Avslutte eller fortsette ekteskap..?

[AnonymBruker]

Hei! Jeg har vært gift noen år nå, men vurderer nå, av flere grunner, å avslutte ekteskapet mitt. Dere som tidligere har gått igjennom skilsmisse eller samlivsbrudd, hva har dere lagt vekt på, og hva har vært det avgjørende for å gjøre det slutt? Hvordan har det gått med dere i etterkant?

[Jacko]

Veldig ofte tror man at det er "grønnere på andre siden av bekken". Skuffelsen er bare så utrolig stor når du oppdager at det ikke er det. Hvis det ikke er fysisk/psykisk vold, rusmiddler, eller utroskap som er problemet, tror jeg de fleste ekteskap kan bli bra. Men det krever en innsattsvilje fra begge parter. Vi dro på ekteskaps kurs for endel år siden i steden for skillsmisse, det funka veldig bra.

[AnonymBruker]

Hva slags ekteskapskurs var det da, og hva gikk det ut på? Vi har kommet til et punkt hvor alt bare er negativt, og vi klarer ikke å komme ut av den spiralen.Eller, vi klarer i kortere perioder, for så å falle enda dypere enn forrige gang. Så akkurat nå tror jeg gresset er grønnere på den andre siden, dvs alene i en leilighet uten noen å ta hensyn til!

[Gjest Søndagsgjest]

Det siste avgjørende.. for meg..., ja, hva var det egentlig?

Jeg brukte enormt med energi hele tiden, på å veie for og i mot.

Skal skal ikke. Skilsmisse eller ei.

Jeg hadde et indre stressnivå på linje med statsministeren

Jeg var dårlig på å velge kamper. Jeg tok alle på løpende bånd. Kjeftet og klagde og prøvde å være klar i tale (menn tar jo ikke "hint").

Lite hjalp.

Når jeg igjen og igjen følte hardt på ensomheten, selv om mannen satt i den andre soffan.. skjønte jeg hvor det bar hen.

Som en siste innsats.. prøvde jeg å forandre meg selv. Gi mye av deg han ønsket og gikk noen runder meg meg selv der jeg prøvde å velge kampene. Være mer fornøyd.

Men.. jeg opplevde bare at han forsynte enda mer til seg selv. Han evnet ikke å se "opp fra egeoet".. og proritere familien sin.

Det hun over her sier med at om det ikke er "ekstreme" ting.. er ikke gresset grønnere..

Tja.. kanskje riktig?

Og er det ikke så mye som 60% skilsmisse statistikk på ekteskap no. 2?

Gresset er nok ikke grønnere..akkurat det haster det ikke med heller..

Jeg er singel. Og setter stor pris på å sitte alene i soffan, nyter ensomhten, men er ikke ensom.

Jeg vet hva dagene bringer... ingen overraskende utflukter på mannen, fordi han er jo ikke her.

Jeg vet hvem som skal rydde og vaske.. og jeg kan gjøre som jeg vil..

Joda.. jeg savner "noe".. men jeg bruker ikke masse krefter og energi på å lure på om "dette var det riktige"..

Jeg har meg selv.. og er på vei til å finne ei jente jeg selv liker godt.

For hver dag som går finner jeg meg selv rolig, fornøyd.. glad.. (stort sett, kan være lei også altså!)..

Det "indre stresset og kaoset" er ikke her lenger.. Jeg sliter meg ikke ut på tanker om prosesser jeg burde startet.

Jeg har meg selv

Jeg sier ikke at jeg ikke savner mannen min. At jeg ikke savner pappan til barna mine.. at jeg ikke savner å se barna mine mer enn annenhver uke.. Men.. jeg er likevel mindre sliten.

Jevnt over mer fornøyd.

Det føles ikke tomt å gå å legge seg.

Det føles ikke tomt å stå opp om morran..

Jeg vet hva dagene bringer.. og det var mer enn jeg gjorde i ekteskapet mitt...

Så.. jeg er helt enig at ekteskapskurs kan hjelpe dere sammmen igjen. Men for oss hjalp ikke det. Vi prøvde det underveis.

Det var bare det at gutten jeg forelsket meg i.. ikke utvklet den omsorgen en gutt må utvikle for å bli ektemann og familiefar.

Han forble en gutt som trodde verden dreide seg rundt han..

Jeg stod der plutselig etter femten år og ønsket en Mann.

Han klarte ikke å konvertere...

[Gjest heible]

Jeg er veldig glad for at jeg skilte meg.. det er faktisk den beste avgjørelsen jeg noen gang har gjort! Er så lei av å høre folk si at gresset ikke er grønnere osv. Men det kan faktisk være det! Har man det dårlig i det forholdet en er i, så får en det bedre ved å bare være alene også. Singel livet er ganske okey!

Mitt ekteskap tappet meg for livsglede, gjorde meg om til ei kjip og kjedelig kjærring. Jeg ble deprimert av å være i forholdet for det ga meg absolutt ingenting lengre. Til slutt slet jeg med å være i mitt eget hus og i nærheten av mannen min.

Har du det ikke bra er det bare å komme seg ut.

[Gjest lina]

Jeg er også en av dem som fikk det mye, mye bedre etter skilsmissen. Selvfølgelig var det tunge tak, ja jeg har grått mine tårer, spesielt overfor barna.

Men som sagt før her, så er det noe befriende med å vite hvem som har ansvaret, hvem som skal gjøre hva og til hvilken tid.

Dessuten liker barn forutsigbarhet og må ha visse rutiner for å føle seg trygge. En familie som ikke samarbeider er ikke trygg for barn.

Dette kunne ikke min eks gi dem. Han levde og åndet for sitt ego og jeg har vel kommet til at han var aldri glad i meg eller ungene på den oppriktige måten. Han gjorde nett som det passet ham til enhver tid.

Ellers ble han mest opptatt av å finne ting å kritisere ved oss. Det sier seg selv at dette forholdet utviklet seg til å bli omtrent uutholdelig. Men jeg prøvde og prøvde for jeg ville ikke gi opp i første motbakke, som det heter.

Nå angrer jeg på det året jeg prøvde desperat å gjøre de riktige tingene for å få det til å fungere. Jeg sleit meg ut, for han gadd ikke legge to pinner i kors for å få det på rett kjøl. Han bare blåste av familieterapi og gikk rett ifra oss da han forelsket seg i ei dame på jobben.

Uten et ord bare flyttet han foran øynene på barna, og sa ikke "hadet" til dem en gang. Dette er noe de husker godt!

Så jeg har fått livet i gave på nytt vil jeg si. Men jeg er fremdeles singel og har ikke problemer med det, tvertimot. Jeg nyter hver dag.

[AnonymBruker]

Takk for mange gode svar, får igang en del tankeprosesser her.. jeg har en helt ålreit mann, men vi er ensomme sammen, som det blir beskrevet over her. Vi klarer ikke lenger å snakke sammen, vi er ikke kjærester lenger, og har det egentlig best når vi er sammen med andre eller gjør ting på egenhåned. vi har ikke barn, men det er neste skritt. Og jeg er nå blitt veldig i tvil om jeg vil ha barn med ham. Jeg har alltid trodd at jeg vil det, men nå vet jeg ikke lenger, og tenker at dette forenkler saker og ting noe, siden vi kun har oss selv å ta hensyn til. Det jeg tenker på nå er hvordan vi får det med alle rundt oss, familie, felles venner, kollegaer dersom vi går hver til vårt. Hvordan har dere over her løst det?

Jeg er til tider livredd for å skille meg, samtidig så ser jeg ikke mange grunner til å fortsette ekteskapet heller. Jeg har aldri vært av de som har trodd på den "magiske kjærligheten", veldig realist på det område der, men man skal da ikke leve sammen bare for å være sammen heller?? det må da være lov å håpe på en viss samhørighet og spor av forelskelse innimellom selv om vi har bodd sammen i åtte år?? Vi tar hverandre fullstendig forgitt, og jeg liker ikke den jeg er sammen med ham. Som det står over, jeg er også kjedelig, muggen og en skikkelig drittkjerring sammen med ham, men jeg er ikke sånn sammen med andre. Er det ikke meninga at man skal gjøre hverandre bedre, og ikke dårligere? Jeg er konstant irritert over alle hans vaner og uvaner, og kjenner noen ganger at jeg er direkte flau over ham, følelser jeg aldri kjente tidligere.

[Gjest heible]

Uff! Ikke få barn med han med mindre du er 100% sikker på at du vil ha barn med HAN og at du har tro på forholdet deres. Og for meg så høres det ikke sånn ut. Så vent med hele den greia der!

Om du bestemmer deg for å gå ut av dette, så skal du være utrolig glad for at dere ikke har barn sammen. Det har vi og det er vanskelig. En surpomp av en gubbe som jeg alltid må forholde meg til fordi vi har barn sammen. Og når jeg ser tilbake på forholdet vårt så forstår jeg ikke hvorfor jeg ønsket barn med han heller.

Og akkurat som med dere, så oppførte vi oss ikke som kjærester.. vi var venner som bodde sammen. Sånn var det i flere år. De siste to årene så var det eneste vi gjorde sammen å spise middag med barna (noe vi alltid har gjort hver dag til fast tid).

Vi hadde mange samtaler om det at vi oppførte oss mer som venner enn kjærester. Jeg klaget over ditt og datt i flere år uten bedring over noe mer enn max en uke av gangen. Og likevel skjønte han ingenting når jeg dro fra han! Kom visst som lyn fra klar himmel.. helt til jeg satt meg ned sammen med han og forklarte for han og gikk igjennom tidligere samtaler og ting jeg har tatt opp med han. Og da måtte han jo innrømme at han faktisk aldri hadde hørt på meg. Men han skulle skjerpe seg og høre på meg nå da. Særlig!! Ga han ikke sjangsen engang, for jeg har hørt det før og gidder rett og slett ikke å bruke opp min tid og energi på noen som bare lar ting som er viktige for meg gå inn det ene øret og ut det andre.

Ikke tenk på de rundt dere. Tenk på deg selv. Hva som er best for DEG! Ikke tenk på han i dette. Det er ikke det som er viktig. Det er viktig at DU har det bra. Det er tid for at du skal kunne være egoistisk her og ta vare på deg selv og skape gode og bra omgivelser for DEG!

Jeg har nå vært skilt i snart 2 år og familien min har vært der for meg helt fra dag 1. De har støttet meg og har ingen kontakt med min ex lengre, noe jeg er svært glad for.

Felles venner har vi ikke lengre. Vi hadde. Jeg mistet faktisk min bestevenninne oppe i det hele. Fordi hun var blitt sammen med en av min ex sine kamerater og sto med sin kjære.

Men vet du hva.. jeg har fått en ny bestevenninne og mange andre nye venner. Det var fortsatt verdt det! Min tidligere bestevenninne har for litt siden tatt kontakt med meg og tryglet om å få tilbake det vi hadde.. men var hun egentlig en god venninne da, tenker jeg. Og har avvist henne.

Kollegaer har vi aldri hatt felles, så det klarer jeg ikke å relatere til.

Jeg har bare fått det bedre med meg selv, og alle andre rundt meg ser helt klart og tydelig at jeg har det bedre og forstår at jeg har gjort det som var best for meg og min situasjon, de støtter meg alle sammen.

Innleggene dine kunne selv ha skrevet for noen år siden.. jeg håper du finner ut hva som er rett for deg. Lykke til!

[Gjest Blondie65]

(...)

Når jeg igjen og igjen følte hardt på ensomheten, selv om mannen satt i den andre soffan.. skjønte jeg hvor det bar hen.

(...)

Som en siste innsats.. prøvde jeg å forandre meg selv. Gi mye av deg han ønsket og gikk noen runder meg meg selv der jeg prøvde å velge kampene. Være mer fornøyd.

Men.. jeg opplevde bare at han forsynte enda mer til seg selv. Han evnet ikke å se "opp fra egeoet".. og proritere familien sin.

(...)

Det hun over her sier med at om det ikke er "ekstreme" ting.. er ikke gresset grønnere..

Tja.. kanskje riktig?

Og er det ikke så mye som 60% skilsmisse statistikk på ekteskap no. 2?

Gresset er nok ikke grønnere..akkurat det haster det ikke med heller..

Jeg er singel. Og setter stor pris på å sitte alene i soffan, nyter ensomhten, men er ikke ensom.

Jeg vet hva dagene bringer... ingen overraskende utflukter på mannen, fordi han er jo ikke her.

Jeg vet hvem som skal rydde og vaske.. og jeg kan gjøre som jeg vil..

Joda.. jeg savner "noe".. men jeg bruker ikke masse krefter og energi på å lure på om "dette var det riktige"..

Jeg har meg selv.. og er på vei til å finne ei jente jeg selv liker godt.

For hver dag som går finner jeg meg selv rolig, fornøyd.. glad.. (stort sett, kan være lei også altså!)..

Det "indre stresset og kaoset" er ikke her lenger.. Jeg sliter meg ikke ut på tanker om prosesser jeg burde startet.

Jeg har meg selv

(...)

Jevnt over mer fornøyd.

Det føles ikke tomt å gå å legge seg.

Det føles ikke tomt å stå opp om morran..

(...)

Jeg vet hva dagene bringer.. og det var mer enn jeg gjorde i ekteskapet mitt...

(...)

Jeg stod der plutselig etter femten år og ønsket en Mann.

Han klarte ikke å konvertere...

Dette kunne beskrevet min situasjon.

It takes two to tango. Når den ene verken vil høre snakk om familieterapi eller forsøke å forstå hva som skal til for å møtes på halveien og ikke langt inne på hans banehalvdel absolutt hele tiden så er det ikke rom for forbedring eller ekteskap.'

Det eneste som er dumt er at det tok så alt for lang tid å innse det.

[Gjest Søndagsgjest]

Takk for mange gode svar, får igang en del tankeprosesser her.. jeg har en helt ålreit mann, men vi er ensomme sammen, som det blir beskrevet over her. Vi klarer ikke lenger å snakke sammen, vi er ikke kjærester lenger, og har det egentlig best når vi er sammen med andre eller gjør ting på egenhåned. vi har ikke barn, men det er neste skritt. Og jeg er nå blitt veldig i tvil om jeg vil ha barn med ham. Jeg har alltid trodd at jeg vil det, men nå vet jeg ikke lenger, og tenker at dette forenkler saker og ting noe, siden vi kun har oss selv å ta hensyn til. Det jeg tenker på nå er hvordan vi får det med alle rundt oss, familie, felles venner, kollegaer dersom vi går hver til vårt. Hvordan har dere over her løst det?

Jeg er til tider livredd for å skille meg, samtidig så ser jeg ikke mange grunner til å fortsette ekteskapet heller. Jeg har aldri vært av de som har trodd på den "magiske kjærligheten", veldig realist på det område der, men man skal da ikke leve sammen bare for å være sammen heller?? det må da være lov å håpe på en viss samhørighet og spor av forelskelse innimellom selv om vi har bodd sammen i åtte år?? Vi tar hverandre fullstendig forgitt, og jeg liker ikke den jeg er sammen med ham. Som det står over, jeg er også kjedelig, muggen og en skikkelig drittkjerring sammen med ham, men jeg er ikke sånn sammen med andre. Er det ikke meninga at man skal gjøre hverandre bedre, og ikke dårligere? Jeg er konstant irritert over alle hans vaner og uvaner, og kjenner noen ganger at jeg er direkte flau over ham, følelser jeg aldri kjente tidligere.

Hmm.. selv om dere ikke har barn, kan det være like stort følelsesmessig kaos for deg å velge exit-utveien.

Jeg forstår det ikke er lett.. men mer enn noen gang må du nå sette deg i førersete og styre livet ditt.

Du må spørre deg selv om det er slik du vil leve livet.. du må tenke igjennom de store spørsmålene.

Kan du venne deg til hans uvaner?

Kan du finne igjen de gode følelsene?

Kan du finne tilbake til tosomheten.. den gode nærheten og lidenskapen?

Jeg elsket mannen min!

Høyt. Alltid.

Men til slutt var jeg så lei av å få smuler tilbake.

Å gå?? Nei, det virket håpløst. Tror faktisk tanken "jeg vil ikke ha han men ingen andre skal ha han heller.." herjet i meg den tiden der.. Gud, jeg elsket han jo.. Ville jo bare så gjerne...

Så tok rett og slett tankene slutt en dag.

Jeg sluttet å bry meg når han heller ville fiske eller spille golf. Jeg søkte ut selv.. var det en ledig kveld i uken stakk jeg ut med venninner..

Den årlige jenteturen sa meg mye.. "vi dro avgårde.. og latteren satt konstant i meg hele helgen.. Vel hjemme kan jeg husker jeg følte meg så tom.. så tom..."

Jeg klarte ikke mer.

Og det VAR (og er) vanskelig. Kjære TS. Det er det.

For den dagen følelsene MINE forsvant, ble mannen min voksen over natten.

DA ville han. Da bydde han. Da var han på giversiden..

Det bare funket ikke for meg.

Jeg var ferdig.

Hva gjelder familien.. så er det nå en gang slik at de må forholde seg til det som skjer.

Siden dere ikke har barn.. blir vel det mest naturlige at kontakten opphører - ETTERHVERT. Dere treffer sikkert begge nye partnere.. og får barn.. og skaper familie. Da blir det ikke naturlig å besøke x-svigermor.. Men du.. dette kommer litt av seg selv.. Sakte men sikkert.. slutter de båndene av seg selv..

Kollegar og venner.. Du; det er mange før deg som har gjort dette. Dessverre er det ingen krise at folk skiller seg. Vi skriver tjueti.. og kanskje de blir overrasket og snakker litt om det de første dagene.. så er det glemt.

Da skal du bygge din nye identitet. Singeltilværelsen... og hvem er du?

Men, ta det skritt for skritt. Ikke prøv å hoppe over prosesser.. og ta en dag av gangen.

-HVIS det nå er slik at du går for skilsmisse.

Sender en klemmm

[Gjest Søndagsgjest]

Dette kunne beskrevet min situasjon.

It takes two to tango. Når den ene verken vil høre snakk om familieterapi eller forsøke å forstå hva som skal til for å møtes på halveien og ikke langt inne på hans banehalvdel absolutt hele tiden så er det ikke rom for forbedring eller ekteskap.'

Det eneste som er dumt er at det tok så alt for lang tid å innse det.

Jeg tror dette er en ganske vanlig oppskrift på

Ung jente treffer kjekk gutt. Forelsker seg. De gifter seg. Får stasjonsvogn, hus og barn. Blir travle.. Ser ikke hva de har og skjønner ikke hvordan man tar vare på Familien AS. Mannen dumper stadig når han egentlig burde opp i "voksen"..blir på stadiet "voksen-mann-med-barnslig-innsikt".

Utrolig trist vil jeg si.

Bare kjempetrist!

-de så ikke skogen for bare trær...

Så får vi se da Blondie:) om vi finner oss en voksen mann

[AnonymBruker]

Takk for flere bra tilbakemeldinger, synes alle har noen gode innspill her.. Om jeg kommer til noen konklusjon i nærmeste fremtid vet jeg ikke, går fortsatt litt opp og ned, selv om det i en lengre periode har vært mest ned.. Synes Blondie65 oppsummerte bra det som er svart tidligere, det er mye av de punktene jeg føler på nå og som jeg ønsker en endring på! som ikke skjer samme hvor mye vi snakker om det.

Det å finne ut hvem jeg er er skummelt, dette er "barndomskjæresten" min, jeg flyttet rett hjemmefra og til ham, så jeg føler vel egentlig at jeg ikke kjenner meg selv ordentlig, vi har "alltid" vært et par. Om vi skilles vet jeg ikke hvem jeg er lenger, men på en måte er det utrolig skummelt men samtidig godt å tenke på å være alene og finne ut av det før jeg evnt skulle møte en ny, om jeg er så heldig. Det verste er at tanken på ikke møte noen ny og ikke få familie ikke skremmer meg så veldig, da jeg har et stort nettverk jeg håper og tror ville stilt opp for meg. Da merker jeg ihvertfall hvem som er de ordentlige vennene mine, om ikke annet.

[Optimist40]

Jeg fikk et veldig godt råd en gang som jeg fatisk fant veldig riktig, selv om jeg ikke så det med engang..

""Mens du er i denne prosessen skal du ikke fokuser på alt som er negativt i forholdet, fokuser på det som er positivt i forholdet. Ikke tenk på elsker / elsker ikke.. den dagen du har det rette svaret står det helt klart for deg""

Lenge etterpå stod svaret helt klart.. det ble brudd, 13 år, hus og 2 barn. En lang prosess med å prøve å redde forholdet var over, en ny prosess med å komme seg videre i livet hadde begynt.

Ønsker deg lykke til med din prosess.. en dag våkner du og vet hva som er riktig for DEG..

[AnonymBruker]

takk for lykkeønskningen, den trengs Prøver virkelig å fokusere på det positive, men når jeg klarer det, så skjer det noe negativt, og kommer frem noe jeg irriterer meg over. Istad fikk jeg et "klart øyeblikk" hvor jeg var helt klar for å pakke og dra.Tenkte at "hvorfor i alle dager blir jeg i dette forholdet med alle dets trivielle og meningsløse bekymringer når jeg kan bo alene og kun bekymre meg over meg selv" ? I neste øyeblikk kom jeg hjem, han var særdeles søt, hadde lagd middag og begynte å kose med meg i sofaen, også var tankene blåst bort igjen.

[Optimist40]

takk for lykkeønskningen, den trengs Prøver virkelig å fokusere på det positive, men når jeg klarer det, så skjer det noe negativt, og kommer frem noe jeg irriterer meg over. Istad fikk jeg et "klart øyeblikk" hvor jeg var helt klar for å pakke og dra.Tenkte at "hvorfor i alle dager blir jeg i dette forholdet med alle dets trivielle og meningsløse bekymringer når jeg kan bo alene og kun bekymre meg over meg selv" ? I neste øyeblikk kom jeg hjem, han var særdeles søt, hadde lagd middag og begynte å kose med meg i sofaen, også var tankene blåst bort igjen.

Der har du noe å byggge videre på, du er ikke ferdig med ham.

Som sagt du vet det når sannheten er klar

[Gjest ii nå]

Takk for flere bra tilbakemeldinger, synes alle har noen gode innspill her.. Om jeg kommer til noen konklusjon i nærmeste fremtid vet jeg ikke, går fortsatt litt opp og ned, selv om det i en lengre periode har vært mest ned.. Synes Blondie65 oppsummerte bra det som er svart tidligere, det er mye av de punktene jeg føler på nå og som jeg ønsker en endring på! som ikke skjer samme hvor mye vi snakker om det.

Det å finne ut hvem jeg er er skummelt, dette er "barndomskjæresten" min, jeg flyttet rett hjemmefra og til ham, så jeg føler vel egentlig at jeg ikke kjenner meg selv ordentlig, vi har "alltid" vært et par. Om vi skilles vet jeg ikke hvem jeg er lenger, men på en måte er det utrolig skummelt men samtidig godt å tenke på å være alene og finne ut av det før jeg evnt skulle møte en ny, om jeg er så heldig. Det verste er at tanken på ikke møte noen ny og ikke få familie ikke skremmer meg så veldig, da jeg har et stort nettverk jeg håper og tror ville stilt opp for meg. Da merker jeg ihvertfall hvem som er de ordentlige vennene mine, om ikke annet.

Jeg har vært der du er nå. Gift med min barndomskjæreste og hadde et svært godt forhold til min svigerfamilie.

Etter mange års kamp, orket jeg kort og godt ikke mer. Kjærligheten var borte for lengst, og han viste ikke vilje eller evne til å endre seg. I dag er jeg sjeleglad for at jeg i det hele tatt klarte å komme meg bort og ut, og jeg vet jeg gjorde det rette.

Det som var tøffest opp i det hele, er at jeg mistet halve familien min, dvs min ekssvigerfamilie, og at enkelte venner forsvant helt. På den andre måten, har andre (som jeg ikke forventet hjelp og støtte fra) vist seg å være reddende engler for meg.

Om du har det minste tvil, så forsøk alt fra ekteskapsrådgiver til psykolog. Da har i alle fall du gjort ditt, og du vil fortsette et liv på egne ben og med viten om at du gjorde det du kunne...

Lykke til, håper at ting vil ordne seg til det beste for deg!

[Gjest Anonymbruker]

Ja, ikke sant, er nok "noe" der, men om det er kjærlighet eller hva det vet jeg ikke lenger. Men, får vel ta tiden til hjelp og se litt hva som skjer fremover. Tror vi får prøve en eller annen form for parterapi. Føler ikke at jeg har mye å gi der, men har ikke så mye å tape, og da har vi forsøkt alt. Om det ikke funker etterhvert da så er det vel ikke mye håp.

[AnonymBruker]

Hei! Jeg har vært gift noen år nå, men vurderer nå, av flere grunner, å avslutte ekteskapet mitt. Dere som tidligere har gått igjennom skilsmisse eller samlivsbrudd, hva har dere lagt vekt på, og hva har vært det avgjørende for å gjøre det slutt? Hvordan har det gått med dere i etterkant?

Kjære, kjære deg! Det går godt til slutt. Det er en fryktelig vond og frustrende tid. EN dag bare vet du!

Har du lyst så leser du et av mine innlegg, jeg har beskrevet tiden, jeg tenker du vil kjenne deg igjen i noe. Det er nå noen få år siden vi flyttet hvert til vårt.

Jeg heier,uansett utfall, på deg!!!!!

http://vilvidere.blogg.no/

[AnonymBruker]

Takk for linken!! Jeg kjente meg igjen i det meste, vil jeg si. Føler at det er litt tabu "å følge magefølelsen", det har jeg tenkt en del på de siste dagene. Jeg vet ikke om for eller imot lista vinner, det går opp og ned, men så begynte jeg å tenke på magefølelsen, og den har holdt seg stabil i fht at jeg ønsker å flytte ut. Om det betyr at det å flytte ut er det riktige vet jeg ikke.

[AnonymBruker]

Kjære, kjære deg! Det går godt til slutt. Det er en fryktelig vond og frustrende tid. EN dag bare vet du!

Har du lyst så leser du et av mine innlegg, jeg har beskrevet tiden, jeg tenker du vil kjenne deg igjen i noe. Det er nå noen få år siden vi flyttet hvert til vårt.

Jeg heier,uansett utfall, på deg!!!!!

http://vilvidere.blogg.no/

Herregud. Leste første avsnitt i bloggen.. og her sitter jeg med tårer i øynene..

Ble SÅ beveget. Rørt.

Vil lese hele, men kan ikke gjøre det på jobb.. så jeg skal gjemme den til jeg kommer hjem.. og sitter under pleddet.