Vanskeligheter i forhold

[Gjest Rosa elefant]

Hei alle samme Jeg er en jente i begynnelsen av 20- årene som trenger sårt noen råd! Jeg har vært i et forhold med en snill mann som er noen år eldre enn meg, og han har virkelig hjulpet meg med absolutt alt og gjort meg til en bedre person (utrolig, men sant) Til tross for at mannen min er slik en mann skal være i et forhold (omtenksom, hjelpsom m.m), så sliter han litt med at han blir oversinna (ikke fysisk, men verbal) og han er fullt klar over det selv, og blir så lei seg når han ser at jeg blir trist av oppførselen hans. Likevel er ikke dette grunnen til at jeg skriver her på forumet, problemet er at han ikke klarer å ha noe med familien min å gjøre. Jeg forstår han, men jeg slites mellom "familiens forventninger" og min kjærlighet til han. Grunnen til hvorfor han ikke klarer familien min er pga deres utrolig frekke oppførsel (kan ta noen eksempler: moren min kastet han ut av MIN leilighet første gang hun traff han, søsteren og broren min har snakket stygt og fortalt løgner om han, men alle tre forventer nå at han skal legge alt bak seg og komme til dem). Jeg er glad i familien min nettopp fordi de er familien min, men jeg stoler ikke på dem (grunner jeg ikke skal gå inn på her).

Jeg elsker mannen min, og innerst inne ønsker jeg å fortsette med han, men føler en slags forventning fra familien om at jeg skal gå fra han, siden han ikke ønsker å ha kontakt med dem. Jeg føler at jeg slites i to Hva bør jeg gjøre? Skal jeg velge mannen min og ha det slik vi har hatt hittil: at jeg har kontakt med familien min, mens han er utenfor. Eller skal jeg velge familien min? Til slutt må jeg si at jeg vet at familien ikke er der for meg når jeg trenge det, desverre.

Håper på noen råd fra dere der ute:)

RosaElefant.

[AnonymBruker]

Hva var grunnen til at moren din hev han ut av din leilighet? Og at søsknene dine lyver om han? For en grunn er det vel?

Jeg har vært i noenlunde samme situasjon, og valgte mannen. Nå har vi vært sammen i 9 år, og det har gått seg til med familien. Det var søsteren min som var verst mot han, hun sier hun skulle unnskyldt seg til han for lenge siden, men hun gjør det ikke....

Han omgås familien min, foreldrene mine har aldri vært frekke mot han, men de trodde jo på det søsteren min sa om han de første årene. Han omgås søsteren min av høflighet, men ettersom vi bor langt unna, ser vi dem bare to-tre ganger i året.

Vi har fortsatt et veldig godt forhold, og jeg angrer ikke at jeg valgte bort familien i en periode. Som sagt har det gått seg til, men det tok et par år før jeg viste meg hos dem igjen.

[Gjest Rosa elefant]

Uten å gå så i detaljer, så kan jeg si at moren min desverre alltid har vært svært kontrollerende (aldri latt oss "ungene" bli voksne), så hun hadde nok et "anfall" av desperasjon da hun kastet mannen min ut av leiligheten, og søsknene mine "hev" seg på henne for å vise at de var helt enige i henne. Søsteren min har slitt i mange år med egne personlige ting, og hun har alltid vært flink til å prøve sitt beste å vise at andre er verre enn seg selv (at jeg f.eks er mer umulig enn henne). Jeg har prøvd å snakke med alle tre om hva de har gjort, men ingen av dem (bortsett fra broren min) evner å se si egen rolle i det vanskelige forholdet mellom dem og mannen min.

Mannen min har sagt at han han ha noe med familien min å gjøre etterhvert, men ikke nå, slik som ting er. Jeg føler selv at det beste er å velge mannen min, og heller la det andre komme etterhvert. Mener du dette er riktig?

[AnonymBruker]

Uten å gå så i detaljer, så kan jeg si at moren min desverre alltid har vært svært kontrollerende (aldri latt oss "ungene" bli voksne), så hun hadde nok et "anfall" av desperasjon da hun kastet mannen min ut av leiligheten, og søsknene mine "hev" seg på henne for å vise at de var helt enige i henne. Søsteren min har slitt i mange år med egne personlige ting, og hun har alltid vært flink til å prøve sitt beste å vise at andre er verre enn seg selv (at jeg f.eks er mer umulig enn henne). Jeg har prøvd å snakke med alle tre om hva de har gjort, men ingen av dem (bortsett fra broren min) evner å se si egen rolle i det vanskelige forholdet mellom dem og mannen min.

Mannen min har sagt at han han ha noe med familien min å gjøre etterhvert, men ikke nå, slik som ting er. Jeg føler selv at det beste er å velge mannen min, og heller la det andre komme etterhvert. Mener du dette er riktig?

Med min erfaring og mitt ståsted, med et lykkelig 9 år langt forhold, så mener jeg det er rett å velge mannen. Hvis han er så bra som du sier.

Det er forresten veldig bra av han at han kan se for seg at han kan ha noe med familien din å gjøre etterhvert.

Han ble nok selv veldig såret av deres oppførsel, så jeg skjønner at han trenger tid før han vil ha noe med dem å gjøre...

Det er jammen ikke lett å finne en bra mann, så har du først funnet en, så hold på han

Familie er familie, men både du og dem har egne liv utenom. Etterhvert blir det livet utenom den opprinnelige familien som blir viktigst, for du danner jo selv en familie med mannen du har valgt. Enten dere får barn eller ikke, så blir jo dere en enhet etterhvert som tiden går.

[Gjest Awsome]

I den situasjonen trur eg at eg hadde valgt mannen.

[Gjest Rosa elent]

Tusen takk for svar, dere aner ikke hvor mye det hjelper! Har tenkt som AnonymBruker skriver, at det er vanskelig å finne en bra mann, og at jeg burde holde fast i han. Spesielt på bakgrunn av mine tidligere negative erfaringer med menn. Han jeg er sammen med nå er helt en annen type, og vet ikke hva godt han kan gjøre for meg. Men at han ikke klarer å ha kontakt med familien min pga deres sårende oppførsel, og han føler han går i mot seg selv om han skal tvinges til å ha noe med disse tre nevnte menneskene å gjøre. Jeg forstår han som sagt, men alle har nok vært borte i forventningene om at man skal ta med mannen på besøk hit og dit - nå kommer jeg alltid alene. Jeg syntes det er helt greit, men føler at familien min "ser stygt på meg".

Føler at det er riktig å velge mannen innerst inne, og vi har jo snakket om å bli en familie. Desverre gikk det galt første gangen, men han ønsker å prøve igjen.

RosaElefant.

[kindelvev]

Jeg sier meg bare enig i med de andre her jeg. Jeg synes du skal velge mannen din. Det er bedre at du er lykkelig i din hverdag med mannen din. Enn at du har ett relativt godt forhold til familien din, og blir gående å lure på hvordan det kunne ha blitt hvis du ikke hadde valgt familien. Litt rotete skrevet, men du skjønner sikkert hva jeg mener. Noen ganger så må bare familie få være familie - også må de ordne opp i sine problemer og ikke minst godta at du er en selvstendig person med ett eget liv.

Velg slik at du har det bra. Det er det som er viktigst! Lykke til!

[I Grosny]

Mannen din elsker deg og støtter deg. Mot alle odds (svigermorodds).

Svigermødre er en trussel mot mange ekteskap, og er ett samfunnsproblem.

Hvis du bytter han ut, kan du risikere å få en som ikke klarer dette svigermorderiske presset, og plutselig blir du alene og forlatt, fordi det finnes alltid damer med kulere svigermødre.

[Gjest Rosa elefant]

Kindelvev: Det er så sant det du skriver:)

I Grosny: Måtte smile av kommentaren din, for det stemmer ganske så godt:) Har erfaring med å være sammen med en tøffel av en mann tidligere, og han gjorde alt familien min sa osv til tross for at de ikke var superbegeistret for han. Selvfølgelig ble det slutt mellom oss, og han fant seg en ny.. Har i grunn vært fint å ha en mann som er sterk nok til å stå i mot "mas" fra familien min (har hjulpet meg mot selvstendighet).