X som tviler

[AnonymBruker]

Er sterkt i tvil her. For å gjøre en lang historie kortest mulig. Jeg ble sammen med en mann for et år siden, vi falt hodestups og alt klaffet. Jeg kom rett fra et ekteskap, han hadde nettopp mistet sin elskede. Utrolig håpløs timing.

Etter 7 mnd sier han helt overraskende på meg at forholdet mangler nok lidenskap, han savner nok gnist (ikke fravær av det men ikke tilstrekkelig heller tydeligvis) og sammenlikner med siste forhold som skal ha vært helt fantastisk. For meg kom det rimelig som lyn fra klar himmel. Jeg opplevde det ikke slik. Jeg stakk på minuttet, og har faktisk ikke snakket med han siden, og det er nå 4 mnd siden. Jeg klarte ikke ha kontakt, så heller ingen grunn til å grave i årsaker eller hva som hadde skjedd, jeg forholdt meg iskaldt til fakta og har holdt han på en armlengdes avstand. Jeg har en ganske svart hvitt holdning til dette med følelser, enten så er det riktig og bra nok og man elsker den andre, eller så gjør man ikke det. Så enkelt. Og jeg elsket, men vil overhodet ikke være i noe som ikke er gjensidig.

I mellomtiden har det vært noe mailutveksling. Det er tydelig at han er i tvil om det var en lur beslutning, all den tid vi var en så utrolig god match på mange områder og hans forventninger kan ha vært litt ut av proposjoner. Og han har begynt å oppdage at kjæresteemner ikke vokser på trær.

Her blir jeg i veldig tvil, for når jeg nå har den holdningen jeg har, så har jeg ikke tro på at dette har livets rett. Selv om jeg var aldri så glad i han, mente han gjorde en seriøs bommert, så må han stå for det han har følt. Av hundre ting man kan gjøre noe med, så er dette den ene som ikke kan "skrus på" eller justeres. Men jeg elsket han jo, så selvfølgelig blir jeg også i tvil om jeg er for bastant?

Trenger seriøst noen råd. På en side orker jeg ikke bli såret igjen, på den annen side kan det være dumt å ikke våge. Vel så kan det ryke, men da mer endelig. Samtidig unner jeg meg selv å være sammen med en som ikke betviler at jeg er kvinnen i hans liv.

[AnonymBruker]

Hvordan går det med deg? Jeg har det på samme måte og må bare se fremover og er helt ening med deg at man vil jo ikke være sammen med en som tviler Virker som du har tatt det bedre en meg. Jeg er totalt knust.

[Steinar40]

Hvis man tviler så får man finne ut av hva man vil.

[Nuith]

Jeg tror du gjorde det rette.

Hvis han mener det ikke var nok gnist der - så vil han kanskje slå seg til ro med deg en stund, men så vil han virkelig begynne å savne den gnisten og lete etter den igjen. Like greit å ikke være der når det skjer.

[Cassiuss]

Er sterkt i tvil her. For å gjøre en lang historie kortest mulig. Jeg ble sammen med en mann for et år siden, vi falt hodestups og alt klaffet. Jeg kom rett fra et ekteskap, han hadde nettopp mistet sin elskede. Utrolig håpløs timing.

Etter 7 mnd sier han helt overraskende på meg at forholdet mangler nok lidenskap, han savner nok gnist (ikke fravær av det men ikke tilstrekkelig heller tydeligvis) og sammenlikner med siste forhold som skal ha vært helt fantastisk. For meg kom det rimelig som lyn fra klar himmel. Jeg opplevde det ikke slik. Jeg stakk på minuttet, og har faktisk ikke snakket med han siden, og det er nå 4 mnd siden. Jeg klarte ikke ha kontakt, så heller ingen grunn til å grave i årsaker eller hva som hadde skjedd, jeg forholdt meg iskaldt til fakta og har holdt han på en armlengdes avstand. Jeg har en ganske svart hvitt holdning til dette med følelser, enten så er det riktig og bra nok og man elsker den andre, eller så gjør man ikke det. Så enkelt. Og jeg elsket, men vil overhodet ikke være i noe som ikke er gjensidig.

I mellomtiden har det vært noe mailutveksling. Det er tydelig at han er i tvil om det var en lur beslutning, all den tid vi var en så utrolig god match på mange områder og hans forventninger kan ha vært litt ut av proposjoner. Og han har begynt å oppdage at kjæresteemner ikke vokser på trær.

Her blir jeg i veldig tvil, for når jeg nå har den holdningen jeg har, så har jeg ikke tro på at dette har livets rett. Selv om jeg var aldri så glad i han, mente han gjorde en seriøs bommert, så må han stå for det han har følt. Av hundre ting man kan gjøre noe med, så er dette den ene som ikke kan "skrus på" eller justeres. Men jeg elsket han jo, så selvfølgelig blir jeg også i tvil om jeg er for bastant?

Trenger seriøst noen råd. På en side orker jeg ikke bli såret igjen, på den annen side kan det være dumt å ikke våge. Vel så kan det ryke, men da mer endelig. Samtidig unner jeg meg selv å være sammen med en som ikke betviler at jeg er kvinnen i hans liv.

Har highlightet de setningene jeg hang meg litt opp i her. Jeg var nemlig sammen med en kvinne som deg. Sa man noe galt, enten i affekt, fordi man var trist eller sliten så fikk det alltid svære konsekvenser. Det jeg aldri har forstått med kvinner som deg er at dere går rundt å tror at den perfekte mann er et perfekt menneske. Som aldri sier noe feil, som aldri sier noe dumt, som aldri føler noe feil, som aldri er i tvil, og som alltid føler det samme for deg. Stå for det han føler? Unskyld meg, men hva slags piss er det? (jeg er litt slem med vilje, jeg mener ikke at du er teit eller dum eller noe, jeg bare setter det på spissen litt) Hvorfor skal man stå for noe man føler? Man står for noe man gjør, og man må i de fleste sammenhenger stå for det man sier. Men føler??

Hvis han var i tvil om du var rett kvinne, så fikk han iallefall bekreftet mistanken av slikt. Tenk hva han har vært igjennom. Selvfølgelig kommer tankene om forrige forhold. Man får ikke alltid en closing på ting når man mister noen. Det visste du når du traff ham. Å lufte at forholdet mangler lidenskap kan like så godt være en måte å få i gang en dialog på. Og du bare stikker? og blir borte i 4 måneder? Det ville iallefall skremt meg fra å ta opp kontakten igjen. Jeg trenger en kvinne som blir, selv om jeg sier noe hun ikke er enig i. Og så tror jeg rett kvinne forventer det samme av meg.

[Cassiuss]

Jeg tror du gjorde det rette.

Hvis han mener det ikke var nok gnist der - så vil han kanskje slå seg til ro med deg en stund, men så vil han virkelig begynne å savne den gnisten og lete etter den igjen. Like greit å ikke være der når det skjer.

Det finnes ikke et eneste forhold som har beholdt gnisten konstant. Det er utrolig pinglete å gi opp etter første motbakke. Vel kan det være annen og smartere måte å ta opp problemet på enn å si det mangler gnist, men det må da vel for f... være mulig å tenke "nei det har du rett i, hvordan får vi den tilbake?" i steden for å automatisk stikke av for å slippe "å være der når det skjer"...

[Cassiuss]

Hvordan går det med deg? Jeg har det på samme måte og må bare se fremover og er helt ening med deg at man vil jo ikke være sammen med en som tviler Virker som du har tatt det bedre en meg. Jeg er totalt knust.

Da gjør du din neste partner en stor tjeneste ved å avvise ham ved første anledning. Å tvile er menneskelig. Det er når man tviler man trenger noen som elsker en og som kan få ting på plass i hode igjen. Å ikke få lov til å tvile sier mer om den andre i forholdet.

[Kames]

Du sier sjøl:"Utrolig håpløs timing". Allikevel ble det dere 2. Og nå vil han prøve igjen. Syns du skal ta sjangsen jeg, og innse at i alle forhold vil det være perioder der man er i tvil- tror nå jeg i hvertfall.

En terapeut sa til meg engang- "dessverre er det slik at de sunne forholdene, de som er mellom 2 oppegående mennesker med sosiale antenner, ryker mye lettere enn de ødeleggende forholdene, de kan vare et helt liv." Tankevekker?

[AnonymBruker]

Det var en tankevekker ja. En ting er å godta at en tviler og ingen har jo de rette følesene hele tiden i et langt forhold. Men å være den som ikke tviler på hva man vil må gå å føle seg siste priotert, lite ønsket og ikke kunne planlegge ting sammen med så klarer jeg ikke sitte på hold å vente. Det er pining og man går å venter på når neste tvil kommer og til å bli droppet.

[Kames]

Det er alltid en risko at man kan bli avvist. Men jeg ville heller prøvd, og så bli skuffet, enn å resten av livet gått rundt og lurt på om jeg gjorde feil! Dersom følelsene er tilstede mener jeg. Uten følelser er det ingen vits. Sier jeg, som både har blitt værende altfor lenge i et nedbrytende forhold, for så å brenne meg på neste. Gir ikke opp for det, men er blitt skeptisk og kresen, må innrømme det....

[Aurora M.]

Følelsene vil alltid svinge i et forhold, og i perioder kan det oppleves som at gnisten er borte. Jeg hadde ikke gått fra en mann p.g.a en sånn uttalelse. Hvis han derimot vakler i viljen, blir saken en ganske annen.

[Nuith]

De var sammen i sju måneder.

Dersom gnisten forsvinner litt etter årevis sammen, barn, hus, ekteskap, svigermor fra helvete og ulydig bikkje, så ser jeg absolutt at man har noe å kjempe for.

Men det krever i mine øyne at gnisten virkelig var der i starten, eller at man i det minste gjorde et kompromiss med seg selv i starten og aksepterte å være i et forhold uten gnist for resten av livet.

Om gnisten allerede er borte etter sju måneder, og de er såpass lite bundet til hverandre at hun faktisk kunne gå på dagen og aldri snakke til ham igjen, så tror jeg ikke det er stort å bygge på. Men mindre begge to kan si med hånden på hjertet at de er villige til å leve resten av livet uten noe særlig gnist / med mindre gnist enn de hadde med exen.

Jeg personlig ville ikke vært villig til å gjøre det.

[Cassiuss]

De var sammen i sju måneder.

Dersom gnisten forsvinner litt etter årevis sammen, barn, hus, ekteskap, svigermor fra helvete og ulydig bikkje, så ser jeg absolutt at man har noe å kjempe for.

Men det krever i mine øyne at gnisten virkelig var der i starten, eller at man i det minste gjorde et kompromiss med seg selv i starten og aksepterte å være i et forhold uten gnist for resten av livet.

Om gnisten allerede er borte etter sju måneder, og de er såpass lite bundet til hverandre at hun faktisk kunne gå på dagen og aldri snakke til ham igjen, så tror jeg ikke det er stort å bygge på. Men mindre begge to kan si med hånden på hjertet at de er villige til å leve resten av livet uten noe særlig gnist / med mindre gnist enn de hadde med exen.

Jeg personlig ville ikke vært villig til å gjøre det.

Hvorfor tror du det er en oppskrift oppfunnet av en eller annen som sier at innenfor det eller det tidsintervallet så er det ok å miste gnist, mens før er det feil? Gnisten kan komme å gå gjennom et helt liv, at første motbakke/diskusjon kommer etter 7 måneder vil heller jeg si er lang tid, ikke "allerede". Og hun skriver ikke at hun er lite bundet til ham, tvert i mot. Hun gikk fordi hun har et sort/hvitt forhold til følelser og tror livet leves slik. Les hva hun skriver da vel:

Etter 7 mnd sier han helt overraskende på meg at forholdet mangler nok lidenskap, han savner nok gnist (ikke fravær av det men ikke tilstrekkelig heller tydeligvis) og sammenlikner med siste forhold som skal ha vært helt fantastisk. For meg kom det rimelig som lyn fra klar himmel. Jeg opplevde det ikke slik. Jeg stakk på minuttet, og har faktisk ikke snakket med han siden, og det er nå 4 mnd siden. Jeg klarte ikke ha kontakt, så heller ingen grunn til å grave i årsaker eller hva som hadde skjedd, jeg forholdt meg iskaldt til fakta og har holdt han på en armlengdes avstand. Jeg har en ganske svart hvitt holdning til dette med følelser, enten så er det riktig og bra nok og man elsker den andre, eller så gjør man ikke det. Så enkelt. Og jeg elsket, men vil overhodet ikke være i noe som ikke er gjensidig

Hvis du mener det er legitimt å stikke av og bli borte fordi han var "dum" nok til å si at forholdet kunne hatt mer lidenskap så tror jeg ikke du er moden nok for et voksent forhold. Utrolig at det ikke slår deg å tenke at man heller kan gjøre noe med det....

[AnonymBruker]

TS her!

Litt morsomt egentlig at denne tråden dukket opp igjen nå....

I etterkant har vi holdt litt kontakt, men jeg har vært nokså tydelig både på hva jeg har følt for han og betydningen av å sette grenser for meg selv. Altså at jeg ikke kan gå inn i noe som ikke føles riktig for han. Nest best er ikke noen bra følelse. Ergo har jeg utfordret han vel vitende om at det kunne innebære å skyve han fra meg, men som sagt, jeg kunne ikke kompromisse på noe så viktig. Måtte "stand up for myself".

Men bare for å ta dette med gnist, jeg for min del visste at han var "mannen i mitt liv". Ja, jeg vet det kan være mange, men jeg bare visste at han ville jeg leve livet mitt sammen med. Har aldri noensinne følt det sånn for noen. Og jeg har ikke sovet så mye i timen at jeg ikke har fått med meg at følelsene har vært gjensidige. Men graden av hva man føler og forventer er vel ulikt da. Derfor ble jeg så fullstendig satt ut og vippet av pinnen at jeg ganske enkelt ikke maktet å ha noen kontakt. Klarte ikke. Men han var nok ikke forberedt på det nei.

I mellomtiden har han nok i en letter kaotisk tilværelse forsøkt andre "forhold", skjønt at han trengte å samle seg og bli hel igjen, rukket å være alene litt og tenke. Hele veien har han uttrykt tvil om bruddet, "snoket litt i buskene", men jeg trengte mer enn det. Og han har siden jeg ble så ufattelig såret vært redd for å være litt for kjapp med å foreslå å prøve igjen. Og jeg har jobbet hardt for å klare å komme meg videre uten han, levd mitt liv, men slitt lenge med å få han ut av hodet.

Nå har han tatt ordentlig kontakt igjen, og sier virkelig han savner meg, det er så mye som var så bra og som han virkelig ser ennå klarere nå, vil at det skal være oss, vil gjerne prøve igjen. Om jeg er villig til det riktignok. Jeg hører jo at han mener det, at det er ektefølt.

Og det vil jeg jo :rødme: . Det får briste eller bære, men den sjansen er jeg villig til å ta. Og går det ikke så går det ikke, men når vi begge to etter et halvt år føler det sånn og nå ikke kan vente med å treffes (barneuke og sånt), så tenker jeg at vi har hatt godt av de månedene fra hverandre og at det faktisk kan bli bra...

[AnonymBruker]

Har highlightet de setningene jeg hang meg litt opp i her. Jeg var nemlig sammen med en kvinne som deg. Sa man noe galt, enten i affekt, fordi man var trist eller sliten så fikk det alltid svære konsekvenser. Det jeg aldri har forstått med kvinner som deg er at dere går rundt å tror at den perfekte mann er et perfekt menneske. Som aldri sier noe feil, som aldri sier noe dumt, som aldri føler noe feil, som aldri er i tvil, og som alltid føler det samme for deg. Stå for det han føler? Unskyld meg, men hva slags piss er det? (jeg er litt slem med vilje, jeg mener ikke at du er teit eller dum eller noe, jeg bare setter det på spissen litt) Hvorfor skal man stå for noe man føler? Man står for noe man gjør, og man må i de fleste sammenhenger stå for det man sier. Men føler??

Hvis han var i tvil om du var rett kvinne, så fikk han iallefall bekreftet mistanken av slikt. Tenk hva han har vært igjennom. Selvfølgelig kommer tankene om forrige forhold. Man får ikke alltid en closing på ting når man mister noen. Det visste du når du traff ham. Å lufte at forholdet mangler lidenskap kan like så godt være en måte å få i gang en dialog på. Og du bare stikker? og blir borte i 4 måneder? Det ville iallefall skremt meg fra å ta opp kontakten igjen. Jeg trenger en kvinne som blir, selv om jeg sier noe hun ikke er enig i. Og så tror jeg rett kvinne forventer det samme av meg.

TS her. Jeg tror ikke du helt skjønner, men takk for den vinklingen du gir likevel. Jeg er ingen dramaqueen i det hele tatt. Lager sjelden problemer av noe, er diplomatisk og svært lite kranglete. Jeg ble bare så til de grader overrumplet. Fordi jeg trodde jeg var i et strålende forhold der virkelig alt var bra. Derfor følte jeg meg helt enormt avvist, og oppfattet ikke at det forelå noe forhandlingsgrunnlag i det hele tatt. "Case closed" tenkte jeg. Det er mye man kan gjøre noe med, men ikke følelser var sånn jeg tenkte.

[LetThemEatCake]

Nu låter det lite som att han vill bli tillsammans igen för att han inte hittade någon "bättre" och det skulle inte jag känna mig riktigt bekväm med, men det kan mycket väl vara en misstolkning från min sida i och med att du säger själv att du är väldigt svart och vit i ditt synsätt och därmed kanske förmedlar det lite svartvitt också. (Det brukar ju komma på köpet)

Om du är nyfiken och tänker att det skulle vara kul att försöka igen så är det ju bara att testa. Funkar det inte så funkar det inte men då har du ju i alla fall testat. Om du bara tvivlar för att han tvivlar så är det ju värt att tänka både en gång och två. Jag stannade själv kvar i ett förjävligt förhållande för att han ville försöka på nytt hela tiden när jag själv aldrig egentligen älskade honom.. Inte bra för någon!

Kort och gott - lita på magkänslan! Den har nästan alltid rätt.

[AnonymBruker]

Nu låter det lite som att han vill bli tillsammans igen för att han inte hittade någon "bättre" och det skulle inte jag känna mig riktigt bekväm med, men det kan mycket väl vara en misstolkning från min sida i och med att du säger själv att du är väldigt svart och vit i ditt synsätt och därmed kanske förmedlar det lite svartvitt också. (Det brukar ju komma på köpet)

Om du är nyfiken och tänker att det skulle vara kul att försöka igen så är det ju bara att testa. Funkar det inte så funkar det inte men då har du ju i alla fall testat. Om du bara tvivlar för att han tvivlar så är det ju värt att tänka både en gång och två. Jag stannade själv kvar i ett förjävligt förhållande för att han ville försöka på nytt hela tiden när jag själv aldrig egentligen älskade honom.. Inte bra för någon!

Kort och gott - lita på magkänslan! Den har nästan alltid rätt.

TS igjen. Nei, jeg har vært SVÆRT tydelig på at det ikke er aktuelt bare for at han ikke har funnet noen bedre. Det har jeg sagt helt klart til han hele veien, og på det grunnlaget avvist tilnærminger tidligere. Så det vet han utmerket godt hva jeg mener om. Jeg tolker det ikke dithen nå, og har en god magefølelse inntil det motsatte er bevist.

[LetThemEatCake]

TS igjen. Nei, jeg har vært SVÆRT tydelig på at det ikke er aktuelt bare for at han ikke har funnet noen bedre. Det har jeg sagt helt klart til han hele veien, og på det grunnlaget avvist tilnærminger tidligere. Så det vet han utmerket godt hva jeg mener om. Jeg tolker det ikke dithen nå, og har en god magefølelse inntil det motsatte er bevist.

Men om du har en god magkänsla så är det ju värt ett försök?

[AnonymBruker]

TS her!

Litt morsomt egentlig at denne tråden dukket opp igjen nå....

I etterkant har vi holdt litt kontakt, men jeg har vært nokså tydelig både på hva jeg har følt for han og betydningen av å sette grenser for meg selv. Altså at jeg ikke kan gå inn i noe som ikke føles riktig for han. Nest best er ikke noen bra følelse. Ergo har jeg utfordret han vel vitende om at det kunne innebære å skyve han fra meg, men som sagt, jeg kunne ikke kompromisse på noe så viktig. Måtte "stand up for myself".

Men bare for å ta dette med gnist, jeg for min del visste at han var "mannen i mitt liv". Ja, jeg vet det kan være mange, men jeg bare visste at han ville jeg leve livet mitt sammen med. Har aldri noensinne følt det sånn for noen. Og jeg har ikke sovet så mye i timen at jeg ikke har fått med meg at følelsene har vært gjensidige. Men graden av hva man føler og forventer er vel ulikt da. Derfor ble jeg så fullstendig satt ut og vippet av pinnen at jeg ganske enkelt ikke maktet å ha noen kontakt. Klarte ikke. Men han var nok ikke forberedt på det nei.

I mellomtiden har han nok i en letter kaotisk tilværelse forsøkt andre "forhold", skjønt at han trengte å samle seg og bli hel igjen, rukket å være alene litt og tenke. Hele veien har han uttrykt tvil om bruddet, "snoket litt i buskene", men jeg trengte mer enn det. Og han har siden jeg ble så ufattelig såret vært redd for å være litt for kjapp med å foreslå å prøve igjen. Og jeg har jobbet hardt for å klare å komme meg videre uten han, levd mitt liv, men slitt lenge med å få han ut av hodet.

Nå har han tatt ordentlig kontakt igjen, og sier virkelig han savner meg, det er så mye som var så bra og som han virkelig ser ennå klarere nå, vil at det skal være oss, vil gjerne prøve igjen. Om jeg er villig til det riktignok. Jeg hører jo at han mener det, at det er ektefølt.

Og det vil jeg jo :rødme: . Det får briste eller bære, men den sjansen er jeg villig til å ta. Og går det ikke så går det ikke, men når vi begge to etter et halvt år føler det sånn og nå ikke kan vente med å treffes (barneuke og sånt), så tenker jeg at vi har hatt godt av de månedene fra hverandre og at det faktisk kan bli bra...

Høres akkurat ut som å lese om meg selv. Vi hadde en pause og han kom tilbake, men så plutselig mistet jeg han igjen. Nok en gang sitter jeg her totalt knust, men jeg klarte ikke mer. Sist gang gikk det bare 2 dager uten kontakt og han kom krypendes tilbake. Han fikk nok ikke god nok tid til å tenke. Jeg har visst fra dag en at denne mannen vil jeg gifte meg med. Jeg er over 30 år og har barn fra før og har aldri hatt så sterke føleser før. Jeg elsker han så inderlig høyt og vet at jeg hadde slitt med å avslå han om han kom tilbake. Nå er det gått et uke siden han flyttet. Han er borte på jobb helt til tir så regner ikke med at han har tid til å kjenne på så mye, selv om han sier han tenker på meg. Nå er det gått 4 dager siden vi har skrevet til hverandre. Jeg må gi slipp og tenke at nå er det slutt.

Men jeg vil jo ikke det. Jo mer tid det går til vondere er det. Kanskje jeg innser at jeg har mistet han helt nå. Jeg aner ikke hva han tenker eller hva som har skjedd og kanskje best å ikke vite heller. Men synst det er rart at han klarer å holde seg borte. Vi har hatt et helt spesiellt forhold og det er rart å ikke høre stemmen hans å snakke med han. Innerst inne håper jeg på at han bare trenger tid for å savne meg å kjenne på følesene. Han sa den dagen han flyttet at han fortsatt har sterke følelser for meg og at jeg er fantastisk på alle måter. Hvorfor sier han det føler det kun er medlidenhet.

Jeg har sendt han et langt brev på jobbmailen hans. Selv om jeg ikke burde skrive noe mer, så føler jeg at dette er rett. Da har jeg liksom fått sagt mine siste ord og jeg kan få roen. Selv om det er mye mer jeg ville sagt han. Jeg vil ikke tvinge en til å være med meg og må gi slipp nå. Vil alltid elske han på en eller annen måte. Føler jeg rivest opp innvending. Han har virkelig alt jeg noensinne har drømt om.

Jeg skulle ønske han sa at han ønsket at vi skal finne tilbake, men at han trenger tid for seg selv. Men han sa at han klarer ikke tenke klart nå og det var umulig for han å si noe Fstter det ikke og han sa for 2 uker siden at han elsket meg.

Er redd det ble litt mye på han og jeg legger på meg for mye skuld. Men jeg har vist han at jeg elsker han høyt og mer kan jeg ikke gjøre en å se fremover. Men enklere sagt en gjort.

Hva hadde dere gjort?

[AnonymBruker]

Høres akkurat ut som å lese om meg selv. Vi hadde en pause og han kom tilbake, men så plutselig mistet jeg han igjen. Nok en gang sitter jeg her totalt knust, men jeg klarte ikke mer. Sist gang gikk det bare 2 dager uten kontakt og han kom krypendes tilbake. Han fikk nok ikke god nok tid til å tenke. Jeg har visst fra dag en at denne mannen vil jeg gifte meg med. Jeg er over 30 år og har barn fra før og har aldri hatt så sterke føleser før. Jeg elsker han så inderlig høyt og vet at jeg hadde slitt med å avslå han om han kom tilbake. Nå er det gått et uke siden han flyttet. Han er borte på jobb helt til tir så regner ikke med at han har tid til å kjenne på så mye, selv om han sier han tenker på meg. Nå er det gått 4 dager siden vi har skrevet til hverandre. Jeg må gi slipp og tenke at nå er det slutt.

Men jeg vil jo ikke det. Jo mer tid det går til vondere er det. Kanskje jeg innser at jeg har mistet han helt nå. Jeg aner ikke hva han tenker eller hva som har skjedd og kanskje best å ikke vite heller. Men synst det er rart at han klarer å holde seg borte. Vi har hatt et helt spesiellt forhold og det er rart å ikke høre stemmen hans å snakke med han. Innerst inne håper jeg på at han bare trenger tid for å savne meg å kjenne på følesene. Han sa den dagen han flyttet at han fortsatt har sterke følelser for meg og at jeg er fantastisk på alle måter. Hvorfor sier han det føler det kun er medlidenhet.

Jeg har sendt han et langt brev på jobbmailen hans. Selv om jeg ikke burde skrive noe mer, så føler jeg at dette er rett. Da har jeg liksom fått sagt mine siste ord og jeg kan få roen. Selv om det er mye mer jeg ville sagt han. Jeg vil ikke tvinge en til å være med meg og må gi slipp nå. Vil alltid elske han på en eller annen måte. Føler jeg rivest opp innvending. Han har virkelig alt jeg noensinne har drømt om.

Jeg skulle ønske han sa at han ønsket at vi skal finne tilbake, men at han trenger tid for seg selv. Men han sa at han klarer ikke tenke klart nå og det var umulig for han å si noe Fstter det ikke og han sa for 2 uker siden at han elsket meg.

Er redd det ble litt mye på han og jeg legger på meg for mye skuld. Men jeg har vist han at jeg elsker han høyt og mer kan jeg ikke gjøre en å se fremover. Men enklere sagt en gjort.

Hva hadde dere gjort?

TS her: Vet ikke om jeg har så gode råd til deg, og skjønner godt hvor vondt du har det.

Prinsippielt mener jeg at brudd er brudd. Punktum. Det er grunner til et brudd, derved hovedregel om aldri å gjenoppta et forhold.

Grunnen til at jeg gjør det likevel da....er omstendighetene rundt i mitt tilfelle som faktisk var veldig spesielle. Og her har det nok vært klokt med en periode med luft i mellom. Derfor våger jeg å prøve på nytt (er enige om varsomhet i starten), og så får det heller være en sjansen og ta, vel vitende om at det kan skjære seg igjen. Men å la være å gi det en sjanse føles også feil.

Jeg tror du bare må stå idet og kjempe deg igjennom.