Barn som overnatter hos andre innimellom.

[Far til 2]

Jeg har barn som for en tid tilbake begynte med overnatting hos venner.

Selv er jeg litt kritisk til dette ettersom det medfører lite "kvalitetstid" med barna i helgene ettersom barna er hos meg annenhver uke. Hvis barna overnatter borte en natt den ene helgen bør de ha andre på besøk like mye synes jeg. Dermed får vi besøk en natt den andre helgen. Resultatet er at barna har 2 kvelder/mnd sammen med meg som helgesamvær.

Dette synes jeg er lite og forsøker å begrense overnatting hos andre til 1 natt annehver helg. Dermed får vi også gjester 1 natt annenhver helg.

Er jeg for streng og hvordan løser andre foreldre dette om barna har foreldrene boende forskjellige steder ?

[Gjest hermine]

Hva med å involvere deg mer når de har venner på besøk? Selv om de har overnattingsbesøk går det jo an finne på noe hyggelig med barna. Lage hjemmelaget pizza å se film?

Jeg er ikke i denne situasjonen selv. Har små barn og en totalt fraværende barnefar, så "deler" ikke barna med noen sånn sett. Likevel er helgene hellig da jeg syns ukene flyr, og dager i bhg blir alt for lange. Tiden sammen i ukene er på et minimum. Jeg syns 1 gang i mnd er nok med tanke på at det er 1 av 4 netter.

Selvfølgelig er det jo dumt at barna må "lide" på denne måten grunnet samlivsbrudd men jeg kan aldri huske at jeg fikk lov ligge noe oftere borte. Og mine foreldre er enda gifte;)

[momo]

Her så har datteren min venninner på overnatting, selv liker hun ikke å overnatte borte, så det skjer ikke. Og da hun har venninner på overnatting så får da jeg også kvalitetstid med de. Hun har venninne på overnatting nå, og i kveld har vi kost oss med god mat, satt en time ved bordet, skravla og koste oss med mat. Så koste vi oss med x-faktor etterpå. Ellers koser vi oss ofte med film sammen.

[Gjest Constanze]

Det viktigste er vel at barna har det kjekt - og i en viss alder må vi foreldre innse at venner har høy prioritet.

Vær glad for at ungene har gode venner.

[AnonymBruker]

Jeg har en sønn på 14 år som til stadighet ønsker å overnatte hos bestekompisen, eller ha kompisen her på overnatting. Har latt ham overnatte så ofte han ønsker, men begrenser det til en nett pr helg.

Vi kjenner godt foreldrene til kameraten og stikker innom for en kopp kaffe ved henting og bringing (30 minutter mellom guttene). Vi er trygge på at de ikke finner på noe tull: og det er en god følelse.

Forøvrig er det ikke lett å innvolvere seg med to gutter som bare ønsker å se film/spille - på rommet. Men vi må jo bare innse at venner er viktigere enn oss foreldre når barna vokser til. Hver alder har sin sjarme og sine utfordringer.

[Gjest wild bird]

Jeg syns nok du er streng der. Når barna blir større, blir foreldre mindre viktig og venner mer viktig. Det er en naturlig utvikling.

Som forelder må man bare finne seg i at barna syns det er mer interessant å henge med venner enn med foreldre.

Klart det er en overgang fra når de var små, og en var midtpunktet i tilværelsen deres. Også får en være glad for at de har venner de har det fint sammen med

[Gjest Kevlarsjäl]

Du sier ikke hvor mange år barnet er, og det tror jeg er viktig å vite for diskusjonens del.

Er barnet under 12 år synes jeg det er rett som du gjør det, men husk at venner er veldig viktig for unge!

[Eliisa]

Jeg tror du er for streng. Jeg hadde en far som ikke ville at jeg skulle bruke tid med venner de helgene jeg skulle være hos han, siden det ødela hans samvær. At han nektet meg ødela forholdet mellom han og meg. Jeg gruet meg ofte til å dra til han og følte jeg gikk glipp av mye gøy...

Jeg tenker som så at det ikke er barna sin skyld at dere foreldre har gått fra hverandre - og at det kommer et punkt der venner er førsteprioritet. Men som Kevlarsjäl sier; det har litt å si hvor gamle barna er.

[Far til 2]

Jeg får med meg at mange synes jeg er litt for streng Kansje jeg er det også, men det virker som om det er en viss forståelse for at jeg gjerne vil at barna skal tilbringe mer enn 2 netter pr.mnd. hos meg i helgene.

Forøvrig tror jeg at jeg hadde vært enda strengere om jeg hadde vært samværsfoerelder (er nå bostedsforelder) ettersom det ville medført at jeg hadde sett barna enda mindre.

Hadde jeg vært samværsforelder kunne det medført så lite som 2 netter pr mnd sammen om jeg ikke hadde hatt en dag midt i uka. I så tilfelle er vi over på det faktum at jeg ville forlangt å få reforhandle samværsavtalen slik at barna kunne vært mer hos meg.

[Gjest wild bird]

Men det er jo ikke barnas skyld at samvær er fordelt slik det er hos dere. Og de kommer bare til å se på deg som kjip som ikke unner dem å overnatte, bare fordi de skal være hos deg og ikke hos mamma.

Husk at venner blir mer og mer viktig jo eldre barna blir. Og at vi som foreldre må sette våre egne ønsker og behov til side i blant.

[AnonymBruker]

Selv om jeg har vært aleneforsørger i mange år så har jeg aldri sett på dagene med ungene som "mine". Her har det vært overnatting i alle år. Kunne ikke drømt om å redusere det for at jeg skulle ha tid alene med mine unger.

[LukaFrost]

Hvis jeg forstår deg riktig har du barna en hel uke av gangen? 50/50 fordeling. Da har du i så fall ungene overnattende hos deg på hverdagene også. Da ser jeg ikke det helt store problemet med overnatting hos venner. Vil ikke sånt uansett gå i perioder...

[Far til 2]

Hvis jeg forstår deg riktig har du barna en hel uke av gangen? 50/50 fordeling. Da har du i så fall ungene overnattende hos deg på hverdagene også. Da ser jeg ikke det helt store problemet med overnatting hos venner. Vil ikke sånt uansett gå i perioder...

Nei, vi praktiserer ikke 50/50 pr idag. Men jeg håper vi kan komme dit en dag selv om det medfører mindre tid sammen for barna og meg. 50/50 vil tilsi at begge barna bruker mer tid hos samværsforelder, og det tror jeg de vil ha godt av selv om det er vanskelig å få til en slik ordning idag.

Overnattingen jeg referer til er i all hovedsak basert på mine egoistiske ønsker om mer tid med barna før de forsvinner ut av hjemmet iløpet av noen få år. De er nå så store at jeg ikke ser de hjemme like mye som før. Men jeg er jo at jeg gradvis må slippe dem. Problemet er at jeg både er glad og lei meg for dette. Glad fordi det viser at de er trygge barn som viser selvstendighet slik jeg har ønsket å lære dem. Men jeg er også lei meg fordi denne "læreprosessen" nå nærmer seg slutten og de er på vei til å skape sitt eget liv.

Barna har opplevd en turbulent oppvekst med det jeg antar er flere vanskeligheter enn hva som er normalt. Jeg håper ihvertfall ikke at det er normalt med de problemer de har opplevd. Resultatet er det jeg ønsket det ville bli tror jeg, men prosessen ønsker jeg antagelig skal fortsette. Det er vel dette jeg ser som et potensieltn problem.

Jeg må ant bare innse at de er blitt eldre og at min "kamp" for dem vil få en annen vinkling i årene som kommer. Enkelte ting har jeg ikke klart å oppnå. Det er f.eks. et annet forhold mellom barna og moren deres. Men jeg håper dette vil bedre seg etterhvert som de nærmer seg voksen alder.

Så får jeg bare akseptere at de i årene som kommer vil være mindre og mindre hjemme

[Gjest wild bird]

Ja, det må du jo. Sånn er det bare. Ungene er bare til låns

[AnonymBruker]

Forstår at du opplever det trist når du ser løsrivningsprossesen, men du må være glad barna dine har venner og se på det som positivt. Da har oppdragelsen ikke vært så ille likvel. Hvis du nekter de samvære med venner, nekter du barna selvstendighet. Hva med å invitere barnas venner hjem til dere?

Jeg ble ofte nektet å overnatte hos venninner som barn, men når jeg kom i tenårene fikk jeg lov og ofte lå venninner over hos meg. Kjenner du foreldrene til barna eller gjør noe for å bli kjent med dem? Det vil gjøre det hele litt lettere. Jeg vet ikke om foreldre er skeptisk siden du som mann har ansvaret alene, men håper det ikke er tilfellet.

[Gjest Emera]

Det viktigste er vel at barna har det kjekt - og i en viss alder må vi foreldre innse at venner har høy prioritet.

Vær glad for at ungene har gode venner.

Jeg er enig med deg her.

Selv har jeg en tenåringsdatter, og venner og overnattinger er kjempeviktig. Det må jeg bare akseptere. Jeg er en viktig person i hennes liv, men det blir på en annen måte enn før.