og inkludere ungdommene i leken, herjingene, klemmene....? Og om jeg i det hele tatt ville fått det til, gitt at jeg er så stiv med slikt...

[Gjest brutal_mann]

Gi dem en klem der det passer. F.eks. når de legger seg. eller skal ut på en lang reise, elelr kom hjem fra reise og slik. Du må selv finne måten å tilnærme deg dem på. Snakk gjerne med din mann om dette. Ta dem på fanget kan nok bli litt voldsomt i den aldren. Men å vise dem oppriktig oppmerksomhet ernok det viktigste. Da også i å interessere seg fro dem og deres liv. Uten å være for nysgjerrig Gi dem privtliv men vis at du bryr deg om hva de gjør og hvordan de har det.

[Miss Puddel]

Gi dem en klem der det passer. F.eks. når de legger seg. eller skal ut på en lang reise, elelr kom hjem fra reise og slik. Du må selv finne måten å tilnærme deg dem på. Snakk gjerne med din mann om dette. Ta dem på fanget kan nok bli litt voldsomt i den aldren. Men å vise dem oppriktig oppmerksomhet ernok det viktigste. Da også i å interessere seg fro dem og deres liv. Uten å være for nysgjerrig Gi dem privtliv men vis at du bryr deg om hva de gjør og hvordan de har det.

skriver under på hva "for anledningen-ikke så veldig"brutal_mann sier jeg, ved anledninger det passer seg så gi dem en klem, en klapp på armen, klapp på ryggen etc, verbal oppmerksomhet etc. Og snakk med mannen din, om at du har begynt å føle på om du kanskje forskjellsbehandler dem, og at du lurer på om DE føler på det. Kanskje han vet om det gjør det, kanskje han vet hvordan du skal løse det, siden han kjenner barna godt, kanskje han til og med kan spørre dem foriktig?

Også må jeg legge til at jeg tror stebarna dine er kjempeheldige, som har en stemor som er så omsorgfull!

[Gjest Miranda]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver, ts, bortsett fra at jeg ikke har egne barn.

Samboeren min har to store barn (12+) fra før som jeg har et nært og godt forhold til, men jeg har aldri vært vant til å klemme og kose, så det faller meg unaturlig i de fleste sammenhenger. Jeg gir vanligvis bare en forsiktig og lett klem til venner hvis vi ikke har sett hverandre på lenge eller for å si gratulerer med dagen og lignende. Det samme blir det med mine stebarn, selv om jeg har kjent dem i flere år.

Det yngste av stebarna viser tegn til å ville være nær meg fysisk, men jeg får det likevel ikke til. H*n har begynt å "ta" på meg, i form av å ta på armen min for å få oppmerksomheten min, eller å tulle med å se meg dypt inn i øynene fra få centimeters avstand. Og jeg føler meg som en dritt som ikke klarer å gi barnet en klem engang. Jeg jobber hardt med meg selv og skal nok klare det til slutt.

Det er kun med helt små barn (ca 1-3 år) jeg klarer å være naturlig klemmete, og med samboeren min selvfølgelig. Med han er jeg til gjengjeld ekstremt kosete.

Jeg tror sånne som oss bare må øve oss sakte og bli stegvis "bedre". Det nytter ikke å tvinge seg, for da blir det bare kunstig og rart.

Jeg trøster meg med at stebarna mine merker godt at jeg er glad i dem, for jeg er en varm og omsorgsfull person på alle mulige andre måter.

[Gjest brutal_mann]

Vel MIranda... Du har bare en ting å gjøre. Nemlig å gi en god klem og la det stå till. Det er dritskremmende, men det går over. Og så kan det hende du griner etterpå, men det er i såfall helt naturlig og normalt.

[Gjest TS]

TS

He he, takk for alle svarene:)

Rart at det er så skummelt med litt kroppskontakt...., men kroppskontaktangsten sitter ikke i hodet, for med fornuften tenker jeg at det bare er dumt å være så reservert fysisk som jeg er. Disse greiene sitter i kroppen mest, kroppen bare stivner, og da kan det bli litt ukontrollert når jeg setter i gang med å være fysisk, et klapp på ryggen kan fort bli litt for hardt osv..

Men jeg er helt enig i at sånne som oss må øve oss bittelitt daglig, de små tingene, tilfeldig berøre andre, kjenne trygghet i omgang med andre...

TS

[Gjest brutal_mann]

Dette går nok helt fint Du vet jo hva som må til Du har jo skrevet løsningen for deg i siste innlegg her