Mitt første spm...:

[AnonymBruker]

Er det bare meg her inne på KG som har en samboer som slår, spytter, kaller meg de styggeste ting, sparker, lugger og div så fort vi har en krangel?? Føler meg så helt VANVITTIG dum som BLIR i dette forholdet, for han kommer ikke til å nekte meg å forlate ham hvis jeg velger det.. Han har selv forlatt MEG 3 ganger, og 2 av gangene var det JEG som tryglet om at han skulle komme tilbake... Hva FEILER det meg??? Ikke si at jeg er sammen med en psykopat og derfor TØR jeg ikke forlate ham i frykt for at han skal skade meg osv.. Det VET jeg at han ikke kommer til å gjøre. Han er "bare" en voldelig mann uten selvbeherskelse og kontroll når han blir sint.. Joda, i likhet med de som er psykopat så mener han at det er MIN feil at han slår fordi JEG får ham så sint.. Men i motsetning til psykopatene så "angrer" han aldri for så å plutselig bli sååå snill igjen. Han står for at det er min feil at han slår. Og nei, jeg er ikke en underkuet kvinne som ikke svarer ham tilbake hvis jeg er uenig med ham om noe. Jeg sier KLART ifra hva jeg mener, men dette takler han ikke, og det ender ALLTID opp med kalling og spytting, og som regel også med slag, sparking osv...

Vi har bodd sammen i snart 3 år og vi er voksne. Heldigvis (pga disse omstendighetene) har vi ingen barn..

Jeg klarer ikke å føle godhet og forelskelse for denne mannen men, og klarer ikke tenne på ham i våre gode stunder engang, men jeg takler ikke TANKEN på å bli alene igjen... Er så vanvittig redd for det, og føler meg helt ekstremt ensom om å ha det som dette..

Ikke svar "du MÅ forlate ham, alt blir så mye bedre da osv" - det er jo nettopp DET som er problemet mitt!! Jeg EIER ikke SELVRESPEKT...! Er så fortvilt over meg selv at jeg bare vil grine, og jeg fungerer ikke LITT i hverdagen engang...

Er jeg den eneste her på KG som har det sånn..?

[Suzy]

Du er helt sikkert ikke den eneste som har det sånn, men mener du virkelig at dette er et bedre alternativ enn å være alene en liten stund?

Tenk på det.

Være uten ansvar for hans reaksjoner, uten bekymring for hans uberegnelighet og uten den lille redde klumpen i magen hele tiden. Ha tid til å ha det godt. Ha tid til å gjøre det du har lyst til, tid til og mulighet til å slappe av - og å finne en ny mann som ikke slaår, spytter, sparker og nedverdiger deg.

Livet er langt. Vil du ha tredve år til med dette her?

Hvorfor syns du at du fortjener det?

[Troilltøva]

jeg tror faktisk det er det eneste som kan hjelpe deg med og få selvrespekt, selv om du ikke liker og høre det.

du sier du ikke kan føle godhet for han, hvorfor vil da være i et forhold, og i tillegg er han voldelig?

kom deg unna før du mister mer enn bare selvrespekten....

[camilie]

Du er absolutt ikke alene, jeg kan ikke si jeg har opplevd det samme selv med fysisk vold. Så det kan jo overhodet ikke sammenlignes..

Men jeg var i ett ikkefungerende forhold i 4 år og jeg forlot han ikke kun fordi jeg var redd for å være alene. Vi ble sammen ganske tidlig og jeg slet psykisk fordi jeg var alene før vi ble sammen, hadde få venner og satt bare alene. Så jeg ventet i over 1 år før jeg turte å ta avgjørelsen. Og jeg må si at jeg angrer ikke ett sekund på at jeg gjorde det slutt, jeg angrer heller på at jeg ikke hadde mot nok til å gjøre det tidligere. Men jeg hadde god støtte fra familie og venner, og det betyr så mye!!

Men prøv å tenk, hva er bedre, være sammen med en du ikke elsker, en som tydeligvis ikke elsker deg som slår deg og overhodet ikke har noe som helst respekt for deg? Eller være alene en periode og fokusere på deg selv? Skjønner veldig godt at det er vanskelig å ta det store steget ved å velge å være alene etter et lengre forhold, men tro meg det er for det bedre!

Bruk tiden på å finne deg selv igjen, for det har du helt sikkert mistet etter et sånt forhold.

Lykke til, jeg håper du finner ut av en løsning som gjør at du får det bra igjen. Det fortjener du så absolutt!!

[AnonymBruker]

Du takler ikke å være alene og velger i stedet en dårlig forhold som absolutt ikke bygger deg opp, men heller det motsatte.

Her må du se på hvorfor.

Det er noe i deg som gjør at du velger som du gjør.

Hvorfor fortjener ikke du bedre?

Hvorfor er du redd for å bo alene?

Du kan ha god hjelp fra en psykolog for det ligger faktisk noe bak dine valg. Selv om du klarer å komme deg bort fra vedkommende så ligger det der fortsatt og vil påvirke dine fremtidige valg.

[Gjest Tsunade]

... men jeg takler ikke TANKEN på å bli alene igjen... Er så vanvittig redd for det, og føler meg helt ekstremt ensom om å ha det som dette..

Ikke svar "du MÅ forlate ham, alt blir så mye bedre da osv" - det er jo nettopp DET som er problemet mitt!! Jeg EIER ikke SELVRESPEKT...! Er så fortvilt over meg selv at jeg bare vil grine, og jeg fungerer ikke LITT i hverdagen engang...

Er jeg den eneste her på KG som har det sånn..?

Er vel her problemet ligger: velge å miste seg selv framfor å miste en partner.

Frykten for Den Store Stygge Ensomheten og manglende selvfølelse gjør at man utsetter seg selv for de verste ting.

Du er neppe den eneste på KG som har det sånn - jeg har vært i et dårlig forhold selv.

Da stiller man i samme gjeng som alle(kvinner og menn) som klamrer seg til en destruktiv partner heller enn å være alene.

"Jammen jeg er jo så glad i ham!"

"Jammen han er jo EGENTLIG snill!"

"JAMMEN JEG KLARER MEG MEG JO IKKE ALENE!!!"

Jeg syns det er kjempetrist at du har det slik, hvordan vil du heller ha det?

Jeg skal ikke si hva jeg syns du bør gjøre, men hva er det du vil høre da?

[AnonymBruker]

Tusen hjertelig takk til dere <3 Jeg vet at dere har så rett så rett... Men som du camilie skriver at du opplevde, så er det nettopp ensomheten jeg er så redd for.. Jeg har mange venner og bekjente, men så og si ingen jeg har annet enn sms-/facebookkontakt med.. Hver gang jeg prøver å invitere på besøk, invitere meg selv/oss på besøk, invitere på shopping/café, invitere på fest osv, passer det ikke for noen - og det har vel bl.a med å gjøre at vi alle er rundt 30, derfor har de fleste familie og barn å ta seg av... Familien min bor langt her ifra, og av tidligere erfaring så vet jeg at jeg ikke kan forvente mye støtte fra dem... Jeg er rett og slett livredd, og SÅ lei meg for at livet mitt ikke har vært annet enn bekymringer, angst osv - selvsagt med noen solperioder innimellom:) I min alder skulle jeg, i likhet med mine venner, hatt familie og barn jeg elsket over alt på jord, og som elsket meg tilbake.. Men slik er det ikke, og jeg føler konstant et stort tomrom og en ensomhet som snart tar livet av meg... Ikke meningen å syte og klage, men nå må det bare UT...

[Gjest Tsunade]

Er blant annet derfor vi har KG.

[AnonymBruker]

Takk for klemmen, Tsunade <3 tilbake:)

[Suzy]

Er blant annet derfor vi har KG.

Godt poeng!

Og du det finnes krisesenter, andre steder å få støtte - det finnes psykolog, det finnes helsestasjon og det finnes jammen en liten mulighet for at om du ber en av de du har best kontakt med om hjelp og støtte i denne situasjonen, så får du det og vedkommende vil ikke være opptatt.

Kanskje har de rundt dere skjønt mer enn du tror og har skygget unna fordi de oppfatter samboeren din som ubehagelig å være sammen med? Du vet aldri.

[Gjest Gjest]

Dette er et typisk eksempel på manipulering

Det finnes folk som er i forferdelige forhold og som ikke vil forlate uansett. mannen slår og slår, men ber om unnskylding osv osv. Du er blitt manipulert.

Hva med litt daiting/mach.com opplegg? kanskje du finner en ny som gjør det lettere for deg å forlate han uten å bli alene?

Ja han kommer til å true deg, osv, kommer til å fortelle at han skal lage helvetet for deg, men han er så eie sjuk, å så dominerende å manipulerende, men han vil få SÅ panikk hvis du drar. Men han vil nok ikke vise det på den fine måten dessverre.

[Havbris]

Godt poeng!

Og du det finnes krisesenter, andre steder å få støtte - det finnes psykolog, det finnes helsestasjon og det finnes jammen en liten mulighet for at om du ber en av de du har best kontakt med om hjelp og støtte i denne situasjonen, så får du det og vedkommende vil ikke være opptatt.

Kanskje har de rundt dere skjønt mer enn du tror og har skygget unna fordi de oppfatter samboeren din som ubehagelig å være sammen med? Du vet aldri.

Signerer Suzy sine råd her - det finnes muligheter hvis du bare tør å slippe taket. Du er langt nede og jeg er også sikker på at om du tar kontakt med en venn/venninne du har tillit til så vil vedkommende stille opp. Men da må du først fortelle hvor vondt du har det - bite i deg eventuell skamfølelse og la deg bli tatt vare på.

[AnonymBruker]

Takk igjen alle sammen, men jeg KAN bare ikke prate med noen av mine venner.. Grunnen er at jeg, før dette forholdet, var sammen med en som dessverre også slo, sparket osv, i 2 år, men der den PSYKISKE mishandliga var SÅ mye verre... I den perioden ble jeg koblet direkte til en psykolog rett etter å ha blitt utskrevet fra sykehuset pga vold, men jeg følte ikke at disse samtalene hjalp meg overhodet, og jeg gikk til henne lenge.. Jeg snakket også mye med mine venner i denne tiden, fordi jeg hadde et enormt behov for å prate. Men dessverre.. uten å skjønne det der og da mens jeg hadde det som verst, "brukte jeg nok opp" noen av dem, for det var så ekstremt det som skjedde.. Derfor later jeg som, ovenfor alle mine venner, at alt er helt fint nå.. Jeg vil ikke føle at jeg sliter dem ut med dette, og jeg føler jeg har brukt opp min "kvote" med slik støtte... Jeg KAN bare ikke. Dessuten MÅ det jo være MEG det er noe galt med..?!? Kjenner INGEN som har greid å havne i voldelige forhold igjen og igjen.. Det er jeg sikker på at vennene mine tenker også..

[AnonymBruker]

Off jeg synes synd på deg!! Jeg vet hvor vondt og ensom du er, og føler med deg..

Jeg har akkurat kommet ut av et forhold slik som du beskriver det her. Jeg klarte det etter flere år.

Jeg var ny i byen, ingen nærme venner og ingen familie. Før helgene gjorde jeg alt for at han ikke skulle bli sint i frykt for at han ikke skulle reise bort jeg bli sittende alene. Det gjorde så vondt å være alene!!

De siste årene raste jeg ned i vekt, sov ikke og isolerte meg enda mer. Jeg hylte etter hjelp på slutten fordi jeg hadde det så vondt i forholdet, men ikke f om jeg skulle gå fra han. Skulle jeg sitte dag inn og dag ut helt alene?? Nei da kunne jeg holde ut litt til, vi hadde jo noen gode dager! Hvis jeg bare gjorde det og det annerledes, DA kanskje ville vi få det bedre! Men nei, jeg utsletta meg selv i prosessen! Ingen selvrespekt, og selvfølgelig ikke respekt fra han da heller.

Så en dag så skulle jeg innom legen og ta en sjekk. Han la merke til stor forandring fra sist jeg var der. Jeg var et nervevrak, fikk sykemelding fra jobb med en gang og reiste hjem til familien.

En del av meg ville gi han en sjanse til når jeg kom tilbake, men til min store "overraskelse" så var han akkurat samme person når jeg kom tilbake.

Det jeg prøver å si at det blir ikke annerledes! Ikke så lenge du godtar! Hvorfor skal han respektere deg, eller bli mer glad i deg når dere holder på sånn? Merk mine ord: Det blir bare værre. Det blir tyngre og du VIL få det værre.

Du skyver vekk mennesker som kunne blitt dine venner, du bruker dagene dine på bekymring fremfor glede! Lysten til å leve forsvinner gradvis, og det blir vanskeligere å se glede i de små tingene som ellers ville fått deg til å le og føle deg levende!

Jeg var med familien min da jeg var sykemeldt, og satte kun for meg selv og hentet litt energi. Dro ut og shoppet, skjemte meg bort litt og følte meg bittelitt bedre.

Da jeg kom tilbake fikk jeg besøk av ei venninne og vi koste oss ute og snakte om fremtiden! Etter en måned så alt lysere ut. Jeg smilte og lo mer, og tiltrekte bare mer folk!! Jeg strålte sa de! "godt å se den gamle jenta tilbake" sa de på jobben uten å vite hva jeg hadde gjennomgått!

Hver dag ble det litt lettere, og nå ser jeg masse gleder i de småe tingene.

Ja jeg er iskald og trist, lei meg og savner han, savner "kjæresten min". MEN GUD jeg er 1000 ganger lykkeligere enn jeg har vært på flere år! Jeg gjør det jeg har lyst til fordi jeg har lysten igjen, og har funnet gleden over det. Tenk så sterk og erfaren du kommer ut av dette? Gled deg over å leve igjen som et sterkere menneske, dele erfaringer og gi råd til de som er i samme situasjon!!

For å klare dette må du kutte han helt ut, han skal ikke få betenkningstid, dere skal ikke ha pause, osv. DU vil ikke ha det slik en dag, en uke, en måned, 1 år til!

Bedre å glede seg over hva nytt og spennende kan skje neste uke, enn å vite at du sitter der utslitt og samme tilstand da også.

Du vil alltid være ensom sammen med han, og kanskje til og med enda ensommere enn du hadde vært om du var singel! Han kunne ikke brydd seg mindre om deg og det du gjennomgår!

Du trenger ikke gå igjennom dette når det finnes uendelig med muligheter for deg!

Lykke til