Jeg er voksen, først nå har jeg funnet at "den rette" finnes...

[AnonymBruker]

Jeg har levd et liv med mange forhold. Jeg har lett gått lei og det har alltid vært meg som har avsluttet et forhold.. Så traff jeg min mann i en alder av 38. Vi har nå hatt et tett og fint forhold i over 3 år. Så har det skjedd det jeg ikke trodde var mulig.. jeg er fremdeles forelsket.

Jeg har rett og slett funnet en bestevenn, en elsker og en særlig god voksen støtteperson for mine barn. Han løfter meg når jeg er nede, han har lært meg å være meg selv. Han respekterer meg og mine barn, han greier å få meg til å føle meg elsket! Han får meg til å føle meg unik og spesiell, han gjør små ting som gjør meg til en kvinne på alle måter!

Jeg kan se han sitte i stolen ved meg og jeg kjenner at jeg elsker den mannen. Han kan reise på sine guttetur hvor enn han vil, jeg er trygg på han! Sexlivet er en drøm. Om han har lyst og ikke jeg,- jeg nyter å sende han til himmels og han respekterer at jeg ikke nødvendigvis må ende der selv.

Jeg har rett og slett trodd at "den rette" ikke finnes, - men her er han jo! Så deilig! Fra å være en absolutt ingen romantiker har jeg blitt en ydmyk kvinne! Jeg vil gjøre det meste for denne mannen som ikke ante hvor god han egentlig er. Jeg elsker å løfte hans mannsego! For han er et unikum!

Jeg håper det varer! For denne mannen vil jeg ivareta!

Så dere kvinner og menn som sliter i dårlige forhold.

Det finnes der ute! Den rette finnes...

[Lulilelu]

Selvfølgelig finnes han. Jeg fant min for 3,5 år siden, bodd sammen i 3 og er fortsatt like forelsket. Det beste er at jeg ser på hele han at han "forguder" meg. Vi kan sitte på sofaen å se på tv, så merker jeg at han ser på meg. Jeg sur meg og ser på han og ser at han smiler og at øynene lyser. Jeg spør hvorfor han ser slik på meg og da sier han "du er så herlig, jeg elsker så høyt, jeg er så forelsket i deg"....smelter. Han er min beste venn og en fantastisk elsker.. Kan snakke med han om alt, støtter meg alltid. Jeg kan virkelig være meg selv og det er herlig.

[AnonymBruker]

Fint og godt å lese at du har funnet en mann du trives med.

Jeg tror ikke på en rette, er cirka på din alder og har trodd det noen ganger, og sist gang en gang for mye. Men avviser ikke tanken på at jeg finner en en gang.

[-milla j-]

Har troen på at Mr. Right Now kan transformeres til Mr. Right jeg Er sammen med ham nå. Satser jeg på

[Gjest Me]

Så heldig du er! Kjenner at jeg blir bittelitt misunnelig her jeg sitter

Skulle ønske jeg var like sikker som deg på at den rette finnes der ute. Men nå er jeg i andre enden av "lykke-skalaen" enn deg, min samboer gjennom 15 år og far til mine to barn valgte for en tid tilbake å bedra meg med en annen og til slutt forlate meg og barna. Det var et langtrukket og smertefullt brudd som inneholdt sin del av løgn, bedrag og en oppførsel jeg aldri i livet hadde tiltrodd han. Dette har gjort meg så skuffet, så desillusjunert og så kynisk at jeg faktisk ikke lenger tror på kjærligheten.

Dessverre tror jeg heller ikke at jeg noensinne kommer til å finne en "ok" mann heller.

Så kos deg med den flotte mannen din og sørg for å pleie kjærligheten og hverandre!

[AnonymBruker]

Høres perfekt ut. Jeg vil også ha det sånn :/ Men tenker at når det føles bra og rett vet man det bare. Hilsen ei som aldri blir sikker og savner alltid noe. Har brennt meg en gang skikkelig og sliter med det den dag idag. Vi var gift og har 3 barn sammen. Nyt mannen din.

[Alvina]

Hva er baksiden? Ingen er perfekte...

Sorry, kunne ikke dy meg. Ble ikke sjalu, men fikk lyst å krype ut av skallet igjen.

[Gjest Gjest]

Hva er baksiden? Ingen er perfekte...

Sorry, kunne ikke dy meg. Ble ikke sjalu, men fikk lyst å krype ut av skallet igjen.

Er vel litt ups and downs som ved alt annet tenker jeg. Det trenger ikke å være perfekt for å føles helt riktig.

[AnonymBruker]

Takk for at noen starter en sånn tråd! vi må slutte å klage på at vi har det så fælt å heller gjøre noe med det eller komme seg ut av det.

Jeg er helt opp i skyene selv. Vi har riktig nok bare vært sammen i et år. Men han har vært der for meg, selv i mine dårlige dager som har vært en del av i det siste. Kjæresten min er en helt super fyr som stiller opp for meg uansett, og som jeg også stiller opp for. Det fungerer helt utrolig bra i hverdagen og vi føler oss som ett team.

Så litt hyllest til de gode kjærestene burde vi ha

[Gjest Me]

Takk for at noen starter en sånn tråd! vi må slutte å klage på at vi har det så fælt å heller gjøre noe med det eller komme seg ut av det.

Jeg er helt opp i skyene selv. Vi har riktig nok bare vært sammen i et år. Men han har vært der for meg, selv i mine dårlige dager som har vært en del av i det siste. Kjæresten min er en helt super fyr som stiller opp for meg uansett, og som jeg også stiller opp for. Det fungerer helt utrolig bra i hverdagen og vi føler oss som ett team.

Så litt hyllest til de gode kjærestene burde vi ha

Er glad på andre sine vegner og støtter helt klart denne tråden!

Men kan noen si noe som overbeviser oss som ikke er helt der...? Ikke for å være negativ (jeg ser jo at det er vanskelig å skrive dette uten at det blir negativt, men...) men hva hvis man faktisk har hatt det så godt som flere beskriver her og så går det rett i dass likevel? Jeg elsket min samboer og trodde han elsket meg. Han var min beste venn, min elsker og mitt alt. Så svikter han så fundamentalt at jeg gikk rett i kjelleren. Og ble der en stund. Tenker at "når han kan svikte på den måten, så hvem kan man da stole på?"

Hvordan skal man da finne igjen troen på kjærligheten? Troen på det gode i mennesket?

[Gjest grart]

vel, det er nå slik en gang at ALT går i bølgedaler - de er bare langt mindre når "den rette" er der.

jeg tror det kan finnes flere rette - det handler om hvordan man fungerer sammen.

jeg tror på mange måter også jeg har funnet den rette - og vi ble sammen når jeg bare var 19 år.

det var slett ikke planen min, og ford vi fant hverandre så tidlig så er det klart perspektivet er helt annerledes enn om vi hadde truffet hverandre idag.

jeg har ingenting å sammenlikne med, jeg kommer aldri til å vite om det er noen andre "rette" der ute for meg - fordi jeg velger ham, og har gjort det i ti år.

jeg tror på at man kan klaffe kjempebra med noen - den såkalte "rette" men folk er også ulike. vi er begge veldig individualistiske, og vil derfor virke annerledes på verhadnre enn med en annen personlighetstype og behov.

men joda - jeg tror på den rette(i den forstand at det faktisk kan finnes flere) - men til syvende og sist handler det om Å VELGE.

ingen kan vite om det ikke finnes en annen - fordi dere velger den nåværende utfra den opplevelser om at dette er veldig bra, mye bedre enn før.

men for å være litt realistisk her: det blir for dumt å si at man har funnet den rette - og tro at denne følelsen vil være der for alltid når man bare har 1 eller 3 år sammen som noen her nevner.

følelser kommer og går, og ALT tyder på at de som har de mest solide samlivene er de som forstår at det handler tilslutt om valg.

man må også velge å være med den rette - om og om igjen.

for noen er dette å veile feil - nemlig å velge det dårlige, mens for andre er det å velge det som er bra(men ikke perfekt).

[Gjest pike]

Der sa du det grart!!

[Gjest Gjest]

Det handler vel om at man elsker noen til tross for deres skyggesider, og at man fortsatt elsker etter krangler og uenigheter og ikke bare løper ved den minste lille uenighet..Når to slike personligheter, som takler endel, finner hverandre så går det bra.

Og jeg har også møtt en slik mann, og det er jeg så glad for! Og jeg er også "voksen"..

[AnonymBruker]

Jeg tror at de som vi møter, er den rette for oss der og da. Vi lærer av hverandre, blir stadig bedre (eller værre) mennesker for hvert forhold, for hver livserfaring, slik at vi forbereder oss på å møte et menneske vi skal leve lenge med. For å si det sånn, så er det ikke noe som heter et bortkastet forhold. Det er alltid noe å lære av og vokse på, og å bli sterkere av.

Og det er ikke alle om finner sin 'sjelevenn' i dette livet heller. Men kansje det neste ? ;P Livet er godt alikevel..så lenge man kan være en god person, og elske seg selv.

JEg har også truffet den rette, og jeg vet vi kommer til å få barn. Men gjett om vi trykker på vonde punkter og krangler! Lærer noe innihampen av det da..men det er vel meningen også kansje Ha en fin kveld

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om jeg tror på den rette lenger? Jeg har nemlig hatt det sånn som TS i 13 år. En "soulmate". Bestevenner, masse latter, nærhet, like interesser, verdier osv. Alltid vært et raust forhold mht å være oppmerksomme på hverandre og si hvor mye vi betyr for hverandre. Allikevel gikk alt til helvete over natta. En full ektemann som klina med en kollega på fest, brukte en uke på å forstå hvordan han, som alltid har hatt det så bra kunne gjøre noe sånt, og konkluderte med at han hadde hatt følelser for henne lenge uten å skjønne det. Nå er vi separert og han er sammen med henne... Kjærligheten ble erstattet av en berusende forelskelses-følelse.

Jeg tror veldig mye handler om valg, og det skremmende i et forhold er at man er avhengig av TO bevisste mennesker for å få det til å fungere. I vårt tilfelle har jeg hatt perioder hvor jeg ikke har vært kjempe-forelska (selvfølgelig, vi snakker mange år her), men jeg har aldri tvilt på at det var han jeg ville ha. Han har nok aldri hatt de dårlige periodene, og dermed aldri heller tatt noen bevisste valg og jobbet med seg selv. Han har bare hatt det veldig bra (hans egne ord) og aldri tvilt...

Har alltid trodd at vi ville stå sammen i tykt og tynt (har hatt våre år med våkenetter, dårlig råd, lite tid osv) siden vi har taklet alle utfordringer vi har fått så bra. Men forelskelses-følelsen? Den er blendende...

Så neste gang jeg går inn i et forhold skal det være med en mann som er tilstede i sitt eget liv. For hverdagen kommer til alle:-)

[AnonymBruker]

Huff... Kjenner at jeg blei litt trist av å lese her. Begynner å "dra på åran" og har funnet den rette men har selv ikk fått være den rette.. har gang på gang blitt erstattet altså jeg er reboundjenta..

[Gjest Gorgonzola]

Det er typisk kvinner å (nok en gang) peke på mannen.

Poenget mitt - når kvinner har levd en stund, fått erfaringer og opplevd livet så er det selvsagt sånn, enten erkjenner man at man har den rette eller så finner man den rette - men det foregår mest i ditt eget hode - glem ikke det!

Endret 24. september 2010 av Gorgonzola

[Gjest Gjest]

DEN og DET rette har jeg ingen tro på. jeg har opplevd flere "rette" forhold der alt har føltes rett, der partner er min bestevenn,støtte. han var rett for meg den gang men ikke den dag i dag og det som er rett i dag er ikke nødvendigvis rett om 10 år.