Når tenåringsdatteren lyver uten å blunke

[Gjest Gjest]

Vi har verdens søteste tenåringsjente. Har alltid hatt et flott forhold til henne men den siste tiden har det blitt en del mistenkeliggjøring og tiliten satt på prøvelse. Grunnen til dette er at hun lyver mer og mer. Selv helt latterlige ting BARE for at hun skal vri seg unna gjøremål, lekser osv. Alt handler om henne. Får hun ikke akkurat det hun vil, så maser hun så inni helsike. Har faktisk blitt svimmel av hennes kontinuerlige mas. Så ser hun at hun ikke får det, og da kommer det en løgn og hun manipulerer.

Jeg regner ikke med at man konstant skal være ærlig ang filleting, men når det blir så mye småløgn der jenta ikke engang sier unnskyld eller angrer så blir vi svært frustrerte.

Det jeg lurer på er hvordan vi skal få henne til å slutte med dette. Hva burde konsekvensen være egentlig? Har nektet henne noen ting og pratet med henne ang lyvingen. Men hun viser absolutt ikke noe anger. Sier aldri unnskyld, kun når hun skal manipulere om noe annet. Feks, unnskyld mamma. Men du...kan jeg få....

Argghh blir gal av dette.

[Gjest gjest]

Konsekvensen burde være at hun snakker med en psykolog om hvorfor hun ikke greier å snakke sant og hvorfor hun ikke greier å sette til side egne behov.

Dette er noe hun må lære seg hvis hun skal kunne gå gjennom resten av livet sitt på vanlig måte. Og ut fra det du skriver høres det ut som hun kan trenge litt hjelp til dette nå, fra noen som hun ikke er i familie med og skal frigjøre seg fra.

[Gjest wild bird]

Psykolog var vel i overkant dramatisk å foreslå for en helt normal tenåring. Hun er jo i en veldig egosentrisk fase, som kommer til å normalisere seg når hun blir litt eldre og modnes.

Det at hun lyver om alt mulig, må du bare slå hardt ned på. La det få en konsekvens hver gang det skjer. Inndra goder om nødvendig. Og gi positive tilbakemeldinger når du "tar" henne i å snakke sant

[AnonymBruker]

Jeg løy så det rant av meg da jeg var fjortis. Jeg gjorde det fordi jeg kunne. Foreldrene mine arresterte meg svært sjelden på det, og jeg har heller ikke senere fått beskjed om at de syntes jeg løy fælt. Nå lyver jeg mest for å komme meg ut av ting jeg ikke vil, som familiemiddager. Akkurat som datteren deres angret jeg heller ikke. Så ingen grunn til å angre på et forsøk på å vri meg unna lekser. Jeg tror dere må ta det som utprøving av grenser og fortsette å sette grenser og gi konsekvenser.

[Gjest fireflies]

Jeg løy så det rant av meg da jeg var fjortis.

Samme her, og det er ikke uvanlig i det hele tatt. Teenagers will be teenagers. Det eneste rette å gjøre i denne situasjonen, TS, er å fortsette å straffe henne de gangene hun lyver. På den måten viser du at det er uakseptabel oppførsel, og at det vil bli slått ned på. Etterhvert vil hun forstå at hun ikke kommer noen vei med å lyve, annet enn at det kun vil gå utover henne selv, og det vil da forhåpentligvis avta.

[Gjest Gjest]

Vi har tatt en skikkelig prat med henne om dette. Hva vi tenker når hun lyver så mye og at tiliten vår blir mindre. Dette kan gå utover de gangene hun faktisk snakker sant.

De siste dagene har jeg bedt henne tenke seg om før hun sier noe (I en typist løgn-situasjon). Og det har hjulpet på. Hun har vært bittelitt ærligere. Jeg har sagt at det er mye bedre å si ting som det er en at vi oppdager en løgn. For da blir vi frustrerte og myyyye mere sint. Men hun har lang vei å gå enda. Nå har det blitt konsekvenser for hver gang,det fortsetter vi med.

[Gjest BabyBlue]

Ta fra henne mobilen og pengene hver gang du tar henne i å lyge (krise). Da lærer hun seg at det å være en lystløgner har konsekvenser.

[kamela]

Ta det opp hver gang du er sikker på at hun lyver, hun blir sikkert lei av å høre at du ikke kan stole på henne!

Endret 27. september 2010 av kamela

[Gjest BabyBlue]

Ta det opp hver gang du er sikker på at hun lyver, hun blir sikkert lei av å høre at du ikke kan stole på henne!

Tror ikke det funker. Tenåringer kan være uhyrig likegyldige når det gjelder foreldrene sine (i den alderen blir venner satt høyest), så det hun virkelig "kjenner" er nok at hun blir fratatt ting hun verdsetter... som laptop, mobil og bankkort. Jeg hadde ikke klart meg en dag uten pcen min...

[AnonymBruker]

Søstera mi var sånn, men det har nå blitt folk av henne også!

[Ava Mae]

Jeg tror jeg ville forsøkt å snudd situasjonen litt og slått ned en gang du faktisk vet hun snakker sant for å bevise for henne at tilliten blir svekket på alle plan. Kanskje hun da skjønner at det å lyve faktisk har konsekvenser som strekker seg utover de gangene hun lyver for å komme seg ut av ting og at konsekvensen rett og slett blir en svekket tillit når det gjelder alt hun sier, sant eller usant. Dette blir jo som å rope ulv ulv nok ganger. Får det en tilbakevirkende kraft tror jeg fort hun skjønner at det lønner seg å si det som det er.

[Ethereal]

Jeg tviler sterkt på at alle husmødrene her på KG var prakteksemplarer som barn/unge, og aldri løy eller gjorde noe galt.

Prøv å snakke med henne om situasjonen og behandle henne som en voksen. Finn ut HVORFOR hun lyver - gitt at det er en grunn til at hun gjør det.

Noen ganger lyver ungdommer fordi de kan, fordi de er lei av foreldrenes mas, fordi de har egne ting å tenke på som foregår i livet, som de ikke nødvendigvis har lyst til å dele med foreldrene sine.