Jeg er stolt

[Gjest Marianne]

For tre måneder siden fikk jeg min første kjæreste, som 19-åring. Han er tre år eldre. Jeg har siden begynnelsen av tenårene slitt med både depresjon og dårlig selvtillit, men de siste årene har jeg jobbet hardt med å "lure" meg selv til å tro at jeg har det bra. Dette har fungert over all forventning. Når jeg får andre til å oppfatte meg som en lykkelig og selvsikker person, følger merkelig nok hodet mitt etter. I to år har jeg følt meg frisk, noe jeg visste jeg var helt avhengig av hvis jeg skulle oppnå en av målene mine: å bli elsket. "Ingen kan elske deg før du klarer å elske deg selv" osv.

Ting så altså lyse ut, helt til jeg fant min nåværende kjæreste. Jeg ble forelsket, og så begynte ting å bli vanskelige igjen. Det første problemet jeg måtte hanskes med, var det faktum at jeg fortsatt var jomfru. Og det PLAGET meg. Jeg var skamfull over det, og det tok en stund før jeg klarte å fortelle det. Han ble selvsagt overrasket, og kunne selv fortelle at han mistet jomfrudommen som 14-åring. Dette fikk meg selvfølgelig til å føle meg enda mer underlegen. Jeg er voldsomt perfeksjonistisk i mitt syn på meg selv, og alle ting som jeg ikke er god på, skygger jeg unna. Nå skulle jeg altså ha sex med en person som hadde hatt utallige jenter før meg, og flere forhold. Det var en vanskelig ting å gjøre, men jeg kom meg gjennom det.

Jeg føler ikke at han synes det er et problem med min manglende erfaring, men det gjør noe med meg. Jeg har ikke tro på at jeg noen gang kan gjøre noe som skiller meg fra de forrige jentene hans. Han har opplevd så mye, og jeg har opplevd så alt for lite (dette gjelder ikke bare på soverommet, jeg har levd et ganske stille og isolert liv generelt). Jeg har jo lyst til å være den beste han har hatt.

Et annet problem er at han er veldig ærlig. I løpet av våre måneder sammen har jeg fått vite om veldig mange jenter han har hatt før meg, og jeg er nødt til å omgås dem til tider, siden vi for tiden bor på en ganske liten plass. Jeg tror ikke han skjønner hvor mye dette sliter på meg, for når jeg sier i fra om det, så sier han bare unnskyld, men fortsetter å dele informasjon på senere tidspunkt. Likevel så klarer jeg ikke å tenke at dette er hans skyld. Det er jo jeg som har problemer. Jeg tviler jo ikke på at han er glad i meg, og jeg er sikker på at han ikke kommer til å forlate meg, så hvorfor bryr jeg meg om dette?

Sammen med perfeksjonismen min, er jeg også veldig stolt, og det er nok dette som er kjernen i det hele. Jeg takler ikke å føle meg svak og underlegen, og i beruset tilstand har jeg dessverre sagt litt for mye om mine tanker rundt forholdet vårt. Han har fått høre alle de irrasjonelle tankene som jeg sikkert hadde klart å jobbe meg gjennom selv, hvis jeg bare hadde tatt tiden til hjelp. Jeg angrer så utrolig på dette. Hvem vil vel ha en usikker og sjalu kjæreste? Ikke jeg i hvert fall.

Jeg betrakter meg selv, og ser en svak jente som gråter og synes kvalmende synd på seg selv, som er alt for stolt, og som er i ferd med å ødelegge et forhold som i utgangspunktet er veldig bra. Jeg er ikke vant til å vise folk mine svake sider. Selv mot min søster så leker jeg at jeg er sterk og vellykket, og det er muligens litt slemt mot henne, siden hun sliter en del selv, men er utrolig mye flinkere til å snakke om det.

Jeg har egentlig tro på at jeg skal klare å jobbe meg gjennom dette også, men helt til jeg kommer meg dit så lever jeg i frykt. Usikkerhet og depresjon er en farlig ting. Jeg vet at hvis jeg lar det ta overhånd så kan livet mitt bli hundre ganger verre.

Om du leser dette og har noen synspunkter så setter jeg uendelig stor pris på det. Uansett så føles skuldrene mine et hakk lettere etter at jeg har fått skrevet dette, og jeg tror det var veldig lurt at jeg gjorde det. Takk for meg.

[Gjest wild bird]

Jeg skjønner godt at det sliter på deg å høre detaljer om kjæresten din sine tidligere erfaringer innen forhold og sex. Skjønner ikke hvorfor han føler behov for å fortelle deg alt dette? Fortid er fortid.

Jeg vil ikke vite slike ting om samboeren min. Vet at man fort lager seg bilder og tanker i hodet, som ikke en gang trenger ha rot i virkeligheten. Men jo mer man tenker på det, jo mer plager det en.

Si til han at du ikke trenger disse opplysningene.

[NinjaTurtle]

Uff, så narsissistisk du virker. Jeg skjønner godt at du har vanskeligheter, men jeg har på en måte ikke noen veldig gode tips annet enn å forsøke psykoterapi. Håper du ikke er så tungt rammet at det er en personlighetsforstyrrelse.

[AnonymBruker]

Man kan kanskje føle det sånn i det samfunnet vi lever i, men det er da absolutt ikke noe galt i å vente. Man er ikke noe dårligere menneske bare fordi man tar noen litt annerledes valg enn det flertallet gjør.

Du gikk inn i et forhold uten å ha det bra, det tror jeg ikke er noen god ide, for da blir man så utrolig sårbar. Depresjon og dårlig selvtillit klarer man ikke å lure seg unna dessverre. Disse tingene ligger der helt til du tar tak i de og nekter å ha de i livet ditt lenger.

Du sier du har levd et isolert liv, muligens er det her depresjonen kommer fra? Kanskje du burde prøve å oppleve flere ting? Da mener jeg ikke nødvendigvis fester og gutter, men fine opplevelser. Kanskje du burde tenke litt på hva du har lyst til å oppleve og hvordan du har lyst til å føle deg i 20-årene. Kanskje burde du også slutte å la en annen person påvirke hvordan du føler deg så til de grader, selv om det er lettere sagt enn gjort.

Når det gjelder dårlig selvtillit er det viktig å finne noe du er/kan bli god på (prøv masse forskjellige ting og aktiviteter til du finner noe). Da kommer selvtilliten automatisk. En annen ting som hjelper er å ikke sammenligne deg med andre.

Ikke bry deg om det forrige innlegget. Alle kan vi høres narsissistiske ut når vi snakker om oss selv og våre problemer. Spesielt hvis man har litt stolthet eller selvtillit, men det er bare bra.

[AnonymBruker]

Det høres ut som du lider av det klassiske flink pike-syndromet. Du holder deg selv opp til en for høy standard som ingen normale mennesker kan leve opp til, og når du ikke lever opp til den så sparker du deg selv. Et annet aspekt av syndromet er et uendelig behov for å være flinkest og best, som ingen egentlig kan tilfredsstille. Det er mange av oss. Du er absolutt ikke alene, selv om du føler det sånn.

Det du kan gjøre er å jobbe med deg selv. Virkelig høre etter når andre gir deg komplimenter, tenke etter om det virkelig er et problem at du ikke levde opp til din egen standard, spørre deg selv om noen andre egentlig har klagd på deg?

Når det gjelder kjæresten din, så må du ta en prat med ham. Menn er generelt veldig rett frem, mye mer enn jenter, men han må ta inn over seg at du ikke trenger detaljer om tidligere erobringer. At du var jomfru da du møtte ham, har du gjort til et problem selv. Noen bruker litt mer tid enn andre på å finne noen de har lyst til å sex med. Du hadde vel ikke ment at noen andre skulle være skamfulle for det? Uerfarenhet betyr bare at du kan ha uendelig moro med å finne ut hva som er godt for deg og ham! Og antall har absolutt ingenting å si for kvalitet og kunnskap. Virkelig ikke.

Kjærester er der for at du skal kunne være deg selv med ham. Det betyr å vise ham alle dine gode og dårlige sider. Det er kjempeskummelt, men min erfaring er at man får uendelig igjen for det. Det betyr at det er helt greit, og normalt, at en kjæreste får høre alle de irrasjonelle tankene dine og at du viser deg liten og svak. Det er en del av å være i et forhold og en del av det å være menneske. At noen aksepterer deg for hele deg og at du aksepterer deg for hele deg. Akkurat den du er. Og elsker deg for det. Har du lyst til å være sammen med et glansbilde, kanskje?

Siden du fikk senket skuldrene av å skrive ut alle tankene dine her, kanskje du skal gjøre det til en vane å skrive av deg bekymringer? Når du ser dem svart på hvitt, så kanskje det blir enklere for deg å gjøre tankeøvelsen "gjør dette egentlig noe? hadde jeg sett på en venninne som fortalte dette som svak? Er min standard for høy?"

[I Grosny]

Jeg kan iallfall fortelle deg hva jeg synes er god sex, og det er ikke erfaring som er suksessfaktor her.

Det er mykhet og tillit.

Når man slapper av fullstendig med hverandre og opplever denne tillitsfulle mykheten. Det er den beste sexen. Teknikker er absolutt underordnet. Og det å ha kost mange hjelper fint lite.

Rent statistisk, så er det trolig få som oppnår dette nivået allerede etter tre måneder. Det handler om tillitsfullhet, og det kommer etterhvert.

Dette er noe du og typen din vil merke mer av etterhvert, og dere får det bare bedre og bedre ettersom dere blir tryggere på hverandre, og mykheten blir enda mykere.

Konklusjon, du ligger ikke så langt etter som det du tror, sannsynligvis så er du allerde nå deiligere enn alle de andre han har vært bortpå, og det finnes sterke grunner til at det er deg han elsker og vil elske.

Slapp av, og nyt livet.

[Gjest Marianne]

Jeg er egentlig positivt overrasket over alle de seriøse svarene deres. Hadde ikke forventet det. Det føles utrolig godt å få noen synspunkter fra andre hjerner enn min egen, for det er lett å komme inn i et negativt tankespor når man tenker så mye som jeg gjør. Det dere snakker om høres veldig logisk ut, og jeg tar det til meg.

Du gikk inn i et forhold uten å ha det bra, det tror jeg ikke er noen god ide, for da blir man så utrolig sårbar. Depresjon og dårlig selvtillit klarer man ikke å lure seg unna dessverre. Disse tingene ligger der helt til du tar tak i de og nekter å ha de i livet ditt lenger.

Poenget er vel at jeg faktisk hadde det ganske bra før jeg gikk inn i forholdet, og det er også derfor jeg har tro på at jeg skal komme meg gjennom dette etter hvert. Jeg ser på det som et midlertidig skritt tilbake, og ved å dele følelsene mine her og få tilbakemeldinger fra kloke sjeler er jeg allerede på god vei fremover

Jeg kommer garantert til å lagre dette på en trygg plass og lese det hvis jeg føler at tankene kommer krypende igjen.

[Inger88]

Uff, så narsissistisk du virker. Jeg skjønner godt at du har vanskeligheter, men jeg har på en måte ikke noen veldig gode tips annet enn å forsøke psykoterapi. Håper du ikke er så tungt rammet at det er en personlighetsforstyrrelse.

Synes dette innlegget var ganske unødvendig. På meg virker hun ikke narsisitsik. Synes også at en skal være forsiktig med å slenge rundt med mulige diagnoser, spesielt når en har abselutt ingen grunlag for å vurdere noe slikt.

Til TS: Kanksje det hadde vært en ide og fått hjelp med å løse disse tingene? Hos fastlegen kan du få henvisning til psykolog. Viss du synes det er for skummelt, finnes det en helsestasjon for ungdom der du bor? Eller går du på skole og kan prate med helsesøster? Det høres ikke greit ut å ha det sånn. Lykke til!

[Ethereal]

Uff, så narsissistisk du virker. Jeg skjønner godt at du har vanskeligheter, men jeg har på en måte ikke noen veldig gode tips annet enn å forsøke psykoterapi. Håper du ikke er så tungt rammet at det er en personlighetsforstyrrelse.

Oi. Du er jo en skikkelig dritt, er du ikke?

TS: Hvis du ikke liker at han snakker om eksene sine, så må du si fra. Si fra på en ordentlig måte når han begynner å snakke om det. Kan hende gjør han det ikke bevisst.

Når det gjelder følelsene dine ang. deg selv er det ganske tydelig at de problemene du hadde før, ikke ble borte - bare skjøvet bort. Jeg syns du skal snakke med noen om dette, feks. helsesøster ved skolen du går på (hvis du går på skole), fastlegen din eller en anonym hjelpe-telefon. Mener at organisasjoner som Kirkens Nødhjelp eller Røde Kors har telefoner som dette. På den måten han du få gode tips fra profesjonelle og utenforstående mennesker som ikke kjenner deg, og som daglig jobber med mennesker med lav selvfølelse.

[Gjest Marianne]

Å gå til psykolog har vært i tankene mine lenge, og det er nok sannsynligvis det rådet jeg hadde gitt til folk i lignende situasjoner. Det er heller ikke utenkelig at jeg gjør det snart, men jeg trenger å manne meg litt opp først.

Jeg føler likevel at jeg har klart å jobbe meg ut av mange problemer på egenhånd, og det er dette jeg mener med at jeg hadde det bra før jeg gikk inn i forholdet. Jeg føler meg uendelig mye sterkere i dag enn jeg gjorde for noen år siden (det kalles vel også å bli eldre, hehe). Men å snakke med en fagperson for å få orden på disse nye følelsene er nok ikke dumt i det hele tatt. Når man snakker om vonde ting har de en rar tendens til å krympe i størrelse.

[Gjest Melina*]

Hei "Marianne",

Jeg kjenner meg igjen i mange av tankene du beskriver. Jeg fikk min første kjæreste da jeg var 17, men det tok meg 3 år å bli komfortabel med mitt eget sexliv, fordi jeg, i likhet med deg, stilte skyhøye krav til meg selv. Det hadde jeg jo alltid gjort på alle områder, men på det seksuelle plan kunne jeg liksom ikke øve uten å gjøre det sammen med noen (o9g i mine øyne dumme meg ut).

I dag spør jeg meg selv; er det rart vi føler det sånn? Jeg mener, vi kan knapt åpne et magasin uten vi finner side opp og side ned med avanserte sexguider og tips til å forbedre sexlivet. Heldigvis har jeg venninner, gode venninner, som jeg etter hvert har turt å diskutere disse problemstillingene med. Og gjett om jeg ble letta da jeg forsto at jeg ikke var den eneste som følte at jeg ikke var eksperimentel nok!

Jeg tror ikke problemet ligger hos kjæresten din (OK - han kunne spart seg for detaljene om eksene sine), men siden du sliter med selvfølelsen, ville nok hans tidligere erfaringer plaget deg på en eller annen måte likevel. Jeg vet at det er enklere sagt enn gjort, men du bør prøve å ikke tenke for mye på dem. Et forhold handler om mye mer enn sex - og den beste sexen kommer ofte med følelsene. Det kan hende at en av eksene hans er teknisk bedre, men det er jo ikke utelukkende det som gjør en god sexopplevelse bra.

Det virker også som om du er redd for å fortelle kjæresten din om tankene du sliter med. Been there, done that - og jeg tenker at det er utrolig slitsomt. Mange av oss som sliter med depresjoner må kanskje bruke litt ekstra energi på å klare å fungere i hverdagen, da er det godt at iallfall den som står nærmest vet hva man sliter med (føler jeg da). Jeg mener ikke at du må fortelle ham hele bakgrunnshistorien, men jeg vil anbefale deg til å være åpen om tankene du sliter med. Antakeligvis kan han avkrefte en hel del av dem (om at du ikke er bra nok i senga etc.) og være en støttespiller når du ikke har det bra.

Min erfaring er at depresjon er en sykdom som går i bølgedaler. Det kan være at all nervøsiteten og usikkerheten rundt det å få kjæreste har utløst det - men når jeg leser det du skriver, får jeg følelse av at det hovedsaklig handler om manglende selvtillit og trygghet på seg selv. Vil i likhet med andre her, anbefale deg å ta kontakt med en psykolog. Du fortjener å være glad i deg selv - uavhengig av at andre er det.

[NinjaTurtle]

Synes dette innlegget var ganske unødvendig. På meg virker hun ikke narsisitsik. Synes også at en skal være forsiktig med å slenge rundt med mulige diagnoser, spesielt når en har abselutt ingen grunlag for å vurdere noe slikt.

Flink pike trekk, som dere andre nevner her, er narsissistiske/selvopptatte/selvforelskede trekk, med behov for å være best, være verdt noe, få aksept på den måten.

Det er ikke en diagnose.

Det er slettes ikke sikkert man kan kureres for det. Men det er jo klart, kjappe og greie løsninger selger.

Det er sikkert helt OK å snakke med noen om det, og derfor foreslo jeg at man betaler for det. I real life, blir nok folk litt trøtte av flinke piker som sutrer over at de ikke er flinke nok.

[NinjaTurtle]

Min erfaring er at depresjon er en sykdom som går i bølgedaler.

Gjør ikke det for alle. Det er mange subtyper her. Og det er ikke slik at alle blir egoistiske av å være deprimert, som nevnt et annet sted. Det kan også være at depresjonen følger på, når man ikke oppnår sine egne skyhøye mål. Søk på narsissistic depression. Dette skallet: jeg er perfekt, det er ikke ugjennomtrengelig, og når det slår sprekker, renner innholdet ned i et dypt, dypt høl.

[Inger88]

Flink pike trekk, som dere andre nevner her, er narsissistiske/selvopptatte/selvforelskede trekk, med behov for å være best, være verdt noe, få aksept på den måten.

Det er ikke en diagnose.

Det er slettes ikke sikkert man kan kureres for det. Men det er jo klart, kjappe og greie løsninger selger.

Det er sikkert helt OK å snakke med noen om det, og derfor foreslo jeg at man betaler for det. I real life, blir nok folk litt trøtte av flinke piker som sutrer over at de ikke er flinke nok.

Men en personlighetsforstyrrelse som du navner er en diagnose. Og det å være så usikker at en føler en må være flink på alle områder og er perfeksjonist betyr ikke at en dyrker seg selv.