En partner som er mer avhengig av sin familie enn sin egen partner?

[Maybelline]

Kvinne her. Jeg har en partner som jeg har vært sammen med i 7 år, samboere siden 2006. Vi eier nå en leilighet sammen i en by, men han trives svært dårlig her. Vi er opprinnelig fra landet begge to, men da jeg går på skole, må vi fortsette å bo her en stund til. Jeg føler han er så vanvittig avhengig av sin familie, han lar seg styre mer av de og deres ønsker enn av vårt samliv. Utrolig slitsomt for meg, men han ser det ikke slik. Jeg skulle ønske han heller så vårt partnerskap som "sin familie", og at det tross alt er VI som skal etablere oss og starte et liv sammen, ikke han sammen med hans familie. Han lar seg alltid styre av deres ønsker og meninger, og det er ganske tydelig at han setter dette over mine ønsker. Er det noen som har lignende erfaringer? Vi har rotet oss inn i et dårlig kommunikasjonsmønster der vi heller la tingene gå sin gang. Vi snakker ikke sammen skikkelig. Jeg kan ikke si jeg føler den helt store lysten til å ta dette alvorlig opp heller .. og det er vel egentlig det mest skremmende i hele denne situasjonen. Sukk ..

[Havbris]

Kvinne her. Jeg har en partner som jeg har vært sammen med i 7 år, samboere siden 2006. Vi eier nå en leilighet sammen i en by, men han trives svært dårlig her. Vi er opprinnelig fra landet begge to, men da jeg går på skole, må vi fortsette å bo her en stund til. Jeg føler han er så vanvittig avhengig av sin familie, han lar seg styre mer av de og deres ønsker enn av vårt samliv. Utrolig slitsomt for meg, men han ser det ikke slik. Jeg skulle ønske han heller så vårt partnerskap som "sin familie", og at det tross alt er VI som skal etablere oss og starte et liv sammen, ikke han sammen med hans familie. Han lar seg alltid styre av deres ønsker og meninger, og det er ganske tydelig at han setter dette over mine ønsker. Er det noen som har lignende erfaringer? Vi har rotet oss inn i et dårlig kommunikasjonsmønster der vi heller la tingene gå sin gang. Vi snakker ikke sammen skikkelig. Jeg kan ikke si jeg føler den helt store lysten til å ta dette alvorlig opp heller .. og det er vel egentlig det mest skremmende i hele denne situasjonen. Sukk ..

Å la det skure og gå er den desidert dårligste løsningen som finnes! Misforståelser får på den måten leve sitt eget liv og blir til slutt "sannheter" som man på et tidspunkt kaster i ansiktet på hverandre. Og da snakker man ikke sammen lenger - da kriger man.

Du må forsøke å invitere til å snakke sammen og lufte tanker. Det kan være vondt - men samtidig vil det gjøre dere godt å få det som nå er skjult, frem i lyset.

Veien fra fortielse og taushet - til likegyldighet og forakt kan være kort TS. Det er verdt å ta dere selv på alvor før det smeller! Jeg tror dette med familien hans kun er en knagg du henger all dårlig kommunikasjon på - sannsynligvis ligger det masse under her!

Endret 25. september 2010 av Havbris