Lengre fødselspermisjon, - mer tid med far

[mousepad]

Så fordi 25% av parene ikke klarte å bli enige er det riktig å tvangsfordele tiden for de 75% som klarer seg helt fint?

Jeg tror ofte man må tvinge frem utviklingen av og til .

Mulig det har vært nevnt tidligere i denne tråden , men i Danmark fikk man jo en markert tilbakegang av fedre som tok ut permisjon , da deres obligatoriske uker ble gjort uobligatoriske .

Endret 29. september 2010 av mousepad

[Kara W]

Er det egentlig et veldig godt argument? Jeg er sikker på at det er mange mødre som også synes en liten baby er dønn kjedelig å være sammen med dag ut og dag inn, men de holder ut fordi de vet at babyen trenger omsorg og trygge omgivelser. Det virker som mange glemmer at permisjonen ikke er til for foreldrenes skyld, men for barnets.

Det ble påstått at 53% av fedre ønsker lengre permisjon. Jeg tror mange av dem ønsker seg permisjon i tiden ca 12-18 mnd, og ikke nødvendigvis at de vil begynne permisjonen sin tidligere.

Er ikke det beste for barnet å være sammen med en forelder som synes det er koselig å være hjemme, og gleder seg over hvert minutt med barnet? Dersom mor synes det er kjedelig med babyer, og far gjerne blir hjemme, er det da galt at mor begynner å jobbe etter 2 mnd? Personlig synes jeg det er litt urettferdig at etter at jeg har vært hjemme med all den "kjedelige" biten, så skal mannen komme og ta over akkurat i det barnet begynner å bli morsomt å være sammen med. Andre mødre elsker å være hjemme med de nyfødte og de velger nok å dele permisjonen annerledes enn det vi har gjort. Nettopp derfor er jeg for valgfrihet.

Jeg skjønner også at det er nødvendig med litt tvang, og har derfor ikke noe imot at det finnes en egen fedrekvote, men jeg synes ikke den trenger å være så mye lengre enn 2 måneder. Utover det er jeg sikker på at de fleste klarer å fordele selv.

[AnonymBruker]

Personlig synes jeg det er litt urettferdig at etter at jeg har vært hjemme med all den "kjedelige" biten, så skal mannen komme og ta over akkurat i det barnet begynner å bli morsomt å være sammen med. Andre mødre elsker å være hjemme med de nyfødte og de velger nok å dele permisjonen annerledes enn det vi har gjort. Nettopp derfor er jeg for valgfrihet.

Jeg synes småbarnsforeldre har veldig mye valgfrihet jeg. Det er ikke sånn at mor MÅ være hjemme de første månedene før far tar over, man kan like gjerne gjøre omvendt (med unntak av de 6 første ukene). Det er mange muligheter til å kombinere permisjonen med ulønnet permisjon og ferie eller at mor og far tar litt av permisjonen hver samtidig eller fordeler permisjonen utover et større tidsrom enn ett år.

[Karmosin]

Far (eller mor, for den sakens skyld) kan etter dagens regler ta ut foreldrepermisjonen INNTIL BARNET ER TRE ÅR. Altså kan man slippe å være sammen med en kjedelig baby, og heller ta det når tælpen har begynt å gå og prate.

[Gjest imli]

Eg syns det er litt trist å lese (og høyre) om kvinner som forteller at mennane deira syns "babyar er kjedelege" og "ikkje likar babyar". Kvifor aksepterar me kvinner at mennane våre tenkjer slik, får seg til å seie det høgt, og ikkje minst, praktiserar desse ideane ved ikkje å ville vere saman med babyane sine? Tvilar på at mange mannfolk hadde syntes det var greit at kjerringa ikkje likte babyar...

[Trampe]

Skulle jeg liksom fortelle mannen min at han ikke får lov til å mene det han mener??? Han må da vel få ha sin egen mening? Jeg synes det er en helt ærlig sak jeg - så får andre mene at det er så tragisk som bare det. Jeg synes det er bra at mannen min faktisk er ærlig og forteller det han mener, og jeg synes det er synd at ordningene ikke fungerer slik at også han kan bli hørt. Så lenge mannen er en god mann for sitt barn når den verste babytida er over, ser jeg absolutt ingen problemer med at jeg tar mesteparten av ansvaret det første året. Vi skal liksom dele på det resten av livet...??

Det er ikke bare bare å ta ut permisjon når småtten er blitt 18 mnd. Skal man liksom ha barnehage i mellomtida, for så å ta ut permisjon igjen etterpå? Ikke helt praktisk. Noe annet er selvsagt de som tar ut f. eks. en dag i uka over lang tid.

Jeg er fullstendig enig med Kara W her. For oss, som greier helt fint å finne frem til ei løsning vi begge er komfortable med, er det utrolig irriterende å ikke få bestemme dette selv.

[Kara W]

Far (eller mor, for den sakens skyld) kan etter dagens regler ta ut foreldrepermisjonen INNTIL BARNET ER TRE ÅR. Altså kan man slippe å være sammen med en kjedelig baby, og heller ta det når tælpen har begynt å gå og prate.

Det er en veldig fin teori, men hvem skal ta seg av barna i det første leveåret om ikke foreldrene gjør det?

Eg syns det er litt trist å lese (og høyre) om kvinner som forteller at mennane deira syns "babyar er kjedelege" og "ikkje likar babyar". Kvifor aksepterar me kvinner at mennane våre tenkjer slik, får seg til å seie det høgt, og ikkje minst, praktiserar desse ideane ved ikkje å ville vere saman med babyane sine? Tvilar på at mange mannfolk hadde syntes det var greit at kjerringa ikkje likte babyar...

Så fordi alt skal være rosenrødt og man bare skal være lykkelig når man har blitt foreldre så skal ikke jeg og mannen min være ærlige med hverandre om følelsene våre? Selvfølgelig hadde det vært bedre om vi begge syntes babyen var like spennende som 2-åringen, men det gjør vi altså ikke. Gjør det oss til dårlige og uegnede foreldre? Hva andre menn måtte synes om kjerringene sine vet jeg lite, men her i huset respekterer vi altså hverandres følelser og behov, og jobber for at familien som helhet får det best mulig.

[Gjest Iril]

Jeg synes småbarnsforeldre har veldig mye valgfrihet jeg. Det er ikke sånn at mor MÅ være hjemme de første månedene før far tar over

Joda, sånn er det, ellers får vi ikke fullammet, og da er vi dårlige mødre!

[Gjest AnneShirley]

Eg syns det er litt trist å lese (og høyre) om kvinner som forteller at mennane deira syns "babyar er kjedelege" og "ikkje likar babyar". Kvifor aksepterar me kvinner at mennane våre tenkjer slik, får seg til å seie det høgt, og ikkje minst, praktiserar desse ideane ved ikkje å ville vere saman med babyane sine? Tvilar på at mange mannfolk hadde syntes det var greit at kjerringa ikkje likte babyar...

Enig med deg.

Og til dere som kritiserer Imli med at man skal være ærlig om følelsene sine, så tror jeg ikke det er det Imli mener.

For det er da mange som ikke synes alt er "rosenrødt" den første tida med baby. Men betyr det at det skal være OK å bare la være å ta sin del av ansvaret for en liten baby? Og hvor interessant kan man synes babyen er om man alltid overlater den til den andre forelderen?

[AnonymBruker]

For det er da mange som ikke synes alt er "rosenrødt" den første tida med baby. Men betyr det at det skal være OK å bare la være å ta sin del av ansvaret for en liten baby? Og hvor interessant kan man synes babyen er om man alltid overlater den til den andre forelderen?

Enig. Det er vel heller sånn at de som kritiserer andre for å se rosenrødt på det har blitt skuffet over hvor kjedelig babyen er fordi de hadde så store forventninger i utgangspunktet. Jeg tror de som har realistiske forventninger om hvordan det er å ha en liten baby synes det er ok å gå hjemme selv om det er litt kjedelig. Ja, babyer er søte og koselige men det er ikke alltid kult å gå hjemme med en baby, hverken for mor eller far. Sånn er livet, tenker jeg. Det er lov å tenke at det er kjedelig, men det bør ikke være gyldig grunn for å si fra seg sin lovfestede del av permisjonen. Da begynner jeg å lure på hva som prioriteres, seg selv eller barnet.

[Karmosin]

Det er en veldig fin teori, men hvem skal ta seg av barna i det første leveåret om ikke foreldrene gjør det?

Jeg antar at de foreldrene som synes det er kjedelig med baby finner seg en dagmamma eller noe sånt i stedet... I det hele tatt er det lagt til rette i regelverket for en enorm fleksibilitet, nettopp fordi folk vil ha det. At det per i dag er liten kultur for å overlate barnet til andre når de er helt små er ikke regelverkets skyld, utover at det er forholdsvis ferskt at man kan innrette seg sånn.

[Trampe]

Selvfølgelig kan man ikke overlate en baby til en dagmamma. Det sier seg selv. Jeg synes også uttrykket "overlate ansvaret til partneren" er alt for negativt ladet. Min mann var en god og støttende partner i babytida, og vi fordelte ansvar både for hjem, jobb og baby slik det var naturlig for oss å gjøre det. Han overlot ikke noe som helst til meg - når jeg måtte ta babyen i større grad enn han gjorde tok han over andre oppgaver jeg hadde før fødselen.

Jeg er ikke av typen som helst skulle gått hjemme og dullet i årevis - jeg er glad i jobben min og holdt på å bli sprø av å sitte hjemme med baby når permisjonstida mi nærmet seg slutten. Det optimale for meg hadde da vært at pappaen elsket å være hjemme, slik at jeg kunne dra tidligere på jobb. Men nå er det ikke slik - og selvsagt fant vi frem til en løsning som passet for begge. Uten at noen satt og bestemte det for oss.

Det jeg lurer på er hvordan de som sitter på toppen mener at man skal greie å følge alle retningslinjer og normer man blir bedt om når man blir mamma. For ja, nå snakker jeg fra en mammas synspunkt. Jeg opplevde et sterkt ammepress både på kontroller, på sykehuset og i barselgrupper. Jeg har som så mange andre fått beskjed om at fullamming er best, og man blir faktisk anbefalt å amme minst ett år - helst to. Hvordan skal man kunne gjøre det når man skal ut i jobb enda tidligere enn før? Ungen vil jo være seks måneder når man skal ut i jobb, og mange fullammer fremdeles da. For min del ble ammingen betraktelig redusert når jeg gikk ut i jobb, det er logisk at man mister melka etterhvert og det er feil i følge "boka". Hvordan skal man da kombinere amming og pappaperm? Mange, inkludert meg, har et par mils reisevei til jobb. Det er da umulig å dra hjem for å amme, og det er like umulig for pappaen å komme på jobb slik at jeg får ammet. Man må jo bare slutte å amme tidligere - og det er igjen ikke bra for babyen. Tap-tap spør du meg.

[Shade]

Det går ann å kutte ammingen ned til morgen og kveldsamming, det er ikke sånn at man må slutte å amme fordi man har begynt å jobbe igjen

[AnonymBruker]

Det er en veldig fin teori, men hvem skal ta seg av barna i det første leveåret om ikke foreldrene gjør det?

Jeg forstår ikke helt hva du mener her. Mener du at man skal ha rett til ett års fødselspermisjon i barnets første leveår og så et par måneder til når barnet er større fordi barnet da er artigere å være sammen med for pappaen?

[Kara W]

Jeg forstår ikke helt hva du mener her. Mener du at man skal ha rett til ett års fødselspermisjon i barnets første leveår og så et par måneder til når barnet er større fordi barnet da er artigere å være sammen med for pappaen?

Nei da. Jeg synes vi har en veldig bra ordning slik vi har idag, og er aldeles ikke misfornøyd (men har selvfølgelig ikke noe imot at den blir utvidet heller!) Jeg skrev det som en kommentar til statistikken som sa at 53% av fedre ønsker seg lengre permisjon. Jeg tror at veldig mange av de fedrene ikke ønsker mer tid med babyen, men heller etterhvert som barnet blir eldre. Dermed mener jeg at akkurat den statistikken ikke er noe godt argument for å tvangsfordele enda mer av den eksisterende permisjonen.

[AnonymBruker]

Nei da. Jeg synes vi har en veldig bra ordning slik vi har idag, og er aldeles ikke misfornøyd (men har selvfølgelig ikke noe imot at den blir utvidet heller!) Jeg skrev det som en kommentar til statistikken som sa at 53% av fedre ønsker seg lengre permisjon. Jeg tror at veldig mange av de fedrene ikke ønsker mer tid med babyen, men heller etterhvert som barnet blir eldre. Dermed mener jeg at akkurat den statistikken ikke er noe godt argument for å tvangsfordele enda mer av den eksisterende permisjonen.

Det at du tror at mange fedre ikke ønsker mer tid med babyen har du vel ingen dokumentasjon på, annet enn å ha hørt det fra noen du kjenner (og det holder ikke for meg, dessverre). Det finnes derimot dokumentasjon på at mange fedre ønsker seg mer tid med barna sine.

[Gjest Gjest]

Det at du tror at mange fedre ikke ønsker mer tid med babyen har du vel ingen dokumentasjon på, annet enn å ha hørt det fra noen du kjenner (og det holder ikke for meg, dessverre). Det finnes derimot dokumentasjon på at mange fedre ønsker seg mer tid med barna sine.

Og det finnes dokumentasjon på at mange mødre ønsker seg mer tid med barna sine. Ergo heller ikke noe argument for å øremerke enda flere uker av permisjonen.

[flickan]

Og det finnes dokumentasjon på at mange mødre ønsker seg mer tid med barna sine. Ergo heller ikke noe argument for å øremerke enda flere uker av permisjonen.

Ikke? Ikke når mor statistisk sett får 70-80% av ukene heller? Bør ikke mer øremerkes far da, siden mor stort sett tar sin del av kaka uansett? Er noe som heter mye vil ha mer...

[Gjest Gjest]

Ikke? Ikke når mor statistisk sett får 70-80% av ukene heller? Bør ikke mer øremerkes far da, siden mor stort sett tar sin del av kaka uansett? Er noe som heter mye vil ha mer...

Men all den tid utgangspunktet for mor og far ved graviditet/fødsel er Ulikt - hvorfor skal da permisjonen deles likt?? Det er greit at far også skal ha en bit - men siden mor er den som går gravid/føder og ammer så er det vel også rett og rimelig at hun får mesteparten av permisjonen etterpå.

Man kan ikke si at man skal ha full likestilling mellom menn og kvinner på dette området så lenge utgangspunktet for menn og kvinner er så forskjellig. Det er en total skivebom. Slik det er pr i dag - hvor 10 uker øremerkes far, mener jeg er helt greit, i tillegg til at man kan sjonglere med øvrige uker etter eget behov. Men å stadig øremerke flere uker til far er helt håpløst, så lenge det faktisk ikke er han som har alle belastningene som følger med å få barn.

[AnonymBruker]

Men å stadig øremerke flere uker til far er helt håpløst, så lenge det faktisk ikke er han som har alle belastningene som følger med å få barn.

Helt enig. Den dagen mannen min må kaste opp alt han spiser i flere mndr, gå opp mange kg, få bekkenløsning, stå opp for å tisse fem ganger hver eneste natt, ha kroppen full av vann, få svangerskapdiabetes eller -forgiftning, være helt ufattelig hormonell og til slutt presse ut en tre-kilos unge for så å fremdeles være like hormonell og ha masse vondter i flere mndr etterpå; da skal jeg være med på at han fortjener permisjonen like mye som meg.

Om man ser på permisjonen som kun et gode for barnet, en måte å få barnepass til den nyfødte på, må man også finne andre løsninger for at kvinnen skal få kommet seg etter svangerskap/fødsel, for det er veldig tungt for mange av oss.