venninnen min kjenner alle som dør

[AnonymBruker]

En venninne av meg har en rar greie..

Hvis det skjer en ulykke ett eller annet sted i nærheten så kjenner hun dem.

Ikke bare kjenner hun dem, men hun har kjent dem veldig lenge og hun har festet med dem,

reist på turer med dem bla bla bla.

Jeg har kjent henne siden hun var liten og jeg vet at hun ikke kjenner dem så godt som hun påstår. Altså litt kontroll på hvem de nærmeste vennenne våre kjenner har vi jo.

I verste fall kan jeg heller si at hun vet såvidt hvem de er.

Hun blander gjerne inn at tv2 og nrk kan dukke opp i begravelsen og at hun skal ikke

si noe som helst til media.

Det samme gjelder egentlig sykdom og annen elendighet også.

Hun kjenner alltid noen som har nylig fått kreft eller noe annet.

Å de har hun også kjent veldig lenge. Å hun må ta seg av dem stakkars.

hun kan også ta oppgaven i å passe på kollegaer som har opplevd noe vondt.

For de sjeldne gangene det skjer en dødsulykke og hun IKKE kjenner dem, da kjenner hun noen som kjenner dem og de må hun ta seg av.

Dette er helt sykt!

Hun er egentlig helt oppegående utenom dette.

Personlig syntes jeg hele greia begynner å bli vemmelig.

Det er ikke det at hun godter seg over andres elendighet, hun tar faktisk dette

veldig alvorlig og mener det helt seriøst.

Hva syntes dere?

Hvordan hadde dere reagert på denne oppførselen?

Hva hadde dere sagt?

[Gjest Gjest]

hun høres ut som jesus

[Gjest Kevlarsjäl]

Oi, jeg ville tenkt at hun trenger hjelp selv og tatt henne svært alvorlig. Det virker som hun prøver å kommunisere et eller annet om sin egen psykiske helsetilstand, men jeg vet ikke hva.

Hun kan være deprimert, og vil at andre skal ta seg av henne?

Hun kan mangle kontakt med virkeligheten?

Mange ting jeg ikke vil spekulere i, da jeg ikke kjenner hele situasjonen.

Jeg ville snakket med henne først, konfrontert henne med det. Hvorfor har du bare jattet med frem til nå? Jeg personlig hadde ikke klart å jatte med hvis (beste)venninna mi hadde sagt "uff, så trist at Harald døde, han har jeg jo vært på fest med mange ganger", og jeg visste det ikke var tilfellet. Da hadde jeg sagt "Jasså, hvilken fest var det? Du har jo aldri nevnt Harald før." og presset henne opp i et hjørne.

Hvis hun ikke innså problemet sitt da, ville jeg spurt om det var OK for henne at jeg snakket med noen andre om det, for eksempel hennes mor. Men jeg ville ikke gått bak hennes rygg osv, siden hun er mentalt frisk ellers.

[AnonymBruker]

Tusen takk for ett godt svar!

ja jeg har selv tenkt at dette er noe som er alvorlig galt.

Det hele begynner å bli veldig ubehagelig.

Det er også vondt å tenke på at disse døde og de forulykkede har faktisk familier og venner som virkelig sørger. Åsså skal hun på en måte blande seg oppi noe hun egentlig ikke har noe med å gjøre.

Jeg tar med meg ett par av tipsene dine videre! Tusen takk

Kom gjerne med flere meninger om dette!

[AnonymBruker]

hvorfor jeg har jattet vet jeg faktisk ikke.

Jeg har vel ikke klart å si noe fordi eg ikke skjønner hva det er?

Åsså er det så fremtredende at du blir ganske paff :o

[AnonymBruker]

Hvis noen hadde brukt min egen tragedie for å skryte til andre om så hadde jeg blitt mildt sagt forbanna!

[AnonymBruker]

Ja nettopp... det er kjempe ubehagelig å høre på. For jeg tenker på dem som det egentlig gjelder.

Samtidig er det å rope ulv ulv.. for hva når det faktisk gjelder henne?

Sett at det kanskje var en person jeg ikke har hørt om i hennes vennekrets?

Hvordan vet jeg når jeg skal anta at dette er bare det syke tullet. Eller er det alvor?

[Gjest Gjest]

En venninne av meg har en rar greie..

Hvis det skjer en ulykke ett eller annet sted i nærheten så kjenner hun dem.

Ikke bare kjenner hun dem, men hun har kjent dem veldig lenge og hun har festet med dem,

reist på turer med dem bla bla bla.

Jeg har kjent henne siden hun var liten og jeg vet at hun ikke kjenner dem så godt som hun påstår. Altså litt kontroll på hvem de nærmeste vennenne våre kjenner har vi jo.

I verste fall kan jeg heller si at hun vet såvidt hvem de er.

Jeg hadde en venninne som var "bestevenner" med alle hun hadde møtt en gang.

Hun mente virkelig at de var nære venner, selv om hun knappest hadde sagt mer enn "hei" til dem.

Noen er slik, uten at de mener noe mer med det... de har bare en annen virkelighetsoppfatning enn de fleste andre har.

[Gjest Gjest]

En venninne av meg har en rar greie..

Hvis det skjer en ulykke ett eller annet sted i nærheten så kjenner hun dem.

Ikke bare kjenner hun dem, men hun har kjent dem veldig lenge og hun har festet med dem,

reist på turer med dem bla bla bla.

Jeg har kjent henne siden hun var liten og jeg vet at hun ikke kjenner dem så godt som hun påstår. Altså litt kontroll på hvem de nærmeste vennenne våre kjenner har vi jo.

I verste fall kan jeg heller si at hun vet såvidt hvem de er.

Jeg hadde en venninne som var "bestevenner" med alle hun hadde møtt en gang.

Hun mente virkelig at de var nære venner, selv om hun knappest hadde sagt mer enn "hei" til dem.

Noen er slik, uten at de mener noe mer med det... de har bare en annen virkelighetsoppfatning enn de fleste andre har.

[Gjest Kevlarsjäl]

Jeg hadde en venninne som var "bestevenner" med alle hun hadde møtt en gang.

Hun mente virkelig at de var nære venner, selv om hun knappest hadde sagt mer enn "hei" til dem.

Noen er slik, uten at de mener noe mer med det... de har bare en annen virkelighetsoppfatning enn de fleste andre har.

Barn med Williams Syndrom oppfører seg gjerne slik du beskriver Legger med en artikkel du kan lese: http://www.dagbladet.no/2010/09/06/magasinet/psykologi/forskning/helse/11397953/

[AnonymBruker]

Barn med Williams Syndrom oppfører seg gjerne slik du beskriver Legger med en artikkel du kan lese: http://www.dagbladet.no/2010/09/06/magasinet/psykologi/forskning/helse/11397953/

Thanks! Kjempe!

[Gjest Dainty]

Jeg har også en slik venninne. Hun kan i verste fall begynne å høylydt stortute, slik at man må løpe til og trøste henne, selv om det gjelder en fjern firmenning hun aldri har hatt kontakt med eller en venn-av en venn-av en venn. Hun er også fæl med dette å overdrive sin egen relasjon til levende folk, til den grad at det pinlig, og presenterer det ofte slik at det fremstår som om vedkommende ser på henne som veldig kjær og nær (hvilket ikke stemmer).

Jeg er også litt i stuss om hva man skal gjøre, egentlig. Jeg antar at hun liker oppmerksomheten, og jobber hardt for å fremstille seg selv som omsvermet og populær. Det kjipe med slike mennesker er jo at de er utrolig dramaqueens, så du vet at om du sier ifra, bryter h*lvete løs. Det er så mye lettere å la være.. Så foreløpig har jeg valgt å bare ignorere henne, det er jo hun som driter seg ut.

[Gjest gullars]

Jeg hadde engang en venninne som alltid kom med den type forklaringer når hun ikke kunne komme til noe -- tante eller bestemor eller hvem som helst var alvorlig syk, døende, død for andre gang.

Et par år senere, da hun gjorde det slutt med kjæresten, kom det fram at hun hadde vært sammen med en alkoholiker i flere år, og hadde vært nødt til å dikte opp unnskyldninger når han var på fylla.

Det har selvfølgelig ikke noe med venninnen din å gjøre, men en gang i mellom har disse merkelige historiene en fornuftig forklaring man ikke kunne drømt om!

[AnonymBruker]

Ja jeg tror også det er en årsak her.

Takk for innlegget ditt Dainty. Hun det gjelder i mitt tilfelle er i også veldig opptatt

av at hun er populær og har mange venner.

Senest for noen dager siden sa hu at hun kjente en fyr. Snakket om han som om de var skikkelig buddies. (Det er ikke til å ta feil av). Han (som jeg tilfeldigvis kjenner) vet bare hvem hun er :/

Hun har også ei greie med at vennenne hennes må forstå at det ikke kommer like mange i deres bryllup som det gjorde i hennes.

Ja, jeg har mange eksempler.

Jeg syntes det er frustrerende, jeg klarer ikke helt å overse det.

Jeg syntes ideen om å konfrontere dem. (se tidligere innlegg) var en ganske god ide.

Det skal jeg definitivt prøve neste gang.

Men sett fra en annen side? Hvis de har det vondt på noen måte?

Kanskje konfrontering kan gjøre dem verre?

[Gjest norah]

jeg ville nok ikke gjort som kavlarsjal(ok, dårlig på å skrive svensk ja....) foreslår, fordi jeg tror ikke hun forstår intensjonen din da....hun mangler nok noen koplinger vi andre har.....

debetten vil liksom bare henge løst i luften, og hun får ingen innsikt eller refleksjon fra deg......jeg vet ikke.

jeg ville nok tenkt meg godt om, for hun kommer nok til å respondere på en helt annen måte enn vi her tror(hun må jo mangle noe elementært...)....

det er jo ikke helt uvanlig at folk sier slike ting i ny og ne, men i den grad er veldig rart.

du kan bare si det rett ut, og forklare hvordan dette virker på deg?

forklare at det er en bagatell når det gjelder småting, men når det kommer til dødsfall så virker dette for deg ganske respektløst?

at dette med å vise overmye omsorg og skulle ha kontakt med nær familie/venner av avdøde egentlig bare er å fore sitt eget behov for å være i sentrum?

at du vet hun bare mener det godt, men at det nok er lurt å tone det ned for å slippe å få en ekkel konfrontasjon - fordi det nok vil oppfattes som ekstremt provoserende og påtrengende fra pårørende?

har snakket med mange som har opplevd triste dødsfall i nærmeste dødsfall, og det er dette de trekker frem som det aller verste.

setningen "jeg vet akkurat hvordan du har det, fordi en tante/kusine/svigermor/venn av meg opplevde noe liknende"..... de sier de får lyst til å skrike til personen, men orker ikke.

jeg har tenkt litt på dette, når man er i begravelse og ser de som ikke kjenner avdøde særlig godt - bare MÅ gå bort til familien, spesielt dersom det var et tragisk dødsfall.

jeg blir helt sjokkert, for det er faktisk ikke vi som er i sentrum. jeg tror noen har et behov for å dekke egne behov - og stort sett er dette fordi de totalt mangler forståelse for situasjonen.

de fatter ikke at disse menneskene har det helt for jævlig, ikke har sovet siden hendelsen - at hele verden virker helt annerledes, at de ikke vet hvordan de skal leve videre, eller at de kanskje sliter med å vise sorg - kort sagt, at dette er et enormt sjokk som endrer hele livet, for alltid.

de som har opplevd slikt selv gjør jo aldri slike ting - de fatter jo greia....

husker ei venninne som ringte absolutt hysterisk til meg og ei annen venninne - og vi var helt sikre på at en i nærmeste familie hadde omkommet i en grusom ulykke, så ekstremt reagerte hun. vi bare: "en av dem må ha dødd, hvem kan det være? broren? moren? faren?" vi forberedte oss på det verste, og hadde skikkelig klump i halsen.

når vi da traff henne klarte hun ikke snakke, og nærmest skrek av hysterisk gråt midt i offentlighet.

joda, det var kusinen - som hun såogsi aldri hadde truffet, som hadde blitt voldtatt.

vi bare: "ehm......DEN kusinen? ja, du mener......x, som du aldri treffer?"

jeg som har opplevd tragiske dødsfall i flertall, voldtekt og gudene vet hva i aller nærmeste familie kunne jo ikke fatte hva som feilet henne........hun andre bare ble helt stum av sjenanse over det.

men, det er nok rett at hun mangler en eller form for forståelse og empatiske følelser siden hun driver å konstruerer dem opp slik......

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar Norah og en annen vinkling på problemet

Nei, jeg vet jammen ikke hva som er best jeg..

At dette har noe med oppmerksomhetsbehov å gjøre er jeg sikker på.

Som at hun ønsker at vi skal syntes synd på henne, men jeg får det ikke til.

Som jeg skrev tidligere så roper hun på ulv og ja.. er en dramaqueen uten sidestykke.

Jeg tror også hun mangler noe elementært. Eller at noe elementært er fjernet av en eller annen grunn.

Da vi vokste opp sammen var hun nemlig ikke slik, det er noe som har skjedd på veien.

Jeg syntes faktisk det er skikkelig ekkelt. For som andre sier i innleggene så kan det tyde på at hun er syk. Ja, eller plages av noe som kommer ut i dette.

Jeg føler selv at det er en slags tvangsgreie som kommer frem.

Jeg og andre som kjenner henne har tatt oss i å "uffe oss" når vi hører om en ulykke i aviser, nyheter o.l.

For vi vet at det går ikke lenge før vi får høre om hvilken god venn eller nær kollega dette var. Som hun selvfølgelig har kjent lenge..

Jeg er helt enig med deg.

Det er forferdelig at de "utenom" absolutt skal trenge seg til de som sørger.. Jeg fatter ikke at de klarer det :o

Jeg føler nå at det har nådd ett punkt der jeg er nødt til å foreta meg noe. Ikke fordi jeg absolutt har ett ansvar for å gjøre noe, men fordi jeg selv blir så plaget med dette og fordi jeg tror venninnen min sliter med noe.

Det er skikkelig vanskelig altså :/