Jeg føler meg så alene

[Avaleona]

For to uker siden fant jeg ut at jeg var gravid. Samboers reaksjon var "Da må du bestille en legetime for abort". Det har vært mange vonde tanker, og mye frem og tilbake. Jeg har fått høre om og om igjen fra alle jeg har pratet med at jeg må gjøre det som føles riktig for meg, og det var akkurat da å redde forholdet vårt med å spare oss for de tusenvis av bekymringene som ville komt om vi hadde beholdt barnet. Vi er 19 og 21 år gammel, og har nettopp startet på utdannelsene.

Mandag tok jeg altså de første pillene for å ta en abort. Etterpå satt jeg igjen med en følelse om at dette var helt feil, og gråt for det meste av tiden. I går var jeg på sykehuset og aborterte, og samboer var med. Da gikk det helt fint, men da vi satte oss i bilen for å kjøre hjem sa han at han hadde sagt ja til å jobbe for en kollega på kveldstid. Jeg lå altså hjemme alene fra kl. 14 - 22.

Da han kom hjem var han veldig irritabel. Jeg sa at jeg var sulten, og spurte om han kunne lage noe mat til meg. Da sa han tvert at det måtte jeg da kunne klare selv (jeg har ganske vondt etter aborten). Så satte han seg på pc'en og spilte til rundt halv to, før han kom inn og la seg, uten å si noe.

I dag har vært en veldig tøff dag. Jeg vet det er helt normalt å ha det litt tungt etter en abort, og dette var jeg også klar over da jeg tok pillen. Allikevel vet jeg med meg selv at ut ifra mine egne verdier og prinsipper, hadde jeg aldri tatt en abort om det ikke hadde vært for han. Jeg elsker han mer enn noe annet, og vil for alt i verden ikke miste han.

Nå har han sittet på pc'en siden klokken syv, mens jeg ligger inne på rommet alene.

Jeg har det ikke særlig godt, og føler at valget jeg tok ikke var riktig for meg, men det er jo ingen vei tilbake. Jeg vet at jeg ikke kan forvente at han skal ligge i sengen med meg og sørge 24/7, men jeg føler meg nokså alene med det jeg går gjennom nå. Jeg har jo selvsagt familie og venner jeg kan snakke med, men er ikke i form til besøk, og synes dessuten at dette skal være "vårt problem".

Det kan hende noen synes jeg fremstiller kjæresten som en usympatisk tulling, men det er han ikke. Han er verdens beste. Jeg vet bare ikke hvorfor han oppfører seg slik nå. Er det tungt for han? Føler han at vi har gjort noe feil? Er han lei av meg?

Jeg er ikke psykisk kapabel til å starte noen heftig diskusjon eller krangel ved å påpeke at jeg synes han oppfører seg dumt ovenfor meg, han skjønner vel sikkert ikke helt hvordan jeg har det. Er det noen som kan gi meg råd om hva jeg skal gjøre?

[Gjest Kevlarsjäl]

Han er sikkert redd. Det er ganske vanlig at mennesker som er redde/usikre på situasjoner trekker seg unna, blir irritable, "vil hjelpe en kompis" slik at de kommer seg unna hjemmet, har kort lunte, er fraværende, lite kjærlige.

Skjønner at du føler deg aleine! Jeg hadde blitt utrolig nedbrutt og hadde absolutt trengt støtte fra kjærsten min i en slik situasjon! Kanskje du skal ta det opp med ham på en klar måte? Du kan jo si at du forstår om han trenger tid til å fordøye det som har skjedd, men at det er VELDIG VIKTIG at han viser at han er glad i deg. Forklar at du er full av følelser og hormoner. Forklar at du er usikker, og at du overtolker alt. Du trenger ikke gå i detalj og forklare eksempler og "når du sa det da tenkte jeg sånn", men forklar på generell måte.

Jeg tror ikke han har gått lei av deg, er sur på deg, eller ønsker å ende forholdet. Jeg tror bare han er redd.

[AnonymBruker]

jeg tror det beste du gjør er å stikke hull på byllen, før den vokser seg for stor ...

Prat med han, selv om du kommer til å gråte. Det er ikke noe godt om dere skal holde dere hver for dere.

Om dere ikke prater om det som har skjedd, så blir det bare værre, tro meg. Man skal ikke koste støvet under teppet, fordi da hoper det seg opp under der ...

Han er nok lei seg han også, men menn klarer sjelden å vise følelser som kvinner.

Derfor - prat med han, selv om det ender opp i kjefting og tårer og beskyldelser, til slutt vil dere omfavne hverandre, og dere vil få det bedre.

Akkuratt nå er det som om forholdet deres er en tikkende bombe som venter på å gå av.

Det beste med å leve, er at man kan erfare ting, lære av det, og å lære seg å leve med det. For å føle hva som er godt, må man noen ganger føle hva som er vondt. Da blir man mer takknemlig for ting - vet ikke hva jeg prøvde å si, men ...

[AnonymBruker]

Ja litt gråt skader ikke, da kanskje han ser hvor vanskelig det er for deg?