Overgangen til 8-16

[gbnj]

Hahah...ja, join the party, hadde jeg nær sagt.

Men, spøk til side. Joda, det blir bedre. Jeg har vært i en typisk 8-16 jobb i snart mmm...20 år (hoff...) og ser fram til er fredags ettermiddag, når vi skriver mandagsmorgen. Og alle ferier, og gleder meg villt når jeg oppdager at jeg har nok avspasering til å f.eks ta fri en fredag. Yey, liksom

Men la oss nå se på den andre siden....hva alternativet KUNNE vært for deg. Du kunne vært arb.ledig, vært kronisk syk (=på trygd fram til du lå 7 fot under) og hele uka ble bare et eneste sammensurium av dager. Ikke lørdager, eller onsdager...men bare dager! Når jeg er trøtt som et bybud, har plysj på tunga, regnet pisker på ruta og tanken på å gå ut er SÆRS lite tilstede, tenker jeg på hva som KUNNE ha vært. Et tragisk alternativ mener jeg.

Vær glad du har jobb, kan se fram til ferie, gode (får jeg håpe) kollegaer, en firmafest i ny og ne, julebord, påskeferie, avspaseringer (hvis du har slike "frynsegoder") og muligheten til å jobbe deg opp ansiennitet og en levelig pensjon

Det er en mellomting mellom overflod(som vi lever i) og arbeidsledighet/hungersnød ol.

[LitaPia]

Man venner seg til det synes du har relativt mye fritid jeg!

[Gjest Katee]

Det går seg til, vet du Bare gi det litt tid

Jeg er ute av huset seinest kl. 08.15 og hjemme igjen ca. kl. 18.15 hvis jeg ikke jobber overtid, skal i møter eller har 10timers arbeidsdag.

Du har jo tilnærmet ingen reisetid og egentlig mye fritid - og det må jo bare være kjempebra?!

[Nordica]

Hei TS

Dette kjente jeg meg veldig igjen i! Da jeg var ferdig utdannet for noen år siden, hadde jeg kun hatt ekstrajobber/sommerjobber osv og begynte for første gang i en vanlig "8-16-jobb". Var nok ikke helt forberedt på hvor stor overgang det var og fikk akkurat den samme følelsen som deg- litt klaustrofobi egentlig og ble nesten litt deprimert. Følte jeg hadde mistet all friheten jeg hadde hatt og kunne ikke skjønne hvordan jeg skulle kunne ha det sånn resten av livet.

Heldigvis varte det ikke lenge! I løpet av kort tid (tror det bare tok noen uker) kom jeg inn i rutinene og ble kjent med kollegaene og arbeidsplassen, noe som gjør at det blir mye lettere og hyggeligere å dra på jobb. I tillegg glemmer man litt hvordan det var før og det nye livet blir en selvfølge. Nå tenker jeg aldri over det lenger. Jeg gleder meg til å gå på jobb og kan ikke se for meg livet uten.

Så jeg tror ikke du trenger å bekymre deg. Forhåpentligvis er dette bare en overgangsfase du må gjennom. Ønsker deg lykke til videre i den nye jobben din

[AnonymBruker]

Hm, merker at jeg gleder meg til å begynne å jobbe 8-16 jeg, fordi slik som studiet mitt er nå (og kommer til å være til jeg er ferdig i 2013) så er jeg på skolen mellom 8-15.30 og så på lesesalen til minst kl. 19. Jeg må også bruke enkelte helger til å lese, så jeg har nesten aldri tid til å gå ut med venner lengre fordi jeg må fungere på formiddagen lørdag og søndag fordi jeg må lese.

Så jobbhverdag, come to me! Da har jeg i hvertfall ikke konstant dårlig følelse i magen fordi jeg ikke får lest nok!

men jeg skjønner jo at det er tøft for dem som har studier der man står helt fritt til å disponere tiden sin selv. Overgangen til denne type studiesituasjon er knallhard og jeg er på randen til å slutte titt og ofte. Men jeg holder nok ut =)

[AnonymBruker]

Ser at alle mener at det går seg til... synes det bare blir verre, jeg! :-S

I starten hadde jeg i hvert fall et visst overskudd og stå-på-vilje, men etter å ha jobbet 8-16 i to år er det bare rein skjær viljestyrke (pluss nødvendighet) som gjør at jeg orker. Jobben i seg selv er sånn passe- det er gode ting og dårlige ting- men det er ikke sjelden jeg tar meg i å ønske at jeg gjorde noe annet, noe med mindre stress og ansvar...

Heldigvis har jeg spart inn litt på sminkebudsjettet, trenger ikke øyeskygge når ringene under øynene har gått fra blått til svart Og det å legge seg klokka 22 er jaggu ingen luksus, som enkelte hevder. Det er faktisk utrolig kjedelig å kollapse så tidlig på kvelden, men uten det hadde jeg aldri kommet meg opp dagen etter. Julebord og firmafester har jeg ikke energi til, så selv om kollegene er hyggelige står jeg som regel over.

*note/mantra to sutreguri-self*

Du tjener jævlig bra du tjener jævlig bra du tjener jævlig bra

- og omatt og omatt, i de neste 30 årene. Sukk. Men må man så må man!

[AnonymBruker]

Ser at alle mener at det går seg til... synes det bare blir verre, jeg! :-S

I starten hadde jeg i hvert fall et visst overskudd og stå-på-vilje, men etter å ha jobbet 8-16 i to år er det bare rein skjær viljestyrke (pluss nødvendighet) som gjør at jeg orker. Jobben i seg selv er sånn passe- det er gode ting og dårlige ting- men det er ikke sjelden jeg tar meg i å ønske at jeg gjorde noe annet, noe med mindre stress og ansvar...

Heldigvis har jeg spart inn litt på sminkebudsjettet, trenger ikke øyeskygge når ringene under øynene har gått fra blått til svart Og det å legge seg klokka 22 er jaggu ingen luksus, som enkelte hevder. Det er faktisk utrolig kjedelig å kollapse så tidlig på kvelden, men uten det hadde jeg aldri kommet meg opp dagen etter. Julebord og firmafester har jeg ikke energi til, så selv om kollegene er hyggelige står jeg som regel over.

*note/mantra to sutreguri-self*

Du tjener jævlig bra du tjener jævlig bra du tjener jævlig bra

- og omatt og omatt, i de neste 30 årene. Sukk. Men må man så må man!

Jeg skjønner virkelig ikke at folk orker å ha det sånn! Er penger virkelig SÅ viktig? :S Hva skal du med alle pengene uten energi til å bruke de på noe som helst?

[Jade]

Jeg skjønner virkelig ikke at folk orker å ha det sånn! Er penger virkelig SÅ viktig? :S Hva skal du med alle pengene uten energi til å bruke de på noe som helst?

De fleste av oss synes det er greitt å flytte hjemmifra når vi blir voksne. På tide å forsørge seg selv, og da må man nesten ha jobb.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner virkelig ikke at folk orker å ha det sånn! Er penger virkelig SÅ viktig? :S Hva skal du med alle pengene uten energi til å bruke de på noe som helst?

Forslag: Huslån, bilreparasjoner, strøm, barnehage og SFO, mat, telefon, klær...

Det er jo sånn at det er en nødvendighet å jobbe, det oppleves ikke akkurat som et valg man kan ta hvis man har lyst. Noen kan nok det, men for mange er det helt utelukket å la være å jobbe selv om man er lei, sliten osv.

[AnonymBruker]

Dette er grunnen til at jeg elsker å jobbe turnus! Noen dager har jeg fri, for jeg har jobbet i helgen. Andre ganger starter jeg ikke før langt utpå ettermiddagen og har hele dagen for meg selv. Også jobber jeg dagen andre dager igjen og har ettermiddagen og kvelden fri.

Jeg har barn og mann, men vi klarer nå å løse det. Og for oss passer dette supert. Da får jeg forandringer i hverdagen og det trenger jeg.

[Gjest Prøvis]

Jeg skjønner virkelig ikke at folk orker å ha det sånn! Er penger virkelig SÅ viktig? :S Hva skal du med alle pengene uten energi til å bruke de på noe som helst?

Tja, du kan så si. Men hva er alternativet? Som en annen svarte, hvis livet var gratis og vi ikke trengte å jobbe, hvor mye fritid hadde vi hatt da? For mat må vi få fra et sted og tak over hodet, og hvordan skulle vi fått det hvis ingen jobbet? Og helsetjenester, hvordan ville det stilt seg? Det er jo ikke noe nytt at folk må jobbe for å forsørge seg selv og en eventuell familie.

På den annen side så kommer det an på hva slags liv man ønsker å leve også, vil du ha det største huset, den flotteste bilen, den største båten, de dyreste reisene - ja da må du også jobbe for det. Men også når du har et helt vanlig hus så må du ha penger til å betale lånet, du må ha penger til å forsørge deg selv.

Jeg er et sånt 8-16 menneske så den arbeidstiden passer bra for meg, i tillegg har jeg muligheten til å jobbe hjemme hvis jeg ønsker det og har også fleksitid. Den jobben jeg har i dag og trives med er ikke den jobben jeg startet arbeidslivet mitt med, så det er ikke sikkert at TS vil ha dagens jobb resten av livet, kanskje jobblivet tar en annen retning med tiden.

[¤flicka¤]

Jeg synes egentlig det er utrolig fint å være i jobb jeg, selv om jeg av og til blir sentimental og savner studietiden

I en periode var jeg sykmeldt og vekslet mellom å gå på veggen og bli helt apatisk, og jeg merket at det ikke var godt for meg å ikke ha noe å holde på med. Jeg liker rutinen med å gå på jobb hver dag og ha ansvar for at noe blir gjort. Jeg har gode kolleger som hjelper til og bryr seg, og så tjener jeg godt sånn at jeg kan gjøre stort sett det jeg har lyst til på fritida. Har lite å klage på med andre ord

[gbnj]

De fleste av oss synes det er greitt å flytte hjemmifra når vi blir voksne. På tide å forsørge seg selv, og da må man nesten ha jobb.

Det tar vel ikke mange tiår å bygge/vedlikeholde en bolig ol.?

[gbnj]

Forslag: Huslån, bilreparasjoner, strøm, barnehage og SFO, mat, telefon, klær...

Det er jo sånn at det er en nødvendighet å jobbe, det oppleves ikke akkurat som et valg man kan ta hvis man har lyst. Noen kan nok det, men for mange er det helt utelukket å la være å jobbe selv om man er lei, sliten osv.

Er man hjemme med egne unger, så kan man kutte ut bil/barnehage/sfo ol.

[SmallTalk]

Det tar vel ikke mange tiår å bygge/vedlikeholde en bolig ol.?

Det er ganske mange som har huslån med løpetid på 25 år, og refinansiering er ikke unormalt i løpet av denne tiden. I tillegg skal man ha råd til å leve i tillegg til faktisk å ha råd til å beholde boligen, og da trenger man penger. Hvis man ikke skal jobbe, hvordan mener du da at man skal forsørge seg selv?

Endret 12. oktober 2010 av SmallTalk

[SmallTalk]

Er man hjemme med egne unger, så kan man kutte ut bil/barnehage/sfo ol.

Ikke dersom man er to stk og den ene er avhengig av bil til jobben. Ikke alle bor slik til at kollektivtrafikk er et alternativ.

Endret 12. oktober 2010 av SmallTalk

[gbnj]

Tja, du kan så si. Men hva er alternativet? Som en annen svarte, hvis livet var gratis og vi ikke trengte å jobbe, hvor mye fritid hadde vi hatt da? For mat må vi få fra et sted og tak over hodet, og hvordan skulle vi fått det hvis ingen jobbet? Og helsetjenester, hvordan ville det stilt seg? Det er jo ikke noe nytt at folk må jobbe for å forsørge seg selv og en eventuell familie.

Qluet er at det snyltes i alle samfunnslag, dvs kollektivismen/korporativismen gjør at enkelte må jobbe langt mer enn nødvendig for å forsørge andre(alt fra urettmessig trygdede/statsstøtta organisasjoner/kunstnere/kapitalister ol.).

På den annen side så kommer det an på hva slags liv man ønsker å leve også, vil du ha det største huset, den flotteste bilen, den største båten, de dyreste reisene - ja da må du også jobbe for det. Men også når du har et helt vanlig hus så må du ha penger til å betale lånet, du må ha penger til å forsørge deg selv.

Men først og fremst så er man da nødt til å la fiat-kapitalen(andre) jobbe for en.

Jeg er et sånt 8-16 menneske så den arbeidstiden passer bra for meg, i tillegg har jeg muligheten til å jobbe hjemme hvis jeg ønsker det og har også fleksitid. Den jobben jeg har i dag og trives med er ikke den jobben jeg startet arbeidslivet mitt med, så det er ikke sikkert at TS vil ha dagens jobb resten av livet, kanskje jobblivet tar en annen retning med tiden.

Endret 12. oktober 2010 av gbnj

[Gjest Prøvis]

Qluet er at det snyltes i alle samfunnslag, dvs kollektivismen/korporativismen gjør at enkelte må jobbe langt mer enn nødvendig for å forsørge andre(alt fra urettmessig trygdede/statsstøtta organisasjoner/kunstnere/kapitalister ol.).Men først og fremst så er man da nødt til å la fiat-kapitalen(andre) jobbe for en.

Hvem er det som må jobbe mer enn nødvendig? Og hvordan? Antallet uføretrygdede og arbeidsledige har ikke ført til lengre arbeidsdager for meg, ikke for andre jeg kjenner heller. Så hva mener du her?

Til og med da vi bodde i huler så kunne vi ikke gjøre som vi ville, dagen besto av samling av mat og jakt for å overleve. Vi levde nok kortere men tror ingen snakket om mangel på fritid.

[gbnj]

Hvem er det som må jobbe mer enn nødvendig? Og hvordan? Antallet uføretrygdede og arbeidsledige har ikke ført til lengre arbeidsdager for meg, ikke for andre jeg kjenner heller. Så hva mener du her?

Systemet har vært som det er, fra før du ble født.

Til og med da vi bodde i huler så kunne vi ikke gjøre som vi ville, dagen besto av samling av mat og jakt for å overleve. Vi levde nok kortere men tror ingen snakket om mangel på fritid.

Da vi levde i huler så måtte alle skaffe livsnødvendigheter, idag så er det kun en brøkdel som må, resten snylter på dem som må, og får dermed gjøre som de vil(det gjelder som skrevet ikke kun de som urettmessig mottar trygd).

[AnonymBruker]

Hvem er det som må jobbe mer enn nødvendig? Og hvordan? Antallet uføretrygdede og arbeidsledige har ikke ført til lengre arbeidsdager for meg, ikke for andre jeg kjenner heller. Så hva mener du her?

Til og med da vi bodde i huler så kunne vi ikke gjøre som vi ville, dagen besto av samling av mat og jakt for å overleve. Vi levde nok kortere men tror ingen snakket om mangel på fritid.

Tja, nå er det jo ikke snakk om at at man nødvendigvis merker at man må jobbe mer på individnivå, og arbeidsmengde er heller ikke nødvendigvis bare definert etter tidsbruk. Poenget til vedkommende du siterte er vel at flere uføretrygdede, sykemeldte og andre som av en eller annen grunn ikke er i jobb fører til økte utgifter for staten, og disse pengene er jo ikke noe som bare trylles frem. Økte utgifter for staten er typisk et grunnlag for økte skatter og avgifter, noe som igjen fører til at en del av befolkningen må jobbe mer (altså ikke bare med hensyn til tid, men også mer effektivt, flere oppgaver i jobben e.l.) for å kompensere for de økte skatte -og avgiftsutgiftene.

Det betyr selvsagt ikke at folk ikke skal ha rett til ytelser dersom de har grunnlag for det, men den samlede økningen av slike ytelser i et samfunnsperspektiv kommer til å bli et problem for velferdsstaten. Når folk må jobbe mer så øker også risikoen for utbrenthet og sykemelding for de som er i arbeid noe som igjen fører til flere sykmeldte og således ytterligere press på resten av de yrkesaktive. Med andre ord har vi en ond sirkel der det blir færre som må bære velferdsstatens utgifter, og kombinert med at vi vil få mindre oljeinntekter i fremtiden så er det en ganske uheldig utvikling.

På bedriftsnivå ser man jo ofte konsekvensen av at folk går ut i permisjon/blir langtids sykemeldte, og den er ganske ofte at andre må ta over oppgavene til den som blir sykmeldt, med dertil tilhørende arbeidspress fordi bedriften ikke vil/kan ta seg råd til å lære opp en vikar i mellomtiden. Det er jo ikke dermed sagt at det er slik for deg og på din jobb, men det er faktisk mange som har det slik.