Jeg trives best i mitt eget selskap

[AnonymBruker]

Jeg trives best i mitt eget selskap, og har alltid gjort det. Og i den grad jeg omgås andre har jeg alltid vært en enpersons-person. På den måte at jeg i mange år hadde en kjæreste, og bare forholdt meg til ham, og så videre.

Jeg liker mennesker til en viss grad, og behandler folk rundt meg med respekt. Men jeg vil gjerne ha de på en armlengdes avstand. Jeg jobber også med å yte hjelp til mennesker, og jeg vet at jeg er god på det. Og jeg vet at jeg er, og blir ansett som, sosialt intelligent.

Jeg er god til å snakke med folk, lytte til mennesker, og liker å få folk til å føle seg vel. Men jeg vil ikke ha mennesker i "matfatet". Jeg tror jeg føler at andre ikke har noe å "gi meg". Jeg har alltid vært selvgående, og tatt mine egne valg.

På ungdomsskolen ble jeg innkalt til "bekymringssamtale" med kontaktlærer, som reagerte på at jeg var mest for meg selv. Samtidig hadde jeg klassens beste karakterer. Kunne ikke se at det var noen grunn til bekymring.

Jeg husker jeg skrønte på meg problemer jeg overhodet ikke hadde, for å unnskylde min alene-tilværelse - da det virket på henne som at dette var unormalt.

Men likevel, lykkeligst er jeg når jeg kan ha en hel dag for meg selv, uten noen andre rundt meg. Jeg har utallige ganger opplevd at folk ikke kan "godta" at jeg ikke ønsker å være med på det ene eller det andre, når jeg ikke har noe jeg skal gjøre eller noen å være sammen med. Men jeg har jo det - meg selv!

I dag har jeg en date med meg selv, og som jeg gleder meg

Noen som kjenner seg igjen?

[waco]

Du aner ikke hvor innbilsk og selvgod jeg er! Jeg kan sitte i timesvis og mimre for meg selv og le og være min bestevenn hvor jeg sanker minner og sammenligner meg selv med andre. Hvor lettet og glad er jeg ikke over at jeg er meg selv? Hvor trist hadde det ikke vært å vært andre menneskeskjebner? Og du skjønner ikke hvor distansert jeg er til andre mennesker og hvor mye enklere jeg har det kun for meg selv. Kjenner meg selv så godt at jeg kan kjøre lange monologer som blir til dialoger i mitt indre.

Jeg tror det er viktig å ta seg tid til seg selv, - hvor da kjenner du hvem som er viktige for deg, og mennesker som ikke klarer seg selv eller føler seg glad i sin egen verden har jeg ganske så liten respekt for. Det er vel litt av grunnen til at jeg sitter her?

[Gjest wild bird]

Jeg er på mange måter som deg, TS. Trives veldig godt alene, og det gjør meg ingenting å være helt alene i lange perioder. Syns faktisk det kan være veldig deilig. Men jeg tror ikke at andre ikke har noe å tilføre meg, så der er vi ulike.

Samtidig har jeg et hypersosialt yrke, så jeg føler i blant at jeg kan være en vandrende selvmotsigelse. Men det kan jo være en av grunnene til at jeg setter pris på egentid også, at jeg er så sosial på jobb.

Likevel har jeg alltid hatt mange venner og bekjente, så jeg er nok ikke helt einstøing heller.

Det er liksom litt tabu å ikke være oversosial i vårt samfunn. En blir sett på som sær, rar og litt spesiell hvis en ikke har et blomstrende sosialt liv. For oss som liker egentid hadde det vært ok om andre prøvde å forstå at alle er forskjellige.

Dessuten tror jeg vi er født med den sosiale "legningen" vi har, for jeg har vært sånn siden jeg var liten. Det er vel noe som heter introvert personlighet, der kommer sikkert du inn.

[Antlers]

Trives best i mitt eget selskap, men finner gjerne på ting med venner av og til. Jeg er ikke sjenert, redd for å snakke foran en forsamling eller lignende ting, men det å være med andre mennesker tapper meg fort for energi, og jeg må lade opp ved å være alene. Dette kan være svært vanskelig å forstå for de som får batteriene ladet ved å omgås andre.

Jeg drar helst på besøk til andre, for da kan jeg selv velge når jeg vil reise hjem igjen. Blir veldig sliten av besøk som omtrent bosetter seg i stua her, til tross for at jeg sier at jeg sliten og har tenkt til å hvile snart. Jeg inviterer gjerne de som har det på samme måte som meg, for da er det enkelt å si "Nå vil jeg være alene!"; eller for gjesten "Nå vil jeg hjem!" uten at det blir sure miner av det

Det positive er at jeg sjelden kjeder meg, og at jeg ikke er avhengig av andre mennesker. Det negative er at jeg blir så fort sliten - og av og til voldsomt irritert - når jeg er nødt til å tilbringe mye tid med andre.

[Gjest gjest]

Så lenge dette ikke hemmer deg i det vanlige livet så kan jeg ikke forstå at dette høres så galt ut... Det er nok mange som er som deg der ute og som lever gode, velykkede liv

Jeg har et søskenbarn som er sånn.

Jeg møter ham omtrent bare når det er høytider og familieselskap, selv om vi bor i samme by.

Han lever livet sitt og har det bra, bor i egen leilighet, jobber og tjener penger.

Nå har han fått seg en dame som han traff i utlandet. De giftet seg på en sjømannskirke i sommer og mange i familien har aldri møtt henne Jeg skal treffe henne for første gang nå til jul.

Underlig? Nei, det er sånn vi omgås hverandre.

Jeg respekterer hans behov for privatliv, men har sagt at han og hans nye kone er hjertelig velkommen til meg når som helst. Alt de tenger å gjøre er å ta en telefon så kommer jeg på besøk til dem.

Han vet dette og er alltid blid og hyggelig når vi treffes.

Da blir jeg oppdatert på hvordan han har "hatt det siden sist".

På undomsskolen var han sett på som "muligens geni eller autist". Han ble til og med utredet, men er ikke autist eller spesiellt genial.Bare skoleflink og en ensom ulv. Men fortsatt fornøyd med livet.

Det er jo det som teller

[Gjest Wolfmoon]

Jeg trives også godt i mitt eget selskap. Ser at andre mennesker kan gi meg ting, samtidig som jeg ofte blir ekstra sliten av å være rundt mange mennesker over lang tid.

Som Antlers er jeg heller ikke sjenert eller andre problemer med å være sosial, jeg blir rett og slett bare sliten hvis jeg er for mye sammen med andre. Så for meg blir det en balansegang mellom å være sosial og å ha tid for meg selv.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg også igjen i dette Jeg har riktignok stort sett hatt noen venner, og på en eller annen måte klart å opprettholde kontakten gjennom mange år, men det er svært sjelden jeg inviterer noen hjem til meg f eks, og det kan etter hvert gå laaaang tid mellom hver gang jeg treffer noen. Jeg har IKKE et sosialt yrke (har hatt hjemmekontor i flere år), men studerer for tiden og har jo litt sosial omgang der. Jeg kommer greit overens med folk og liker de aller fleste, men er ofte litt uinteressert og deler ikke så mye av meg selv. Er sjenert, men føler ikke det hemmer meg i voksen alder. Forøvrig tror jeg jeg har blitt mer "selvvalgt" isolert de siste årene, tidligere brukte jeg endel energi på å gjøre avtaler og treffe folk når jeg var i nærheten, nå gjør jeg det noe mer av plikt, og sjelden. Har samboer og er glad for det, han gir meg også mye rom til å være sær og alene

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i det du skriver. Jeg er ikke sjenert, bare innadvendt. Jeg blir sliten av å tilbringe mye tid rundt andre mennesker, og er avhengig av en viss porsjon alenetid. Jeg forstår aldri de som sier at de kjeder seg. Jeg kjeder meg aldri. Jeg har alltid noe å ta meg til og trives veldig godt i eget selskap. Jeg trenger ikke dra ut og treffe andre eller ha liv rundt meg for å ha det gøy og finne på ting. Har prøvd å søke ut og få flere venner, av pliktfølelse, men merker at jeg denne smalltalken man driver med med bekjente eller før man blir godt kjent er helt uinteressant for meg. Og jeg utstår ikke mennesker som tar mye plass, som må være midtpunkt, som må ha ting som skjer rundt seg til enhver tid, som ikke takler stillhet og som gjerne snakker om meg, meg, meg og avbryter andre for å få fram sin mening. Men det er rart at sistnevnte blir sett på som blide og sosiale (jeg oppfatter dem mer som selvsentrerte og uhøflige), mens vi andre er særinger. Men jeg trives med den jeg er.

[Gjest Knik]

Har det akkurat sånn også.. må være alene for å lade batteriene...ikke sosial. men jeg innser vel fortsatt at jeg fortsatt er til en viss grad avhengig av andre...det er det vel strengt tatt ingen som ikke er..men det er jo en balansegang; jeg trenger tiden for meg selv like mye som jeg trenger tiden med andre...og hvis en fullstendig fjernet det ene, tror jeg ikke livet hadde vært så bra.

[MissStiles]

Jeg har det på samme måte. Av og til trives jeg best å være alene. For noen høres det ille ut, å være alene en hel helg. For meg høres det herlig ut. Jeg klarer meg helt fint selv.

Men dette går opp og ned i perioden. Av og til liker jeg å være veldig sosial mens andre ganger ikke.

[Gjest Laila]

Jeg er også slik. Eller ble slik, var ikke sånn i ungdomsårene, ble vel sånn rundt 25-års alderen. Før tenkte jeg det var ett "problem", alle er jo så fiksert på dette med å ha flest mulig venner osv. Jeg begynte å lese litt på nettet om å være introvert og fant ut at det er jo faktisk HELT GREIT å være slik!!! Jeg stortrives i mitt eget selskap, hater "small-talk" og kan ikke fordra "kjærring-preik".

[Anglofil]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver her, faktisk er det nesten som å lese om meg selv.

Mvh Yvonne

[AnonymBruker]

Oi, her var det mange svar! Tusen takk alle sammen, det er godt å se at det er flere enn meg som trives godt i verdens beste selskap

Jeg må få tilføye at de jeg er der for, de er jeg der fullt og helt for. De menneskene jeg omgås gir jeg altså alt for - mens jeg fort synes det blir upersonlig å skulle ha overfladiske "gjenger" å omgås.

Det er slett ikke sånn at jeg velger bort familie eller potensielle kjærester osv.

Men jeg er ikke den som "samler på venner".

Har deltatt på noen "ost-og-vin-kvelder" via ei venninne, hvor det er flere til stede. Og jeg må innrømme at jeg er helt tappet for energi etterpå.

Å sitte og skravle om interiør, klær og dill på denne måten gir meg ingenting. Har også i perioder forsøkt meg i jentegjenger osv., med det resultat å være vitne til intrigemakeri, overfladisk pjatt, osv.

Slike eksempler er mange.

Da har jeg mye større glede av å være alene.

Jeg tror jeg misliker det å være overfladisk. Og man kan ikke gi alt til alle.

Og trives veldig godt i mitt eget selskap.

Så jeg har funnet løsningen for meg i alle fall.

Stor klem til alle andre loner'e der ute!

[Gjest Thefainter]

Det er slett ikke sånn at jeg velger bort familie eller potensielle kjærester osv.

Men jeg er ikke den som "samler på venner".

Har deltatt på noen "ost-og-vin-kvelder" via ei venninne, hvor det er flere til stede. Og jeg må innrømme at jeg er helt tappet for energi etterpå.

Å sitte og skravle om interiør, klær og dill på denne måten gir meg ingenting. Har også i perioder forsøkt meg i jentegjenger osv., med det resultat å være vitne til intrigemakeri, overfladisk pjatt, osv.

Slike eksempler er mange.

Kjenner meg veldig igjen. Jeg trives best med EN venn av gangen, to eller flere blir bare slitsomt og det blir ofte overfladisk og ingen blir ordentlig kjent med hverandre (man forandrer seg jo hele tiden). Føler at jeg får bedre kontakt med hver person dersom vi bare er to. Og jeg har ingenting imot å være stille med en venn. Jeg må ikke på død og liv ha massevis av høylytte ord rundt meg

til deg og!

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen. Mamma lurer ofte på hvorfor jeg ikke finner på noe med venner, og om jeg ikke kjeder meg. Hun skjønner ikke at jeg trives med å ha det sånn. Når jeg sier at jeg ikke har lyst, og heller trives i mitt eget selskap, så er det akkurat som om hun ikke tror meg. Nesten litt frustrerende. Jeg liker å finne på ting med venner av og til. Men jeg blir nesten litt stressa hvis folk blir for pågående. Jeg må kunne ha litt pusterom, og ikke føle noe press.

Heldigvis har jeg funnet mine venner som forstår og respekterer det. De spør meg alltid om jeg vil være med hvis de skal finne på noe, og de er veldig forståelsesfulle om jeg ikke vil.

[Gjest Gjest]

Ser du har fått svar fra mange som føler det samme som deg. Jeg er også vant til å være mye alene, men jeg har også behov for å være sosial. På meg virker den holdningen dere beskriver, litt unaturlig. Dere trekker frem at dere ikke liker small talk osv. Men smalltalk er jo ikke akkurat det man gjør med venner...? Det kan jo hende at denne alenetilværelsen er en slags forsvarsmekanisme, dersom dere har mislykkes i sosiale situasjoner tidligere. Jeg tror i all fall at for et fullstendig harmonisk menneske er det naturlig å være mer utadvendt og interessert i andre mennesker enn dere beskriver.

[Uflaksa]

Jeg og kjenner meg litt igjen. Men er også med ut og treffer venner noen ganger, bare ikke så ofte som de jeg kjenner.

På jobben er det veldig sosialt og veldig høylytt med sang, skrål og plystring. Deilig og komme seg hjem og hvile etter jobb.

Min sambo er på samme måte, så vi har det godt sammen.

Godt å lese at ikke alle er supersosiale hele tiden.

[Gjest Carleigh-Ann]

Kjenner meg igjen jeg også. Jeg har en stressende jobb der jeg må snakke masse med kunder og kolleger til daglig, og når jeg er ferdig på jobb er det deilig å komme hjem til stillhet. Jeg har mange venner og gjør mye sosialt, men innimellom trenger jeg litt kvalitetstid. Kjeder meg nesten aldri, kan kose meg med en bok, film etc. Kan ha noe å gjøre at jeg vokste opp delvis som enebarn (mine søsken har bodd hos min far) og at jeg måtte aktivisere meg selv mye da jeg var liten. Vil si det er en positiv egenskap, å trives med seg selv

[mp84]

kjenner meg veldig igjen her!

Jeg trenger også alene-tid for å lade batteriene.. noe som samboeren absolutt ikke forstår, da han er verdens mest sosiale vesen og får nesten angst om han må være alene for lenge.. Etter en laang dag på jobb vil han gjerne bare rett hjem å dusje og ut med gutta... mens jeg finner frem godbuksa og hiver meg i sofakroken og leser en god bok eller ser noen dårlige tv-serier og setter mobilen på lydløs...

Jeg har venner og andre ser på meg som utadvent og alt det der.. men har alltid trivdes veldig godt i eget selskap helt siden jeg var liten. Kjæresten syns jeg er veldig merkelig iblandt..og sier han av og til blir litt bekymret når jeg "aldri" vil være med på fest eller andre festligheter sammen med han og vennene hans.. men sannheten er at jeg liker egentlig å bare være sammen med kjæresten min, eller sammen med mine venner som jeg har hatt lenge.. Orker ikke alltid å være hyggelig og sosial med masse nye folk hele tiden.. hehe

Men det er ihvertfall godt å se at jeg ikke er unormal.. bare litt spesiell

[Gjest reg]

Er alle sånn her på Kg? ikke at det er noe galt i det, men hadde en hvis anelse om at det var en del like folk her. Men så tilsvarer ikke 9 brukere hele Kg heller da.

Jeg syns det kan være deilig å være inne med kjæresten. Er ikke særlig glad i å være alene, men er ikke alltid fan av for mange mennesker jeg ikke kjenner på en gang. Men helt greit å være en vennegjeng på 4-5 stykk.