Dere som har vært sammen med noen i mange år

[AnonymBruker]

Hva slags følelser har dere for partneren etter så lang tid? Er alt en rutine osv, sitte med hver sin pc om kvelden, dårlig kommunikasjon, lite som skjer? Hvordan får han deg til å føle deg? Spesiell? Hvordan er det med sexen?

Er selv i et langvarig forhold med han jeg trodde jeg skulle bli gammel med, men jeg tror faktisk det sakte men sikkert går mot brudd her.. Vi finner aldri på noe, kommunikasjonen er dårlig, sexen likeså, jeg føler meg mer som bryderi enn "spesiell".. Blir alle forhold sånn med årene, eller?

[Supramundane]

At ting er rutine trenger ikke nødvendigvis å bety at kommunikasjonen er dårlig.

Vi har funnet vår rytme, vår måte å leve sammen på som vi trives med. Det innebærer nok å sitte med hver sin pc om kvelden av og til, og av og til går vi ut og spiser en romantisk middag. Ofte ser vi film, da er det armkrok og kos som gjelder - noen ganger. Andre ganger er det film og en av oss plukker med noe annet samtidig.

Det aller viktigste uansett er kommunikasjon. Hvis man mistrives for en eller annen grunn er det viktig å si i fra. Og når man sier i fra er det viktig å være konstruktiv, og åpen for at den andre kanskje ikke er enig.

Uansett hvordan man vrir og vender på det så er det flest hverdager i løpet av ett år, men det er de som er virkelig verdt noe også. Alle kan være kjærester på festdager.

Mine tanker.

[AnonymBruker]

Men hva når det aldri er festdager? Vi spiser ikke en gang middag sammen? Vi har ingen gode samtaler?

TS

[AnonymBruker]

Da er det på tide å ta en alvorsprat med mannen din

PS: Hvis du ikke kan prate med han, og du føler deg vel med han, så er han vel ikke den rette ... jeg hadde aldri orket å bodd sammen med en som jeg ikke kunne prate med, for da hadde jeg iallefall ikke hatt sex med han, for da hadde jeg bare følt meg som en gjenstand.

[AnonymBruker]

Men altså.. Alt jeg leser om andres forhold, virker som mange har problemer? Hvordan vet jeg at jeg ikke ender i samme situasjon med neste? Da kunne jeg jo like gjerne bare blitt hos min nåværende?

Sex er det forresten dårlig med

[*Mocca*]

Vi har vært sammen i 12 år, gift i 6 år.

Og jeg merker selv at det går trått, opp og ned, men sitter ofte med hver vår pc ja.

samtalene er varierende, ikke alltid det er så lett å prate om ting.

Men vi har to barn og vi samarbeider bra om dem synes jeg...vi er hvertfall enige om ting.

Men sexen er kjedelig blitt, og ikke minst sjelden. Jeg har stort sett mer lyst enn han, men det er alltid en unnskyldning, orker ikke, sliten osv.

Skjønner jo at man noen ganger ikke orker og er sliten osv. men ikke ofte, er kanskje sex 2-4 ganger pr måned. og hvis det er 4 så er det OFTE...

Til tider så føles det som vi er bare veldig gode venner som bor sammen og har sex i ny og ne.

Altså et godt vennskap er verdens beste basis for et godt forhold, men når spenningen, flørtingen osv uteblir, man føler det som man bor sammen paralellt da er det ikke bra lenger, så jeg har vurdert endel i det siste hva som er rett å gjøre....

[Gjest navnelapp]

Det er vel kanskje derfor du får oppmodingar her om å snakke med han? Kommunikasjon er trikset, utan at eg er ekspert på området. Alle forhold har utfordringar, men det gjeld å ta fatt i dei før det ein hadde saman døyr ut.

[AnonymBruker]

Men altså.. Alt jeg leser om andres forhold, virker som mange har problemer? Hvordan vet jeg at jeg ikke ender i samme situasjon med neste? Da kunne jeg jo like gjerne bare blitt hos min nåværende?

Sex er det forresten dårlig med

Rundt meg har jeg mange par som har det bra, både venner, tanter/onkler og foreldre og besteforeldre, fordi de kommuniserer, og fordi de har hver sine hobbyer og venner, samtidig som de gjør ting sammen innimellom - da blir det litt spennende å se hverandre. Dessuten studerer/jobber de så de ser hverandre kanskje ettermiddag/kveld.

Jeg skjønner bare ikke at noen orker å leve i sånne forhold som du beskriver, der man blir tatt for gitt. Jeg hadde aldri funnet meg i det, iallefall. Og om jeg ikke kan kommuniserer med partneren, så er det ikke noe forhold.

Rart hva kvinner finner seg i, egentlig? Jeg lever alene, men jeg liker det ikke, men syns det er bedre å ha det bra alene enn å ha det dårlig i et forhold. Det er ikke noe liv, det, men jeg har et supert liv nå.

Jeg er 30, men håper jeg skal møte noen for det

Enten må du prate med mannen din om dette, eller så må du bare leve i dette forholdet resten av livet ditt... Tenk på alt du går glipp av! Det er ikke farlig å være alene, altså Det er heller ikke farlig å ta tak i problemer

[AnonymBruker]

Jeg vet at han i stor grad føler det samme som meg, og vi har "kommunisert", i den forstand at ting har kommet fram under krangler. Begge vet at dette er feil tror jeg, men ingen tør å være den som evt gjør det slutt. Hva, hvis osv. Det er akkurat som vi begge ønsker at den andre skal ta valget..

Vi har ingen barn som binder oss sammen, eier ikke engang bolig.

[AnonymBruker]

Jeg tror min største frykt er å ende opp alene.. Aldri vært alene, vært i forhold hele mitt (unge) voksne liv :S

TS

[flickan]

Må man gjøre det slutt da? Hva med å jobbe litt for å finne gløden tilbake. Det er helt urealistisk å tro at man skal gå gjennom et samliv uten gråværsdager. Ta initiativ til å finne på ting sammen. Snakk med kjæresten din. Finn ut hvor dere vil med forholdet. Hvilke forventninger har dere til samlivet, sex og andre aspekter i livet. Overrask ham med en romantisk middag. Skriv en hemmelig lapp i PC en hans om at du har lyst til *velg hva du vil her*.

Om det DA ikke funker, så kan man begynne å vurdere å gjøre det slutt. Jeg er for å prøve før man gir opp.

Og for å svare på spørsmålet ditt. Jeg har vært sammen med mannen min i over 6 år, og JA vi har kjedet oss i perioder. Nå har vi det imidlertid bedre enn noensinne. Vi snakker sammen om forventningene våre til hverandre, og jobber med forholdet kontinuerlig. Gresset er sjelden grønnere på andre siden dersom man vanner gresset der man er.

[AnonymBruker]

Vi har vært sammen i 12 år, gift i 6 år.

Og jeg merker selv at det går trått, opp og ned, men sitter ofte med hver vår pc ja.

samtalene er varierende, ikke alltid det er så lett å prate om ting.

Men vi har to barn og vi samarbeider bra om dem synes jeg...vi er hvertfall enige om ting.

Men sexen er kjedelig blitt, og ikke minst sjelden. Jeg har stort sett mer lyst enn han, men det er alltid en unnskyldning, orker ikke, sliten osv.

Skjønner jo at man noen ganger ikke orker og er sliten osv. men ikke ofte, er kanskje sex 2-4 ganger pr måned. og hvis det er 4 så er det OFTE...

Til tider så føles det som vi er bare veldig gode venner som bor sammen og har sex i ny og ne.

Altså et godt vennskap er verdens beste basis for et godt forhold, men når spenningen, flørtingen osv uteblir, man føler det som man bor sammen paralellt da er det ikke bra lenger, så jeg har vurdert endel i det siste hva som er rett å gjøre....

Du er ikke alene om den siste der...

[Gjest Gjest]

Gift i 11 år og fler enn tre barn her. Kjedelig.. tja. Helt til det slo meg at dersom man sitter stille og forventer at den andre parten skal ta tak. Så blir man skilt.

Det er ikke bare kommunikasjon som er kluet. Snakke om det, eller krangle.. Men det å invtitere til å gjøre noe annet enn det daglige. Kunne takle et "nei, har ikke lyst" og alikevel gå alene og ha det hyggelig!

De fleste får et "nei" og setter seg til å surmule. Da kan man like gjerne hente spaden. Folk slutter å leve når de flytter sammen, da forventer de at partneren skal dekke ALLE de behov man før greide å dekke selv. Ved hjelp av venner, hobbyer, fritidsmorro, skole, jobb, familie osv osv.

Du har ikke unger engang! Gå nå UT av huset mens du har sjansen! (Jeeeezz...) Så blir han vel med når han ikke greier å la være å snoke oppi hva du gjør hele tiden som er så morsomt.

[*Numi*]

Alle forhold blir nok slik med årene dersom man ikke tar noe tak i ting, snakker sammen og prøver å finne løsninger i fellesskap. Det er lov å si ifra at man synes forholdet er på vei i en skummel retning og at noe må endres. Man må heller ikke være redd for å ta initiativ, til sex, til nye ting etc.

[Havbris]

slettet

Endret 8. mars 2011 av Havbris

[AnonymBruker]

TS her.

Jeg hører hva dere sier. Jeg føler nå en gang at jeg prøver, men får lite og ingen respons tilbake. Jeg tar initiativ til sex, han vil ikke. Jeg tar initiativ til å finne på noe, han vil ikke. Og sånn går dagene.. Jeg gidder ikke tvinge han til å ha sex eller finne på noe med meg hvis han ikke selv vil. Og der ligge mye av hovedproblemet; jeg føler ikke lenger at han vil noe med meg. Hva gjør man da?

[Havbris]

Da får du insistere på en prat om dere to - hva dere vil - forventninger - ønsker osv. Finn en kveld dere har fri dagen etter - rydd unna PC og andre forstyrrende ting og snakk. Hvis han ikke vil snakke så får du spørre ham om han tror at en samlivsterapeut kan få ham til å snakke

[Gjest lina]

Jeg tror min største frykt er å ende opp alene.. Aldri vært alene, vært i forhold hele mitt (unge) voksne liv :S

TS

Jeg skjønner ikke denne grunnleggende redselen for å bli enslig/alene/singel. Er det ikke bedre enn å være i et likegyldig og kaldt forhold?

Ser ut som mange tviholder på dårlige forhold nettopp på grunn av denne ubegrunnede frykten, mener nå jeg.

Hva er det verste som kan skje når man er enslig, egentlig?

[suzie]

Det må absolutt ikke være sånn...

Hver dag sier vi "jeg elsker deg" til hverandre, gjerne flere ganger om dagen. Han er veldig flink til å fortelle meg hvor fantastisk jeg er og hvor heldig han er. Vi ler masse sammen og prater om alt mulig.

Men - han jobber mye - har hobbyer som tar mye tid, jeg trener mye og liker godt å være hjemme sammen ungene. Vi har funnet en dynamikk som passer oss, og har det fantastisk bra sammen.

Vi har vært sammen i 15 år, og gift i 8.

Jeg har stor tro på at det er viktig å fortsette å ha det morsomt sammen - og også ha sine egne ting. Finne dynamikker som kan fungere for begge.

[AnonymBruker]

Det trenger ikke være så mye som skal til, men det er neppe bra for hverken kommunikasjon eller forholdet å alltid sitte inne i leiligheten sin.

Nå har ikke jeg vært sammen med min mer enn 4 år, men jeg forstår hva du mener. Ting blir jo mer rutine.Hvis man ønsker å være sammen for resten av livet så er det jo fordi man vil LEVE SAMMEN. Bo sammen. Oppleve tider sammen. Ikke ha spenning konstant. Slik er ikke livet.

Ting vi gjør for å holde forholdet vårt i gang!

- går turer og trener sammen (gåing hjelper på kommunikasjon også, får snakket mye)

- går på kino

- går ut sammen på bar og prøver oss på en øl vi aldri har smakt

- middag ute

- middag hjemme, prøve nye ting

- spiller guitar hero sammen

Er jo ikke sånn at jeg føler meg forelsket lenger, men det er dypere. En hverdagslig følelse, og jeg kan ikke tenke meg å være foruten ham. Det er jo ikke mer spenning i hverdagen med andre heller sannsynligivs, gresset ser ofte grønnere ut på den andre siden.