Hva hadde du gjort?

[AnonymBruker]

Hva hadde du gjort, om du hadde vært i et forhold med en person som sliter mye med angst og depresjoner? Dette fører til en tidvis tung hverdag, men også at han/hun ikke klare å se for seg en fremtid med f.eks. barn (noe du selv ønsker). Denne personen får for øvrig profesjonell hjelp, men det ser ikke ut til å ha bidratt særlig mye enda, for eventuell bedring. Hverdagen er ellers relativt grei, da dere kommer bra overens, selv om depresjonene gjør det vanskelig. Hadde du blitt for å vente å se om denne personen kunne ha blitt frisk, selv om dette betyr at du kanskje måtte ha satt ditt eget liv på vent over år, eller hadde du valgt å starte på nytt i håp om å finne en som er på samme side i boken som deg selv?

[Gjest Gjest]

Jeg elsker min kjæreste, hadde dette vært et problem med henne så skulle jeg vært den første til å støtte og prøve å hjelpe henne.

Uten tvil.

Om du er i den situasjonen, med noen du elsker så sier svaret seg selv.

[Independent_]

Om kjæresten jeg har nå fikk depresjon eller andre psykiske lidelser hadde jeg holdt sammen med han og hjulpet han gjennom det siden jeg elsker han over alt i verden og han er familien min nå.

Men hadde jeg møtt en person jeg visste led av depresjoner hadde jeg ikke gått inn i et forhold med han. Som psykologistudent har jeg lært mye om det å elske seg selv og livet før man elsker andre og deltar i andres liv.

Endret 23. september 2010 av Independent_

[Gjest Kevlarsjäl]

Jeg innledet et forhold til en mann som var svært deprimert. Det krevde mye styrke fra begges side.

Han var veldig vanskelig å leve med, spesielt i hans mørkeste faser hvor han ikke snakket til meg engang.

Det er ikke alltid lett å huske at det er depresjonen som snakker, og man kan lett ta det svært personlig!

Min deprimerte kjæreste viste meg ingen form for kjærlighet i to måneder. Jeg ble med ham fordi jeg likte selskapet hans selv om han ikke sa noe. Da jeg spurte ham om han var glad i meg, sa han "jeg vet ikke. Jeg tror det - men jeg kjenner det ikke." og jeg visste han var glad i meg, og det sa han også både før og etter de mørkeste fasene. Men akkurat der og da er det skikkelig vanskelig å takle!

Hvis det var opp til meg, hadde jeg blitt i forholdet til han ble frisk. Jeg var utrolig glad i ham, og jeg trivdes i forholdet. Men vi gjorde det slutt, av andre grunner.

[Gjest Raindrops]

Jeg ville blitt i forholdet. Det gjelder iallefall han jeg er sammen med nå. Men jeg er usikker på om jeg ville gått inn i et forhold der jeg visste at personen slet med depresjoner.

[AnonymBruker]

TS

Det stemmer at jeg er i et forhold med en person som dessverre sliter med alvorlig angst og depresjoner. Dette er noe denne personen har slitt med hele livet, men det er først i det siste at vi har blitt klar over graden av det. Kan for øvrig legge til at jeg ikke var klar over dette da vi innledet forholdet, og jeg visste heller ikke graden av det da vi flyttet sammen. Angsten og depresjonen påvirker hverdagen vår mye, og det sliter nå veldig på meg som andrepart i forholdet. Jeg har stått ved min samboers side i flere år, og jeg har alltid prøvd å være en støtte, men jeg er usikker på hvor mye mer jeg tåler selv. Jeg har konkludert med at jeg ikke kan leve slik som dette resten av livet (vi er begge unge, i begynnelsen av 20-årene). Grunnen til at jeg spør her, er at jeg er veldig usikker på hva jeg skal gjøre i denne situasjonen. Med tanke på at jeg er ung og har hele fremtiden foran meg, så ønsker jeg ikke å sette livet mitt på vent alt for lenge heller. Alt jeg vil er å ha en normal hverdag, og slik det ser ut på dette stadiet, har jeg liten tro på at det kommer til å skje. Av den grunn vet jeg rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. Hvor lenge skal jeg vente å se, når jeg allerede har ventet og ventet? Jeg ønsker heller ikke å fremstå som ekstremt egoistisk oppi det hele, men av og til må man tenke litt på seg selv også, desverre. Som min samboer flere ganger har sagt; hadde jeg vært deg, hadde jeg lagt på sprang for lenge siden! Det er utrolig at du har holdt ut i denne situasjonen så lenge som du faktisk har gjort.

[Gjest Silje]

skjønner hvordan du har det. det er akkurat som om du beskriver samboeren min. og de her som skriver de hadde vært sammen me kjæresten sin uansett angst og depresjoner, veit nok ikke helt hva de prater om. man må nesten oppleve det selv, så skjønner dere hva jeg mener.. er ikke så lett som det kan høres ut som, for til slutt går det ut over deg selv . at man selv sitter me angst å depresjoner..

[AnonymBruker]

Selv om du vil være sammen med ham, så kan du heller IKKE LEVE DITT LIV FOR ANDRE. Du nevner at du vil ha barn... det må du jo vurdere hva som er viktigst for DEG! Vi mennesker har ofte følelsen av ting vi BØR gjøre, vi BØR kanskje bli hos vår syke kjæreste, vi BØR ikke gi opp enda. Hvem er de til å fortelle oss det? Vi har også egne drømmer vi vil oppfylle! Nå er det ikke en menneskerett å få barn, men hvis det er det livet man ønsker seg, uten å kanskje vente i årevis på kanskje, og så få et nei, med et familieliv som i høyeste grad kan oppleves usikker, så hadde jeg nettopp tenkt på meg selv og sagt at uansett hvor mye jeg ønsker å være sammen med deg, så må jeg gjøre meg selv glad og leve mitt liv også.

Håper du finner ut av det TS.

[AnonymBruker]

Selv om du vil være sammen med ham, så kan du heller IKKE LEVE DITT LIV FOR ANDRE. Du nevner at du vil ha barn... det må du jo vurdere hva som er viktigst for DEG! Vi mennesker har ofte følelsen av ting vi BØR gjøre, vi BØR kanskje bli hos vår syke kjæreste, vi BØR ikke gi opp enda. Hvem er de til å fortelle oss det? Vi har også egne drømmer vi vil oppfylle! Nå er det ikke en menneskerett å få barn, men hvis det er det livet man ønsker seg, uten å kanskje vente i årevis på kanskje, og så få et nei, med et familieliv som i høyeste grad kan oppleves usikker, så hadde jeg nettopp tenkt på meg selv og sagt at uansett hvor mye jeg ønsker å være sammen med deg, så må jeg gjøre meg selv glad og leve mitt liv også.

Håper du finner ut av det TS.

TS

Takk for godt svar! Du har helt rett i det at man ikke kan leve livet sitt for andre. Slik det er nå er både et eventuelt boligkjøp, bryllup, barn osv. helt uaktuelt, da dette er noe min samboer ikke klarer å gjennomføre grunnet angst og depresjon. Dette sammen med andre ting, er noe jeg selv ønsker i fremtiden, og med tanke på at min samboer desverre bare ser ut til å bli verre, tviler jeg på at vi noen gang vil få den "normale" hverdagen og fremtiden som jeg ønsker. Det som også gjør denne situasjonen vanskelig, er at jeg på nyåret må søke meg jobb, da jeg er ferdig utdannet. Jeg er ikke opprinnelig fra denne plassen jeg bor nå, og skulle vi ende opp med å gå hver for oss, er det ingenting som holder meg igjen her (bortsett fra en eventuell jobb da). Med andre ord er det svært vanskelig for meg å finne ut av hva jeg skal og bør gjøre i denne situasjonen. På mange måter har jeg nok innsett at jeg kanskje må trekke meg ut av dette. Tanken på å avslutte forholdet skremmer meg mye, da vi på mange måter har blitt avhengige av hverandre. Det er aldri kjekt å avslutte noe etter en del år sammen, men kanskje det ville vært det beste for begge på langsikt?

[Gjest Gjest]

Hei

Jeg følte for å svare litt i denne tråden da jeg selv har en annen tråd som handler om det å bli forlatt pga. depresjon.

Nå er det jeg som sliter med depresjonen.

Jeg vil si den er relativ mild/moderat, men ikke høye verdier av angst. Nok til at jeg takler det uten medikamenter.

Min nåværende har forlatt meg, vi er ikke helt definitive på det enda, men vi har ikke sett hverandre på 2 uker og jeg forsøker å få henne tilbake, men uansett..

Slik jeg ser det så mener jeg at er du glad i noen så står du ved dennes side igjennom det, MEN det finnes grenser. Nå har jo ikke jeg den tunge typen så for meg ser det lyst ut med tanke på behandling etc. Den tunge kan vare resten av livet, ihvertfall hvis den har vart siden barndommen. Det er jo gjerne disse vi ser i nyhetene uten å nevne saker.

Min personlige mening, utifra min egen situasjon, er at jeg hadde ikke forventet at du skulle ødelegge livet ditt for meg. Er jeg i en depresjon har jeg det faktisk best alene uansett..for det meste. Det har ingenting å si hva de rundt meg hadde gjort, de er for det meste i veien.

Du må kjenne etter hva du føler..er du villig, ja da gjør du det, men det syns jo at du sliter. Det er nå familie og venner skal spille sin rolle.

Du skal leve livet og ikke være "fanget" i et forhold som er mørkt og trist og ikke ser ut som det har noen lyse tider i vente heller.

Vær sterk, det er kun du som velger ditt liv!

[AnonymBruker]

Hva hadde du gjort, om du hadde vært i et forhold med en person som sliter mye med angst og depresjoner? Dette fører til en tidvis tung hverdag, men også at han/hun ikke klare å se for seg en fremtid med f.eks. barn (noe du selv ønsker). Denne personen får for øvrig profesjonell hjelp, men det ser ikke ut til å ha bidratt særlig mye enda, for eventuell bedring. Hverdagen er ellers relativt grei, da dere kommer bra overens, selv om depresjonene gjør det vanskelig. Hadde du blitt for å vente å se om denne personen kunne ha blitt frisk, selv om dette betyr at du kanskje måtte ha satt ditt eget liv på vent over år, eller hadde du valgt å starte på nytt i håp om å finne en som er på samme side i boken som deg selv?

Jeg har erfaring..Jeg gikk! Jeg følte meg som verdens verste kvinne, en sviker og en idiot. Men jeg ville ikke basere livet mitt sammen med en mann med store psykiske problemer.

Jeg elsket han! Jeg ser han den dag idag. Med sin kone. Ad omveier så vet jeg at han er 100% ufør og kona 50%. De sliter seg gjennom dagene. Jeg føler med han, men er glad for mitt valg.

[Mann_30]

Jeg vil anbefale deg å lese denne:

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=508313&st=0

Det er ikke sikkert at det går for deg som det gikk for meg, men jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver.

Gode råd er dyre, og det er ikke alt andre sier som er like greit i praksis.

Så om du skulle ha behov for råd fra noen som har vært der, så må du bare sende meg en PM..

[Gjest imli]

Å elske kvarandre er ikkje nok. Ikkje på langt nær! Det som eit par brukarar seier i starten - at elskar du han, blir du i forhaldet, er i beste fall naive. Uansett kor mykje ein elskar kvarandre, kan forhaldet bli øydelagt av andre ting. Den eine eller begge partane kan ha problem som ikkje har noko med forhaldet å gjere, slik som i ditt tilfelle. For mange blir det då for tøft å leve saman - sjølv om ein elskar kvarandre. Dei som meiner noko anna, har aldri opplevd å vere i eit forhald med slike problem!

Du kan ikkje setje livet ditt på vent til evig tid, sjølv om du elskar han. Ein eller anna gong må det skje noko - enten at han blir bra, eller at du går, elles vil du ikkje få eit godt liv.

Lykke til.

[LitaPia]

Jeg ville nok ikke innledet et forhold til en som var dypt deprimert og slet med angst. Men om min samboer hadde fått en depresjon nå, så hadde jeg stått ved hans side uansett.

Du må selv kjenne hvor mye du klarer å takle, om det begynner å gå utover din egen psyke ville jeg nok vurdert å ta en pustepause slik at du får hentet inn nye krefter..

Lykke til

[Mann_30]

Min deprimerte kjæreste viste meg ingen form for kjærlighet i to måneder. Jeg ble med ham fordi jeg likte selskapet hans selv om han ikke sa noe. Da jeg spurte ham om han var glad i meg, sa han "jeg vet ikke. Jeg tror det - men jeg kjenner det ikke."

Jeg opplevde akkurat det samme. Og det er ikke noe gøy. Det sårer og man gråter, og man føler at man ikke får bidratt med noenting til noen som ikke vil hjelpes.