"Jeg vet ingenting om deg"

[Gjest Eline]

Jeg og en fyr blir mer og mer glad i hverandre, men vi er ganske ulike. Noen ganger lurer jeg på om det er vits i å prøve å bli bedre kjent med han, for forhold hadde sikkert ikke fungert allikevel. Men jo mer vi er sammen, jo mer tror jeg vi kunne fått det fint sammen. Noen "klikker" jeg med fra første stund, andre trenger jeg mer tid på å bli kjent med og åpne meg for. Han er en av de jeg trenger tid med. Jeg har hatt sosial angst i flere år, ble veldig innesluttet, sluttet å være så mye blant folk osv. Så jeg er litt ute av det sosiale.

Tenk hvor mye man vanligvis snakker med venninner og andre hver eneste dag. Og hvordan man på mange områder ikke stangnerer nettopp pga den kontakten. Man vokser, man beveger seg i riktig retning. Jeg har rett og slett ikke hatt venninner de siste 6-7 årene. Bare noen få bekjente som jeg en sjelden gang finner på ting med. Jeg er endel sammen med denne fyren nå da, og blir bedre og bedre på å snakke med han. Men mye gjenstår.

Jeg er beskjeden, og jeg liker ikke å snakke om meg selv i hytt og pine. Han snakker mer om seg selv enn jeg er vant til at folk gjør. Men han viser ikke så stor interesse for andre. Han er litt me, myself and I...

Han snakker mye om seg selv uten at noen spør, og han svarer når noen spør. Mens jeg svarer når jeg blir spurt, men sier ikke så mye ellers.

I dag sa han "Fortell meg noe om deg!". Jeg ante ikke hva jeg skulle si. "Jeg vet ingenting om deg. Hva slags person du er, for du sier ingenting om deg selv."

Jeg syntes ikke det var så hyggelig å høre. Han vet jo endel om hvem jeg er, hva jeg står for og hva verdiene mine er. Jeg sa at han kan jo spørre hvis han lurer på noe. "Du kan jo bare fortelle.." sa han. Jeg gjentok at han kunne spørre meg om ting og vise interesse. Jo mer interessert han virker i å høre om meg og mitt, jo tryggere blir jeg på at han faktisk bryr seg om det jeg sier og ønsker å vite mer.

Hvis man ikke får konkrete spørsmål, hva sier man egentlig da?

[Gjest Inga]

Spør han om hva han synes om ting ting, hva han liker osv, og etter han har svart så forteller du hva du synes om den saken. Enkelt og greeeeit.

[Gjest Gjest]

Jeg liker å høre om barndommen og oppveksten til min kjære. Hvem han var før vi møttes og bli kjent med han som han er nå. Men jeg trenger ikke å vite absolutt alt. Jeg viser interesse og spør litt, lytter til det han sier, spør litt mer osv... Noen ting synes han det er teit/morsomt at jeg lurer på, og er ikke så interessert i detaljer som jeg selv er.

Siden folk er ulike, bør man både spørre litt og snakke litt uten å bli spurt.

Hvis han sier at du kan si hva som helst og ingenting er feil, kan du fortelle historien om da tante Edna fikk stopp på forstoppelsen sin jula 2003, rampestrekene du og venner drev med, den gangen du tråkka på en diger bjørnebæsj da du var på telttur langt uti skogen. Bare fjas og historier om ting du har opplevd. Synes han du kunne spart deg for noe av det du beretter, kan han selv spørre om ting han vil vite, enn å la deg bare snakke ivei om hvasom helst.

[LineGourmet]

Du kan jo begynne med å fortelle han at du syns det er vanskelig å fortelle om deg selv, sånn uten konkrete spørsmål Så kanskje han kan hjelpe deg litt med være mer konkret..

Men du bør også presse deg selv til å være åpen og tørre å vise hvem du er

[Gjest anonym]

Jeg og en fyr blir mer og mer glad i hverandre, men vi er ganske ulike.

I dag sa han "Fortell meg noe om deg!". Jeg ante ikke hva jeg skulle si. "Jeg vet ingenting om deg. Hva slags person du er, for du sier ingenting om deg selv."

Jeg syntes ikke det var så hyggelig å høre.

Hvorfor syns du ikke det er hyggelig?

Det betyr jo bare at typen byner å falle for deg, er fasinert og vil bli ordentlig kjent med deg...

[Gjest Eline]

Hvorfor syns du ikke det er hyggelig?

Det betyr jo bare at typen byner å falle for deg, er fasinert og vil bli ordentlig kjent med deg...

Vi har jo allerede blitt litt kjent. Han sa det på en nesten anklagende måte. Og at han vet "ingenting"..? Han vet selvsagt veldig lite om meg, og jeg vet lite om han. For vi har hatt noe tid å bli kjent på, men ikke all verdens hittil. Det skal mye til å kjenne en person ut og inn, det tar tid. Vi kjenner til mye av det viktigste å vite om hverandre og vi oppfatter hvordan hverandre er uten å snakke så mye også.

LineGourmet, han vet jeg synes det er vanskelig. Han vet også at det ikke blir lettere når han sier "La meg høre! Si noe! Snakk! Fortell! o.l." og jeg har fortalt litt om angsten. Han virker ikke så forståelsesfull rundt det. Og jeg vil ikke gjemme meg bak diagnosen heller. Selv om jeg har angst, så har jeg vært verre enn jeg er nå, og jeg kan bli bedre enn jeg er nå. Jeg må presse meg selv som du sier, og jeg gjør det. Til å være blant folk igjen og kommunisere.. Vil ikke være veldig åpen med så mange, men vil at jeg og han skal være åpne overfor hverandre.

Tørre å vise hvem jeg er, ja.. Jeg er ikke helt sikker på hvem jeg er.. Jeg var veldig annerledes før jeg fikk sosial angst. Nå husker jeg ikke helt hvordan jeg var da. Før hadde jeg sterke meninger, var oppdatert, kunne argumentere godt og snakke for meg, hadde noe jeg interesserte meg veldig i og hadde peiling på, jeg var flink til noe, jeg mestret flere ting enn nå, jeg hadde gode forhold til mange forskjellige folk. Standpunkter jeg hadde før, er jeg mer usikker på nå.

Jeg har beholdt hovedtrekkene mine, jeg vet hva jeg står for og har samme verdier som før. Men jeg har mistet meg selv litt...

[AnonymBruker]

Dere er ikke alene.

Jeg har noe på gang med en som praten ikke alltid går så lett med. Når vi først er igang, går det greit... Det kan bare ta lang tid mellom disse gode samtalene. Jeg synes det er deilig å bare være stille sammen noen ganger og jeg da, men ikke alltid selvsagt.

Man kan ikke tvinge frem noe.

Ingen snakker ikke like lett med alle. Det er en fordel hvis alt glir lett fra starten med en man kanskje blir sammen med etterhvert, men det kan komme litt etter litt...

Gutten min bemerker av og til at hvis ikke han starter en samtale, kan vi være stille kjempelenge. Jeg vet bare ikke hva jeg skal si...

Han jobber veldig mye, så vi sees fire eller fem kvelder i uka. Vi bor på et sted hvor jeg ikke kjenner noen (grisgrendt i utlandet). Jeg er mye alene etter jobb, mulighetene for hobby og fritidsaktiviteter er ikke tilstede her (kanskje jeg bare er uoppfinnsom), jeg har ingenting å fylle dagene med.

Det skjer aldri noe nytt. Derfor har jeg ikke så mye å snakke om heller... Når han ikke jobber, slapper han av... Jobben er det samme vanlige. Aldri noe nytt, og vi vil ikke snakke så mye jobb når vi har fri.

Jeg følger med på norske nyheter, han følger med på nyheter fra sitt land. Får med meg litt fra landet vi bor i også, men ikke mye (jeg behersker ikke språket).

Hva kan vi snakke om?