En gladhistorie

[AnonymBruker]

Jeg fikk ansvaret for en valp og tok ansvaret. Eksen min begynte å true meg og den angsten som ramlet over meg, ble der og jeg ville ikke vise valpen det.

Men innså at jeg ikke kunne være leder og virke trygg i rollen, med all angsten.

Jeg omplasserte hunden og gråt etterpå. Det var helt jævlig. Jeg visste at om jeg gikk tilbake til eksen, ville valpen fått det bra og på en måte blitt hans hund og følte meg som en som ikke kan noe om hunder. Jeg var nede.

Men jeg klarte å se at valpen ville få det bedre hos mer stabile folk. Selv overtok jeg henne da hun var tre måneder så hun var preget fra før. Hun ville bare tisse inne f.eks fordi det var mer trygt. Hun ble stor og jeg bodde litt på landet da, og jeg ble skuffet over at de som har hunder der avviste meg og valpen min. Den ser jo ut som en ulv osv.

Til slutt sa jeg at det er en hybrid, men det var etter at alle hadde vendt meg ryggen. Ikke alle, noen kom på besøk daglig og hadde god kontakt med valpen.

Så glad ble de i henne at de vendte meg ryggen når jeg fortalte at jeg hadde ringt fod og omplassert henne. Da tok det en tid før de kom.

Valpen var halvt år når jeg omplasserte. Det gikk bra i begynnelsen, men når hun ble rundt ett år ble hun sjefen.

Jeg ble veldig lei meg, og tenkte at omplassering ikke nytter men at jeg prøvet gjøre mitt beste. Og at jeg ikke kan gjøre mer egentlig, fordi det ikke er min valp mer...

Jeg mailet og fortalte forhistorien til valpen. Alt jeg visste og feilene jeg kanskje hadde gjort. Jeg var veldig bevisst på at hun ville krangle med meg og prøve overta lederollen en dag, det jeg ville gjort var å legge henne ned i bakken, tror jeg... det er ikke morsomt men med en hardhetsgrad på 80 og lærvillighet på ca samme nivå, det måtte jo skje?

Hun ser litt skummel ut, men det er bare fasade.

Vet ikke men nå høres det ut som hun har fått et perfekt hjem. Den nye eieren takker xxxxforeningen for den fine hunden og er ofte begge to på besøk der.

Jeg har veldig lyst å møte henne, har vært i landsdelen og området og klarer ikke henge helt med, ser etter henne... Men vet at jeg ikke bude se.

Ikke fordi jeg vil ha henne tilbake, hun har tilbakelagt traumer og er voksen nå. Foreninga holder meg oppdatert, men det er heller ikke sånn at jeg spør daglig. Det får holde par ganger i året.

Har også spurt om hun har fått rasetypiske sykdommer, men det har hun ikke. Jeg kjøpte av en som driver seriøst og i en nisje i dsagens hundeverden.

Fortjener jeg en klem eller en klapp på skulderen?

Jeg forsøkte gjøre mitt beste for hunden.

Grunnen til at jeg spør. er fordi jeg ofte får høre hvilken hund, men det prates ikke om... Dvs de har arrestert meg som en dust og klin f idiot. Ikke de som ikke har egne hunder, men.

Selvsagt har jeg lyst å møte Tolga, men synes at jeg har gjort nok for å forsøke finne det beste for henne. Mao, er det sklisikkert at du får stempel hvis du omplasserer en ung hund/ valP...

Vet ikke så mye jeg, men var alltid snill med henne. Bestemt men også snill når jeg ble irritert. Jeg av alle burde vite hvor mye jobb det er med dyr, hester, føll og valper...

Hva mener dere? Jeg vet jeg gjorde det rette imt omplassereing, men det knuste hjertet til papir når hun trodde hun var sjefen...

Nå høres det ut som hun har fått det bra. Jeg har heksefaktor, mulig det er bedre å ikke møtes.

Men når jeg går i den byen, noe jeg gjør par ganger i åre5t i forbind med jobb, får jeg tanker, om hun vil kjenne meg igjen osv. Er det normale følelser?

[AnonymBruker]

Er du full? Det er da ingen mening i det du skriver? Eneste jeg fanger opp er det at du spør om du gjorde det rette når du omplasserte hunden din, og det var det helt sikkert, hvis du føler hun har det bedre der hun er nå.

[AnonymBruker]

En flaske vin gikk ned i går, du har rett. Jeg ble sentimental. Problemet var at valpen først kom til ett hjem og ble sjefen der. Det kan jo skje de beste men da mistet jeg litt tillit til foreningen. Men det går bra nå og jeg burde takket de for den gode jobben de gjør for dyr.

Jeg vet jeg gjorde det rette, tror og mener det men det var ingen lett avgjørelse og ser at jeg kunne under andre omstendigheter gitt henne et godt hjem.

Ts.

[AnonymBruker]

Det jeg reagerte på og som er følsomt for meg, er hvordan venner og familie taklet dette. Forklarte meg kanksje feil, men uten støtte hadde jeg små sjanser til å sosialisere valpen optimalt. Og etter at jeg omplasserte, ble de få (2) som stilte opp nesten sint på meg, men det gikk over. Hvis jeg snakker om valpen nå, møter jeg som regel kalde skuldre.

Hvilken valp, nesten som jeg aldri har hatt henne. Det er og var mange følelser rundt omplasseringen, men jeg møter en lukket dør selv om de vet jeg har kontakt med fod. Han som støttet meg og valpen mest, har flyttet så jeg har ikke snakket stort med han om det. Men kanskje jeg skal ringe han og fortelle at det ser ut som det går bra. Han og valpen fikk veldig god kontakt. Han ble skikkelig lei seg når jeg hadde omplassert.

[AnonymBruker]

Det jeg reagerte på og som er følsomt for meg, er hvordan venner og familie taklet dette. Forklarte meg kanksje feil, men uten støtte hadde jeg små sjanser til å sosialisere valpen optimalt. Og etter at jeg omplasserte, ble de få (2) som stilte opp nesten sint på meg, men det gikk over. Hvis jeg snakker om valpen nå, møter jeg som regel kalde skuldre.

Hvilken valp, nesten som jeg aldri har hatt henne. Det er og var mange følelser rundt omplasseringen, men jeg møter en lukket dør selv om de vet jeg har kontakt med fod. Han som støttet meg og valpen mest, har flyttet så jeg har ikke snakket stort med han om det. Men kanskje jeg skal ringe han og fortelle at det ser ut som det går bra. Han og valpen fikk veldig god kontakt. Han ble skikkelig lei seg når jeg hadde omplassert.

Foreningen gjorde en feilplassering først, men dette har de da rettet opp i, om jeg forstår deg rett? Hunden er hos noen andre nå, der hun har det bra? I såfall synes jeg ikke du skal miste tilliten til foreningen, da det sikkert ikke er lett å finne riktig match med hund og eiere alltid. Så lenge de fant ut at de hadde gjort en feil, og plasserte hunden et sted hun har det bra nå, så viser jo det at de tar ansvar for å finne det beste hjemmet for hundene. Hunder er jo også forskjellige, og det er ikke alltid man "passer sammen" enda så mye man ønsker det, og disse menneskene skulle nok hatt en annen hund, som ikke endte opp med å bli "sjefen". Eller ingen hund..

Det at hundeeiere i din omgangskrets ikke vil høre snakk om hunden din kan jeg forstå om det er sånn at du snakker om henne stadig. Hvis du også kommer med tips eller erfaringer fra din tid med din hund, så kan det hende at de ikke tar det seriøst og ikke vil prate om hunder med deg, da du "bare" hadde henne noen mnd, og ikke klarte å oppdra henne på en tilfredsstillende måte.

Ang han som ble sint når du omplasserte henne, så ville jeg ikke lagt så stor vekt på det. Om han ønsket det beste for hunden, så må han jo skjønne at så lenge hun har det godt hos nye eiere så er det det viktigste.

Når du snakker om at du ble skuffet over at ikke familie og venner stilte opp for deg, så skjønner jeg ikke helt hva du mener. Er du en svært ressurssvak person, eller sliter du psykisk eller noe, som gjør at du mener at du kan forvente at venner/familie stiller opp for deg som hundeeier? Mener ikke noe vondt her, men ingen jeg kjenner forventer at noen skal stille opp for dem når de får seg hund. Det er et valg man tar på egen hånd, og klarer man ikke å gjøre alt 100% selv, så bør man heller ikke skaffe seg hund. Den må jo selvsagt sosialiseres, men det må være ditt ansvar, og ikke noe andre skal "stille opp for". Jeg personlig er ikke glad i hunder, og hadde ikke likt om venner forventet at jeg skulle brukes til sosialisering av deres hunder... Man kommer selvsagt på besøk som tidligere, men ikke snakk om at noen av mine venners hunder eller mine foreldres hund skal inn i mitt hus!

Og man blir ikke automatisk med i en "gruppe" som hundeeier. De hundeeierne som har hatt hund i flere år vil jo naturligvis ha et sterkere bånd, enn en som kommer med en helt ny valp, og forventer det samme forholdet. Det er vel gjerne sånn at man først er "på hils" når man møtes, spør litt om hvilken rase det er osv, før man kanskje stopper for å snakke litt om været seinere, og etterhvert blir gradvis kjent med hverandre og hverandres hunder. I hvertfall har det vært sånn da vår familie har hatt hund.

Har ikke veldig mye greie på hunder, men selv om jeg ikke er et "hundemenneske" selv, så har vi alltid hatt hund da jeg vokste opp, og vet litt om å være hundeeier..

[AnonymBruker]

Tenker at foreningen har gjort sitt beste. De følger enda opp hunden. Når det gjelder familie og venner ville de gitt meg en klem hvis jeg hadde fått meg en liten søt hund og ikke et stort troll.

Det var deres måte å vise at de både var redd store hunder og selve rasen, som ikke bare har gode rykter i media. Jeg ville satt pris på mer støtte, men jeg kunne like gjerne fått meg en minigris og sagt at det er en hund.

Jo, jeg forventer faktisk at folk stiller litt opp. I dette tilfellet kom de ikke på besøk mer og da ble det veldig vanskelig å sosialisere valpen. Jeg gjorde det jeg måtte gjøre og omplasserte henne. På lang sikt var det best for valpen. Jeg hadde ikke problemer med oppdragelsen, men hun var veldig valpete og sta. Det er noe av valpestadiet. Problemet lå ikke der, men hva hun ville ha best av på sikt.