Var så sint på 3 åringen min

[Gjest Mamma]

Hadde et raseriutbrudd i går da treåringen min ikke ville legge seg.. Hun kom opp igjen etter å ha lagt seg, å la seg på sofaen for å se tv.

Jeg sa flere ganger at hun skulle gå i senga si igjen men det ville hun ikke.

Helt plutselig kom det et raseriannfall kastende over meg! Jeg dyttet henne ned av sofaen med beina, dyttet ikke hardt men hun slo hodet i stolen sin... Hun satt å gråt og jeg dro henne ned i seng fortsatt like rasende, jeg skrek til henne...

Etter noen min gikk jeg ned til henne å sa unnskyld, hun fikk vondt i ørene sa hun... Fordi jeg skrek..

Jeg støyk henne på hodet å sa unnskyld for at jeg var så sint og at jeg var veldig glad i henne og at vi skulle kose oss i morgen. Da roet hun seg og og sovnet.

Men jeg sitter igjen med en grusom følelse av å være en jævla barnemisshandler, jeg skulle jo ikke blitt så rasende på en så liten unge, jeg hater meg selv akkurat nå.

Treåringen har vært syk og vi har gått hjemme sammen i ca to uker så jeg er sliten og lei av konflikter.

Jeg har sluttet på cipralex for en mnd siden og er ustabil i følelsene mine.

En som står meg nær ligger for døden etter lang tid med kreft.

Jeg går til utredning for ad/hd og var igjennom en to timers krevende test før jeg kom hjem i går.

Detter er ikke unnskyldninger,jeg forklarer.

Hvordan opplever dere andre det når dere har det vanskelig og det går utover barna? Føler meg totalt grusom og samvittigheten presser på.

Ønsker ærlige tilbakemeldinger og andre sine erfaringer med lignende situasjoner da jeg føler meg så råtten og alene.

Heldigvis har jeg en avtale om at datteren min skal til bestemor i dag da jeg trenger litt hvile, så i dag får minsten det supert!

Jeg har slitt med raseri utbrudd etter at jeg sluttet med cipralex, antar det tar kroppen litt tid å stabilisere seg samt at jeg er rasende på kreften som dreper et av de fineste menneskene jeg kjenner.

Våkna kl 4 i dag fordi jeg var urolig, tankene presser på for jeg elsker jo barne mine, er jeg virkelig så grusom???????????????????? Jo jeg er det, men kan forstå meg selv, men samtidig er det ikke akseptabelt å la egen smerte gå utover barna..............

[Gjest Huff....]

Du burde kanskje ta henne med til legevakta dersom hun slo hodet sitt?

Et lite barnehode tåler ikke så mye. Tenker på f.eks hjernerystelse....

[AnonymBruker]

Huff, ikke grei situasjon for jenta di.

Jeg kan forstå at det kan boble over og derfor gikk du lengre enn du skulle ha gjort. Nå vet du at følelsene dine ikke er helt stabile og dette må du ha i bakhodet fremover. Dette kan ikke skje igjen. Flott at bestemor stiller opp slik at du kan summe deg litt.

Du trenger ikke si noe men jeg lurer på om det er en far inne i bildet som kan hjelpe deg litt nå? At barna kan være sammen med far en stund? Tilgi meg dersom det er din kjære om har kreft, da jeg ikke vet om det er tilfelle.

Har du noen andre som kan avlaste litt ekstra fremover? Kanskje du kan ta kontakt med barnevernet slik at du kunne fått avlastning for en stund. Jeg mener ikke at du er en dårlig mor, ei heller at du ikke skal ha dine barn, jeg tenker litt mer på at barna trenger voksne rundt seg i en periode nå hvor du har et ustabilt temperament og trenger å finne ut om ad-hd og ev. medikamenter. Slik at det stabiliserer seg.

Jeg vet ikke noe om medikamentet du nevner, og hvorfor du har sluttet med dette. Om du har trappet gradvis ned eller sluttet brått. Det er ikke greit at du opplever slike raseriutbrudd rundt dine barn, men dette kan jeg forstå er vanskelig å forutse. Har du snakket med legen din om dette?

[Gjest Kjersti]

Har ikke unge selv, men kan forestille meg hvor skremt hun sikkert ble. Skremt av deg som hennes tryggeste. Men jeg tror det går bra, kjære deg/dere. Tenk på det positive som du ga henne: Muligheten til å få en unnskyldning, og snakke om det etterpå med deg. Det er en utrolig fin ting som du ga henne. Og Sove trygt etterpå og glede seg til dagen etter! Jeg skal si deg en ting, mange foreldre snakker ikke med dem etterpå. Noen sliter jo litt med å gjøre slikt.

Jeg tror hun ser at mor ikke er helt i topp form. Barn har en tendens til å bli redd for sine foreldre. Og spesielt når de ser at de ikke har det så bra. Du som er mor vet jo sikkert det enda bedre enn meg dette her.

Jeg husker at jeg kunne sitte lenge oppe av og til, bli litt vanskelig å ha med å gjøre da jeg hadde et ønske om å være rundt mamma endel, når jeg så at ting ikke var helt som det skulle.

Men nå vet ikke jeg hvor gammel jeg var da, sikkert over 3år. Kanskje 4-5år tror jeg.

Håper dere koser dere imårra!

[Gjest Mamma]

Takk, nå siler tårene...

Må pressiere at hun ikke slo seg hardt, ingen fare med det, værre var det at jeg ikke trøstet henne.

Jeg hadde vært våken siden kl 4 på morgenen i går også pga vonde tanker så var nok sliten.

Så fint å få den vinklingen med at hun kanskje merker at mamma er lei seg og at hun vil være i nærheten av meg pga det. Det skal jeg virkelig huske på!!!!!!!!!!!!!

Mannen min har hatt kreft to ganger men er nå frisk, det er en som har stått meg tidvis nær hele livet som ligger for døden. Det setter nok igang mange følelse da dette "kreftmonsteret viser sine krefter så sterkt.

Mannen min er så absolutt til stede, men han reiste i går da det kun var en time til leggetid, vi skulle bare kose oss med taco også skulle vesla legge seg.

Kunne ikke i min villeste fantasi trodd at jeg kom til å få en sånn reaksjon iløpet av den korte tiden.

Men skal absolutt snakke med mannen min når han kommer hjem, han må nok ta en mye større del av ansvaret akkurat nå. Har sendt melding til han og fortalt hva som skjedde så han er informert.

Tanken på at barna mine merker at jeg ikke har det bra er nok helt riktig, jeg skal absolutt ta det til meg og la de få lov ti å oppføre seg litt "utenom det vanlige akkurat nå.

Egentlig hadde jeg tenkt å sitte hos hun som er på det siste i dag, men kanskje jeg heller burde tatt en lang tur i skogen for å finne fred og balanse.

[Gjest Kjersti]

Jeg leser at du ikke har det bra, er tungt å se det mellom linjene. Kampen i mot sykdommer som dette hos sine nære; Jeg hadde gått i spinn selv!

Må bare si at jeg beklager så mye at det er noe noen folk må oppleve. Fine familien på tre - Håper både mamman og pappan husker på å passe på hverandre nå og stille opp

Jeg er glad for at du skjønner at din datter kan se det på deg, og jeg tror at det beste du kan gjøre for henne nå, er å ta bedre vare på moren hennes. Du og faren er jo hennes nærmeste, og vi er jo enige om at det er tungt å være bekymret for sine. I tillegg er det jo sånn at man rett og slett har det tungt av og til, og det er jo en kunnskap en ikke burde vøre foruten. Det skal jo gjøren en sterkere, er det ikke sånn? Så at din datter ser eller kjenner på dette, er også en helt sunn og mennesklig reaksjon.

Gå en fin tur i skogen hvis det vil gjøre deg godt, lov meg det. Og gråte må du bare gjøre siden noen tårer er gode.

Stor klem til deg, og lykketil alle tre!

[Gjest Dhanu]

Det er ikke greit at du er fysisk mot henne sånn at hun får vondt. Men jeg syns jo du skal huske to ting: For det første mente du jo ikke at hun skulle slå seg. Du mente bare å bruke fysisk makt for å fjerne henne fra situasjonen. Og det syns jeg faktisk er helt kurant. Alle kan være uheldige, og slik jeg leser det var du intet annet enn uheldig. Det å løfte opp barnet med makt og bære det i seng er ikke mishandling, det er etter min mening sunn fornuft når barnet ellers ikke vil høre.

Det andre er at du ba om unnskyldning. Det er utrolig viktig for barnet. Jeg tror nok dette sitter langt hardere i deg enn i barnet ditt

Alle kan være slitne iblant, og barn har bare godt av å lære at de også må ta hensyn i slike situasjoner. Jeg tror ikke barn har vondt av å se at foreldre har grenser og kan bli sinte. Jeg tror heller ikke det skader dem å se at foreldre også er mennesker som kan være lei seg og slitne.

Jeg syns du skal senke kravene til deg selv litt. Det er ingen andre som forventer at man skal være perfekt i en slik vanskelig situasjon, så hvorfor legge det kravet på deg selv?

Mine råd: Snakke med legen din, spesielt om medisinering. Ta imot all avlastning du kan få av omgivelsene. Ta vare på deg selv. Senk egne krav til deg selv. Det kommer alltids en tid da du er på beina igjen, da kan du begynne å ta vare på alle andre igjen.

Endret 25. september 2010 av Dhanu

[Gjest Mamma]

Tusen takk Dhanu:) Det lettet veldig å få en så konstruktiv tilbakemelding!

Feilen ligger vel i at jeg forsøker for hardt å være tilstede for andre og ikke sette av tid til meg selv. Det er vel et typisk mammasyndrom... Men det dumme er jo at det faktisk går ut over barna fordi jeg ikke har tatt hensyn til meg selv.

Ser lysere på situasjonen nå, har innsett at mine følelse er i kok da en jeg kjenner ligger for døden og det faktum at mannen min har hatt samme sykdom.

Jeg har lært utrolig mye bare på noen få timer i dag om hvordan vi i familien blir påvirket alle sammen når det er sterke følelser i sving.

Takk for andre gode råd, men jeg går til behandling en gang pr uke og har et godt nettverk rundt meg, jeg har bare ikke forstått at det nå er tid for å virkelig benytte seg av det!

Minsten har stått opp, vi pratet igjen om det som skjedde i går. Hun er blid som ei sol, ser på film og spiser frokost og gleder seg til bestemor kommer:)

[AnonymBruker]

Kanskje på tide å lære ungen grenser? Det er ikke greit at en tre-åring nekter å legge seg. Hun burde lært for lengst at å stå opp og legge seg på sofaen er uakseptabelt og får konsekvenser. Neste gang får du være konsekvent og bære henne i seng igjen og sette deg utenfor døra hennes og få henne i seng igjen hver gang hun prøver på noe slikt. I stedetfor å vente så lenge at du blir sint og mishandler hun.

[Gjest Constanze]

Det er ikke greit at du er fysisk mot henne sånn at hun får vondt. Men jeg syns jo du skal huske to ting: For det første mente du jo ikke at hun skulle slå seg. Du mente bare å bruke fysisk makt for å fjerne henne fra situasjonen. Og det syns jeg faktisk er helt kurant. Alle kan være uheldige, og slik jeg leser det var du intet annet enn uheldig. Det å løfte opp barnet med makt og bære det i seng er ikke mishandling, det er etter min mening sunn fornuft når barnet ellers ikke vil høre.

Det andre er at du ba om unnskyldning. Det er utrolig viktig for barnet. Jeg tror nok dette sitter langt hardere i deg enn i barnet ditt

Alle kan være slitne iblant, og barn har bare godt av å lære at de også må ta hensyn i slike situasjoner. Jeg tror ikke barn har vondt av å se at foreldre har grenser og kan bli sinte. Jeg tror heller ikke det skader dem å se at foreldre også er mennesker som kan være lei seg og slitne.

Jeg syns du skal senke kravene til deg selv litt. Det er ingen andre som forventer at man skal være perfekt i en slik vanskelig situasjon, så hvorfor legge det kravet på deg selv?

Mine råd: Snakke med legen din, spesielt om medisinering. Ta imot all avlastning du kan få av omgivelsene. Ta vare på deg selv. Senk egne krav til deg selv. Det kommer alltids en tid da du er på beina igjen, da kan du begynne å ta vare på alle andre igjen.

Synes du virkelig at det er ok at en mor sparker en 3-åring ned av sofaen i raserianfall? Å dytte noen med føttene kaller jeg å sparke - spesielt når hun da slår hodet i fallet.

TS må fortelle legen sin om dette snarest. Det kan være bivirkninger fra pillene - event det å slutte med pillene som fører til slike raserianfall. Det er slett ikke normalt at foreldre gjør sånt mot barna sine, og jeg kan tenke meg at datteren må ha blitt vettskremt av hendelsen.

[Gjest Gjest]

Et lite barnehode tåler ikke så mye. Tenker på f.eks hjernerystelse....

Et lite barnehode tåler mye... Naboungen på to ble slått knallhardt med en baseball bat på begge sider av hodet av en idiotisk storebror på fem. Gikk så bra så. En annen på tre fikk en murstein i hodet da naboungene kastet på blink og traff barnet i stedet for veggen. Gikk så bra så. Her i huset har to unger ramlet ned fra store høyder med hodet først. utrolig hva de tåler. Til og med treåringen i blokka over som ble mishandlet av faren sin som slo knyttneven hardt to ganger i hodet hans. Ungen fikk ikke hodepine en gang. Faren er forøvrig fjernet fra familien for lenge siden. så barnehoder tåler mye! Skallen er jo like hard som på oss voksne når de er totre år gamle

[Gjest Gjest]

Du mente bare å bruke fysisk makt for å fjerne henne fra situasjonen. Og det syns jeg faktisk er helt kurant.

Nei nei nei!!! Det er KUN lov å bruke denne type fysisk makt for å fjerne barn fra en FARLIG situasjon! Og tv-titting er ikke en slik situasjon... ære fysisk og løfte henne bort? Ja, absolutt. Men ikke å dytte barnet ned fra sofaen, det er maktmisbruk

[Gjest Mamma]

Synes du virkelig at det er ok at en mor sparker en 3-åring ned av sofaen i raserianfall? Å dytte noen med føttene kaller jeg å sparke - spesielt når hun da slår hodet i fallet.

TS må fortelle legen sin om dette snarest. Det kan være bivirkninger fra pillene - event det å slutte med pillene som fører til slike raserianfall. Det er slett ikke normalt at foreldre gjør sånt mot barna sine, og jeg kan tenke meg at datteren må ha blitt vettskremt av hendelsen.

Jeg er på en måte enig i det du sier, men jeg sparket henne overhode ikke, jeg dyttet henne ned med beina uten å være klar over at det sto en stol der.

Å ja jeg er fullstendig klar over at seponering kan gi slike reaksjoner og får nøye oppfølging av legen min.

Personlig tror jeg ikke dette oppsto pga seponering, da jeg har gjort dette over lang tid i samarbeid med legen min. Dette oppsto pga alt for mange følelse som har vært innesperret over tid.

Men for all del, jeg forsøkee ikke å komme med noen unnskyldning her for mitt raseriutbrudd, for det finnes ikke!

Jeg ønsker ikke skrive mere i denne tråden, da ting for min del har falt på plass.

[Gjest Dhanu]

For de som tror jeg er for barnemishandling ut fra innlegget mitt, så siterer jeg første setning i innlegget mitt:

Det er ikke greit at du er fysisk mot henne sånn at hun får vondt.

Så da regner jeg det som oppklart

[AnonymBruker]

Jeg tror TS forstår det Deanu..

TS, det er viktig at du kommer deg over dette for jenta di sin skyld. Hun fortjener en mor som tar vare på seg selv, fordi det er når vi som mennesker elsker oss selv,tar vare på oss selv og kan slappe av i oss selv, at vi virkelig klarer å ta vare på våre barn. Det er derfor at de på flyet vil at voksne skal FØRST ta på oksygenmasken for SÅ å hjelpe barna.

Se på hendelsen som noe som du skal vokse på, noe som du skal lære av. Slik er livet, vi opplever vanskelige greier for at vi skal lære og vokse.

Har du vurdert å ta noen avslapningsøvelser/kurs? Meditere? Om du er mye urolig så vil det smitte over på andre. Stress gjør at vi ikke tenker klart, og ikke er i kontakt med oss selv.

Ta vare på deg selv nå TS. Du er en god mor..Jeg synes det var godt at du sa unnskyld og ordnet opp.. =)

Jeg har hatt en mor som jaget meg med kniv når jeg var 10. ;P Hadde hun sagt unnskyld, så hadde jeg forstått med en gang at jeg kunne stole på henne igjen med en gang. Sånn tenker barn.

Hun sa derimot ikke unnskyld, men det tok ikke lang tid før jeg stolte på henne..Det tok vel en dag.

Jeg VET at barn er store prøvelser, og når man føder et barn så føder man et liv i dårlig samvittighet. Jeg tenker jeg pushet mamma ganske bra den gangen, men jeg kan selv se nå at hun elsker meg og jeg vet at hun gjorde så godt hun kunne der og da.

[ferdig]

barn trenger grenser og det er din jobb og gi grtenser, at barnet dra strikken så langt at den røyk er ford du ikke er tydelig i din grensesetting.

at barnet fik vondt er ikke gøy og var heller ikke meningen, men barnet lærte noe av det, pucher jeg mamma så langt får det følger.

læe deg og både gi og holde på grensene du vil ha i huset ditt så følger barnet etter skal du se, og da slipper du å bli sint:-)

jeg har en unge på 15, vi krangler aldri, diskuterer ja, men krangler aldri. det fordi jeg har fra dag en vist vilke grenser jeg har i huset, de grensene er flyttet ettersom barnet blei større og ettersom barnet ønsket det, men veien har ikke bestandig hvert roserød, med alderen har jeg og lært og inngå kompromi og ikke bare mene at minne meninger altid er rette.

lykke til videre, barnet dit lider ingen nød av en mor som en gang har krysset en strek men om grensesetting er et problem vil barnet lide i mange år fremover.

[Pasjonsblomst]

Hei, så kjipt! Men du vet, du skal lære ungen din opp i all verdens ting.. og også de vonde tingene er god erfaring.

Tenk på dem som voser opp i et hjem der det aldri kjeftes, der man ikke lærer seg hvordan sinne, frustrasjon og irritasjon er.. dette er tross alt helt naturlige ting.

Det faktum at du sa unnskuld til barnet, reflekterer mye over situasjonen osv... synes jeg viser at du IKKE er en dårlig mamma. Du er et menneske, du er ikke perfekt.. personlig tror jeg godt at barnet har godt av litt utfordrende situasjoner, for å føle også på disse "uperfekte" tingene.. Barnet må tross alt forholde seg til negative relasjoner i livet etter hvert.

Det ordner seg...

[Gjest Bare innom]

Kanskje du kan ta opp med legen din om det er for tøft for deg å unnvære Cipralex akkurat nå? Slik jeg leser det har du mange utfordringer for tiden, med AD/HD-utredning og sykdom hos nære. Kanskje kan det vurderes om du kunne ha Cipralexen som støtte til alt det andre har stabilisert seg?

[AnonymBruker]

Hun er ett menneske..Noen ganger renner begeret over. Så slutt å slneg dritt om denne moren. Skulle tro at noen her tror de er perfekte og aldri blir sinna...

[AnonymBruker]

Jeg har kjeftet på ungene mine noen ganger, skikkelig brøling og kjefting, aldri slått. Begeret har rett og slett rent over for meg, fordi jeg har psykiske problemer, har hatt økonomiske problemer, problemer med barenfaren, problemer med jobben, og problemer med fysisk smerte i ryggen.

Jeg mener det ikke, for jeg elsker barna mine, men jeg er bare et menneske jeg også.