Nå har jeg sikkert ødelagt alt

[AnonymBruker]

Jeg er så fortvilet nå, må bare få ut dette for å klare å sve tror jeg.

Siste fyren jeg var sammen med taklet meg ikke, jeg var ganske psyk på den tiden, borderline, selvskading og depresjoner. Trodde jeg hadde skjerpet meg helt, var stabil i to år, ingen selvskading eller noe. Så møter jeg en herlig fyr, blir forelsket og jeg tror jeg har klart å ødelagt det.

HAr prøvd å være så utrolig forsiktig, ikke lage drama, ikke si alt som skjer i hodet mitt, ikke fortelle hvor ustabil jeg blir når jeg blir glad i andre mennesker. Alle usikkre tanker har jeg holdt for meg selv. Jeg har aldri fortalt at jeg ikke klarer å tro han når han sier han er glad i meg, eller at jeg er pen, vil ikke at at han skal se meg slik som jeg vet at jeg er. Men i kveld tippet det litt over. Han gidder sikkert ikke mer nå, jeg vil ikke logge på msn igjen, jeg vil holde meg unna facebook å slå av tlf. Vet ikke hvordan jeg skal snakke med han nå, hva jeg skal si. Skal jeg forklare at jeg sliter litt nå? At tårene har rent i hele dag fordi jeg føler at alt raser sammen rundt meg, og at det er derfor jeg glefset til han?

Han har sagt tidligere at han bryr seg, og at jeg kan snakke med han. Men det har folk sagt før, å så har de fått nok. Jeg vet at jeg er kald mot han, og han godtar at ting tar tid med meg, og jeg er så redd for å miste han nå som jeg endelig føler at jeg begynner å få tillitt til det hele. Det er så lenge siden han har sendt melding bare for å si at han er glad i meg. Eller sendt med brev på facebook når han er på skolen, bare fordi han kjeder seg og savner meg. Jeg er sikker på at han glir fra meg, men jeg vet ikke om det er jeg som er ødelagt og paranoid. Jeg sliter med å skille mellom hva som er den reelle situasjonen, og hva som er min forskrudde oppfatning, med grobunn i hva jeg tror jeg er verd for andre.

Dette er bare helt usammenhengende. Beklager. Jeg måtte bare få det ut.

Jeg er redd for at jeg allerede har mistet han, at han begynner å se at det ikke er verdt det.

[Gjest Gjest]

Uff da, dette hørtes vondt ut.

Vil du si noe om hva som har skjedd? Det kommer ikke frem, og det er enklere å svare hvis en vet hva det gjelder....

Hvis han er glad i deg vil han ikke skyve deg bort uten videre. Håper så inderlig at han tar kontakt med et budskap om støtte og kjærlighet, det høres ut som du trenger det nå.

Kan bare sende deg en klem

[Gjest crazy]

Du har en god forståelse av deg selv og dine negative handlings/tankemønster. Prøv å holde på det.

Jeg har desverre ikke noen gode råd å komme med, men ønsker deg masse lykke til. Jeg tror du er et godt kjæresteemne

[AnonymBruker]

TS her, sorry, jeg skrev litt fort.

Vi har ikke definert forholdet vårt, og egentlig burde jeg bare ha latt det være, for vi har jo hatt det bra slik som vi har det. Ingen av oss har noen andre, og det at vi aldri har snakket om å bli kjærester betyr igrunn ingenting når han sier at jeg er jenta hans og at han er bare min. Jeg burde bare slått meg til ro med det. Men vi har et avstandsforhold, så jeg blir jo enda fortere usikker enn vanlig.

Så idag spurte jeg på msn, om hvor vi egentlig stod henn, og at hvis det ikke var noe seriøst på gang så kunne vi bare avslutte det med det samme. Jeg skrev så aggressivt, og han svarte ikke på mange timer, og når han svarte så svarte han ikke på det jeg spurte om, og jeg svart eikke han før han logget av, men jeg sendte en litt aggressiv melding som han får i mårra når han logger på, og jeg angrer skikkelig.

Det høres kanskje ut som en filleting for andre, og jeg vet at jeg sikkert er hysterisk og alt, men selv om jeg vet at hodet mitt tuller til alt og gjør det verre enn det er, så gjør det ikke mindre vondt.

[AnonymBruker]

Du har en god forståelse av deg selv og dine negative handlings/tankemønster. Prøv å holde på det.

Jeg har desverre ikke noen gode råd å komme med, men ønsker deg masse lykke til. Jeg tror du er et godt kjæresteemne

Takk:)

Jeg ser jo hva som skjer, og jeg forstår meg selv ganske godt, men det hjelper så lite når jeg ikke klarer å holde kontrollen.

Problemet mitt er at etter forrige forhold, og måten det gikk adundas, er jeg livredd for å gi inntrykk av at jeg har problemer i det hele tatt. Jeg vil ikke at han skal vite at jeg sliter med noe, ikke en gang små ting, for jeg vil ikke være en belastning i det hele tatt. Jeg kan være tilbøyelig til å se at det er en usund måte å tenke på, men på en annen side virker det for meg som en god og helt logisk løsning. Jeg ville foreksempel ikke klandret han hvis han gikk fra meg fordi jeg hadde brutt sammen i gråt forran han, jeg ville sett på det som helt logisk. Men jeg tror det er feil måte å se det på. Jeg vet ikke.

[AnonymBruker]

Det er litt snålt at du bare vil vise ham et glansbilde av hvem du er. Hvis han vil være sammen med deg må han tåle hele pakka, men da må du også snakke med ham før du vikler deg så enormt inn i egne tanker som du har gjort nå. Du trekker konklusjoner om at han trekker seg unna, uten at han engang har bedt om rom.

Jeg kjenner ingen som hadde gått fra noen fordi de brøt sammen i gråt. Alle jeg kjenner ville ha ønsket å snakke med deg om hva som var galt. Hadde du gått fra noen som brøt sammen i gråt foran deg? Det finnes ikke logisk, og at du lar deg selv tenke sånn sier en del om at du har greier å jobbe deg gjennom.

Hvis jeg var deg så hadde jeg ringt ham og sagt det akkurat som det er, nemlig at du er redd og usikker og trenger bekreftelse på at han vil være sammen med deg. Da får du også sjansen til å si unnskyld for den meldingen som dukker opp på MSN'en hans i morgen. Og husk for all del at akkurat som du liker ham for hele den han er, så liker han for hele deg. Hvis ikke er han ikke verdt tiden og tankene dine.

[AnonymBruker]

Det er litt snålt at du bare vil vise ham et glansbilde av hvem du er. Hvis han vil være sammen med deg må han tåle hele pakka, men da må du også snakke med ham før du vikler deg så enormt inn i egne tanker som du har gjort nå. Du trekker konklusjoner om at han trekker seg unna, uten at han engang har bedt om rom.

Jeg kjenner ingen som hadde gått fra noen fordi de brøt sammen i gråt. Alle jeg kjenner ville ha ønsket å snakke med deg om hva som var galt. Hadde du gått fra noen som brøt sammen i gråt foran deg? Det finnes ikke logisk, og at du lar deg selv tenke sånn sier en del om at du har greier å jobbe deg gjennom.

Hvis jeg var deg så hadde jeg ringt ham og sagt det akkurat som det er, nemlig at du er redd og usikker og trenger bekreftelse på at han vil være sammen med deg. Da får du også sjansen til å si unnskyld for den meldingen som dukker opp på MSN'en hans i morgen. Og husk for all del at akkurat som du liker ham for hele den han er, så liker han for hele deg. Hvis ikke er han ikke verdt tiden og tankene dine.

Jeg ser at du har rett, men samtidig klarer jeg ikke å snu mitt eget syn på ting så fort. Jeg jobber jo med dette hele tiden, selvfølgelig, og jeg håper at jeg klarer å snakke ordentlig med han før eller senere. Jeg har snakket litt med han, om diverse ting, men hver gang etterpå føles det som om jeg bare har gitt han nok en grunn til å dumpe meg, og jeg tenker at før eller siden får han nok.

Innerst inne vet jeg at jeg lager lite drama, men så snart jeg tar opp en butteliten ting som plager meg, vokser det hele ut av proposjoner fra mitt ståsted. Jeg vet jo ikke om han ser det på samme måte.

Jeg ville ikke gått fra noen som gråt, og jeg tror ikke han heller ville gjort det. Problemet er ikke at noen gråter, problemet er hvis det er meg. Jeg ser ikke motivet hans, at jeg kan ha noen verdi for han, og derfor kan jeg ikke forstå at han skulle gidde å trøste meg eller lytte til hva jeg "syter" om. Jeg ser at ting jeg skriver her ikke henger på greip i det hele tatt, men det er slik jeg tenker, prøver bare å forklare det.

Akkurat nå står jeg i fare for å unngå all kontakt med han, for jeg er redd for hva han vil si og hvordan han har oppfattet situasjonen. Jeg vet at jeg og han trenger en seriøs prat om hvordan ting er og blir, men det er en samtale jeg frykter. Jeg forventer rett og slett ingenting av han, ikke fordi det er noe galt med han, at han er en dårlig person eller noe slikt, men på grunn av meg. Jeg tror på en måte ikke jeg fortjener det, eller hva jeg skal si.

Tusen takk for svar! Det hjelper å se ting fra andres ståsted, jeg har aldri forklart denne tankegangen til noen før. Glansbildet som du kaller det er ikke noe jeg viser bare til han, det gjelder alle, både nære venner og familie.

[AnonymBruker]

Det er ikke lett å ta en sånn samtale dere trenger å ta. Kanskje det ville være lettere for deg å skrive et brev til ham først? Si det som det er, at du er ei jente som lett overdramatiserer og lager problemer av ingenting i hodet ditt, og at du derfor trenger at han er overtydelig og bekrefter at han liker deg. Du kan skrive til ham først, og dermed være sikker på at du har fått sagt det du vil si, og nevne til sist at du vil at han skal vite dette før dere prater om det.

Det er kjempeskummelt å blottlegge seg sånn. Spesielt når du har så lav selvtillit som du har. Men jeg kan love deg at ingen vil være sammen med et glansbilde over tid, så på et tidspunkt er du nødt til å si det til ham som det er.

[AnonymBruker]

Han har sendt med en mld i natt og skrevet at han fortsatt er like glad i meg som han har gitt utrykk for hele tiden, og at vi fikk prate når begge var våkne, jeg puster litt lettere i dag.

[I Grosny]

Han har sendt med en mld i natt og skrevet at han fortsatt er like glad i meg som han har gitt utrykk for hele tiden, og at vi fikk prate når begge var våkne, jeg puster litt lettere i dag.

Får du god psykologhjelp?

Jeg tror forresten ting blir litt vanskelig fordi du ikke slapper av, og at blir for viktig å holde maska. Gutten er iallfall glad i deg.

[Gjest Gjest]

Skjønner godt at du vil få bekrefta forholdet deres.Spesielt med tanke på at det er avstandsforhold! Synes du kan si dette til han jeg,på en rolig måte. Forklare at du blir så usikker siden dere har et avstandsforhold. Vil tro det er bare helt normalt.

[AnonymBruker]

Får du god psykologhjelp?

Jeg tror forresten ting blir litt vanskelig fordi du ikke slapper av, og at blir for viktig å holde maska. Gutten er iallfall glad i deg.

Jeg gikk til psykolog før, men jeg trodde jo jeg var kvitt problemene. De dukker ikke opp før jeg begynner å nærme meg et forhold med en annen person. Jeg er absolutt ikke klar til å inngå et forhold med noen, med den psyken jeg har. Men jeg klarer ikke å være den som avslutter det nå jeg først har blitt glad i han, selv om det kanskje hadde vært det beste. Gruer meg skikkelig til praten vi skal ha nå, for jeg vet ikke hva jeg vil lengre,hvis han spørr meg rett ut så har jeg ikke noe svar. Jeg vil jo ikke miste han, men jeg vet heller ikke om dette er noe jeg kommer til å takle. I går var jeg alt for nær ved å sprekke å begynne å skade meg selv igjen, og det er ikke en tilstand jeg vil tilbake til.

[AnonymBruker]

Ser ikke ut til at det blir noe prat, jeg klarer ikke å samle opp guts til å spørre han en gang til, ikke nå. Og han prater bare om alt og ingenting slik han alltid har gjort. Jeg som grudde meg slik til samtalen, nå vil jeg så gjerne få det unnagjort å vite hva han tenker, men det blir så dumt å spøre igjen. TS.

[Gjest dame på 30 år]

Kjære deg

Jeg leste innlegget ditt med stor forundring - lurte på om det var jeg som hadde skrevet det, i søvne eller noe. Jeg vet akkurat hvordan du har det!

Jeg tror du trenger to ting: 1) å bli klar for å legge bort selvskadingen din, slik at du kan lære deg å takle følelsene dine på en måte som faktisk virker, og som du kan vokse på 2) en kjæreste som er tydelig på hva han vil og på sin kjærlighet til deg

[Piper]

Selv om du risikerer å miste han om du forteller han hva som foregår, vil jeg tro at det er bedre for han å få vite det enn at du går rundt som du gjør nå. Han er ikke inne i hodet ditt og kan lese tankene dine, men han klarer å se forandringen i oppførselen din. En gang må du stole på han, og selv om du rieikerer å bli alene er det bedre han får vite. Nå kan du faktisk risikere å msite han, fordi du oppfører deg som du gjør. Da syns jeg det er bedre å fortelle han det, enn å miste han fordi du er som du er nå

[Havbris]

Jeg gikk til psykolog før, men jeg trodde jo jeg var kvitt problemene. De dukker ikke opp før jeg begynner å nærme meg et forhold med en annen person. Jeg er absolutt ikke klar til å inngå et forhold med noen, med den psyken jeg har. Men jeg klarer ikke å være den som avslutter det nå jeg først har blitt glad i han, selv om det kanskje hadde vært det beste. Gruer meg skikkelig til praten vi skal ha nå, for jeg vet ikke hva jeg vil lengre,hvis han spørr meg rett ut så har jeg ikke noe svar. Jeg vil jo ikke miste han, men jeg vet heller ikke om dette er noe jeg kommer til å takle. I går var jeg alt for nær ved å sprekke å begynne å skade meg selv igjen, og det er ikke en tilstand jeg vil tilbake til.

Jeg synes du skal ta opp igjen kontakten med psykolog for å få hjelp til å etablere andre tanke - og handlingsmønstre enn de du nå roter rundt i - som i en "selvoppfyllende rundkjøring" der det ene forsterker det andre. Du trenger hjelp og støtte til å se at du er bra nok - og at du er et menneske det er verdt å elske. Dette er helt grunnleggende forutsetninger for selv å kunne elske - og la seg bli elsket.

Du har jo innsikt nok til å se hva som skjer med deg og at du allerede vipper på kanten mot selvskading. Jeg er overbevist om at det er det å skaffe deg selv proffesjonell hjelp som er det viktigste for deg akkurat nå. Dette med utfordringene i forhold til kjæresten - blir egentlig av sekundær betydning akkurat nå. Han kan ikke hjelpe deg med det du sliter med. Men du kan være ærlig på at du sliter.

[AnonymBruker]

TS her.

Takk for svar alle sammen.

Kjære deg

Jeg leste innlegget ditt med stor forundring - lurte på om det var jeg som hadde skrevet det, i søvne eller noe. Jeg vet akkurat hvordan du har det!

Jeg tror du trenger to ting: 1) å bli klar for å legge bort selvskadingen din, slik at du kan lære deg å takle følelsene dine på en måte som faktisk virker, og som du kan vokse på 2) en kjæreste som er tydelig på hva han vil og på sin kjærlighet til deg

Jeg har enda ikke skadet meg, og jeg har heller ingen planer om å gjøre det. Til daglig går det i grunn veldig bra å holde meg unna selvskading, og jeg håper jeg kan fortsette på den måten. Jeg husker alt for godt hvordan det var de årene jeg holdt på med det, og jeg vet at jeg ikke ble bedre av det på lang sikt. Det er bare litt vanskelig å se ulempen ved det når humøret er på sitt verste, og alt jeg føler at jeg trenger er et øyeblikks lindring, men jeg har fortsatt tro på at jeg skal klare å holde meg

Selv om du risikerer å miste han om du forteller han hva som foregår, vil jeg tro at det er bedre for han å få vite det enn at du går rundt som du gjør nå. Han er ikke inne i hodet ditt og kan lese tankene dine, men han klarer å se forandringen i oppførselen din. En gang må du stole på han, og selv om du rieikerer å bli alene er det bedre han får vite. Nå kan du faktisk risikere å msite han, fordi du oppfører deg som du gjør. Da syns jeg det er bedre å fortelle han det, enn å miste han fordi du er som du er nå

Jeg skjønner hva du sier, og du har jo absolutt rett, men det er vanskelig for meg. Selv om jeg kan overbevise meg selv om at det er best å snakke med han om det, så vil jeg ikke være til bry. Jeg er så redd for at han skal oppfatte det som syt og mas, selv om han til meg gir inntrykk av at det er helt i orden. Hadde han spurt meg rett ut så kunne jeg kanskje klart det bedre, men det er vanskelig å innlede en slik samtale synes jeg. Tror jeg må samle opp en god del mot før jeg klarer å fortelle han hva som skjer.

Jeg synes du skal ta opp igjen kontakten med psykolog for å få hjelp til å etablere andre tanke - og handlingsmønstre enn de du nå roter rundt i - som i en "selvoppfyllende rundkjøring" der det ene forsterker det andre. Du trenger hjelp og støtte til å se at du er bra nok - og at du er et menneske det er verdt å elske. Dette er helt grunnleggende forutsetninger for selv å kunne elske - og la seg bli elsket.

Du har jo innsikt nok til å se hva som skjer med deg og at du allerede vipper på kanten mot selvskading. Jeg er overbevist om at det er det å skaffe deg selv proffesjonell hjelp som er det viktigste for deg akkurat nå. Dette med utfordringene i forhold til kjæresten - blir egentlig av sekundær betydning akkurat nå. Han kan ikke hjelpe deg med det du sliter med. Men du kan være ærlig på at du sliter.

Jeg skal kontakte psykolog gjennom universitetet i morgenn (prøvde i dag, men de stengte før forelesningen min var ferdig), siden de har kort venteliste, og gjennom den ordningen komme inn i systemet. De tilbyr bare korttidsbehandling og jeg tror jeg trenger mer enn det, så jeg håper på å bli henvist videre derfra. Jeg begynner virkelig å se at jeg ikke kan bli lykkelig med en annen person så lenge jeg tenker på den måten jeg gjør, jeg har bare så høy terskel for å spørre etter hjelp, er jo en grunn til at det har gått så langt som det har gjort. Men jeg skal få ordnet det, jeg er bare nødt, for jeg kan ikke fortsette å ha det på denne måten.

Håper bare jeg klarer å åpne meg for en psykolog, jeg sliter en del med å vise andre mennesker, uansett hvem det er, at jeg har problemer. Men jeg blir bare nødt til å ta meg sammen, tvinge meg selv til å snakke om det rett og slett, hvis jeg skal komme noen vei.

[AnonymBruker]

Har egentlig veldig lyst til å bare si "Jeg kommer til å kontakte en psykolog i morgen", for å få det unnagjort, da åpner jeg forsåvidt for videre samtale om det, men det virker så dumt å bare si det rett ut på denne måten. Kan jo hende han ikke ser noen grunn til at jeg skal fortelle det til han.. TS

[Havbris]

Jeg skal kontakte psykolog gjennom universitetet i morgenn (prøvde i dag, men de stengte før forelesningen min var ferdig), siden de har kort venteliste, og gjennom den ordningen komme inn i systemet. De tilbyr bare korttidsbehandling og jeg tror jeg trenger mer enn det, så jeg håper på å bli henvist videre derfra. Jeg begynner virkelig å se at jeg ikke kan bli lykkelig med en annen person så lenge jeg tenker på den måten jeg gjør, jeg har bare så høy terskel for å spørre etter hjelp, er jo en grunn til at det har gått så langt som det har gjort. Men jeg skal få ordnet det, jeg er bare nødt, for jeg kan ikke fortsette å ha det på denne måten.

Håper bare jeg klarer å åpne meg for en psykolog, jeg sliter en del med å vise andre mennesker, uansett hvem det er, at jeg har problemer. Men jeg blir bare nødt til å ta meg sammen, tvinge meg selv til å snakke om det rett og slett, hvis jeg skal komme noen vei.

Jeg er sikker på at du har rett i at tankemønstrene dine står i veien for det å kunne elske et annet menneske - og det å la seg bli elsket. Selv om psykologene på universitetet kun kan tilby korttidsbehandling vil de helt sikkert kunne henvise videre til en psykolog som kan hjelpe deg over tid. Det å forandre måter å tenke på - det å lære å få kontroll over uhensiktsmessige tanker og følelser, er en prosess som går over tid og som må tas i små skritt.

Ikke la terskelen for å oppsøke hjelp bli høyere nå - jeg er sikker på at du vet at idet du sitter foran en psykolog og åpner opp - så vil du kjenne en lettelse over at et første skritt er tatt. Dette første skrittet er viktig.

Jeg vil tro at det å bruke masse energi på hvordan - og om - du skal fortelle dette til "kjæresten" - koster deg mere enn det å bare fortelle det. Ved ikke å fortelle det så mater du hans fantasi og det kan hende han også lager seg forestillinger som ikke stemmer med situasjonen.

Håper du får hjelp snart TS

[AnonymBruker]

Jeg satte meg på venteliste i dag, fikk vite at det er ca tre ukers ventetid, og det er jo egentligi ngenting i forhold til det "vanlige". Har en god følelse mtp at jeg har tatt et steg i riktig retning, men jeg gruer meg litt til første time, får vel bare ta det som det kommer. Jeg vet jo at det er det rette å gjøre og at jeg bare må gjennom det

Neste steg blir vel å åpne meg litt for han, for jeg er nødt til å finne ut hvor vi skal nå. Jeg har tenkt en del på om jeg burde avslutte det hele, i og med at det faktisk gjør psyken min verre på mange måter. Når jeg egentlig vet at jeg ikke er klar for å ha et forhold, føles det litt urettferdig at jeg absolutt vil at han skal definere forholdet og gi meg noe seriøst. Jeg vet jo ikke om jeg kan bli.