Moren mi forskjellsbehandler meg

[AnonymBruker]

Moren min er veldig urettferdig og forskjellsbehandler meg veldig I forhold til min lillebror som er 3 år yngre enn meg.

Når jeg tenker over det har det vel alltid vært slik jeg husker mange episoder som barn. Jeg har likevel ikke sett dette så tydelig før pappa døde for 1 år siden.

Da jeg var lita måtte jeg alltid være med lillebror. Skulle jeg på besøk til venner måtte lillebror være med. Noe som jeg forklarte som mor som vanskelig da ingen ville være la med meg pga at jeg alltid måtte ha med lillebror som var mye yngre. Moren forsvarte alltid bare lillebror ”Men stakkars han må jo få være med” Jeg men ha har jo venner selv og da får ikke jeg være med. Men lillebror er så søt smart eller flink var svaret jeg alltid fikk.

Om jeg hadde venner på besøk ødela min lillebror ofte lekene med vilje knekte barbiedukker både mine og de venner hadde med moren min kjeftet aldri på ham ei heller kjøpte hun nye leker, lillebror var jo så snill dessuten var det ikke hanes feil at jeg hadde leker i dårlig kvalitet. Eller at jeg ikke kunne passe på lekene mine. Lillebror kunne også være slem mot andre besøkende slå, spytte, lugge og virkelig henge i håret deres.

Om lillebror fikk godteri eller leker og ødela de med vilje måtte han alltid få min jeg var jo storesøsteren var jeg ikke?

Jeg måtte noen ganger gi bort leker jeg fikk til jul til lillebror fordi han ville ha dem. Ga blant annet bort noen dukker og bamser som jeg var veldig glad i bare for å se at han ødela de.

Jeg kunne nevnt flere eksepler men tror dere skjønner tegninga.

Nå den dag i dag er problemet mitt at jeg blir deprimert bare av å være et par dager hjemme. Jeg får raskt dårlig selvtillit og føler meg udugelig og lite verdt. Først nå etter faren min er død og jeg har bodd for meg selv lenge og vært hjemme på besøk mange ganger ser jeg at det er moren min som har gitt meg denne dårlige selvtilliten som jeg var plaget av som ungdom.

Et annet problem er at jeg har kjøpt julegaver for henne, klær og mat for henne. Noe som var avtalt at hun skulle betale tilbake til meg. Men det har hun foreløpig ikke gjort hun skylder meg ca 15 000 kr. Samtidig som hun har lånt mye penger av meg har hun gitt i haugevis til min yngre bror han eier elektrisk utstyr til en verdi av over 100 000 utelukkende betalt av min mor. Min yngre bror har også i utgangskpunktet bedre råd en meg fra før men får penger fra henne satt inn på konto fast. Jeg får ingenting ei heller de pangene min mor skylder meg.

Tidligere har jeg ikke klart og innse dette men det er virkelig slik. Det føles nemmelig så sårt og jeg lurer veldig på hvorfor hun er slik. Prøver og vri på alt men finner ingen grunn til oppførselen hennes. For jeg har alltid vært grei med henne kanskje fordi jeg ville bli godtatt, har aldri vært vanskelig stilt opp hjulpet henne med ting som å handle inn mat og lignede. Lillebroren min har alltid fått og fått og sluppet og hjelpe til. Jeg har alltid hjulpet til og gitt og gitt uten og få noe tilbake.

Jeg stor pris på alle kommentarer.

[Linnea Adriana]

Kan det kanskje være hun favoritserer ham fordi han er gutt?

Eller at hun selv var yngst?

[AnonymBruker]

Jeg har vært vitne til forskjellsbehandling på svært nært hold i familien. Har ikke noe svar å gi deg på hvorfor, fordi jeg fatter det ikke selv.

I det tilfellet her har forskjellsbehandlingen i svært stor grad gått utover det tilsidesatte barnet. Moren så ikke at jenta sleit på skolen, var inneslutta og asosial. Hun hadde aldri fått noe oppmerksomhet av moren. Det kunne for mange virke som hun kun hadde det ene barnet som fikk all hennes tid og kjærlighet. Dette andre barnet er det ikke noe galt med, men det er det med den tilsidesatte jenta. Enorme lærevansker og store problemer med å tilpasse seg sosialt.

Det andre barnet ble bortskjemt, lat, frekk og er sånn selv i voksen alder. Moren forlangte aldri noe av henne. Hun fikk det hun ville og kunne gjøre som hun ville. Ble forsvart i alt og blir det ennå. Denne jenta går det ikke bra med. Hun er sosialklient med full støtte fra moren. Forskjellsbehandlingen er like ille nå som da de var små. At jenta ikke vil jobbe og heller vil feste er helt greit for moren. Tror ikke moren ser klart.

Heldigvis steppet faren inn og tok seg av den andre jenta da han så hvor ille det egentlig var. Hun går på skole og klarer seg ganske greit.

Jeg syns du skal snakke med moren din. Fortelle hva du føler. Det minste hun kan gjøre er å gi deg tilbake pengene dine.

[AnonymBruker]

Ts her

Ts her det er flere ting som gjør dette ekstra fælt også det er at jeg savner faren min jeg følte liksom at han var veldig glad i meg. Han var veldig rettferdig og veldig glad i oss begge.

Et annet problem er jo at lillebroren min er fryktelig bortskjemt vekker moren min midt på natten fordi han vil ha et glass med vann. Ringer moren vår fra skolen og får henne til å ta fri fra jobb for å kjøpe dolly pitza. Dette skjer ikke så ofte men det har skjedd. Hun kjøper ikke noe til meg selv om hun skal på butikken blir hun sur om jeg ber henne kjøpe melk, brød eller eple. Du kan kjøpe det selv! Eller så sier hun det er altfor dyrt samtidig som hun kjøper alt mulig dyr mat til lillebroren min.

Det er faktisk så ille at venner og kjærester som er på besøk reagerer blir sinte på meg for at jeg lar henne behandle meg sånn.

Men jeg har prøvd og ta det opp med henne uten hell.

[barnehagetanten]

Jeg er selv eldstebarnet til min mor. Har en 3 år yngre søster. Min mor er yngst av tre søstre. Hun har alltid fordelsbehandlet min søster, da hun mener at min søster er så sart og jeg så robust. Har bare innfunnet meg med at slik er det, og egentlig er det ikke så ille å være robust, for du verden hva en robust person får til uten hjelp fra mamma.

[AnonymBruker]

Herregud! Blir helt dårlig av å lese om hvordan moren din behandler deg. Skjønner ikke hva som foregår i hodet på foreldre som forskjellsbehandler barna sine (og ja, jeg har selv barn).

Jeg aner ikke hva du kan gjøre med situasjonen, men jeg hadde iallfall ikke lånt moren min flere penger. Kanskje du burde vurdere å kutte kontakten med henne i en periode?? Så kanskje hun innser hvordan hun har behandlet deg.. Evt så kan du jo prøve å skrive et brev til henne, siden å snakke med henne ikke fører frem. Kanskje tankene dine skrevet ned får henne til å reflektere litt?

Håper situasjonen bedrer seg for deg.

[AnonymBruker]

Hei TS,

Det er viktig at du står opp for deg selv nå, og ser at du er en fantastisk person som fortjener alt godt, uansett hvordan din mor har behandlet deg. Hun har opptredd urettferdig, men det er mulig hun ikke visste bedre. Kansje trodde hun at du var sterk nok til å bli behandlet slik.

Vær sterk, snakk ut med dine næreste, del og fortell om hvordan du har det. Ikke la noen synes synd på deg eller trykke deg ned ved å si åååå staaakars deg. Finn styrke i situasjonen. Vis din mor at du står opp for deg selv, og spør etter pengene hun skylder deg.

Ikke gi henne mere penger eller gjør tjenester uten at hun får anledning til å gi tilbake..Finn ut hvordan du kan legge opp til at DU blir lykkelig. Du er du og det er fantastisk flott..husk at du fortjener alt godt, og masse kjærlighet uansett hva slags ideer andre har plantet i hodet ditt.

[Gjest Constanze]

Jeg er selv eldstebarnet til min mor. Har en 3 år yngre søster. Min mor er yngst av tre søstre. Hun har alltid fordelsbehandlet min søster, da hun mener at min søster er så sart og jeg så robust. Har bare innfunnet meg med at slik er det, og egentlig er det ikke så ille å være robust, for du verden hva en robust person får til uten hjelp fra mamma.

Det kommer helt an på hva forskjellsbehandlingen går ut på. Hvis det betyr at hun tar noen telefoner for søsteren din fordi hun ikke tør selv så er det en ting - noe annet er det når de gir og kjøper masse til et av barna, mens det andre ikke får.

Når det er sagt så vil den såkalt "sarte" aldri bli mer robust hvis mor går foran og hjelper vedkommende med alle vanskelige ting. Hun burde heller hjelpe henne til å tørre selv ... men som sagt så vet ikke jeg hva forskjellsbehandlingen går på .

[barnehagetanten]

Det kommer helt an på hva forskjellsbehandlingen går ut på. Hvis det betyr at hun tar noen telefoner for søsteren din fordi hun ikke tør selv så er det en ting - noe annet er det når de gir og kjøper masse til et av barna, mens det andre ikke får.

Når det er sagt så vil den såkalt "sarte" aldri bli mer robust hvis mor går foran og hjelper vedkommende med alle vanskelige ting. Hun burde heller hjelpe henne til å tørre selv ... men som sagt så vet ikke jeg hva forskjellsbehandlingen går på .

Min søster har ikke angst eller noen andre lidelser, men hun er liten av vekst (ikke dverg, men 158 cm) mens jeg er 170 cm. Jeg var skolesterk, hun skolesvak. Jeg har mottoet: skal klare det, hun tviler på egne evner. Jeg har jobbet ved siden av skolen og flyttet for meg selv da jeg var 18 år. Hun bodde hjemme til hun var 24 år og hadde nok med studier. Jeg fullførte utdannelse, hun har ikke fullført. Vi eier begge to hus. Vi er begge gift. Vi har begge to barn. Hun har mye barnevakt, jeg ikke. Hun får mye økonomisk hjelp, jeg ikke. Hun jobber 50%, jeg 100%.

Men det jeg har fått til, har jeg klart selv og sammen med mannen min.

[Gjest BabyBlue]

Jeg får også høre den der "Du er eldre, selvfølgelig blir du behandlet annerledes." Noe man skal respektere og forstå. Men om det gir deg en følelse av å være mindre verdt i din mors øyne bør du snakke med henne om dette.

Jeg ser hvor mye mamma og pappa duller med de yngre søsknene mine i forhold til meg, og jeg ser selv hvor uavhengig og selvhjelpende jeg var på den alderen i forhold til de.

Jeg ser for meg at jeg flytter hjemmefra tidig, ganske enkelt fordi jeg klarer å ta vare på meg selv ganske bra.

[AnonymBruker]

Jeg får også høre den der "Du er eldre, selvfølgelig blir du behandlet annerledes." Noe man skal respektere og forstå. Men om det gir deg en følelse av å være mindre verdt i din mors øyne bør du snakke med henne om dette.

Jeg ser hvor mye mamma og pappa duller med de yngre søsknene mine i forhold til meg, og jeg ser selv hvor uavhengig og selvhjelpende jeg var på den alderen i forhold til de.

Jeg ser for meg at jeg flytter hjemmefra tidig, ganske enkelt fordi jeg klarer å ta vare på meg selv ganske bra.

[estrella]

Vet du hva? Jeg synes du skal drite i mora de, helt ærlig. Drit i henne. Ikke la henne bestemme hvordan du skal leve livet ditt, hva du skal bli eller noen ting. Ikke baser din lykke på hennes oppførsel.

Du har flytta ut, ikke sant? Dropp besøkene til henne. Ikke lån henne penger. Lev ditt eget liv, ha det gøy med studiene, med venner og den delen av familien som du trives i lag med.

Ikke tvil på dine egenskaper pga din mor. Det er hun som er dum i dette tilfellet. Kanskje din bror vil lykkes med studier og slikt selv, men helt ærlig? En person som har fått alt servert i fanget slik som han vil ha større problemer med å klare studiene. Der må en faktisk kunne være litt selvstendig. Noe du er. Ikke han.

Det kan kanskje være greit for din del, den psykiske siden av deg, å oppsøke hjelp. Ikke fordi det er noe galt med deg, men fordi du trenger noen som kan hjelpe deg med å bearbeide de tankene du sliter med i dag pga det du har opplevd.

Stå på! Du er smart, flink og perfekt slik som du er! Ikke la noen andre få bestemme over deg på denne måten!

[AnonymBruker]

Det kommer et punkt i de flestes liv hvor man må bestemme hvem man skal høre på. Og de fleste ender opp med å høre på de som bekrefter at man er bra som man er og som oppmuntrer deg til å bli den beste du kan være. Jeg tror du har kommet dit. Du må innse at foreldre ikke alltid har rett og slutte å søke bekreftelse hvor du ikke kan få den. Du kommer nok aldri til å slutte å håpe at du en gang skal få bekreftelse fra moren din, for sånn er man bare skrudd sammen.

Det er mange av oss eldre søsken som blir forskjellsbehandlet fordi de yngre er "trenger det", er "svake" eller hva slags unnskyldning man nå bruker. Og vi klarer oss fordi vi snur det til at vi er stolte av å klare oss selv, av selvstendigheten vår. Og så finner vi andre vi stoler på som gir den bekreftelsen vi trenger og bygger opp under selvfølelsen vår, i stedet for å undergrave den.

La din mor gjøre som hun vil og dulle med broren din. Hun gjør ham en bjørnetjeneste. Ta ansvar for ditt eget liv og lev det som best du kan. Se på svarene her og virkelig ta inn over deg at alle er enige med deg. Du har en heiagjeng!

[Gjest ¤Alena¤]

Det er sikkert flere med meg som etter å ha lest din historie er sjeleglade for å ikke ha blitt forskjellsbehandlet av foreldre. Jeg ser ærlig talt ikke logikken i at den eldste skal behandles annerledes enn yngre søsken. Det er da virkelig ingen automatikk i at den eldste er den sterke og uavhengige eller er mer tykkhudet, lurer veldig på hvor det der kommer fra.

Jeg ble forskjellsbehandlet av mine besteforeldre da jeg var det eldste barnebarnet. Som tiåring fikk jeg høre at jeg måtte jo bare forstå at jeg ikke fikk oppmerksomhet lenger nå som de yngre var kommet til, besteforeldrene mine var også strengere og mer reserverte i forhold til meg enn med de andre. Dette er selvfølgelig ikke i nærheten av din situasjon TS, men følelsen av å ikke være like bra som noen man i utgangspunktet skal stille likt med er veldig vondt.

Jeg forstår så godt at du vil ha din mors annerkjennelse, du har jo aldri fått den, men du ser at hun er i stand til å gi den til din bror. Men jeg kan bare gjenta andre her, drit i kjerringa..Hun ser ikke sine egne feil og du kan bare håpe at hun en dag innser at hun har behandlet deg dårlig. Inntil da kan du ikke bry deg om hva hun mener. Tenk på hva du vil og mener er rett, det er du som skal leve med dine valg så hennes mening er ikke noe verdt uansett.

[Gjest gjest]

Jeg må si at jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver her. Jeg har en 3 år yngre søster som alltid har vært mors gullunge. moren min gjør alt for min yngre søster, uansett hva det er. hun tørr ikke å si i mot henne. hun får alt hun vil ha. Alt fra klær, kinopenger, godteri, fritidsaktiviteter, reiser, ja alt mulig. her er det snakk om store summer. Jeg har alltid måtte betalt slikt selv. Jeg er jo størt så jeg har mer penger. Ja, noe rett i det, men slik har det alltid vært, uansett hvor gammel jeg har vært. men det er ikke bare penger søsteren min får. søsteren min er alltid den flinke, uansett. Jeg hjelper moren min med ting hun trenger hjelp til, men eneste jeg får tilbake er kjeft for noe annet jeg ikke har gjort som hun mener jeg burde gjort. søsteren min gjør aldri noe, men er uansett den flinkeste. Jeg føler ikke at moren min har noe til overs for meg. Ofte tenker jeg på at hun hadde ønsket at hun bare hadde fått et barn, og ikke meg. søsteren min har jo alltid fått det som hun har villet, og er derfor utrolig bortskjemt. hun viser ikke noe respekt over hodet ovenfor moren min, men alikevel forguder moren min henne. Begge to oppfører seg så utrolig frekt overfor meg, og moren min forsvarer søsteren min uansett hva det er. Jeg har bare lyst å komme meg unna de, bare jeg får spart opp litt penger. Jeg vet alle vil få det bedre uten meg. På grunn av dette har jeg vanskeligheter med å la folk komme inn på meg. hvis ikke familien min er glad i meg, hvem er det da? Jeg har bygd opp en mur rundt meg for å unngå å bli såret. Ting moren og søsteren min sier sårer meg veldig. Jeg holder det inni meg, men hender jeg gråter meg i søvn. Jeg har prøvd å snakke med moren min om dette, men hun synes ikke hun gjør noen forskjellsbehandling på oss. Jeg har lyst å bryte kontakten med de, men jeg vet jeg ikke klarer det, da de er de eneste jeg har i livet mitt. Ingen andre kommer innenfor muren min. hvis ikke en gang familien min vil godta meg, hvorfor vil andre gjøre det da?

[AnonymBruker]

Mamma ble også helt koko i hue da pappa døde, Mer enn vanlig altså. Nå har det gått en del år, og hun er mer tilbake til normalen igjen. Veldig deilig, selv om hun fortsatt er vanlig koko.

Først og fremst må du selvfølgelig slutte å betale for henne. Hun er voksen og må finne sine egne løsninger om hun sliter.

Og så må du finne en måte å slutte fred med at det har vært på denne måten for deg. For din egen del. Hun kommer aldri til å bli den mamman du hadde ønsket deg, eller kanskje trengt. Prøv å finne ut hva det er du egentlig ønsker deg av henne, og finn andre måter å dekke de behovene på i livet. Vær litt mamma for deg selv, og tillat deg å være litt svak ovenfor venninnene dine.

Tror ikke du skal forvente av mamman din at hun skal oppføre seg som en rasjonell voksen. Hvis du tenker på henne som en som er på det alderstrinnet du føler at hun er på, er det lettere å forholde deg til henne. Men det betyr ikke at du skal ta ansvar for henne. Det gjør det bare litt lettere når hun oppfører seg urimelig.

Hilsen en som skjønner hvordan du har det

[Meridian]

Hvordan er forholdet mellom deg og broren din? Kan du prate med han?

Hadde jeg vært deg hadde jeg brutt all kontakt med moren din ...

Du har flyttet hjemmefra og har venner?

Hva skal du egentlig med denne

såkalte moren din? Det finnes mange sånne mødre, og da tenker jeg at de som er i din situasjon må komme seg unna så fort de kan...

Du sier at du gjør det godt i studiet ditt, og at du klarer deg selv. Fortsett med det!

Så kommer du helt sikkert til å møte en snill kjæreste, som helt sikkert har en snill svigerfamilie som kommer til å a godt imot deg.