Dårlig kjemi med voksne barn?

[AnonymBruker]

Har noen av dere med voksne barn opplevd å ha dårlig kjemi med et av deres voksne barn?

Jeg snakker ikke om dårlig forhold eller at man ikke er glad i barnet sitt, men at man oppdager når barna blir voksne at mor og barn er litt forskjellige (far og barn for den sakens skyld)?

Barna utvikler seg, etablerer seg, får egne meninger og interesser som kan være helt forskjellige fra foreldrene.

Det finnes jo andre voksne man ikke har den store kjemien med og det kan jo faktisk skje med egne barn også.

Jeg har opplevd det slik med min datter. Vi er totalt forskjellige og noen ting må vi ikke diskutere. Er på hver hvor kant av verden når det gjelder samfunnsspørsmål, politikk, osv. Selv moralske ting er vi uenig om. (lurer på hvordan dette med barnebarn skal gå)

Selve mor/datter-forholdet er veldig bra. Bare vi holder opss borte fra diskusjoner som kan skape dårlig stemning

[Piper]

Det med barnebarn må gå bra, siden du ikke har noe med oppdragelsen av de å gjøre. For hvorfor skulle det ellers ikke gå bra med barnebarna? Mener du at du har rett til å styre noe der?

Og jeg forstår ikke hvorfor dere ikke bare kan diskutere ting, men samtidig være enig i å være uenig. Må man ha samme mening, for å ha kjemi med de?

Det handler om respekt, og det høres ikke ut som dere har respekt for hverandres meninger.

Jeg har stor respekt for mine barns meninger, og selv om de er milevis fra mine meninger så støtter jeg det at de har sine egne meninger og står for de.

[Mann_30]

Tror det er helt normalt.

Når jeg var ung var jeg totalt uenig med faren min i alt mulig.

I ettertid, etterhvert som jeg har blitt eldre, har det gått opp for meg at han hadde jo jaggu rett i det meste han sa, selv om det hørtes rart ut da, var det basert på livserfaring og tiden har vist at han hadde rett.

Ting endrer seg, barna dine blir voksne til slutt og får andre perspektiver, og blir mindre opptatte av å krangle med deg. Tipper de er ca 14-17 nå? Da er det jo midt i opprørsfasen!!!

[Gjest Gjest]

Tror det er helt normalt.

Når jeg var ung var jeg totalt uenig med faren min i alt mulig.

I ettertid, etterhvert som jeg har blitt eldre, har det gått opp for meg at han hadde jo jaggu rett i det meste han sa, selv om det hørtes rart ut da, var det basert på livserfaring og tiden har vist at han hadde rett.

Ting endrer seg, barna dine blir voksne til slutt og får andre perspektiver, og blir mindre opptatte av å krangle med deg. Tipper de er ca 14-17 nå? Da er det jo midt i opprørsfasen!!!

Heh, så de eldste har rett alltid?

Her blir det nevnt voksne barn. Voksne mennesker kan ha svært ulike meninger. Kikk litt rundt på forumet ellers

TS: Ja, jeg har et par meninger som avviker sterkt fra mine foreldres. Spesielt min far er det et par temaer som vi har en stille avtale om å ikke diskutere. Han hisser seg for mye opp Min mor derimot? Der er det en stor åpenhet, og hun sier selv at hun har lært mye av meg som diskusjonspartner. Når det gjelder sexualitet trår jeg litt varsomt (vurderer å gå inn i fetish miljøet, dette er noe jeg pr dags dato skåner henne for), men etikk og moral generelt har vi hatt mange gode diskusjoner om.

Jeg nærmer meg 30, og mine foreldre er i midten av 50 årene.

[AnonymBruker]

Jeg er over 40, og har aldri vært så uenig med mine foreldre som nå. Da jeg var i 20-årene var alt bare idyll, faktisk. Kanskje jeg modnes grusomt sakte.

[barnehagetanten]

Det handler jo om å finne sin egen idetitet, en tar med seg hva en lærer hjemme og blander det med innput fra skole/jobb/venner/aviser/miljøpåvirkninger etc. Det er jo ikke bare barna som blir utsatt for dette: foreldregenerasjonen og besteforeldregenerasjonen likeså.

Da koker det hele ned til om en klarer oppføre seg som siviliserte mennesker til tross for uenigheter. Reagerer en likt om en diskuterer med foreldre/barn/venner/kollegar/sjefen, eller viser en enkelte større respekt enn en gjør mot andre?

Endret 21. september 2010 av barnehagetanten

[AnonymBruker]

Jeg er voksen og har definitivt dårlig kjemi med min mor. Vi forstår hverandre ikke, snakker ofte forbi hverandre og misforstår lett. Av type er jeg derimot veldig lik min far. Han og jeg skjønner hverandre instinktivt og himler ofte med øynene over "de andre" bak deres rygg. Men det har mer med reaksjonsmønstre og forhold til verden rundt seg, enn det har med meninger om politikk osv. Så jeg er glad når jeg ser min mor, men vet at vi ikke bør tilbringe for mye tid alene sammen, for da blir garantert en av oss såret pga en eller annen misforståelse.

[Gjest Raindrops]

Føler ikke at jeg har verdens beste kjemi med noen av foreldrene mine egentlig. Vi er veldig forskjellige, og spesielt faren min har jeg vanskelig for å snakke med om annet enn helt overfladiske ting. Humoren min fatter han iallefall ikke. Men jeg er utrolig glad i begge to, og vet at de er der når jeg trenger dem, og at jeg er der for dem. Jeg er jo bare 20 enda, så jeg tror kanskje vi vil få et bedre forhold når jeg blir eldre

Endret 21. september 2010 av Raindrops