Trenger litt hjelp fra dere....

[Gjest Anonymous]

Jeg startet en tema noe uker tilbake om det med å forelsket seg i terapeuten sin. Jeg hadde faktisk valgt å gå fram med følelse til ham slik at vi kunne gå videre. Det var nok så ubehagelig men han tok imot det i en fint måte og jeg følte meg lettet at det var ute. Egentlig tror jeg at jeg hadde aldri klarte å være med ham i dette mote, men når man er i terapi og delta med sånn sterke følesler, så kan det nok så enkelt traff noe i seg. Jeg følte at jeg hadde begynte å komme meg over dette der selv om jeg var fremdeles utrolig glad i han som et mennesker.

Men jeg er i behandling for å kunne komme over seksuelt misbruk som jeg overlevde når jeg var barn. Det kan du faktisk tenke at det blir veldig tung og veldig vondt. Jeg har aldri klart å være så ærlig med noen som jeg klarer å være med han. Selvføgelige er det godt, det betyr jo at vi jobber med dette problem for a kommer videre og selv om det er vanskelig jeg vet at jeg er bedre enn jeg var når jeg begynte.

Problemet er at det siste gang jeg var hos ham han så plutselig begynne han på grine. Det var ikke at han brast i gråt men plutselig så ble øyene litt våt og sånn men han klarte å samle seg likevel. Men det var fortellingen min som hadde rørt han så dypt at han reagerte sånn, og at han har datteren selv så det var vanskelig å horer på.

Min reaksjon var at det var rørende at noen kunne bry seg så mye om meg. Det hjalp med at jeg følte følelse mine var validert. Men jeg føler nå at det er så vondt, at jeg trenger han stadig mer og mer og kan ikke slutter å tenker på han. Ikke i en romantiske mote men bare at dette her er så vondt og jeg føler skyldig i at jeg gjørde at han gråt litt. Vet ikke helt hva er poeng her men kanskje noen visdom ord hadde vært kjempe greit. Synes alt er så vondt og vanskelig nå.

[Annie]

Hva trenger du råd om?

[Gjest Gjeste urrgh!]

Jeg får også høre en del grusomme historier mens jeg er på jobb, og det hender jeg blir våt i øynene. Det plaget meg i begynnelsen, syntes det var uprofesjonelt, men etterhvert har jeg tatt det som et tegn på at jeg er empatisk og at jeg ikke har blitt kynisk i en menneske- og problemorientert jobb.

[Gjest GreenSky]

Jeg går også til psykolog av og til. Koster skjorta, men verdt pengene. Jeg liker godt han jeg går til, fordi han er empatisk og medfølende. Forteller jeg han noe skikkelig leit/trist hender det også at han får en tåre i øyekroken. Men det må da være slitsomt å være psykolog/terapaut, etc. og ta så mange ting til seg?