Føler jeg ikke har mer å gi... Har et barn på vei...

[AnonymBruker]

Er en 19 år gammel jente og har en samboer på 21. Har bodd sammen i ca. 4-5 måneder. Har vært sammen i snart 6 år, dog med noen pauser (men det er jo helt normalt siden vi er såppass unge). Er 8 måneder på vei...

Jeg føler jeg ikke har mer å gi. At jeg er helt tappet for energi og de siste ukene har jeg begynt å lure på om jeg orker dette mer. Det har ikke alltid vært sånn, det er bare det siste året. Før dette hadde vi det jo egentlig veldig fint, om ikke perfekt så var det i alle fall ikke så ille som nå.

Jeg føler han tar meg for gitt. Han er veldig dårlig til å hjelpe til hjemme. I starten var han flinkere, men nå gjør han nesten ingenting. For at han skal gjøre noe må jeg mase lenge, og eventuelt krangle meg til det før han løfter på ræva...

Når det gjelder babyen så virker han ikke interessert i det hele tatt. Han virker nesten flau over det. Han tar ofte på magen min, og sier ofte han gleder seg. Men jeg har på følelsen av at det er kun for å "bli med i gjengen" av kompisene hans som allerede har barn. Han har ikke betalt en eneste krone for utstyr til babyen, selvom jeg har bedt han om det. Jeg spurte her om dagen om han kunne kjøpe inn noen bleier slik at vi har de første ukene men som svar fikk jeg "neiii, det er så flaut". Regner med at jeg må ta all jobben med henne alene, noe jeg tenker er like greit om han er slik. Men da tenker jeg også at han ikke får være med i avgjørelser (som navn feks.) ol. når han ikke stiller opp som en ordentlig pappa.

Han har aldri vært med på hverken ultralyd, legetime eller til samtale hos jordmor. Han gidder bare ikke, og jeg gidder ikke tvinge han. Utrolig nok klarte jeg å få han med her om dagen. Siste gang i alle fall. Han satt å gjespet høylytt, gapet mens han stirret i taket... Rett og slett en barnslig oppførsel og jordmor ville ikke henvende seg til han i det hele tatt!

Han er også blitt veldig oppmerksomhetssyk. Alltid skal alt handle om han, selvom det egentlig ikke gjør det. I forrige uke ble jeg sendt på sykehuset siden jeg hadde sterke magesmerter. Han gadd ikke bli med selvsagt, så moren min måtte som vanlig stille opp der han ikke gjør det. Da jeg kom hjem spurte han hvordan det gikk. Jeg svarte med at de lurte fælt på hvor han var, at babyen er kjempe stresset, har altfor høy puls og at jeg har fått infeksjon samt blitt beordret til å holde sengen fremover. Uff da var svaret hans. Og så skiftet temaet raskt til hvor dårlig han føler seg, at han er såå sliten og det er såå synd på han og han ba meg trøste han litt.

Familien min mener det alltid er noe galt med han. De spør han alltid hvordan det går og han svarer alltid med at han er kvalm, har vondt i hodet, er sååå trøtt eller lignende. Og dette gjør han veldig tydelig under resten av middagen også ved å vri og vende på seg, gjespe høylytt, spørre høyt og tydelig om noen har ibux fordi han har såå vondt mens folk sitter midt i en samtale, stønner og sukker. Det har rett og slett blitt flaut å ta han med til familie... Har bedt han ta seg en tur til legen, men han gidder jo ikke det. Så jeg vet at han egentlig ikke er så dårlig som han sier.

Han vil aldri finne på noe med meg lenger heller. Fordi han er flau over at jeg har blitt tykkere siden jeg er gravid, fordi han er lei av meg, eller kanskje fordi han bare ikke gidder vet jeg ikke. Jeg har prøvd å ta det opp med han. Da får jeg som svar at jeg skal foreslå ting oftere om "det er så jævlig ille for meg". Poenget er at når jeg gjør det så er han enten "dårlig", har ikke lyst eller har ikke tid. Men han har alltid tid til kompiser. Han er alltid der for dem om de spør. Senest i går visste jeg at han ikke skulle noe, og han var i form nok til å både spille, trene litt og være med kompiser. Da han var hjemme og satte seg foran tv´en sa jeg at det hadde vært kjempe koselig om han ville bli med meg til svømmehallen for å bade litt. Han visste nok selv at han ikke hadde noen unnskyldning så han kom bare med "neeeii..." og ignorerte meg videre. Moren min sa at det garantert er fordi det er for flaut for han å være med sin gravide kjæreste, spesielt når hun skal vise seg blant folk i badedrakt.... (hun gjorde det klart at jeg hverken er tykk, har noe å være flau over osv. så det er ikke noe galt i at hun sa det altså..)...

Han har også blitt veldig frekk. Hysjer på meg, ber meg holde kjeft, svarer med "du er teit/dårlig/har ikke noe poeng" om jeg forteller om feks. et nytt program på tv som jeg syntes var litt teit/dårlig/ikke hadde noe poeng (han klarte å dra det veldig langt her om dagen da jeg sa jeg syntes en lampe var stygg. "du er stygg". Men han sa raskt etterpå at han var litt for rask der og ikke mente det....), sier ting som sårer veldig. Har fått høre at han er redd han vil miste lysten på meg når han ser meg føde (med den oppførselen vet jeg ikke om jeg vil ha han med... føler meg ikke trygg med han der lenger tror jeg...) at jeg ikke kan dra på ferie når jeg er gravid siden jeg kommer til å se ut som en hval på stranden...

Han har blitt veldig barnslig. Midt i samtaler kan han finne på å reise seg opp og begynne å løfte stolen sin rundt, kan sitte å dra leppa si langt ut om vi spiser middag hos noen og diverse annen adferd som selv en 10-åring ville ment var merkelig. Men han har ALDRI gjort slike ting før nå i det siste!

Han har blitt sykelig opptatt av kompisene. Hele tiden prater han om dem. Hele tiden skal han gjøre noe for dem. Hele livet hans handler om dem virker det som. Her om dagen kjøpte han seg et fotballspill og han har begynt å se på fotball. "du liker da ikke fotball?" spurte jeg. Som svar fikk jeg "er det jævlig ille for deg om jeg gjør det eller? Gjør vel ikke noe om jeg prøver å være mainstream?!". Men jeg ser jo at det ikke er en nyoppdaget interesse. Han klarer ikke tvinge seg til å ha interessen for det, selvom han prøver. Han gidder ikke spille med mindre kompisene er på, han gidder ikke se en kamp med mindre kompisene vet han gjør det. Ser at han piner seg gjennom det og egentlig kjeder livet av seg, for han liker virkelig ikke fotball og har aldri gjort det... Nei, det er ikke noe jeg prøver å overbevise meg selv om, om noen skulle tro det. Jeg gir blanke blaffen i om han vil se fotball eller ikke, men det er så tydelig at han egentlig synes det er gørr kjedelig noe bla. faren hans har kommentert også...

Familien hans henvender seg aldri til han lenger. Han har begynt å gå om de kommer på besøk slik at jeg må sitte der med dem alene. Om de vil kjøpe noe til oss er det alltid meg de tar med ut på senteret, alltid meg de spør. Selv når det er noe som egentlig gjelder mest han...

Han betaler ingenting nesten lenger. Denne måneden er det jeg som betalte leia alene. To måneder på rad har jeg betalt all mat, og diverse andre husholdningsartikler. I tillegg til at jeg har betalt strøm og forsikring alene da dette kom. Han har ikke dårlig råd. Han har over 80.000 på konto og har nesten 25.000 i inntekt hver måned. Kjøper seg nye ting hele tiden. Jeg får inn kun 6500 og har snart brukt opp sparepengene mine...

Sex er det null av om dagen siden gravide er så ekle.... Hadde akseptert dette hadde han i det minste ligget i sengen og kost, pratet, kysset litt ol... Men prøver jeg dette går han bare.

Føler han har mistet interessen. At han hater meg. Valgte i natt å sove hjemme hos mine foreldre. Han ringte og sendte meg masse meldinger om at jeg måtte komme hjem. Nå hadde han ryddet hele leiligheten til og med slik at det så pent ut. På morgenen ringte han meg igjen, sa han elsket meg og at han håpet jeg kunne komme hjem snart siden han savnet meg. Om jeg ikke sier "elsker deg" tilbake blir han alltid veldig skuffet, nå også. Men jeg følte virkelig ikke for å si det...

Men jeg skjønner ingenting. Han har ikke vært sånn tidligere. Og det er først de siste månedene det har blitt virkelig ille. Har ved flere anledninger blitt litt kald ovenfor han, holdt meg unna, vært i ferd med å gå. Men da blir han plutselig den gutten jeg falt hodestups for og blir helt motsatt av de negative tingene jeg har forklart her. Jeg klarer ikke gå når han blir sånn, selvom jeg vet idioten kommer tilbake.

Familien min mener det må være noe galt med han, at han må han en sykdom eller noe. De forstår det ikke helt de heller, han var jo en kjempe nydelig gutt for ikke så lenge siden. Hjelpsom, god, omtenksom, mer moden og voksen oppførsel...

Hva gjør jeg? Er det andre som har vært i lignende forhold? Kan det faktisk være noe galt med han som flere sier?

Jeg har prøvd å prate med han. Lenge. Andre har også pratet med han om dette. Men det blir ikke forbedring. Det virker som han ikke forstår, uansett hvor enkelt jeg prøver å gjøre det. Uansett hvor detaljert jeg kan forklare. Har forsøkt å ta kun en og en ting av gangen. Stille spørsmål. Få han til å prate...

Dere vil nok si at jeg skal gå ifra han. Men det må vel være en siste ting jeg kan prøve så han forstår alvoret, at nå er det enten skerpings eller slutt. For babyens skyld...

[AnonymBruker]

Bare gå deres vei.Virker ikke som dere har noe positivt om hverandre

[AnonymBruker]

Beklager for at det ble så langt. Er evig takknemlig for dere som gidder å lese noe av dette. Dere trenger heller ikke lese så mye annet enn det jeg har markert, om dere ikke orker..

Håper virkelig noen har svar til meg. Savner den gode gamle bestevennen min som jeg kunne dele alt med, som alltid forstod meg og som alltid jobbet for at det skulle fungere for oss..

[Gjest gravid selv]

Det virker som om han er livredd for det som skal skje. Magen din er stor og plutselig har han forståt at nå kommer det snart et lite barn som han er ansvarlig for. I tillegg virker det som om han rett og slett er sjalu på babyen, for lats face it, når vi er gravide så har vi jenter en tendens til å prate masse om livet i magen. Dette er det ikke alle menn som forstår og de ser på babyen som en trussel mot forholdet. De er ikke de skarpeste i skuffen alltid..hehe

Det kan også virke som om han synsest det er vanskelig å forholde seg til kroppen din, beklagligvis kan dette skje, og det er lite du kan gjøre med det nå. Dette er hans problem og følelser. Og vil nok endre seg når babyen er ute.

Jeg hadde villet ventet til babyen kom og se hva som skjer, det kan hende han skjerper seg da. Visst ikke, så er nok det beste å bryte ut, desverre..

Selve fødselen vet jeg ikke om jeg hadde villet ha en slik mann med på. Kanskje greit å avklare det nå. Si det til han at du føler at han ikke greier å gi deg nok støtte og trygghet og at du helst ikke vil at han skal være med. Eller, du kan be mamman din om å være med i tillegg til han, så har du ivertfall en støttespiller der:)

Når man er gravid skjer det masse endringer både fysisk og psykisk, både med mor og far, så mitt råd er: ikke gi han opp enda, men vent til babyen har komt og ting har roet seg. Men om han ikke begynner å oppføre seg som en pappa etter noen mnd tror jeg nok at det beste for alle 3 er å ta en pause. Ingen skam idet, så lenge det blir gjort etter grundig prøving og overveielse. Men ikke gi han for mange tjangser, og hugs det finnes et liv etter et samlivsbrudd også.

Så lykke til med babyen og alt som kommer, håper det ordner seg for dere:)

[AnonymBruker]

Det virker som om han er livredd for det som skal skje. Magen din er stor og plutselig har han forståt at nå kommer det snart et lite barn som han er ansvarlig for. I tillegg virker det som om han rett og slett er sjalu på babyen, for lats face it, når vi er gravide så har vi jenter en tendens til å prate masse om livet i magen. Dette er det ikke alle menn som forstår og de ser på babyen som en trussel mot forholdet. De er ikke de skarpeste i skuffen alltid..hehe

Det kan også virke som om han synsest det er vanskelig å forholde seg til kroppen din, beklagligvis kan dette skje, og det er lite du kan gjøre med det nå. Dette er hans problem og følelser. Og vil nok endre seg når babyen er ute.

Jeg hadde villet ventet til babyen kom og se hva som skjer, det kan hende han skjerper seg da. Visst ikke, så er nok det beste å bryte ut, desverre..

Selve fødselen vet jeg ikke om jeg hadde villet ha en slik mann med på. Kanskje greit å avklare det nå. Si det til han at du føler at han ikke greier å gi deg nok støtte og trygghet og at du helst ikke vil at han skal være med. Eller, du kan be mamman din om å være med i tillegg til han, så har du ivertfall en støttespiller der:)

Når man er gravid skjer det masse endringer både fysisk og psykisk, både med mor og far, så mitt råd er: ikke gi han opp enda, men vent til babyen har komt og ting har roet seg. Men om han ikke begynner å oppføre seg som en pappa etter noen mnd tror jeg nok at det beste for alle 3 er å ta en pause. Ingen skam idet, så lenge det blir gjort etter grundig prøving og overveielse. Men ikke gi han for mange tjangser, og hugs det finnes et liv etter et samlivsbrudd også.

Så lykke til med babyen og alt som kommer, håper det ordner seg for dere:)

Tusen takk for svar! Ja, det har slått meg at han kanskje er sjalu på babyen og redd for tiden fremover. Uansett hvor uforståelig det egentlig er for meg, hehe. Jeg har prøvd å inkludere han veldig, skjemme han bort så han ikke føler seg glemt, prøvd å ikke ta opp temaet baby så ofte ol.

Greit nok at han synes det er vanskelig å forholde seg til kroppen min. Men det er vel ikke nødvendig å si ting som at jeg kommer til å se ut som en hval? Problemet er at jeg vet ikke om jeg klarer å ha han noe tettere på meg etter babyen er født, siden han har gitt meg så dårlige følelser ovenfor kroppen min nå og har gitt meg følelsen av at han ikke liker meg for den jeg er, eller kroppen min fordi den er min. Men at han kun liker den når den ser bra ut... Og at han vil ha sex igjen etter dette, hvordan skal jeg klare det? Det er jo tydeligvis kun noe som blir gjort på hans premisser Jeg har tidligere blitt med selvom jeg har vært både syk, sliten, vært i ferd med å sovne og følt meg dårlig. Men han har ikke vært villig til å i det hele tatt prøve for min skyld..

Har nevnt for han at jeg er usikker på om jeg ville føle meg trygg med han på fødselen. Han ble kjempe skuffa og spurte "hvordan kan du si noe sånt?". Prøvde å forklare, men han forstår jo ingenting. Moren min skal uten tvil være med ja Men er så usikker på om jeg vil ha han med, ville ikke følt meg trygg. Og tror jeg ville brukt for mye energi og fokusert for mye på å ikke se for ekkel ut, lage for mange lyder, passe på at han ikke ser der nede osv. av redsel og usikkerhet etter det han har sagt til meg...

Tror det er en dårlig ide å gå fra han nå ja. Og vet jeg ikke kan ha det sånn når babyen er her, hun trenger en mamma som ikke er stresset, ikke er lei seg og som ikke hele tiden er sliten...

Men det må vel være noe jeg kan gjøre nå? Orker ikke tanken på å ha det sånn i flere måneder til..

[wahaj]

Mye av det hørtes veldig likt ut med sånn det ble her også.

Plutselig var han aldri hjemme, var ute med venner konstant. Gjorde aldri noe husarbeid, ville aldri finne på noe med meg, hvis vi måtte finne på noe sammen så måtte jeg alltid finne ut av hva vi skulle. Han var alltid i dårlig humør (jeg også forsåvidt, med masse hormoner), og brydde seg sjeldent om noe når det gjaldt barnet.

Men dog, han var med på ultralyder, og til lege/jordmor de gangene han hadde sjanse.

Men, vi snakket ordentlig om det, og da ble ting bedre. For jo mer han var vekk og ikke gjorde noe hjemme osv, jo mer sur ble jeg, var i dårlig humør, så han flyktet til slutt pga jeg alltid kjeftet o.l, noe som jeg kanskje ikke la helt merke til.

Men så fort mini kom så har han vært helt fantastisk. Jeg slet veldig med depresjoner under svangerskapet og fikk fødselsdepresjoner, så han tok seg av mini hele tiden de første 4 mnd, før jeg klarte det selv.

Så mitt råd er sett dere ned å snakk ordentlig om det. Hvis det ikke går så burde du revurdere hele forholdet. For å ta seg av en baby er utrolig mye jobb, og hvis han ikke kommer til å hjelpe til o.l, så blir det bare ekstra mye arbeid for deg, og ikke minst kommer du til å gå å plages over det, og ikke får kost deg nok med mini.

For det er viktig å ta vare på den nyfødte tiden, for før du aner det krabber hun rundt

[Timar]

Huff, det der høres virkelig ikke bra ut. Med mindre han ikke forandrer seg drastisk, så tror jeg du og babyen får det mye bedre på egenhånd.

Men jeg ville startet med å sette opp noen kjøreregler for AS hus og hjem, type:

Hvordan skal dere fordele husarbeidet (NEI; han skal ikke "hjelpe til", han skal gjøre halvparten, eller mer nå når du er høygravid)

Hvem skal betale for hva? Hvis han har 25tusen utbetalt og du 6500, men du likevel må betale alt, altså, jeg hadde gått fra ham bare på bakgrunn av det, tror jeg)

Hvordan opptre når dere har besøk og er på besøk, dvs kommer han sine foreldre, er det hans ansvar.

Hvor mye tid skal dere tilbringe hjemme, sammen, versus ute med kompiser. Du kan fort bli litt låst hjemme i begynnelsen, med amming osv, og da kan det være viktig for det at han også er hjemme

Ikke minst, hva skal han bidra med i forhold itl barnet. Hvorfor er barnet bare ditt ansvar? Syns han skal gis faste oppgaver fra begynnelsen av, feks ansvar for å skifte bleie så sant han er hjemme, ta klesvasken.. avlaste deg på natta hvis han har fri dagen etterpå osv.

Mulig jeg høres kritisk ut her, men for meg høres kjæresten din ut som en selvopptatt, bortskjemt drittsekk som behandler deg som en hushjelp/psykolog, og at du finner deg i dårlig behandling. Bli hjemme hos foreldrene dine noen dager/uker og la ham tenke seg om nå, før ungen kommer. Du kommer til å få det fryktelig tøft hvis du på toppen av å være nybakt mamma skal håndtere han der. Og han bidrar jo ikke med noe uansett. At han ikke ble med deg på sykehuset, det er faktisk helt hårreisende!

[AnonymBruker]

ja jenta er alltid uskyldig og skal stikke av med ungen ...typisk kg svar

[Harlekin]

ja jenta er alltid uskyldig og skal stikke av med ungen ...typisk kg svar

Vi må jo gå utifra at det TS sier er sant, iom at vi ikke kjenner henne og kjæresten personlig. Og da er hun jo mer eller mindre "uskyldig". Synes du virkelig at mannen her oppfører seg som han skal?

TS: Jeg synes at mannen her oppfører seg helt forferdelig, og hvis han ikke skjerper seg betraktelig, så tror jeg du og babyen har det bedre uten ham. Har dere prøvd familierådgivning, eller finnes det noen andre som kjæresten din vil lytte til som kan snakke ham til rette (eventuelt høre hva som er galt)?

[AnonymBruker]

Vi må jo gå utifra at det TS sier er sant, iom at vi ikke kjenner henne og kjæresten personlig. Og da er hun jo mer eller mindre "uskyldig". Synes du virkelig at mannen her oppfører seg som han skal?

TS: Jeg synes at mannen her oppfører seg helt forferdelig, og hvis han ikke skjerper seg betraktelig, så tror jeg du og babyen har det bedre uten ham. Har dere prøvd familierådgivning, eller finnes det noen andre som kjæresten din vil lytte til som kan snakke ham til rette (eventuelt høre hva som er galt)?

Nå er det slik at en sak har to sider og det kan hende at ts overdriver litt....

[Harlekin]

Nå er det slik at en sak har to sider og det kan hende at ts overdriver litt....

Selvfølgelig, men vi må svare basert på det TS sier. Det er jo ikke noe poeng i å komme med noe "hvisomatte", for vi har jo bare TS' versjon, og må svare utifra den fordi vi ikke får snakket med kjæresten hennes. Er du ikke enig?

Jeg får presisere at jeg svarer utifra antagelsen om at det TS sier er sant, selv om jeg trodde at det var opplagt

Endret 2. oktober 2010 av Harlekin

[Lumê]

Gratulerer TS, du skal ha barn med et barn. Føler med deg

Han trenger å lære at sola ikke kretser om han lengre, men om sin ufødte datter.

At han lar deg betale alt mens han selv kjøper "leketøy" til seg selv hadde vært totalt uakseptabelt i mine øyne. Hadde det vært min mann (han er heldigvis voksen og gleder seg til å bli pappa) så hadde han vært kastet ut. Om du kaster han ut så får du rett på engangsstønad, og han vil bli tvunget av NAV til å betale bidrag. Det vil kansje få ham til å få øynene opp.

[Gjest hatensy]

jeg kan godt forstå at endel menn også, spesielt unge kan få noen reaksjoner avogtil pga bekymringer/nervøsitet osv knyttet til en ny situasjon.

hadde han bare vært "unngående" ifht masse babyprat osv, eller ikke virket som om han helt skjønte alvoret - så hade jeg gitt råd om å være tålmodig og sett det an når babyen kom.

MEN. han her opfører seg veldig merkelig - på en måte som neppe kan relateres til graviditeten alene.

at andre lure rpå om det feiler ham noe, det skjønner jeg godt - for han har en veldig merkelig atferd.

uansett hvordan du oppfører deg eller ikke - så forklarer ikke det noe av alt han gjør.

jeg personlig hadde aldri funnet meg i det. jeg har det bedre alene, og jeg vet det er masse andre fantastiske menn der ute med masse å tilby som partner.

jeg kan godt forstå frustrasjon og irritasjon - at veldig mange utrykker dette utad pga usikkerhet, nervøsitet, bekymring osv.

men han her sitter jo og oppfører seg helt uholdbart, som en 5åring i trassalderen. bokstavelig talt.

de aller fleste kan føle mye inni seg, og "ta det utover" partneren, men de oppfører seg normalt i offentlighet og tar seg sammen.

de fleste menn, selv om forholdet er kjipt - har selvrespekt nok til å ordne opp ok økonomisk om ikke annet.

jeg tror han på et tidspunkt dumper deg uansett. beklager å si det, men det er bare et spørsmål om tid. han har ingen respekt for deg, og er uansett ikke moden nok til å være i et forhold.

du er bare 19 år - og igjen: det finnes nok av flotte menn der ute som har en hel del å tilby.

ikke bli stuck med et barn nr 2 - som tråkker på deg og ikke eier selvrespekt.

gjør du det risikerer du at du mister deg selv helt - og ikke blir den partneren for en annen som du nå klarer å være. jo lengre man er i et dysfunksjonelt forhold, jo mer mister man et normalt gangsyn, og man klarer tilslutt ikke tilby noen andre noe heller.

[AnonymBruker]

ja jenta er alltid uskyldig og skal stikke av med ungen ...typisk kg svar

Jeg stikker ikke av med ungen, da hadde jeg vel gitt opp for lengst tror jeg. At jeg er uskyldig sier jeg ikke. Jeg forteller bare slik jeg føler det og ser på ting. Og jeg spør hva JEG kan gjøre. Hadde han fortalt meg at det og det gjør jeg feil, slik at han oppfører seg sånn som dette så hadde jeg selvsagt jobbet med meg selv og blitt bedre på de områdene han mente jeg gjorde noe galt. Feks. fikk jeg beskjed om at han vil være mer med kompiser. Ok, da fikk han det og jeg har ikke giddi å tatt det opp at jeg aldri ser han mer. Men nå har det blitt helt skjevt, han er aldri der lenger. Jeg kan vel ikke bli helt overkjørt heller?

[Britt Banditt]

Han er en drittsekk, rett og slett.

Bli hos foreldrene dine en stund, si at du trenger en pause fra han. Hvis han ikke skjerper seg betraktelig, så går du fra han. Tror du kommer til å få det mye enklere uten å måtte passe på han i tillegg til et nyfødt barn.

Tror ikke det er så mye annet du kan gjøre enn å ta litt tid vekk fra han og håpe at han skjerper seg.

Føler med deg. Mener jeg har lest noen tråder fra deg før også..? Er du hun samme som hun som var sammen med han som egentlig ikke ville ha barnet, prøvde å tvinge deg til abort osv.?

[fairywing]

Jeg har ikke opplevd noe lignende eller noe...men ut i fra det du skriver så får jeg inntrykk av at han er ganske engstelig for hva som skal skje i nærmeste fremtid! Jeg tror ikke at han misliker deg eller noe men at han bare er redd. Jeg ville gitt ham en stund til. Håper du merker en forskjell når babyen kommer. Så blir han kanskje sitt gode gamle jeg igjen!

Jeg vet hvordan menn forandrer seg når dem blir redde for jeg har en slik selv. Og han kan bli totalt omvendt når han blir redd for noe i forholdet vårt. Men han blir alltid sitt gode jeg igjen og unnskylder seg.

Så masse lykke til;)

[AnonymBruker]

Fikk forresten beskjed av noen her en dag, angående årsaken til at flere av hans kompiser forsvinner. De mener visst at han behandler meg som dritt, og han har visst plutselig begynt å klage over at jeg er så dum og teit. De mener visst at det de opplever er noe helt motsatt når de prater med meg eller er på besøk. En kompis av han og kjæresten min hadde visst en heftig krangel for en stund siden også over at han mente jeg ble behandlet dårlig..

Jeg vil ikke be kompisene hans prate med han om dette. Vil ikke gi han en følelse av at jeg blander dem inn eller prøver å vende dem mot han. Har forsiktig småhintet til søsteren hans om enkelte ting som hun også har pratet med han om. Feks. den dårlige oppførselen når vi spiser middag med andre. Hun har også kommentert at "herregud, du skal bli pappa snart! Du kan ikke oppføre deg som en 3-åring". Men det blir bare ignorert. Folk kommer ofte til meg og kommenterer eller klager over måten han har blitt på. Tror ikke de tør å si det til han direkte... Men har jeg nevnt dette har han blitt sinna så jeg har sluttet med det..

Jeg har sluttet å lage mat til han, kjøpe ikke lenger inn nok mat til han også, gidder ikke lenger vaske hans klær, og har sluttet å være hans privatsjåfør (han har nemlig fått for seg at alle biler er i ferd med å falle fra hverandre, så det er tryggest om noen andre kan få skylden om noe skjer..) ol. Men besteforeldra hans skjemmer han så bort slik at han får bare dem til å gjøre vaske klær, gi han mat til å ta med hjem, lage ordenltige middager til han... Moren stikker innom fra tid til annen og henger opp klærne hans i leiligheten for å tørke dem også... Mens enkelte kompiser kjører han overalt. Selvsagt er dette kompiser som gjerne ikke har så mange venner fra før av slik at han bruker dem...

Jeg vet ikke om det funker at jeg bare sover hos foreldrene mine en stund. Han kommer nok til å mase, savne meg (si det i alle fall), og vise at alt er bra ved å gjøre som han skal. Men han forstår ikke alvoret tror jeg...

Hva skjedde med den gode, snille gutten?

[AnonymBruker]

Får en følelse han ikke vil ha ungen jeg og at nå slår seg vrang forde du har beholdt den...bare en tanke

[AnonymBruker]

Han er en drittsekk, rett og slett.

Bli hos foreldrene dine en stund, si at du trenger en pause fra han. Hvis han ikke skjerper seg betraktelig, så går du fra han. Tror du kommer til å få det mye enklere uten å måtte passe på han i tillegg til et nyfødt barn.

Tror ikke det er så mye annet du kan gjøre enn å ta litt tid vekk fra han og håpe at han skjerper seg.

Føler med deg. Mener jeg har lest noen tråder fra deg før også..? Er du hun samme som hun som var sammen med han som egentlig ikke ville ha barnet, prøvde å tvinge deg til abort osv.?

Det er godt mulig. Han her prøvde i lang tid å tvinge meg til abort. Jeg tok et valg, regna med at jeg skulle bli alene, men plutselig gledet han seg kjempe mye og var kjempe stolt over at vi skulle ha en liten jente sammen... Skummelt når folk kjenner igjen, håper bare ingen jeg kjenner er her inne :gjeiper:

[AnonymBruker]

Får en følelse han ikke vil ha ungen jeg og at nå slår seg vrang forde du har beholdt den...bare en tanke

Han ville ikke det i starten. Men plutselig snakket han om hvor mye han gledet seg osv. Hvorfor kan han ikke bare gjøre det slutt om han ikke vil dette? Jeg kunne til og med vært så snill og la han slippe barnebidrag om han ikke ville ha noe med oss å gjøre...