Ingen følelser for den andre

[Gjest Roger]

Da er det ca 12 år siden vi giftet oss. Det har stort sett vært en dans på roser: En flott unge, ingen alvorlige konflikter, solid økonomi, kan det bli bedre? Det siste året er mine følelser til kona forsvunnet. Hun er bare en god venn, en partner i "bedriften Familien AS" - og ikke noe mer.

Nylig var vi hos familierådgiver, og fikk servert masse svada om kommunikasjon mm. Skriver svada, fordi vi i det store og hele kommuniserer greit. Ikke perfekt, men greit nok.

Vel vi fungerer til og med i ferier og helger, gjør masse ting i sammen, opplever mye, ser mye gjør mye.

Jeg bryr meg om kona som en god person og venn, men klarer ikke lenger å se for meg henne som kone/kjæreste. Rådgiver og ikke minst tipssider på internett sier at vi skal gjøre mer i sammen, og vips så kommer kjærligheten tilbake.

Nå har jeg prøvd mye, men er fullstendig uinspirert til et videre samliv. Er det andre gode tips å hente, eller er neste fase å ta ut skilsmisse?

[AnonymBruker]

Føler kona det samme? Vet hun hva du føler?

Det kan være bare en periode du går gjennom vet du. Ikke gjør noe du angrer på.

[I Grosny]

Da er det ca 12 år siden vi giftet oss. Det har stort sett vært en dans på roser: En flott unge, ingen alvorlige konflikter, solid økonomi, kan det bli bedre? Det siste året er mine følelser til kona forsvunnet. Hun er bare en god venn, en partner i "bedriften Familien AS" - og ikke noe mer.

Nylig var vi hos familierådgiver, og fikk servert masse svada om kommunikasjon mm. Skriver svada, fordi vi i det store og hele kommuniserer greit. Ikke perfekt, men greit nok.

Vel vi fungerer til og med i ferier og helger, gjør masse ting i sammen, opplever mye, ser mye gjør mye.

Jeg bryr meg om kona som en god person og venn, men klarer ikke lenger å se for meg henne som kone/kjæreste. Rådgiver og ikke minst tipssider på internett sier at vi skal gjøre mer i sammen, og vips så kommer kjærligheten tilbake.

Nå har jeg prøvd mye, men er fullstendig uinspirert til et videre samliv. Er det andre gode tips å hente, eller er neste fase å ta ut skilsmisse?

Hvorfor kan du ikke bare kose henne da?

[Gjest Roger]

Føler kona det samme? Vet hun hva du føler?

Det kan være bare en periode du går gjennom vet du. Ikke gjør noe du angrer på.

Nei. Kona føler ikke det samme, hun har det bra sier hun.

Prøver natuligvis å unngå å gjøre noe jeg vil angre på, men akkurat nå angrer jeg mest på at jeg ikke har flytta ut for lenge siden! Jeg ønsker ikke å såre eller skuffe kona - men betyr det at jeg skal ofre meg helt?

Denne perioden har vart omlag 3 år. Det er 3 år tatt fra mitt liv, hvor lenge skal jeg finne meg i å ha det sånn?

[I Grosny]

Nei. Kona føler ikke det samme, hun har det bra sier hun.

Prøver natuligvis å unngå å gjøre noe jeg vil angre på, men akkurat nå angrer jeg mest på at jeg ikke har flytta ut for lenge siden! Jeg ønsker ikke å såre eller skuffe kona - men betyr det at jeg skal ofre meg helt?

Denne perioden har vart omlag 3 år. Det er 3 år tatt fra mitt liv, hvor lenge skal jeg finne meg i å ha det sånn?

Du bor med ungen din og "kammeraten" det er ikke 3 tapte år det. Det er nok mye godt i disse åra.

Jeg forstår det slik at du ikke har noe koseglede av kona di, hvorfor det? Har hun blitt for gammel og skrukkete? Når dere er venner , så er det jo ikke vonde ord som tar livet av kjærligheten.

Eller er det ei grisesexy annen dame som har stjålet ditt hjerte så hardt at kona di blir helt uinteressant?

Endret 27. september 2010 av I Grosny

[Shinana]

12 år og stort sett en dans på roser........ og så vurderer man å ta ut skilsmisse?

Dere har et flott barn, som må være rundt 12 år kanskje, og som er på vei inn i en litt vanskelig periode av livet; perioden der man går fra å være barn til å bli voksen.

Jeg regner med at du har vurdert hva en skilsmisse vil gjøre med barnet, som også må ha opplevd livet så langt som godt og trygt sammen med sine foreldre. Plutselig er det ikke slik lenger for barnet fordi foreldrene (eller bare far?)har bestemt seg for at følelsene ikke strekker til. Pliktene deres som foreldre (eller dine som far) strekker seg lenger enn som så. Du har sagt ja til din ektefelle, og du har vært med å sette barnet til verden.

Da får du stå for det valget du har tatt. Du har ingen rett til å sette din egen lykke forran barnets. Så lenge du og din ektefelle kan fungere, kommunisere, og leve som forlikte venner så plikter dere å følge barnet inn i voksen alder, mener jeg. Unnskyldningen om at barnet vil få det bedre om dere skiller lag kjøper jeg ikke. Så lenge dere oppfører dere som de voksne menneskene dere tross alt er, og legger forholdene til rette så har barnet det bedre under samme tak som begge sine foreldre. Du vurderer ikke engang barnets situasjon i innlegget ditt. Ikke med ett eneste ord. Det er tross alt mye viktigere enn din egen situasjon. Så får du mene det du vil om det utsagnet, men makter du ikke å sette barnet ditt forran deg selv så er du alvorlig ute og kjører.

Det er ikke noe "vips" med slike situasjoner i samlivet! Det krever omtanke og masse arbeid og innsats. Der er ingen brytere du kan stille på. Du må tenke på barnet og på familien, og på alt det fine dere har sammen.

[Gjest Mia]

Hei!

Jeg er i samme båt som deg, skjønner akkurat hvordan du har det, men har desverre ingen råd til deg da jeg er like rådvill...15 år og to barn sammen her, men no feelings anymore desverre..hvor de forsvant? I hverdagen tror jeg...

[AnonymBruker]

jeg er en av dem som ikke mener man skal holde sammen for barnas del - og ejg er selv et såkalt "skilsmissebarn".

det barn har best av et foreldre som kommer overens, og som har en god tone.

å bare ha en stabil familie lærer jo ikke barna noe annet enn at kjærlighet er "praktisk" - når man tross alt aldri ser foreldrene kysse/klemme etc.

etterhvert vil man jo også bli mer og mer kald ovenfor den andre, og sannsynligvis krangle mye mer.

hva er bra med det?

jeg vil lære mitt barn at jo - man skal være tålmodig - gi ting et forsøk - kjempe for det man vil, men man skal også være tro mot seg selv, og ta vare på egne følelser.

jeg vil ikke oppdra mine barn til å være selvutslettende.

det går fint an å ha en verdig skilsmisse - som lærer barna at en skikkelig kjip periode kan faktisk ende opp med å ha et OK utfall.

noen ganger skjer skikkelig kjipe ting, og da må man prøve som best man kan.

selv ville jeg nok gjort alt jeg kunne for å finne tilbake sammen - og man kan ikke regne 3 år hvis hun ikke har vært klar over det i 3 år.

[I Grosny]

Roger, hva er egentlig problemet? Er det ikke godt å kose henne? Hvorfor var det godt for 5 år siden , og ikke nå lenger?

Hvis du vil ha råd for å fikse ekteskapet så må du fortelle litt mer.

Eller ønsker du at vi skal si at du skal flytte?

Hva er du mangler egentlig? Privatliv? Heftig sex? Kontroll over fjernkontrollen?

[AnonymBruker]

*Sukk*...kvinneguiden på sitt beste.

Du forteller at du er en mann som er ulykkelig i ekteskapet. Med en gang får du hatefulle meldinger.

Så la oss se litt på trenden her inne: Er du kvinne og ikke trives får du beskjed om at du må gå videre og tenke på din egen lykke. Er du mann skal du bare være lykkelig for at kona/samboern/kjæresten vil ha deg. Blir så stolt av mine medsøstre når jeg ser dette

Ja, nå er jeg spydig, men det er likevel sant.

Jeg mener at vi har bare et liv. I den situasjonen du står nå bør du naturligvis tenke nøye over hva du kanskje forlater, og hva det betyr for familien din. Men å holde sammen for enhver pris "fordi du har lovet det" - det blir for dumt i mine øyne.

En dag er barna voksne, hvordan er livet ditt da? Tror du at du kan leve et godt liv sammen med konen din også etter at barna blir store? Hva sier konen din til dette?

Dette er ikke et lett valg, men det er et du må ta. Jeg blir bare så irritert over at du spør om råd, men i stedet bare får spydigheter.

Obs, se det lille j***a trollet (meg!!!) våger poste anonymt også! Se så, ser sparte jeg dere for bryet med å skrive det

[Havbris]

Jeg leser en litt sarkastisk undertone tone mellom linjene dine når du beskriver de rådene dere har fått hos rådgiver - og de du ellers har lest her og der. Og - nei det er jo ikke slik at kjærligheten kommer tilbake bare man gjør hyggelige ting sammen iløpet av en liten innsatsperiode.

Dere kommunisere greit nok - det var jo ikke et overentusiastisk utsagn. Betyr det at dere snakker greit sammen om alle praktiske ting som skal til for å få familiebedriften til å gå rundt? Kommuniserer dere om tema - og i situasjoner som gjør at dere opplever gjensidig nærhet?

Når du sier du ikke ser for deg henne som kone/kjæreste i et fremtidig samliv, betyr det at du savner sex - spenning - følelsen av å være attraktiv og følelsen av å bli sett som mann? Klarer du å beskrive hvorfor du ikke ser henne som en kvinne du vil fortsette å leve sammen med?

Når du tenker på skillsmisse - har du da vært innom tanken på at hun finner en annen mann? Berører det deg eller er du likegyldig

Du skriver at følelsene har forsvunnet det siste året - er du/dere sliten etter mange år med barnet i fokus, lite tid til å være kjærester - eller har dere rett og slett sluppet taket i hverandre? Og hvordan kjenner du forskjellen mellom "det å ha følelser" for henne og det å ikke ha det. Du vet selvfølgelig at man ikke er fulle av adrenalinforelskelse etter 12 år sammen.

Hva savner du?

Mange spørsmål her men vanskelig å gi deg noen råd ut fra første innlegget ditt.

Har selv opplevd tørke i eget forhold men vi klarte å ta tak i hverandre igjen og har det veldig, veldig godt sammen.

[Gjest Elyssa]

I gode og onde dager...??

[Gjest Dainty]

En tråd i ekte 2010-ånd; når ekteskapet ikke er like hett lenger, er det best å haste videre og teste ut gresset på den andre siden..

Et forhold må pleies; man må investere i hverandre som kjærester, finne på ting sammen som par og ikke kun som foreldre, utforske hverandre seksuelt og ta vare på ømheten og nærheten. Ingen forhold går av seg selv uten innsats - alle forhold blir kjedelige og uinspirerende om man lar det skure og gå. Om du bryter ut og starter en nytt forhold, vil spillereglene være akkurat de samme etter at forelskelsesrusen har lagt seg. Men da vil det i tillegg være nye utfordringer å takle med mine/dine barn og gjerne mye bitterhet fra din pubertale datter og muligens også ekskone. Det kan sikkert virke utrolig fristende å legge hele den grå hverdagen bak deg og møte verden som en fri mann, men jeg lover deg at så enkelt er det sjelden.

Du snakker lite om hva dere som par har gjort konkret for å ta tak i problemet og gi nytt liv til forholdet. Er dette noe du faktisk ønsker, eller har du allerede bestemt deg for at du vil bryte?

Ellers har Havbris mange fine tanker; de ville jeg tatt til etterretning.

[Gjest anita]

Du har sagt ja til din ektefelle, og du har vært med å sette barnet til verden.

Da får du stå for det valget du har tatt. Du har ingen rett til å sette din egen lykke forran barnets. Så lenge du og din ektefelle kan fungere, kommunisere, og leve som forlikte venner så plikter dere å følge barnet inn i voksen alder, mener jeg. Unnskyldningen om at barnet vil få det bedre om dere skiller lag kjøper jeg ikke. Så lenge dere oppfører dere som de voksne menneskene dere tross alt er, og legger forholdene til rette så har barnet det bedre under samme tak som begge sine foreldre. Du vurderer ikke engang barnets situasjon i innlegget ditt. Ikke med ett eneste ord. Det er tross alt mye viktigere enn din egen situasjon. Så får du mene det du vil om det utsagnet, men makter du ikke å sette barnet ditt forran deg selv så er du alvorlig ute og kjører.

Det var da makan til svar! Jeg må si DU er helt ute og kjører.

Man kan ikke ødelegger/sette på vent sitt eget liv bare for at barna skal ha en mor og far som er sammen uansett hva. Voksne fortjener også å være lykkelige. Barn ser om sine foreldre er lykkelige eller ikke, og jeg tror nok at alle ønsker sine foreldre å være lykkelige også. Skilsmissebarn har det veldig bra om man legger forholdene til rette for det. Blir så forbanna på folk som deg som skal bestemme hva andre gjør.

Men til TS, om dette er noe du har vurdert i tre år så bør du kanskje snakket med din kone med det. Og om du velger å gå så bør det være en nøye overveid angjørelse. Det er ikke sikkert du får komme tilbake. Gresset er sjeldent grønnere på den andre siden, du vet hva du har.

[Shinana]

Det var da makan til svar! Jeg må si DU er helt ute og kjører.

Man kan ikke ødelegger/sette på vent sitt eget liv bare for at barna skal ha en mor og far som er sammen uansett hva. Voksne fortjener også å være lykkelige. Barn ser om sine foreldre er lykkelige eller ikke, og jeg tror nok at alle ønsker sine foreldre å være lykkelige også. Skilsmissebarn har det veldig bra om man legger forholdene til rette for det. Blir så forbanna på folk som deg som skal bestemme hva andre gjør.

Men til TS, om dette er noe du har vurdert i tre år så bør du kanskje snakket med din kone med det. Og om du velger å gå så bør det være en nøye overveid angjørelse. Det er ikke sikkert du får komme tilbake. Gresset er sjeldent grønnere på den andre siden, du vet hva du har.

Oi, du må lese innlegget mitt før du skriver slikt, anita!

Bestemme hva andre skal gjøre?

Jeg kan da ikke bestemme noe som helst om hva TS skal gjøre, men ha bestemte meninger, og gi råd ut ifra dem har jeg full rett til.

Hvis du leser litt mere nøye så ser du bl.a at jeg skriver om nettopp det at det er spesielle forutsetninger som gjelder. Hvis det er slossing, krangling og generell ufred så vil der være andre og sikkert bedre løsninger.

Du skriver "bare for at barna skal ha en mor og far som holder sammen". Er det "bare"?

Det er den alvorligste tingen du gjør i livet å sette barn til verden!

Det fortjener mere enn den mest lettvinte løsningen akkurat nå! I en vurdering om foreldre skal skille lag er barnet det viktigste av alt! Det er ikke kattunger vi snakker om her!

Skilsmisse er absolutt siste utvei slik jeg ser det.

[Gjest Nille]

12 år og stort sett en dans på roser........ og så vurderer man å ta ut skilsmisse?

Dere har et flott barn, som må være rundt 12 år kanskje, og som er på vei inn i en litt vanskelig periode av livet; perioden der man går fra å være barn til å bli voksen.

Jeg regner med at du har vurdert hva en skilsmisse vil gjøre med barnet, som også må ha opplevd livet så langt som godt og trygt sammen med sine foreldre. Plutselig er det ikke slik lenger for barnet fordi foreldrene (eller bare far?)har bestemt seg for at følelsene ikke strekker til. Pliktene deres som foreldre (eller dine som far) strekker seg lenger enn som så. Du har sagt ja til din ektefelle, og du har vært med å sette barnet til verden.

Da får du stå for det valget du har tatt. Du har ingen rett til å sette din egen lykke forran barnets. Så lenge du og din ektefelle kan fungere, kommunisere, og leve som forlikte venner så plikter dere å følge barnet inn i voksen alder, mener jeg. Unnskyldningen om at barnet vil få det bedre om dere skiller lag kjøper jeg ikke. Så lenge dere oppfører dere som de voksne menneskene dere tross alt er, og legger forholdene til rette så har barnet det bedre under samme tak som begge sine foreldre. Du vurderer ikke engang barnets situasjon i innlegget ditt. Ikke med ett eneste ord. Det er tross alt mye viktigere enn din egen situasjon. Så får du mene det du vil om det utsagnet, men makter du ikke å sette barnet ditt forran deg selv så er du alvorlig ute og kjører.

Det er ikke noe "vips" med slike situasjoner i samlivet! Det krever omtanke og masse arbeid og innsats. Der er ingen brytere du kan stille på. Du må tenke på barnet og på familien, og på alt det fine dere har sammen.

Huff stakkars deg...du virker som ei som er destperat etter å holde på ekteskapet.. samma f...

Les hva mannen skriver da, han har det vanskelig, skilsmisse er et vanskelig valg, å mannen skal ha all ære, han prøver og prøver, både for kone å barns skyld.

Hadde han vært en riktig ego, hadde han gått for 3 år siden , eller vært utro!

Man skal ikke holde sammen for en hver pris..en ulykkelig forelder er ingen god forelder!

[I Grosny]

En tråd i ekte 2010-ånd; når ekteskapet ikke er like hett lenger, er det best å haste videre og teste ut gresset på den andre siden..

Et forhold må pleies; man må investere i hverandre som kjærester, finne på ting sammen som par og ikke kun som foreldre, utforske hverandre seksuelt og ta vare på ømheten og nærheten. Ingen forhold går av seg selv uten innsats - alle forhold blir kjedelige og uinspirerende om man lar det skure og gå. Om du bryter ut og starter en nytt forhold, vil spillereglene være akkurat de samme etter at forelskelsesrusen har lagt seg. Men da vil det i tillegg være nye utfordringer å takle med mine/dine barn og gjerne mye bitterhet fra din pubertale datter og muligens også ekskone. Det kan sikkert virke utrolig fristende å legge hele den grå hverdagen bak deg og møte verden som en fri mann, men jeg lover deg at så enkelt er det sjelden.

Du snakker lite om hva dere som par har gjort konkret for å ta tak i problemet og gi nytt liv til forholdet. Er dette noe du faktisk ønsker, eller har du allerede bestemt deg for at du vil bryte?

Ellers har Havbris mange fine tanker; de ville jeg tatt til etterretning.

Jeg synes Havbris og Dainty trekker inn viktige ting.

Jeg tror du tenker på å reise, fordi du savner sterkere kosefølelser.

Så var det det med det tilsynelatende grønne gresset da. Den andre dama kan være knall grønn, men sjalusi er ett høyrisikoproblem. Det er mange som kan stikke ødeleggende kjepper i hjulene. Jeg snakker om barna først og fremst. Hvis ditt eller hennes barn ikke aksepterer en av dere, så ligger dere rett og slett dårlig an. Andre sjalu hindringer er svigermødre.

[I Grosny]

Jeg tror det er ei heit dame du går rundt og har lyst på? Hvorfor skal hun ha lyst på deg? Er hun enslig? Hvorfor? Fordi hun var fryktelig sjalu? Det er grunner til at damer er enslige. Enten så var det et stort problem med henne, eller mannen hennes, eller barna hennes, eller relasjonen med mannen hennes. Det er x % sjans for at det ender dårlig, så kalkuler inn litt risiko her. Men hvis sjansen for at du kan restaurere din egen frue er såpass lav at du ikke tror på det så er det kanskje verdt risikoen.

Iallfall synes jeg du skylder dama di en skikkelig alvorsprat. Du har gått og spekulert i 3 år, mens det kommer brått på for henne.

[Gjest Gjest]

Hvis det bryr deg midt på ryggen om din kone har sex med en annen mann, så ja, da er det bare å skille seg.

Og jeg lurer på hvor folk får det fra at barn har peiling på hva som foregår mellom foreldrene, når hverdagen funker helt fint. Det kan de ikke. Så dropp den der "barn har best av lykkelige foreldre". Det er ikke annet enn en voksen unnskyldning for å gjøre som en vil og drite i konsekvensene.

[Gjest Gjest]

Ikke la kona di få vite noen ting, bare gi henne bomba slik som damer pleier å gjøre, fordi det forholdet dem var i føltes bare som venner eller søsken, mens dem egentlig kjedet seg og hadde lyst til å prøve noen andres tryllestav.