Vi har kjøpt et 104 år gammelt hus

[AnonymBruker]

Jeg og samboeren min kjøpte et eldre hus.. og nå når samboeren min har vært borte på jobb har det skjedd mye rart.

Ok, la oss ta det fra starten.

Det begynte mens vi pusset opp, da begynte jeg å få frysninger og følelsen av å bli iakttatt på enkelte steder i huset.

Dette har vedvart, men kun på disse spesielle plassene i huset.

Nå har jeg vært alene ei ukes tid og i går kveld når jeg skulle legge meg begynte jeg å høre lyder.

Huset knirker endel siden det er så gammelt og er opprinnelig et tømmerhus, så jeg skjønner at det blir endel lyder av det. Men det var ikke bare knirkelyder. Det var høye bankelyder (hørtes ut som det kom ifra stua). Og en lav gråtelyd. Hørtes ut som noen satt og hulket nede i stua (jeg ligger i etasjen over).

Ble så redd at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre.

Er det noen som har opplevd noe liknende? Er litt rådvill, begynner å bli redd for å være her selv når det er lyst ute.

[MarilynM]

Jeg er seriøst dødsmisunnelig.. Huset vårt er fra 1902, og etter å ha bodd her i 1,5 år må jeg krype til korset og konstantere at vi ikke har et eneste hus-spøkelse.. Hadde virkelig håpet det når vi kjøpte det..

Mamma og Pappa har en eldre mann (tidligere eier) som gjemmer ting og flytter møbler, og det føles alltid så deilig og trygt hos dem. I begynnelsen var jeg drittredd for han, men ettehvert innså jeg at han bare likte en spøk og var der mest for å passe på oss.

Mamma ble imidletid så sint på han en gang han gjemte ledningen til Pc'en hennes at hun skjelte ham ut så han "forsvant" i et par år, tydelig såret til hun sa unnskyld.

[Troilltøva]

hei

vet hvordan det føles, den ekle følelsen av at du ikke er alene er fryktelig ekkel :S har selv bodd i et 100 år gammelt hus hvor vi ikke var alene, vi hørte fotsteg, dørslamring, hunden reagerte og bare den følelsen av og bli beglodd på, pluss at naboer vistnok har sett en mann i vinduene.

det vi gjorde var og kontakte en mann som driver ut disse åndene.

det var en utrolig opplevelse og få være med på, det er sånt man bare ser på tv liksom

men han fikk denne mannen vi hadde i huset fjernet, og etter det var det helt stille

du har ingen mulighet til og finne noen som holder på med sånt? kanskje det bare holder med et søk på google?

vi fikk nr til denne "åndeutdriveren" via bekjente, så hvis du bor i nordland så kan du bare sende meg en PM så får du navnet hannes, da han vistnok er litt her og der i nordland.

når det er sagt, så forstår jeg at du er redd. men disse åndene er som regel harmløse og mest nysgjerrig på hvem som er der. vet det er ekkelt der og da, men det er ikke farlig

lykke til

Endret 23. september 2010 av Troilltøva

[AnonymBruker]

ts her:

Jeg har en bekjent som er prest og han har vært med på å drive ut ånder fra hjem før.. Han har sagt at han kunne komme om jeg ønsket det.

Men samboeren min synes at det er helt tullete av meg. Han mener at det ikke er noe her og at jeg overdriver.

Men jeg _vet_ at det ikke bare er meg som merker dette. Har hatt flere venner på besøk som har bemerket at det føles som om noen glor på dem, da spesielt i andreetasjen.

Samboeren min skal være ukependler i et år fremover, og jeg kjenner at om det ikke blir noe bedre her så må jeg bo hos venner når han er borte.

[Troilltøva]

jeg synes du skal gjøre det du synes blir rett ift det her. det er jo du som skal være der mye mer enn han, og man vil jo føle seg trygg og komfortabel i sitt eget hjem. om samboeren din mener det ikke er noe der så gjør det vell ikke noe forskjell om denne presten kommer vell?

selv er jeg litt skeptisk til at prester skal utføre slikt. jeg har ingen erfaring eller hørt om noen som har benyttet seg av prester til det. men de (prester/religiøse) er mer for det gode og det onde, hvor mye spøking er onde krefter. for å sette det på spissen da.

når jeg selv mener at ånder som har mye aktivitet fortsatt er mennesker med negative følelser som sinne, uro o.l....synes det er drøyt og kalle såkallt spøking for onde ånder.

men det er min mening og tanker om det, mulig jeg tar feil også altså

hvis det føles rett for deg så gjør du det du må gjøre

[Gjest Consensio]

Så lenge du ikke blir direkte plaget, så la dem vite at du er der og at du kommer til å bli boende. Snakk høyt med dem, uansett hvor dumt det kan virke.

Blir du plaget, så blir du streng og sier klart i fra at du vil være i fred.

Stort sett så hjelper det.

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp med "husspøkelse" og når det ble for mye, ba jeg henne slutte fordi hun skremte meg. Da sluttet hun med det hun drev på med. Ikke la samboeren din få deg til å føle deg teit og hvis det er noe tak i ham, bør han være stor nok til å forstå at det er viktig for deg selv om han ikke tror på det, å få noen til å ta en titt på huset ditt.

[Gjest Coarvi]

Selv om jeg egentlig er litt skeptisk til sånn (ikke tror heeelt på det) hadde jeg ikke nølt med å få hjelp av noen til å drive "dette" ut. Om ikke annet, så for den psykiske effekten det hadde hatt på meg. Hadde jeg opplevd noe sånt hadde sikkert skepsisen min gitt seg med en gang, og jeg hadde blitt livredd... Og å være streng med et spøkelse? Aldri i verden om jeg hadde turt det.

Syns samboeren din skal respektere frykten din, og la deg gjøre det du føler du trenger for å slappe av i eget hus. Har selv folk i familien som har fått lignende ting gjort hjemme hos seg, og for meg er det ganske irrelevant om effekten bare er psykisk eller om de faktisk driver ut spøkelser - det viktigste er jo at det faktisk hjelper.

[AnonymBruker]

Hva med å lære av dette?

[AnonymBruker]

TS,

Har du prøvd å spørre fint om ånden kan dra? Personlig føler jeg at det hjelper å be fadervår når jeg blir like redd som du beskriver, selv om jeg faktisk ikke er religiøs..

[Miss Puddel]

Her vi bor, på en gård fra 1850 er det mye rart, det går igjen en gammel dame her, hun er are søt, hun passer på hestene, og kan dukke opp i stuen for å passe på ungene etc. Pluss at en gang som guttene slåss i stua , og ikke ville gi seg selvom jeg ba om det, så plutselig skvatt begge sjokkerte fra hverandre, "MAMMA, det var noen som kløp!"

begge guttene ble kløpet og satte seg pent i sofaen, mens bikkja satt og nistirret inn i kroken der de ble kløpet og logret innsmigrende og klynket...

I tillegg er det "småfolk" her, vet ikke om det er nisser eller hva det er, de flytter på ting, klapper gjester på hodet etc.

Men det er bare posetiv energi, jeg trives med det

ungene har vennet seg til det, og ar lært at om de synes det er skummelt kan de bare be om å få være i fred. Det blir respektert.

jeg er skeptisk til å prøve å jage bort slike ting, det er sjeldent det lykkes helt, og det eneste man oppnår da er å erklære krig. så så sant man ikke merker at det i utganspunktet dreier seg om onde energier, så ville jeg latt være. det kan bli bra en stund, men så blir det gjerne værre, og man er uvenner med det man har i huset i tillegg...

Jeg har bodd i mange hus med spøkelser etc, og det jeg har brukt å gjøre, er å gå fra rom til rom og presentere meg og familien, og si at vi skal bo der, at jeg håper vi kan bo sammen uten å plage hverandre, og at jeg gjerne kan ha soverommene i fred. Og at hvis du gjør noe som provoserer dem, så er det ikke med vilje.

du kan sørge for at det er mest posetive energier, ved å velsigne hvert rom med å ha salt i alle hjørner og vinduskarmer og døråpninger, og brenne lavendlerøkelse i hvert rom.

Men om du nå velger å få sendt av gårde det som er der likevel, så gjør det når mannen din ikke er der da, det burde jo være mulig når han er borte en uka av gangen?

[AnonymBruker]

Ts her.

Da har noe nytt skjedd her.. da jeg kom hjem fra jobb idag sto alle dørene i 2.etasjen på vidt gap. Jeg holder med hensikt alle dørene i 2.etasjen igjen siden jeg føler et forferdelig ubehag når de står åpne. Jeg er helt alene i huset og er den eneste som har nøkler så er ingen som kunne ha åpnet dem utenom meg, og jeg har IKKE gjort det.

Noen flere som har opplevd slikt og hva gjorde dere med det?

[AnonymBruker]

Ts her.

Da har noe nytt skjedd her.. da jeg kom hjem fra jobb idag sto alle dørene i 2.etasjen på vidt gap. Jeg holder med hensikt alle dørene i 2.etasjen igjen siden jeg føler et forferdelig ubehag når de står åpne. Jeg er helt alene i huset og er den eneste som har nøkler så er ingen som kunne ha åpnet dem utenom meg, og jeg har IKKE gjort det.

Noen flere som har opplevd slikt og hva gjorde dere med det?

Vi opplevde mange skremmende ting der vi bodde før. I begynnelsen så trodde ikke mannen min på det, men til slutt fikk han også oppleve det.

Vi flyttet.

[AnonymBruker]

Ts her.

Hva opplevde dere da?

[Miss Puddel]

Hva med å snakke til det som er der (hva det nå er da, og ja, det kan føles litt teit å snakke sånn ut i lufta, men det kan jo være verdt et forsøk) og be det om å være litt mindre nærværende, og la dører etc være i fred?

I tillegg til det noe livlige huset vi bor i nå, så leide vi en gang et annet gammelt gårdshus, der dører etc gikk opp og igjen av seg selv. Der ga det seg når jeg ba om det faktisk.

Ikke ba som i religiøs bønn da, mer i stil av: "kan dere slutte med å tulle med dørene, jeg synes det blir litt ubehagelig"...

[AnonymBruker]

Ikke søren om jeg hadde turt å være der. Iallefall ikke alene! Huttetu..

[AnonymBruker]

Her vi bor, på en gård fra 1850 er det mye rart, det går igjen en gammel dame her, hun er are søt, hun passer på hestene, og kan dukke opp i stuen for å passe på ungene etc. Pluss at en gang som guttene slåss i stua , og ikke ville gi seg selvom jeg ba om det, så plutselig skvatt begge sjokkerte fra hverandre, "MAMMA, det var noen som kløp!"

begge guttene ble kløpet og satte seg pent i sofaen, mens bikkja satt og nistirret inn i kroken der de ble kløpet og logret innsmigrende og klynket...

I tillegg er det "småfolk" her, vet ikke om det er nisser eller hva det er, de flytter på ting, klapper gjester på hodet etc.

Men det er bare posetiv energi, jeg trives med det

ungene har vennet seg til det, og ar lært at om de synes det er skummelt kan de bare be om å få være i fred. Det blir respektert.

jeg er skeptisk til å prøve å jage bort slike ting, det er sjeldent det lykkes helt, og det eneste man oppnår da er å erklære krig. så så sant man ikke merker at det i utganspunktet dreier seg om onde energier, så ville jeg latt være. det kan bli bra en stund, men så blir det gjerne værre, og man er uvenner med det man har i huset i tillegg...

Jeg har bodd i mange hus med spøkelser etc, og det jeg har brukt å gjøre, er å gå fra rom til rom og presentere meg og familien, og si at vi skal bo der, at jeg håper vi kan bo sammen uten å plage hverandre, og at jeg gjerne kan ha soverommene i fred. Og at hvis du gjør noe som provoserer dem, så er det ikke med vilje.

du kan sørge for at det er mest posetive energier, ved å velsigne hvert rom med å ha salt i alle hjørner og vinduskarmer og døråpninger, og brenne lavendlerøkelse i hvert rom.

Men om du nå velger å få sendt av gårde det som er der likevel, så gjør det når mannen din ikke er der da, det burde jo være mulig når han er borte en uka av gangen?

Noen har mye rart for seg!

[AnonymBruker]

Hei TS

Noen har nevnt det før i denne tråden, men det kan hjelpe å snakke høyt og si ordentlig ifra.

Stå oppreist å si : Nå er det nok . Ro ned på aktiviteten din, slutt å gjør meg redd.

Du må gjerne være her, men ikke skrem meg.

[Gjest Xelle]

Naa tror jeg ikke paa spoekelser, aander og lignende.

Men om det faar deg til aa foele deg trygg i huset ditt, saa drit i samboeren din og be presten komme over..Du skal bo der, og i hjemmet sitt skal man foele seg trygg.

[Miss Puddel]

Noen har mye rart for seg!

men DET turte du ikke si med fullt navn gitt... Så å tro på spøkelser DET er ikke å ha noe rart for seg, men å ha meninger om hvordan man omgås dem, blokkerer dem etc, DET er å ha noe rart for seg...