Når begynner barna å spørre om døden?

[AnonymBruker]

Når er det vanlig at barna spør om døden?

Hva spør de om og hva har dere sagt? Ville dere sagt hva dere tror eller ville kommet med mer et "sånn er det, punktum"-svar?

[AnonymBruker]

Noen ting kan de spørre om fra de er veldig små - gjerne relatert til døde insekter/dyr de ser, eller om et dyr eller menneske i familien dør. Da har vi pleid å svare ganske rett fram. Men vi er ikke religiøse heller da. Uansett synes jeg det er viktig å forklare det som er fakta - at noe som er dødt ikke blir levende igjen, at det er borte fra oss og at vi ikke kan se det igjen som det var. Om barnet vil tro på engler, liv etter døden osv, synes jeg det skal få finne ut av det selv når det greier å tenke tilstrekkelig abstrakt.

Min erfaring (har en liten slektning som mistet en forelder veldig tidlig) er også at det er vanskelig for (små) barn å forholde seg til at man bruker for mye metaforer og "trøsteforklaringer" - det kan gi dem falske forhåpninger om at man kan treffe den døde på kirkegården, at avdøde plutselig kommer hjem likevel osv, og mye skuffelse og kanskje følelse av at man har lurt dem eller hindret dem i å sørge gjennom ting på sin måte? Men om det gjelder noe så konkret bør en kanskje snakke med en fagperson og ikke høre på f eks meg Det viktigste er å ta barnet på alvor og svare skikkelig, synes jeg.

[Miss Puddel]

Jeg tror det er veldig individuellt, alt ettersom hvor tidlig de møter fenomenet døden. Hos oss ble det relativt tidlig, svigerfar døde da eldstemann var 2 år. Dessuten har vi hatt kjæledyr som har dødd, pluss at den jevnaldrende datteren til en venninne av meg døde da sønnen min og datteren hennes var 5 år.

Jeg tror det er viktig å ikke bruke metaforer som "sovnet inn" etc, enkelte barn kan da ta det så bokstavelig at de blir redde for å sove etc.

Vi forklarte det med at vi sammenlignet med leker som hadde gått i stykker, og at kroppen til bestefar hadde gått i stykker, slik at han nå var borte. Men at i tankene våre så levde han videre, fordi vi husket alt det bra, og at at det var lov å være lei seg og savne den som var borte, det var lov å gråte, men at det også var lov å le av glede over alt det fine man husket om den som var borte.

Endret 24. september 2010 av Miss Puddel

[Tequila]

Da jeg var 2 år gammel døde oldemoren min, og jeg ble da veldig fascinert av døden. Tidligere hadde også mormors katt dødd, så jeg fikk forklaringen om at oldemor og mormor sin katt var i himmelen. Jeg og min mor diskuterte dette ganske mye, og kom frem til at oldemor måtte dø for å ta seg av mormor sin katt, og at de to nå satt på en sky og passet på oss. Frem til jeg var fem trodde jeg på dette, og syntes det var en ganske grei forklaring.

Bestevenninnen min på den tiden derimot syntes tanken om døden var skummel, og brydde seg ikke mer om det før hun ble rundt fem år.

[lille katt]

Google "Atle Dyregrov" og andre relevante søkeord (barn, døden, sorg), så får du ulike treff fra en av Norges virkelig fremste fagpersoner på området. Mange gode og konkrete tips om hvordan man kan snakke med døden om barn.

Min 3,5-åring har aldri opplevd noen som har dødd, men har nå begynt å bruke ord som omhandler døden, og har også spurt litt om når vi skal dø, om farfar skal dø etc. Hun har gått tur forbi kirkegården med barnehagen og fortalte etterpå at "der graver de ned de døde og legger steiner oppå dem". De fanger opp ulike setninger og gjør sine egne tolkninger, så det er kjempeviktig at vi forklarer ting konkret og nøyaktig.