Skilsmisse pga kan ikke få barn?

[Gausmil]

Hei! Jeg og mannen min har vært gift i noen år nå, og forsøkt å få barn like lenge. Vi er i 20 årene. Nå har vi fått den hjerteknusende beskjeden om at vi ikke kan få barn på naturlig måte. Vi er bare så ufattelig slitne, frustrerte og veldig lei oss. Aller mest jeg (som synes ihvertfall, han bærer nok mye inni seg) . Jeg har ikke en positiv tanke i hodet lenger. Det eneste vi noen gang har ønsket er å leve et A4 liv med hus, unger, bikkje og volvo stasjonsvogn.Klisje, men sant! Mye på bakgrunn at vi begge har opplevd mye vondt tidligere i livet vårt, både hver for oss og sammen, og dette med at vi ikke kan få barn blir litt prikken over i`en. Hvor mye er det ment at et menneske skal tåle? Mine tanker den siste tiden er at jeg ikke vil ha barn ved hjelp av sæddonor, og jeg vil heller ikke adoptere. Mannen min vil det førstnevnte, men å adoptere er ikke aktuelt for noen av oss. Jeg er glad i ham fortsatt, men denne motgangen over flere år i fht barn, og mange negative omstendigheter rundt oss før det har bidratt til at vi ikke har så mye positivt å bygge forholdet videre på. Det skal sies at det ikke er meg problemet er hos i fht barn, og jeg må ærlig innrømme at jeg er et så forferdelig menneske at jeg nok har tenkt at jeg kan finne noen andre å få barn med, og akkurat nå er det å få barn blitt viktigere enn å få barn med ham. Jeg vil ha barn med den jeg er sammen med, og ikke en ukjent sæddråpe. Helt sikkert sært i vårt moderne samfunn, men jeg klarer ikke tanken på å bære frem en ukjents manns barn, og vite at min mann ikke er faren. Noen som har noen konstruktive innspill, eller har vært/ er i samme bås? Akkurat nå er min eneste løsning separasjon, overalt hvor jeg er med ham minner meg bare om alt det vonde som er og har vært, og jeg nærmest gråter meg i søvn hver dag...

[hegejenta30]

Skjønner du er trist og lei - men skilsmisse gjør ikke dette bedre! Og barnløshet er ingen god grunn til å gå fra hverandre!

Det må da være andre måter å få hjelp på enn sæddonasjon?

Hva med IVF (prøverør) - det kan gå bra selv om hans kvalitet er dårlig.

Adopsjon trenger heller ikke være en dårlig ting. Jeg er selv adoptert, og har flere venninner som er det - og ingen er SÅ ønsket som oss! Tror våre foreldre er mer glad i oss enn om de hadde fått oss på den naturlige måten!

Kanskje en liten ferie bort fra hverdagen kunne gjøre godt? komme dere litt bort fra daglige omgivelser og prøve å finne tilbake til det som førte dere sammen en gang for flere år siden?

Eller en time til familieterapi? Det kan være godt å snakke med noen som ikke kjenner dere - og som stiller spørsmål som får dere til å tenke litt i andre baner enn dere gjør per i dag. Jeg har selv vært på en slik samtale, og alt ble mye klarere for meg.

Ønsker deg masse lykketil og håper dere finner ut av dette! store kommer din vei!

[Fru Filifjonka]

Det må være utrolig tungt å få en slik beskjed. Men er ønsket om barn virkelig det eneste som holder dere sammen.

Jeg forstår godt at du har betenkeligheter med å bære fram barnet til en ukjent donor, tror ikke at jeg hadde valgt den veien selv. (Vet ikke helt hvorfor egentlig, men bare en tanke jeg har.)

Men hvorfor er det uaktuelt å adoptere?

[Gausmil]

Det må være utrolig tungt å få en slik beskjed. Men er ønsket om barn virkelig det eneste som holder dere sammen.

Jeg forstår godt at du har betenkeligheter med å bære fram barnet til en ukjent donor, tror ikke at jeg hadde valgt den veien selv. (Vet ikke helt hvorfor egentlig, men bare en tanke jeg har.)

Men hvorfor er det uaktuelt å adoptere?

Det er uaktuelt pga Flere ting, bla økonomi, vi har rett og slett ikke råd til det slik situasjonen er nå. Henger sammen med at vi har opplevd mye dritt sammen, husreparasjoner i fleng, bil, på det materielle plan. Vi er tidenes mest uheldige i fht sånt. Videre, beklager om jeg sårer deg som er adoptert, men jeg klarer ikke å forstå at det blir det samme som å få egne. Litt kynisk, men jeg er ikke så glad i barn at jeg vil ha andres barn... Vet dette er toppen av egoisme, men tror og håper at jeg ikke er den eneste som føler det sånn. Ivf funker ikke da han har null levende sædceller. Det er vanskelig å forklare hvordan vi har det, vet at barn ikke er alt, men der vi bor er det det!!! ALLE har fokus på det hele tiden. Og jeg er overrasket over hvordan forholdet vårt har utviklet seg i neg retning under prøvingen, det er tungt å bli skuffet gang på gang, måned på måned, år etter år. Og jeg klarer ikke å se for meg at vi er sammen uten barn. Huff, dette blir rotete, men d er sånn det er i hodet mitt akkurat nå. Kaos.takk for svar, forresten!

[AnonymBruker]

Hvis du ikke er så glad i barn, kanskje du heller ikke burde tenke på å skaffe deg egne?

Sorry, klarte ikke la være å kommentere akkurat den setningen.

Ut fra siste inlegget ditt høres det faktisk ut som om dere trenger flytte til en annen kant av landet - gjerne hver for dere - for å bli kjent litt med seg selv og ikke minst for å få ting på avstand og kanskje for å finne ut av hva dere faktisk har lyst på!

Man bør ikke få barn fordi ALLE andre har det, eller fordi det er ventet at man skal få det etter x antall år sammen. Det må være noe man virkelig har lyst på. Her inne på prøver forumet er det mange som strever med å få barn - men som virkelig ønsker seg barn over alt på jord.

Og ja du er veldig egoistisk som ikke kunne tenke deg å adoptere!

Håper dere finner en løsning som funker for dere.

[Strix]

Du AnonymBruker som sier at TS er egoistisk som ikke vil adoptere, hvordan i all verden kan du si det om et annet menneske på dette grunnlaget? Hva har ønsket om egenfødte(ikke adpoterete eller delvis egne barn vha. sæddonor/eggdonor) med egoisme å gjøre? Det må da være det motsatte, hun ønsker ikke å gå inn i en kø av mennesker som mer enn gjerne er der.

Det er mange, mange flere som ønsker å adoptere enn hva det er barn tilgjengelige for adopsjon! Og en ventetid på 2-5år(kanskje mer) er det ikke bare, bare å gå gjennom!

TS, jeg antar dere har snakket med lege, men når du sier det ikke er noen levende sædceller, har de sjekket i testiklene også? I flere tilfeller må man hente ut celler derfra som viser seg å være levende nok til icsi. Om det er sånn at mannen din er fullstendig steril så må dere nok dessverre forstå at dere ikke kan lage et barn som er et genetisk produkt av deg og han. Og da er det ikke så mange muligheter, enten sæddonor eller adopsjon, eller surrogat... Jeg kan forstå at du har motforestillinger for disse løsningene(jeg sier ikke at jeg har det selv, men kan forstå at andre har det). Noen drømmer om å være gravid selv, se sine egne trekk i et barn, noen velger å adoptere og får et barn de elsker like mye som et de hadde født selv, såklart, det er jo deres eget barn like mye selv om det ikke kommer fra magen!

Skal jeg være helt ærlig får jeg ikke helt tak i om du faktisk ønsker deg barn fordi du/dere vil ha det eller om det bare er fordi alle andre har det. Det i seg selv er vel ingen god grunn til å få barn mtp. all jobben det er. Du nevner økonomi som en av grunnene til å ikke velge adopsjon, så da blir vel evt. isci ol. utelukket dersom det hadde funnes celler da dette også koster en del penger?

Det er veldig, veldig synd at dette sliter sånn på forholdet deres, det er ekstra viktig å snakke sammen i en sånn situasjon dere er i nå og ikke holde igjen! Jeg har selv vært gjennom en håndfull prøverørsforsøk og vært ufb`er i flere år, men vi er åpne for de løsningene som kan finnes for oss der ute. Vi vil veldig gjerne bli foreldre og få en familie. For oss har denne prosessen gjort at vi har blitt enda bedre kjent med hverandre, vi støtter hverandre mer enn noen gang og snakker om alt, detter er vi sammen om! Det er trist om du ikke ser dere for deg sammen uten barn, var årsaken til at du giftet deg at du ville ha banr med han?

Et alternativ kan være fosterhjem.

[Gausmil]

Takk for flere gode svar og råd, jeg er som sagt ganske forvirret om dagen, og dere hjelper meg med å tenke litt klarere... Takk for støtten, Strix, men jeg forstår godt at AnonymBruker setter noen spørsmålstegn, jeg gjør det selv også.

Må understreke; Jeg er utrolig glad i barn, men ikke SÅ glad i hvilke som helst barn at jeg må/vil adoptere. ser dere nyansen? Det er en del flere småfaktorer som kverner rundt i hodet enn det jeg har tid til å skrive her, men det jeg nevnte over er hovedgrunnene til at jeg ikke vil adoptere. Ved første øyekast på innlegget ditt, anonymbruker, ble jeg provosert og lei meg, men etter en liten tankerunde ser jeg at du nok nesten treffer spikeren litt på hodet. Jeg er faktisk kommet dithen at jeg er usikker på om det faktisk er JEG som vil ha barn, eller om det er samfunnet rundt som har fått meg dit. Og mannen min, som er det perfekte fedreemne, og har ønsket barn mer og lenger enn meg. Barn er det på alle kanter, og det forventes av alle at man vil ha det når man er gift. Og foreldre kommer nærmere og nærmere vår innerste vennekrets. jeg TROR at det er mitt genuine ønske, men kan noen være helt sikre på det?? alle blir vel på sett og vis formet av normene rundt seg?? Må ærlig innrømme at jeg selv har tenkt tanken, at jeg fint klarer meg uten barn, men jeg tror dessverre ikke at forholdet vårt klarer det. Ikke etter alt vi har gått igjennom nå, det vil alltid være noe som mangler. Og om forholdet ikke klarer seg uten barn, er det da sterkt nok til å få et barn....? jeg har virkelig vridd hjernen for å finne ut av det her og hva jeg vil videre. noe av problemet er at mannnen min ikke er god til å snakke om det, selv om jeg prøver for harde livet. Virker ikke som om han har innsett realitetene, de fant ingen levene sædseller i testiklene heller. Nå prøver vi alt som er av alternativ behandling..

Ønsker deg forresten lykke til, Strix, håper virkelig at det ordner seg for dere! Godt å høre at denne prosessen bringer noen par nærmere hverandre.. for å være helt ærlig er jeg utrolig skuffet over mannen min (og han er helt sikkert skuffet over meg...) jeg hadde trodd han ville vært mer støttende/snakket mer om det og lignende. Når jeg bryter sammen i gråt over banale ting som at en ny bekjent er gravid (apropos egoisme, klarer ikke å glede meg noe over andres lykke lenger heller) , går han bare eller sier at jeg må tenke positivt... og det VET jeg, men trenger ikke høre det hele tiden! Noen ganger trenger jeg bare å få det ut, men har dessverre blitt litt mye den siste tiden, forstår at han har "fått nok" også.

[Strix]

fordi jeg tror du trenger det!!

Det virker som du har fått tenkt gjennom en del ting og jeg misunner deg på ingen måte den situasjonen du er i nå, håper det løser seg til det beste!!

[AnonymBruker]

Hallo.

Jeg skjønner GODT at dere ikke vil adoptere. Jeg vil ikke ha et barn, jeg vil ha mitt barn. Stor forskjell. Jeg er i grunn ikke så glad i andres unger. Men hadde værtveldig glad i mitt eget, det vet jeg.

Og det er mange mange mange andre som også tenker slik.

De som er adopterte selv, føler seg selvfølgelig tråkket på tærne, men det må du bare legge fra deg. Det er deres liv, og dere som bestemmer. Dessuten er det vanskelig, og dyrt å adoptere, og jeg tror at veldig mange fler enn vi vet om blir avist pga tidligere problemer og issues. Hvilket selvsagt er for å kun få de beste foreldrene. Adoptivselskapene har den policyen at de ikke skal hjelpe foreldre med å få barn, men å gi et barn foreldre. Selvom alle skjønner at det er jo ikke slik det fungerer! Husk, mange adoptivbarn sliter med tilknytningsvansker, og har senskader. Bare ta et søk på nettet, så ser du det. For meg var det aldri oe alternativ å sette i gang med en gang.

Vi har levet barnløst i over ti år, min mann og jeg.

Vi fant ut at det var det beste for oss, etter flere mislykkede prøverørsforsøk.

Nå har vi ikke tenkt på barn på årevis. Men livet kunne ikke vært bedre. Vi storkoser oss i hverandres selskap. Har god økonomi og kan gjøre som vi vil.

Om du skal vurdere skilsmisse eller ikke, må du føle på. Ikke sikkert du treffer en ny mann sånn uten videre vet du! Og om du og din mann har et kjærlig og godt forhold, så hadde jeg ikke vurdert å gå fra han i det hele tatt. Hos oss er det også mannen som har problemer, og jeg har tenkt tanken et par ganger på å gå, men kjærligheten og forholdet oss i mellom er så sterkt, så det ble med en flyktig tanke, ja.

Barn er svært oppskrytt, og det er ikke sikkert barn er veien til lykke, husk det.

Før dere gir helt opp, bør dere prøve å gå gjennom prøverør. Kan hende dere har mer hellet med dere enn oss. Lykke til.

[Gausmil]

Tusen takk for klemmen, Strix,du hadde helt rett i at jeg trengte den, den varmet veldig akkurat nå! Sender en tilbake tilfelle du trenger det samme

Anonymbruker 2: TUSEN takk for at du delte ditt synspunkt. Det er godt å høre at det er noen som har noen like tanker som meg, at man ikke vil ha et barn, men sitt eget barn. Tror dette fortsatt er et tabubelagt tema, og jeg har ikke hørt mange sette ord på akkurat det her. Samtidig tviler jeg ikke på at en del av de som adopterer ser på barnet som sitt eget,og elsker det over alt på jord, men jeg kjenner meg selv godt nok til at jeg vet at jeg ikke ville sett på et adoptert barn som mitt eget.

Vi hadde et veldig godt forhold helt til vi begynte å forstå at det var noe galt, og nå når vi vet det har hele piffen gått ut av oss. Og jeg vet ikke helt hvordan vi skal få den tilbake. Vi prøver hardt, begge to, men så faller vi tilbake til alt det negative med å ikke ha barn, og vi føler oss utilstrekkelige begge to. I tillegg har vi for tiden mange som venter eller har småbarn, og dette gjør at når vi tilsynelatende har bearbeidet noe, veller de vonde følelsene opp igjen når vi ser hvordan de med barn har det, og hvor lykkelige de som venter barn er. Samtidig er jeg veldig klar over at å få barn ikke er ensbetydende med evig lykke, jeg vet det er mye hardt arbeid og langt ifra en dans på roser. Men, på tross av det så VIL Jeg ha barn! Med mannen min.. Men om forholdet vårt slik det er nå, er sterkt nok til å leve resten av livet sammen med /uten barn er jeg veldig usikker på, på bakgrunn av hvordan vi har taklet denne motgangen. Forholdet vårt er veeeeldig berg og dalbane om dagen, men oppturene blir stadig færre, føler jeg.

Godt å høre at et barnløst ekteskap fungerer for noen! Det gjør utrolig vondt å si det, men jeg er usikker på om jeg er glad NOK I mannen min til å gå gjennom et barnløst liv. Jeg har også begynt å tenke at det da ville vært bedre å være alene, slippe å bli konstant minnet på at noe mangler... Jeg er alt for negativ om dagen til å ta en avgjørelse om noe som helst.

[AnonymBruker]

Meg anonym bruker 2 igjen.

Ikke gjør noe forhastet nå da. Klart at forholdet får seg en knekk når man oppdager at man ikke kan få det man ønsker seg mest av alt.

Slik hadde vi det også. For vår del endte det med at jeg var utro, fordi jeg var så fortvilet. Men mannen min valgte å tilgi etter å ha gått noen runder med seg selv, og jeg angrer fortsatt på det, mange år etter. Jeg vil ha han jeg er gift med, og ingen andre! Og jeg skal aldri aldri være utro igjen.

Når dere blir litt eldre (Jeg er nesten 30 år eldre enn deg) så kan det hende tankegangen endrer seg vet du. Og når jeg ser barna til familiemedlemmer rundt meg og naboer, så er jeg faktisk glad jeg, for at jeg ikke ble mor. Hadde jeg blitt det hadde jeg selvsagt vært glad for det også, men når situasjonen er som den er, så er jeg fornøyd med tilværelsen.

Det er mange mange som angrer på at de får barn, men det prater man ikke høyt om. Jeg tror folk til og med kvier seg for å skrive det på nettet, for man ønsker ikke å tenke tanken helt ut. Man skammer seg.

Se hvor mange unger som går for lut og kaldt vann rundt deg, så skjønner du hva jeg mener.

Mange gode foreldre der ute også, for all del, men skilsmisser, mine, dine og våre "bonusbarn" eller steunger som jeg kaller det, det frister ikke oss.

Man må nok bruke litt tid på å fordøye at man ikke får barn, og ofte forherliger man det man ikke kan få. Jeg tror ikke lykken ligger i å få barn, jeg tror lykke ligger i å ha et godt liv med seg selv.

[Gausmil]

Tusen takk, anonymbruker

Vært noen tøffe dager i heimen nå, vi har snakket om alt og ingenting og fått opp en del gruff, uten at jeg egentlig føler at jeg/vi er noe nærmere noen avgjørelse for forholdet vårt. Vi har det ikke bra nå,har ikke hatt det det siste året (selvfølgelg bra i perioder, men så er det ned i kjelleren igjen) og uansett hva vi gjør (snakker, fokuserer på det positive, drar på ferie, helgetur, er sammen med venner, slapper av alene++++) så føler jeg ikke at det hjelper. Jeg får aldri fred og ro til å tenke gjennom ting alene. Jeg lurer seriøst på å leie leilighet for å komme meg litt bort og få en pause fra alt, men jeg har ikke tatt opp det ennå, tror han vil bli såret og skuffet om jeg gjør det. Jeg har en venninne i nabobyen som eier leilighet jeg tror jeg kunne leid... Ser snart ikke noe lys i tunnelen her jeg. Livet er noen ganger alt for kjipt...

Jeg e rveldig glad for at du setter ord på det jeg også har begynt å tenke, at barn ikke er eneste veien til lykke. Man må ikke ha barn, men jeg tror ikke at vi som par blir lykkelige uten barn... Huff, synes livet virkelig suger om dagen!!Hadde jeg ikke hatt jobben og kollegaene mine hadde jeg gått på veggen!!

Skjønner godt at du var utro, jeg merker også at "alle andre" av det motsatte kjønn for tiden er mer interessant enn min.. helt forferdelig, men har ikke gjort mer enn å se. Det gjorde jeg aldri tidligere, mannen min var alt for meg før.

Innspill til hva slags momenter folk her inne legger til grunn for å gjøre slutt på et forhold tas imot med takk... jeg synes dette er helt utrolig vanskelig!!!

[AnonymBruker]

Ny anonym bruker.

Jeg er adoptert, og har det helt fint , men synes helt klart det valget er opp til dere. Passer ikke for alle, og det er da helt greit!

Føler med deg, og forstår at du har det vanskelig. Om forholdet ikke overlever alle påkjenningene, synes jeg ikke du skal føle at det er et nederlag. Det jeg tror er viktig i den sammenheng, er at dere tenker grundig gjennom situasjonen, og kanskje får hjelp fra utenforstående til å sortere tankene.

Lykke til, uansett hva det blir til!

[AnonymBruker]

Hei! Jeg og mannen min har vært gift i noen år nå, og forsøkt å få barn like lenge. Vi er i 20 årene. Nå har vi fått den hjerteknusende beskjeden om at vi ikke kan få barn på naturlig måte. Vi er bare så ufattelig slitne, frustrerte og veldig lei oss. Aller mest jeg (som synes ihvertfall, han bærer nok mye inni seg) . Jeg har ikke en positiv tanke i hodet lenger. Det eneste vi noen gang har ønsket er å leve et A4 liv med hus, unger, bikkje og volvo stasjonsvogn.Klisje, men sant! Mye på bakgrunn at vi begge har opplevd mye vondt tidligere i livet vårt, både hver for oss og sammen, og dette med at vi ikke kan få barn blir litt prikken over i`en. Hvor mye er det ment at et menneske skal tåle? Mine tanker den siste tiden er at jeg ikke vil ha barn ved hjelp av sæddonor, og jeg vil heller ikke adoptere. Mannen min vil det førstnevnte, men å adoptere er ikke aktuelt for noen av oss. Jeg er glad i ham fortsatt, men denne motgangen over flere år i fht barn, og mange negative omstendigheter rundt oss før det har bidratt til at vi ikke har så mye positivt å bygge forholdet videre på. Det skal sies at det ikke er meg problemet er hos i fht barn, og jeg må ærlig innrømme at jeg er et så forferdelig menneske at jeg nok har tenkt at jeg kan finne noen andre å få barn med, og akkurat nå er det å få barn blitt viktigere enn å få barn med ham. Jeg vil ha barn med den jeg er sammen med, og ikke en ukjent sæddråpe. Helt sikkert sært i vårt moderne samfunn, men jeg klarer ikke tanken på å bære frem en ukjents manns barn, og vite at min mann ikke er faren. Noen som har noen konstruktive innspill, eller har vært/ er i samme bås? Akkurat nå er min eneste løsning separasjon, overalt hvor jeg er med ham minner meg bare om alt det vonde som er og har vært, og jeg nærmest gråter meg i søvn hver dag...

Hvor mye et menneske skal tåle?

Se deg om i verden, og du vil være takknemlig for det du har.

Det er et lottospill og bli født i en rik, vestlig verden...

Er nok mange som ville gjort hva som helst for å få din plass i livet, og det er mange barn som trenger et trygt og godt hjem..

Man kan ikke hjelpe alle barna, men hver enkelt som har mulighet til det kan hjelpe noen få.

Synd dere ikke kan få barn, men at dere skiller dere fordi dere ikke kan blir gravide sammen? Det er bare dumt.

Det virker som om dere har alt, men at det mangler bare barn...

Syns dere ikke har så mye å klage på da, for det er mange i verden som sikkert hadde gjort hva som helst for å ha det dere har og å være frisk? Man kan ikke få alt iverden, dessverre, og man bør være fornøyd med det man har.

Dere har gode muligeter for å adoptere, det er mange barn i verden som trenger et trygt hjem.

Å bli syk i norge er bedre enn å bli syk i et annet land ...

Å være kvinne og ikke kunne bli gravid i norge, gir andre muligheter, men i et annet land blir hun kanskje drept eller utstøtt ...

Selv kommer jeg nok til å adoptere når jeg blir 40 og ikke har møtt noen enda.

[AnonymBruker]

Beklager om jeg hørtes streng ut, men det er så mye grusomt i verden at jeg kan ikke få sagt det.

[AnonymBruker]

Jeg føler veldig med deg, det kan ikke være lett! Er selv livredd for at når vi en dag skal bli prøvere, at det ikke skal gå...

Men hadde jeg vært i din situasjon er ejg ganske sikker på at jeg ville valgt å bruke sæddonor. Det er ikke kult at barnet ikke blir "hans", men samtidig blir det i alle fall en del av deg. Og du sier jo at din mann kunne tenke seg å gjøre det. Da vil han jo bli like glad i dette barne som om det hadde vært hans sæd som lagde det..? Du får morsfølelsen ved at du bærer det fram, og dere får det etterlengtede barnet.

Jeg tenker at det blir litt av det samme som om du hadde skilt deg fra han og prøvd å finne en ny mann. Bortsett fra at du slipper å skille deg, dere kan være sammen, og ha et barn som er deres! Selv om ikke DNA-et er 100 % deres..

[ebitt]

Synes forrige anonyme hadde veldig gode poeng. Hadde ikke sæd donor vært greit for dere? Sikkert ikke enkelt for mannen heller som ikke kan få barn og som sikkert har lyst på, samtidig skjønner jeg deg. Men når det ikke går er det jo det nærmeste dere kan komme "deres" barn. Ønsker dere uansett alt godt uansett valg - kan ikke få sagt hvor mye jeg ønsker dere fant en god løsning ilag. Stor

[Gausmil]

Hvor mye et menneske skal tåle?

Se deg om i verden, og du vil være takknemlig for det du har.

Det er et lottospill og bli født i en rik, vestlig verden...

Er nok mange som ville gjort hva som helst for å få din plass i livet, og det er mange barn som trenger et trygt og godt hjem..

Man kan ikke hjelpe alle barna, men hver enkelt som har mulighet til det kan hjelpe noen få.

Synd dere ikke kan få barn, men at dere skiller dere fordi dere ikke kan blir gravide sammen? Det er bare dumt.

Det virker som om dere har alt, men at det mangler bare barn...

Syns dere ikke har så mye å klage på da, for det er mange i verden som sikkert hadde gjort hva som helst for å ha det dere har og å være frisk? Man kan ikke få alt iverden, dessverre, og man bør være fornøyd med det man har.

Dere har gode muligeter for å adoptere, det er mange barn i verden som trenger et trygt hjem.

Å bli syk i norge er bedre enn å bli syk i et annet land ...

Å være kvinne og ikke kunne bli gravid i norge, gir andre muligheter, men i et annet land blir hun kanskje drept eller utstøtt ...

Selv kommer jeg nok til å adoptere når jeg blir 40 og ikke har møtt noen enda.

Jeg har en bred utdanning i "Hvem har det verst i Verden" (satt veldig på spissen i gåsetegn), og har bla arbeidet frivillig i Afrika over flere måneder, så jeg vet godt hvor godt vi har det i Norge sammenlignet med andre land. Jeg liker dårlig hvor egoistisk jeg har blitt oppi alt dette, men det er dessverre blitt til noe jeg ikke klarer å styre, og jeg mistenker selv at jeg har en depresjon siden jeg klarer å tenke så lite klart, bare svart svart svart.

Jeg har i tillegg et yrke hvor jeg møter mange forferdelige skjebner hver dag, og jeg burde virkelig klare å tenke at jeg har det bra i fht mange rundt meg, men jeg har det likevel jævlig! Og er det en ting jeg har lært via utdanning og yrkesutøvelse så er det at man skal ta alles problemer på alvor, uavhengig av hvordan andre rundt personen har det. For selv om man ser på noens problemer som mindre enn resten av verden sine eller de nærmeste omgivelsene så er det allikevel forferdelig for den som eier problemet. Som nevnt tidligere, jeg har opplevd en del ting jeg ikke vil nevne konkret her av fare for å bli gjenkjent på nettet,men jeg kan love deg at jeg og min mann har fått langt over gjennomsnittlig dårlige opplevelser i livet vårt, også når jeg sammenligner med en del forferdelige skjebner rundt i samfunnet ellers.

Takker ellers for innspillet, det er sunt å tenke på "de sultne barna i afrika" for å sette ting i perspektiv, men vi bor i Norge, og det er ikke vår daglige virkelighet. Jeg vil råde deg til å ikke møte venner/bekjente i lignende situasjon med dette,da kan du fort få en venn mindre. Som nevnt, egoisme er en følelse jeg kjenner på hver dag, og de aller fleste sender noen tanker til alle de som har det verre og er svært bevisste det i utgangspunktet.

[Gausmil]

den siste der ble litt tidligere, er ny her Var svar til anonym bruker som skriver om resten av verden:)

[Gausmil]

Tidligere.. herregud, jeg mente teit! Jaja mensann, ikke helt på nett nei