Hvordan skal man takle et avstandsforhold?

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg har nylig gått inn i et avstandsforhold, men jeg er usikker på hvordan jeg skal takle det. Fra før av er jeg temmelig usikker når det kommer til mitt eget selvbilde, og om jeg rett og slett er verd å elske. Har kommet et godt stykke i retning "frisk" siste året, men jeg sliter fortsatt en del.

Vi snakker jo sammen hver dag, og han forsikrer meg ofte om at han er glad i meg og vil ha meg, mne når han er så langt unna, og jeg ikke kan se i øynene hans at han mener det så glemmer jeg det på en måte veldig fort. Verken jeg eller han er verdensmestere når det kommer til å kommunisere med mobil og internett, vi snakker en del på msn og slikt, men den samme kjemien er ikke der som når vi er sammen. Jeg vet ikke om det er et dårlig tegn.

Når han er på besøk hos meg, eller omvendt så er alt perfekt, og jeg tviler ikke på oss i det hele tatt, men tvilen kommer snikende så snart vi har vært fra hverandre en stund.

Jeg skjønner jo at dette er noe jeg må jobbe med, men hvordan? Har noen noe tips? Dere som er i avstandsforhold, hvordan takler dere savn og usikkerhet?

[AnonymBruker]

Min erfaring er at dette går noen mnd, men så blir det vanskelig. Egentlig ganske umulig om en vil ha et skikkelig forhold og ikke vil flytte på seg (eller den andre). Synd men sant.

[AnonymBruker]

Vi har ikke kommet så langt som å snakke om flytting enda. Vi var mer eller mindre sammen før vi flyttet hvert til vårt, problemet var jo at flytteplanene var lagt før vi traff hverandre. Forholdet blir mer og mer seriøst for hver gang vi treffes, så med fare for å virke naiv, så tror jeg det kommer til å holde en stund iallefall.

Vi er begge studenter, så eventuell flytting når den tid kommer tror jeg ikke vil være et problem, siden ingen av oss er bundet av jobb eller eier et hus osv.

Det som er, jeg tror at det er mine problemer som er den største trusselen for forholdet vårt. At jeg ikke takler avstanden. Jeg har flere ganger vurdert om jeg burde avslutte hele greia, for å spare begge to for sårede følelser om det skulle gå skeis. Men så lenge jeg føler at han er med og ikke vil "gi opp", så klarer jeg ikke å avslutte det uansett.

[AnonymBruker]

I halvannet år fløy kjæresten min og jeg frem og tilbake fra Norge til et annet land i Europe for å besøke hverandre. Det gikk altså helt fint i 18 måneder, og nå er vi samboere.

Det gjelder å ikke skape mer problemer enn nødvendig, ha god kommunikasjon, og skape forventninger til å se hverandre igjen.

[Gjest wild bird]

Avstandsforhold kan være utfordrende. For egen del, så var alfa og omega masse kommunikasjon. Vi snakket på telefon flere ganger om dagen, sendte sms, satt på msn. Delte alt fra smått til stort, for å føle at vi var en del av hverandres liv.

Vi møttes også så ofte det var praktisk mulig.

Nå har vi vært sammen i 2 år og bodd sammen i 9 måneder

[Gjest Gjest]

Hei!

Jeg har nylig gått inn i et avstandsforhold, men jeg er usikker på hvordan jeg skal takle det. Fra før av er jeg temmelig usikker når det kommer til mitt eget selvbilde, og om jeg rett og slett er verd å elske. Har kommet et godt stykke i retning "frisk" siste året, men jeg sliter fortsatt en del.

Vi snakker jo sammen hver dag, og han forsikrer meg ofte om at han er glad i meg og vil ha meg, mne når han er så langt unna, og jeg ikke kan se i øynene hans at han mener det så glemmer jeg det på en måte veldig fort. Verken jeg eller han er verdensmestere når det kommer til å kommunisere med mobil og internett, vi snakker en del på msn og slikt, men den samme kjemien er ikke der som når vi er sammen. Jeg vet ikke om det er et dårlig tegn.

Når han er på besøk hos meg, eller omvendt så er alt perfekt, og jeg tviler ikke på oss i det hele tatt, men tvilen kommer snikende så snart vi har vært fra hverandre en stund.

Jeg skjønner jo at dette er noe jeg må jobbe med, men hvordan? Har noen noe tips? Dere som er i avstandsforhold, hvordan takler dere savn og usikkerhet?

Hei

jeg har vært i et avstandsforhold i snart 10 mnd. Det er 1 time og 20 min med bil mellom oss. Vi har i tillegg barn på hver vår kant. Snakk om komplisert....!

Nå har vi det bedre enn noensinne, vi elsker hverandre og reddes så fort vi har anledning. Jeg var også veldig usikker den første tiden og redd for å miste han. Det værste nå er det intense savnet jeg føler når vi er fra hverandre. Jeg anbefaler deg å ringe han ofte, det er noe helt annet å høre stemmen hans enn chatting/SMS.

Ikke hør på de som dømmer forholdet nord og ned. Det er noen ekstra utfordringer, men også flere aspekter som gir forholdet flere dimensjoner.

Lykke til!

[Gjest Gjest]

gikk 6måneder, så ble det slutt...

[AnonymBruker]

Jeg møtte kjæresten min som utenlandsstudent i USA og vi rakk 6 måneder sammen før vi entret avstandsfasen. Savnet etter å være rundt henne er enormt og jeg teller dagene til hun kommer til Norge i julen. 18-20 timers reisetid og fri fra arbeidsplassen er blant kjeppene i hjulene. Planen vår er at jeg flytter til USA om et års tid - med de byråkratiske komplikasjoner det medfører.

Vi tenker positivt om fremtiden, hun tar norskkurs og jeg lærer meg hennes andrespråk. Vi har videosamtaler via Skype et par timer daglig. Det betyr mye å kunne se min nydelige.

Så lenge man er innstilt på å få det til å fungere og legger planer for fremtiden tror jeg man har kommet langt. Jeg er vanvittig glad i henne og hun elsker meg også.

[MBekk]

Jeg kjenner meg veldig igjen i din situasjon, jeg og kjæresten min har vært sammen i snart 9 mnd, og vi har hele tiden bodd 120 mil unna hverandre.

Og som med deg.. når vi er sammen så er alt perfekt, og jeg er så forelska!

Men når vi er fra hverandre, så synes jeg det er veldig vanskelig, siden vi på en måte hsr hver våres behov for kommunikasjon. Vi snakke sammen stort sett hver kveld, men det jeg savner er den spesielle delen, som man bare gjør med kjæresten sin. Og da er det ikke bare sexen jeg tenker på, men si at man er glad i hverandre, at den andre er verdens beste, fineste osv. Og fortelle hverandre at man savner hverandre.

Jeg sier sånt til han hele tiden, men han er ikke like flink til det. Men jeg har snakka med han om det, og han sier at han skjønner hva jeg mener, men så sier han at jeg sier det så ofte, så han rekker ikke å tenke på å si sånt til meg. Så jeg får håpe det blir litt lettere nå som han vet hvordan jeg føler det.

Men jeg kan love deg at det blir litt lettere etter hvert, man blir trygg på hverandre, og tida flyr avgårde når man går på skolen/jobber osv.

Jeg tror ihvertfall at en ting som er velsig viktig, er å fortelle hverandre at man er glad i hverandre osv. Kanskje sende kort og små gaver innimellom. Så vet man jo at selv om det er lenge til, så skal man jo flytte sammen en gang, og tenk så sterkt forholdet er da... Det er det jeg prøver å trøste meg med oppi det hele!

Stå på.. !

[Careface]

Hei!

Det som er veldig viktig er å støtte hverandre og tenke på at dere er heldige som har hverandre. Jeg vet det er vanskelig; er i et avstandsforhold selv,men det er viktig å være positiv og prøve å tenke på de gangene dere treffes; da er alt helt sinnsykt fantastisk! Prøv å holde deg opptatt og når han sier han vil ha deg, mener han det nok!

Lykke til!