Mine barn, min kjæreste, min ex

[Gjest gjest]

Hei

Har to barn i barneskolealder. Ble skilt for to år siden snart, har hatt kjæreste i ca 9 mnd. Kjæresten har også to barn. Hans barn har tatt imot meg med åpne armer. Barna er nesten jevngamle med mine. Min kjæreste har vært skilt i mange år.

Mine barn har IKKE tatt imot kjæresten med åpne armer. Når han er hos oss er de mutt, litt sure og lite snakkesalige. Han sliter med å bli kjent med dem, for de deler ikke av seg med han. forståelig nok, de har vært gjennom et samlivsbrudd for to år siden, og er fortsatt triste for dette. Min kjæreste er veldig god mot dem på alle måter, og svært tålmodig.

Min ex er en bitter mann som håper og håper at det skal bli oss to igjen, noe det ikke blir. Da vi var gift var han en kontrollerende mann, svært sjalu. Han er sammen med barna annenhver helg. Hver gang barna har vært hos han så er de enda mindre åpne for kjæresten min. Jeg er 100 % sikker på at han slenger dritt om han (bla fordi barna har sagt det rett ut til meg) og om meg, til barna.

Dette gjør jo ikke tingene lettere.

Jeg mener at jeg nå må snakke med eksen om hva det er ok å prate med barna om, og hva man bør holde mellom voksne.

Jeg forstår at eksen har et behov for å forsøke å ødelegge for meg, men han oppfører seg svært umodent når han bruker barna på denne måten. Dessuten er det til syvende og sist barna det går utover.

Hvordan kan jeg bidra til at denne situasjonen kan bedres for alle parter, også for den triste eksen min?

[Gjest Cho]

Jeg synes dere burde ta dere en tur på familievernkontoret, så dere kan få avklart denne situasjonen med en nøytral tredjepart som kan hjelpe dere. For barnas del, ingen barn skal behøve å høre at foreldrene slenger dritt om hverandre.

[Gjest Gjest]

Jeg synes dere burde ta dere en tur på familievernkontoret, så dere kan få avklart denne situasjonen med en nøytral tredjepart som kan hjelpe dere. For barnas del, ingen barn skal behøve å høre at foreldrene slenger dritt om hverandre.

Først må jeg bare kommentere dette svaret...beklager,jeg klarer ikke la være. Er ikke det litt sånn opp som en bjørn og ned som en skinnfell?

Hvorfor ikke prøve å snakke med denne eksen først? Ta opp at du har fått vite av deres barn at han snakker nedlatende om din kjæreste.

Synes det blir dramatisk å skulle dra rett på familievernkontoret uten at man prøver selv først.. Og det beste er vel om man klarer å løse opp i konflikter på egen hånd?

[Gjest Dainty]

Jeg tror også det er lurt å prøve å løse situasjonen selv før man trekker inn familievern. Hva med å invitere til en rolig, vennlig og privat samtale med din eksmann, kun dere to som foreldre, hvor du forklarer situasjonen fra ditt ståsted? Og ikke minst hvordan dette påvirker barna; gjennom hans trang til å spre eder og galle om deg, så er det i realiteten barna han sårer gjennom å forhindre en god kontakt mellom dem og kjæresten din. Kanskje innser han hvor gal slik oppførsel er når han blir konfrontrert med det av en annen voksen, og vurderer sin fremtreden? Fortell ham også at du unner ham å komme videre i livet og bli lykkelig, og at dette kun skjer om han velger å gi slipp på det som var og se fremover. Bitterhet er bare skadelig.

Du har barna mesteparten av tiden, så det er klart at når du er i et seriøst forhold, er det viktig at forholdet mellom kjæresten din og barna dine fungerer - det trenger ikke være kjempenært fra første stund, barn er også forskjellige og noen bruker lengre tid enn andre på å slippe nye mennesker innpå seg - men det bør gå an å ha det hyggelig sammen. Finn på morsomme aktiviteter sammen, gjerne utenfor hjemmet også, så følelsen av "invasjon" ikke blir så tydelig. Og så bør du jo selvsagt vise dem tydelig at de fremdeles har mamma i akkurat like stor grad som før selv om hun har en mann i livet sitt

Jeg tror det er veldig viktig å snakke med barna også. Kanskje har din eksmanns håp om gjenforening smittet over på dem? Kanskje føler de at om de åpner seg for kjæresten din, så sier de også takk og farvel til pappa? Forklar dem at det er helt naturlig at de føler det sånn, men at mamma og pappa ikke kommer til å bli kjærester igjen - ikke på grunn av din nye, men fordi det ikke fungerte å bo sammen med hverandre.

Om disse rådene slår helt feil, er det selvsagt en god idé med familievern

[Mann_30]

På lang sikt er det bare han som taper på dette.

Tiden hans med barna blir da fyllt av konfliktskaping, og ikke sunn aktivitet.

Dette vil barna på sikt bli lei av.

[Gjest Cho]

Beklager, jeg fikk det av en eller annen grunn for meg at TS allerede hadde snakket med eksen uten resultat. :klø:

Men ja det er selvfølgelig best å forsøke å snakke direkte med han først, på en forberedt og rolig måte.

[Gjest Gjest]

Det der med at barna forandrer seg etter en tur hos pappa, DEN kjenner jeg igjen!

Jeg husker veldig godt at vi starta å klage på mamma med en gang vi kom inn i bilen. Pappa hadde sagt at vi måtte si det og det til henne, at hun måtte slutte å røyke fordi det gikk over våres helse osv.

Husker godt at mor sa dette til meg at vi hele tiden skulle hakke på henne etter at vi hadde vert hos pappa.

Ja, det er faktisk han som gjør noe med barna dine, men la nå din nye mann fortsette å tilbringe tid med han. Kanskje du skal snakke litt med ungene dine om pappan og kjæresten din?

[Mann_30]

Vel.. jeg vil bare si det igjen, at i lengden er det han exen din som taper på dette.

Denne nye mannen din må du bare forklare at "som i sjakk, er dette taktikk", og han må bare vende det andre kinnet til og være smørblid - og det må han bare værsågod gjøre for deg.

Så kan dere heller finne på noe gøy sammen, sørg for å ha positivt fokus.

Og hvis ungene kommer med noe sånn kritikk som far har mata de med, så er det bare for han nye typen din å smile og si at nå skal vi dra og kjøpe is, dere!

[Gjest gjest (ts)]

Jeg tror også det er lurt å prøve å løse situasjonen selv før man trekker inn familievern. Hva med å invitere til en rolig, vennlig og privat samtale med din eksmann, kun dere to som foreldre, hvor du forklarer situasjonen fra ditt ståsted? Og ikke minst hvordan dette påvirker barna; gjennom hans trang til å spre eder og galle om deg, så er det i realiteten barna han sårer gjennom å forhindre en god kontakt mellom dem og kjæresten din. Kanskje innser han hvor gal slik oppførsel er når han blir konfrontrert med det av en annen voksen, og vurderer sin fremtreden? Fortell ham også at du unner ham å komme videre i livet og bli lykkelig, og at dette kun skjer om han velger å gi slipp på det som var og se fremover. Bitterhet er bare skadelig.

Du har barna mesteparten av tiden, så det er klart at når du er i et seriøst forhold, er det viktig at forholdet mellom kjæresten din og barna dine fungerer - det trenger ikke være kjempenært fra første stund, barn er også forskjellige og noen bruker lengre tid enn andre på å slippe nye mennesker innpå seg - men det bør gå an å ha det hyggelig sammen. Finn på morsomme aktiviteter sammen, gjerne utenfor hjemmet også, så følelsen av "invasjon" ikke blir så tydelig. Og så bør du jo selvsagt vise dem tydelig at de fremdeles har mamma i akkurat like stor grad som før selv om hun har en mann i livet sitt

Jeg tror det er veldig viktig å snakke med barna også. Kanskje har din eksmanns håp om gjenforening smittet over på dem? Kanskje føler de at om de åpner seg for kjæresten din, så sier de også takk og farvel til pappa? Forklar dem at det er helt naturlig at de føler det sånn, men at mamma og pappa ikke kommer til å bli kjærester igjen - ikke på grunn av din nye, men fordi det ikke fungerte å bo sammen med hverandre.

Om disse rådene slår helt feil, er det selvsagt en god idé med familievern

Tusen takk for innsiktsfulle råd. Jeg har foreslått å ta (nok en) samtale med eksen om slike ting. Dessverre blir mannen ofte veldig irritert/trist/aggressiv/mer bitter når vi prater sammen, men det gjelder vel bare å ikke gi seg. Jeg har tatt opp dette med han tidligere, og han er for så vidt enig, men han gir seg ikke med å bedrive "splitt og hersk"...

[Gjest gjest [ts)]

Vel.. jeg vil bare si det igjen, at i lengden er det han exen din som taper på dette.

Denne nye mannen din må du bare forklare at "som i sjakk, er dette taktikk", og han må bare vende det andre kinnet til og være smørblid - og det må han bare værsågod gjøre for deg.

Så kan dere heller finne på noe gøy sammen, sørg for å ha positivt fokus.

Og hvis ungene kommer med noe sånn kritikk som far har mata de med, så er det bare for han nye typen din å smile og si at nå skal vi dra og kjøpe is, dere!

Jeg tror du har helt rett i at han på sikt taper på dette. Men det er jeg jo ikke noe tilhenger av, jeg ønsker at barna skal ha et godt forhold til pappaen sin.

Den nye mannen min forstår barnas noe mutte opptreden, han tar det ikke personlig (tror jeg) og vi har pratet endel om problemet. Men selvsagt: det er vel en grense for hans tålmodighet også. Barna hans er så uproblematiske i forhold til dette, de godtar meg med et smil - det er jo deilig. Men det stikker litt i mammahjertet alt dette her; jeg vil jo at barna mine skal ha det godt....

[Gjest gjest (ts)]

Det der med at barna forandrer seg etter en tur hos pappa, DEN kjenner jeg igjen!

Jeg husker veldig godt at vi starta å klage på mamma med en gang vi kom inn i bilen. Pappa hadde sagt at vi måtte si det og det til henne, at hun måtte slutte å røyke fordi det gikk over våres helse osv.

Husker godt at mor sa dette til meg at vi hele tiden skulle hakke på henne etter at vi hadde vert hos pappa.

Ja, det er faktisk han som gjør noe med barna dine, men la nå din nye mann fortsette å tilbringe tid med han. Kanskje du skal snakke litt med ungene dine om pappan og kjæresten din?

Uff, da.

Det er jo ikke mulig for meg å kontrollere hva som sies når jeg ikke er tilstede. Men at alt ikke er positivt, det er jeg helt sikker på. De er mye mer negative til kjæresten min etter å ha vært hos han. eksen min er en umoden og bitter mann. Han vinner ingenting på dette, det eneste han oppnår er å gjøre barna lei seg og sette dem opp mot meg....tap-tap situasjon...

[Mann_30]

Jeg tror du har helt rett i at han på sikt taper på dette. Men det er jeg jo ikke noe tilhenger av, jeg ønsker at barna skal ha et godt forhold til pappaen sin.

Da har du et problem.

Du kan ikke få både i pose og sekk.

Du kan heller ikke være konfliktsky og nekte å innse realitetene.

Du er nødt til å ta stilling til:

-ligger din lojalitet til din nye mann, eller til din eksmann?

-hvis din eksmann setter barna dine opp mot din nye mann, skal du da ta hensyn til din eksmanns forhold til dine barn, eller til din nye manns forhold til dine barn?

-hvor viktig er DIN EGEN lykke?

Du ser ikke ut til å ha tatt inn over deg konsekvensene dette får hvis din eksmann lykkes i sin sabotasjeaksjon.

Da ender DU opp som singel igjen, og det er DIN lykke det går ut over.

Du er nødt til å bestemme deg for hvorvidt du bare skal resignere slik at din eksmann får det som han vil, eller forsøke å kjempe for å få det som du vil.

Jeg synes det virker litt feigt å innta en slik resignert holdning, og det er illojalt overfor din nye mann at du ikke står ved hans side.

det stikker litt i mammahjertet alt dette her; jeg vil jo at barna mine skal ha det godt....

Barna dine har det jo ikke godt hvis ikke du har det godt.

Og barna dine _HAR_ det vel godt sammen med deg og din nye mann? Selv om din eksmann har LURT de til å tro at de ikke har det godt?

Eller mener du at han har rett, når han forteller de at de ikke har det godt?

Disse tingene må du tenke over.

Det høres for meg ut som at dette opplegget hans har gått utover din sinnstilstand og du har tvil på din egen integritet og ditt forhold.

Det mener jeg at du ikke burde ha.

Du burde stå med rak rygg og tenke at det er din eksmann som gjør noe galt, det er HAN som tar feil.

Du kan ikke bry deg om hvordan han har det.

Du må tenke at det er han som er mobberen her, det er han som gjør noe feil -det er ikke du som offer som skal forandre deg.

Hev deg over dette, snakk med din nye mann, legg en plan for hvordan han skal komme på godsida til barna dine. Ikke tillat han å gi opp. Hvis dere først kommer over den kneika, så er dette problemet løst!

[Gjest gjest (ts)]

Da har du et problem.

Du kan ikke få både i pose og sekk.

Du kan heller ikke være konfliktsky og nekte å innse realitetene.

Du er nødt til å ta stilling til:

-ligger din lojalitet til din nye mann, eller til din eksmann?

-hvis din eksmann setter barna dine opp mot din nye mann, skal du da ta hensyn til din eksmanns forhold til dine barn, eller til din nye manns forhold til dine barn?

-hvor viktig er DIN EGEN lykke?

Du ser ikke ut til å ha tatt inn over deg konsekvensene dette får hvis din eksmann lykkes i sin sabotasjeaksjon.

Da ender DU opp som singel igjen, og det er DIN lykke det går ut over.

Du er nødt til å bestemme deg for hvorvidt du bare skal resignere slik at din eksmann får det som han vil, eller forsøke å kjempe for å få det som du vil.

Jeg synes det virker litt feigt å innta en slik resignert holdning, og det er illojalt overfor din nye mann at du ikke står ved hans side.

Barna dine har det jo ikke godt hvis ikke du har det godt.

Og barna dine _HAR_ det vel godt sammen med deg og din nye mann? Selv om din eksmann har LURT de til å tro at de ikke har det godt?

Eller mener du at han har rett, når han forteller de at de ikke har det godt?

Disse tingene må du tenke over.

Det høres for meg ut som at dette opplegget hans har gått utover din sinnstilstand og du har tvil på din egen integritet og ditt forhold.

Det mener jeg at du ikke burde ha.

Du burde stå med rak rygg og tenke at det er din eksmann som gjør noe galt, det er HAN som tar feil.

Du kan ikke bry deg om hvordan han har det.

Du må tenke at det er han som er mobberen her, det er han som gjør noe feil -det er ikke du som offer som skal forandre deg.

Hev deg over dette, snakk med din nye mann, legg en plan for hvordan han skal komme på godsida til barna dine. Ikke tillat han å gi opp. Hvis dere først kommer over den kneika, så er dette problemet løst!

Tusen takk, nå ga du meg faktisk mye å tenke på.

Jeg har nok tendenser til å være konfliktsky, og jeg tenker kanskje for mye "barnas beste"for å unngå konflikt med eksen. Men da gir jeg dem kanskje en bjørnetjeneste?

Jeg vil absolutt stå på kjæresten min sin side, han er min store kjærlighet og jeg vil for alt i verden at vi skal klare dette.

Forstår at jeg må gå i ilden og stå på kravene og kreve litt av denne eksen min, det gjelder ikke bare dette med at han snakker dritt om meg og kjæresten, men også en hel del andre ting...

Men det er ikke lett å samarbeide med en så bitter mann....

Jeg ønsker jo at han skal ha det bra også, men det er faktisk ikke mitt ansvar.

[Gjest Gjest]

Tror ikke exen din er så bitter som du skal ha det til. Bare antagelser og rein tipping.

Men på en annen side så er det jo ikke noe rart når familien hans blir rivd vekk og en annen mann overtar det største og fineste han hadde bare etter noen få mnd.

Har jo ikke så mye fint å si om eksen du heller akkurat.

[Gjest gjest (ts)]

Tror ikke exen din er så bitter som du skal ha det til. Bare antagelser og rein tipping.

Men på en annen side så er det jo ikke noe rart når familien hans blir rivd vekk og en annen mann overtar det største og fineste han hadde bare etter noen få mnd.

Har jo ikke så mye fint å si om eksen du heller akkurat.

Du har selvsagt rett, jeg forstår at han er fryktelig lei seg!

Det er bare det at han kan nesten ikke la det gå ut over barna, det er jo de som kommer i en vanskelig lojalitetskonflikt. Og ja, jeg kan si endel mindre fordelaktige ting om eksen, men dette gjør jeg aldri overfor barna! Til dem skryter jeg av pappaen deres,ogjeg spør hva de har gjort og sier at det høres ut som om de har hatt det gøy der. Slike ting.

Jeg vet at jeg på en måte har ødelagt livet hans, det sier han også ofte til meg. Jeg sliter med voldsom skyldfølelse av og til, men jeg vet også at jeg ikke var alene om å ødelegge ekteskapet vårt. Der var han medskyldig. Og vel så det! Men dette ser han ikke i det hele tatt...

[Mann_30]

på en annen side så er det jo ikke noe rart når familien hans blir rivd vekk og en annen mann overtar det største og fineste han hadde bare etter noen få mnd.

..unnskyld meg.. men hun fant seg ny kjæreste 15 måneder senere. Altså over ett helt år senere, sier hun jo i første post.

Synes hun dama skal få lov til å ha en kjæreste, er jo ikke sånn at noen kan komme og kreve at hun skal være singel resten av livet, eller hva?

[AnonymBruker]

..unnskyld meg.. men hun fant seg ny kjæreste 15 måneder senere. Altså over ett helt år senere, sier hun jo i første post.

Synes hun dama skal få lov til å ha en kjæreste, er jo ikke sånn at noen kan komme og kreve at hun skal være singel resten av livet, eller hva?

Jeg er enig i det du sier, men om man sitter på den andre siden etter et brudd man ikke ønsket selv, så kan det faktisk være man tenker slik - at selv et år er "for kort tid".

Men det gir ham selvfølgelig uansett ingen rett til å oppføre seg slik!

Har selv sittet i en slik situasjon, at mor pratet stygt om min far, og til syvende og sist var det hun som fikk alt slengt tilbake i fleisen, når vi ungene satte ned foten og sa at nok var nok, og vi ville ikke høre mer drittprat om han som faktisk var vår pappa. VI var jo uansett like glad i ham, selv om mamma ikke var det..

[AnonymBruker]

Jeg har noenlunde samme erfaring hva gjelder ex. Mine barn har tatt i mot min nye med åpne armer, men min ex er fremeles ikke ferdig og dette sliter meg i fillebiter. Jeg går hele veien på nåler for å ikke uroe han for mye. For det igjen går utover barna mine når de er der. Han har hatt en "million" damer, er hele tiden i et forhold, men bytter stadig.

Jeg har ligget veldig lavt i flere år, men nå har jeg bestemt meg for å "ta over" mitt liv i noe større grad. Dessverre vil jeg nok hele tiden ihensynta hans luner og lager aldri konfrontasjoner av noen art. Ikke har jeg flyttet sammen med min nye mann heller. Dette er en av de største grunnene. Barna mine ville fått det stritt:)

Jeg er så lei, det kan ikke beskrives, men av hensyn til mine barn vil jeg "luske litt" rundt de årene de er mindreårige. Så kommer min tid etter hvert.

Lykke til. Jeg skal ikke være negativ, men dette kan ta åååååår...

Håper du er heldigere enn jeg:)