Hvor langt skal man egentlig ”skåne” ungene?

[Gjest TS]

Jeg har lest mange tråder her på kg angående samliv, samlivsbrudd, verning av barna etc. Og jeg er fullstendig enig om at barna skal ikke blandes inn i foreldrenes uenigheter og eventuell bitterhet. Som ”forsmådd” kvinne med to barn og en x som valgte å pkt 1) være utro 2) lyge om det når han blei ferska og 3) til sist forlate oss har det siste året vært tøft å komme igjennom. Jeg har etter beste evne forsøkt å ikke la barna komme i noen form for lojalitetskonflikt, ei heller har jeg snakket stygt om deres far eller hans nye samboer til dem. Selv om jeg må innrømme at det til tider har vært tungt. Men tanken på at de er uskyldige oppi all denne dritten og at de er glade i sin far har fått meg til å besinne meg. Det er jeg glad for i dag.

Men hvor langt skal man egentlig gå for å ”verne” far i barnas øyne når det kommer til det praktiske og avtaler som ikke blir overholdt? Når han fortsatt oppfører seg som om vi var en familie hvor mor skal holde oversikten, ordne alt osv?

Bare noen eksempler:

- Han roter nesten alltid til når det gjelder klokkeslett og datoer. Det medfører enten at barna sitter å venter på han når de skal hentes eller at de blir levert for sent slik at de ikke rekker avtaler de har gjort.

- Mye av det som tas med til far ”forsvinner”, det være seg leker, klær, spill etc

- Når vi avtaler oss i mellom hvem som skal anskaffe hva (skriftlig avtale) så ”glemmer” far hele tiden å kjøpe det han skal

Jeg er lei av å kjøpe ting som blir borte, jeg er lei av å erstatte ting jeg allerede har kjøpt èn gang, jeg er lei av at barna mangler utstyr som far skulle kjøpe, jeg er lei av å ikke kunne stole på hente/leveringstidspunkt (krøller til min og barnas hverdag) osv.

Far har aldri involvert/interessert seg for slike praktiske ting, men da vi bodde sammen merket ikke barna noe til det siden jeg hele tiden ordnet opp. Når nå far har ansvaret for enkelte ting og fortsatt tror jeg er en tjener for han kommer dette mer tydelig fram for ungene. Og når far da ikke gidder/prioriterer/evner/ønsker (pick your choise) å følge opp – hvor mye skal jeg egentlig gjøre for å dekke over? Er det ikke like greit at barna ser at far gjør andre prioriteringer? Jeg opplever faktisk at barna begynner å skjønne dette, de tar ikke lenger med seg yndlingslekene sine, bøker, spill de er redde for etc med til far. De gir faktisk uttrykk for at de setter pris på at vi har et ryddig og oversiktig hjem, at jeg til enhver tid vet hvor ting er, at jeg holder løfter jeg har gitt osv.

Når nå vinteres står for døra er det en del som skal anskaffes og jeg har kjøpt det jeg skulle ihht avtale. Far har ikke kjøpt det han skulle... Så hva gjør man da? Kjøper jeg det selv (blir dyrt) eller sier jeg til barna at ”det får dere snakke med far om ”? Barna må faktisk ha f.eks sko!

Jeg begynner faktisk å helle til det siste… Og til sist; barna er 10 og 14 år gamle.

[Ava Mae]

Jeg skjønner at du er både sliten og frustrert, jeg ville vært det selv jeg. Er du rask ute med å kjøpe det som far går i manko på å ordne? Har du for eksempel forsøkt og ikke handle inn det som etter avtalen er fars jobb og sett hva som da skjer? Skjønner han at han da er nødt til å stille opp eller blir barna gående uten? Det kan rett og slett være at du er så raskt på pletten at far ser sitt snitt i å slippe unna fordi han vet at ungene ved neste besøk har fått det han i utgangspunktet skulle handlet til dem.

[AnonymBruker]

Det jeg lurer veldig på her er hvordan ting forsvinner hjemme hos far. Barna er 10 og 14 og burde ha en viss kontroll på hvor det har blitt av tinga eller i det minste huske hvor de kan ha lagt det selv. Det er vel lite sannsynlig at far stjeler tinga deres :klø:

I den alderen skjønner de mye selv og bør vel ikke skånes på samme måte som da de var 4 og 8, men du bør ikke å fremheve det negative heller.

[Gjest regine]

Det er ikke ditt ansvar å oppdra far.

Det er heller ikke ditt ansvar å dekke over fars prioriteringer for barna.

Ikke det at du trenger å snakke stygt om far el. men du trenger ikke å skjønnmale hans forsentkominger/glemminger etc. Det går an å si at du ikke vet hvorfor pappa gjør slik eller sånn/ikke gjør et ene eller det andre. Det er et poeng at du lar barna forstå at de kan være frustrerte over hans oppførsel, samtidig som du ikke snakker stygt om han. (Som sagt "ja det er dumt, men jeg vet ikke hvorfor han gjør xxx)

Lær ungene at de selv må passe på sine ting. De ser jo allerede at de ikke kan ta med en del ting, hjelp dem da til selv å holde oversikten.

Ha is i magen ifht innkjøp, vent lenger enn du egentlig ville gjort, og minn han på det (sms ol?) når barna skal dit. Evt. kan du si at barna får spørre far om det (den siste kan være vanskelig, fordi det i noen grad går utover barna).Samtidig: hvis du hele tiden gjør det HAN skulle gjort lærer du barna at det er greit å være ansvarsløs. (i tillegg til at dere får mindre penger til hyggelige ting).

Hvis han ikke kommer når han skal hente: neivel, da er andre planer i verksatt, så da kan det tenkes at han ikke får hente.

Det er noe med at FAR må se konsekvenser av sine manglende handlinger. Jeg antar at barn som blir sittende å vente/ikke blir levert når de skal etterhvert blir desillusjonerte, og faktisk ikke ønsker å prioritere venting (og i siste instans samvær på fars premisser) foran å gjøre det de hadde tenkt.

Det er selvsagt bra at du ønsker at barna skal ha et godt forhold til faren - men i siste instans er det faktisk hans ansvar å få til, ikke ditt. Og det er ingen mening i at du skal slite deg ut for å få han til å ta dette ansvaret.

[Gjest TS]

Jeg skjønner at du er både sliten og frustrert, jeg ville vært det selv jeg. Er du rask ute med å kjøpe det som far går i manko på å ordne? Har du for eksempel forsøkt og ikke handle inn det som etter avtalen er fars jobb og sett hva som da skjer? Skjønner han at han da er nødt til å stille opp eller blir barna gående uten? Det kan rett og slett være at du er så raskt på pletten at far ser sitt snitt i å slippe unna fordi han vet at ungene ved neste besøk har fått det han i utgangspunktet skulle handlet til dem.

Nei, jeg er ikke rask ute med å kjøpe nytt. Hvis det er noe som blir gjenglemt hos far og som barna trenger i tiden fram til de skal til han neste gang så etterlyser jeg det. Får gjerne til svar at han kommer innom med det neste dag. Kommer ikke innom neste dag. Etterlyser igjen. Da er svaret ofte at det ligger i båten, på hytta, til vask... men at han skal komme med det til helga. Helga går og ingenting kommer. Så min frustrasjon går da ut på at i mellomtiden mangler barna dette, det kan være turnsko, badedrakt, ei skolebok, kosebamsen, termosen, yndlingsbuksa, etc.

Når det gjelder å kjøpe ting vi har blitt enige om har nok jeg (dessverre) flere ganger valgt å kjøpe ting som vi var enige om at far skulle kjøpe. Fordi det er leit å se at barna ikke har ting de trenger i hverdagen, man vil jo det beste for barna. Men det har faktisk toppet seg litt nå i det siste med disse vinterklærne. Ungene vokser jo og trenger stadig nye klær. Avtalen var at jeg skulle kjøpe vinterjakker/bukser og at han skulle kjøpe vintersko. Og nå er faktisk vinteren nesten kommer her vi bor og barna går ennå i joggesko.... Jeg kan bare ikke la dem gjøre det lenger, men samtidig irriterer det meg at far nok en gang "slipper unna". Derfor har jeg faktisk lyst til å la barna bli oppmerksom på at far ikke stiller opp, at avtalen var at han skulle kjøpe dette til dem og at han velger å la være. Og for å si det; det har ingenting med hans økonomi å gjøre - han har råd til å kjøpe sko til dem.

[Gjest Gjest]

Siden ungene dine er så store så ville jeg tatt de med på "råd".

De er ikke dummere enn at de vet at du er irritert på faren og at dere ikke samarbeider ordentlig, men i stedet for å fortsette å irritere deg over han og forsøke å "oppdra" han (eller få han til å samarbeide som man kaller det på voksenspråk), så bare kutter du hele prosjektet.

Fortell ungene at du har sett deg lei på at pappaen ikke klarer å holde tiden, at tingene deres forsvinner hos han og at han ikke holder løftene sine. Fortell at du har forsøkt å "beskytte" han og gjøre livet deres enklere ved å dekke over feilene hans, men at du i fremtiden ikke kommer til å gjøre det lengre.

Han er en voksen mann og han gjør det han gjør nå fordi han kan og fordi han hele tiden slipper unna med det.

Om han nå etterhvert opplever at ungene blir drit sure på han for at han forpurrer planene deres og fordi han roter bort tingene deres så er det en wake up call som han ikke har fått før. Han driter vel mest i hva du sier, men om ungene sier det så vil det gå rett i hjertet på han.

La han ta konsekvensene av hva han gjør. Det er ikke din jobb å glatte over det ovenfor ungene. Om de må gå uten gymtøy (for å ta et eksempel) i en måned for at pappa glemmer å kjøpe så er det faktisk noe de må ta med han og ikke med deg. Enig i at det er kjipt å se ungene slite, men når skal du slutte å ha kontroll med to familier??

[Gjest TS]

Det jeg lurer veldig på her er hvordan ting forsvinner hjemme hos far. Barna er 10 og 14 og burde ha en viss kontroll på hvor det har blitt av tinga eller i det minste huske hvor de kan ha lagt det selv. Det er vel lite sannsynlig at far stjeler tinga deres :klø:

I den alderen skjønner de mye selv og bør vel ikke skånes på samme måte som da de var 4 og 8, men du bør ikke å fremheve det negative heller.

Til en viss grad enig. Men i det hjemmet er det to barn til som er yngre enn mine varn + deres mor som jeg utfra mine barns beskrivelse ikke har så veldig kontroll på huset (merker dere litt skadefryd her.. )

Tror nok ikke at far stjeler tingene, men at andre "låne" er nok ikke usannsynlig. Uansett anser jeg han som den ansvarlige og mener han får ha såpass kontroll at ting blir returnert.

[AnonymBruker]

Herregud, man må da kunne forlange at så store barn passer litt på sine egne ting! Alt er da ikke far sin skyld. Hva med å lære barna litt ansvar?

[Gjest TS]

Herregud, man må da kunne forlange at så store barn passer litt på sine egne ting! Alt er da ikke far sin skyld. Hva med å lære barna litt ansvar?

Du mener kanskje at 10 åringen skal kjøpe sine egne sko også?

[AnonymBruker]

Du mener kanskje at 10 åringen skal kjøpe sine egne sko også?

Hvordan fikk du passe på tinga til å bli kjøpe? :klø:

[Gjest TS]

Hvordan fikk du passe på tinga til å bli kjøpe? :klø:

Hadde du giddet å lese hovedinnlegget så hadde du sett at det er en todelt frustrasjon fra min side:

1) Ting "forsvinner" hos far eller kommer tilbake etter gjentatt masing

2) Far kjøper ikke ting til barna som vi (skriftlig) er blitt enige om.

Det hele dreier seg vel rett og slett om min frustrasjon over fars ansvarsfraskrivelse når det gjelder å innse at han som far har visse forpliktelser og krav til oppfølging på det praktiske plan

[AnonymBruker]

Hadde du giddet å lese hovedinnlegget så hadde du sett at det er en todelt frustrasjon fra min side:

1) Ting "forsvinner" hos far eller kommer tilbake etter gjentatt masing

2) Far kjøper ikke ting til barna som vi (skriftlig) er blitt enige om.

Det hele dreier seg vel rett og slett om min frustrasjon over fars ansvarsfraskrivelse når det gjelder å innse at han som far har visse forpliktelser og krav til oppfølging på det praktiske plan

Har lest hovedinnlegget ditt. Jeg kommenterer ikke at far ikke kjøper ting, jeg kommenterer at barna roter bort tinga sine og du skylder på faren når du egentlig kan forlange av såpass store barn at de passer litt bedre på sine egne ting!

[mac84]

Ift kjøping av nødvendige ting--hva med å få far til å overføre penger til det dere har blitt enige om å kjøpe til barna? Om han allikevel ikke kjøper det han skal og du må dra ut og gjøre det i stedet, så bør han i det minste betale for det. Ikke at det er noen god løsning, da far egentlig burde ta litt ansvar, men da slipper i hvertfall du å ta alt det økonomiske alene...

[Gjest Spinell]

Jeg vet ikke om det vil løse problemet deres, men hva om du og faren kommer til enighet om at det er du som har ansvar for alle innkjøp av ting til barna, også ting som skal være igjen hos far? Dere må selvsagt komme fram til en sum som far må betale for dette. Deretter får barna ha to separate sett av ulike ting; ett hos deg og ett hos far.

Jeg tenker at dette vil skåne barna for deler av lojalitetskonflikten, det vil spare deg for mye irritasjon, mas og bruk av ukonstruktiv energi, og fordelen for far er at han slipper å konsentrere seg om ting som han tydeligvis har svært tungt for å huske.

Tidspunkter og datoer er litt verre, men de fleste voksne mennesker legger jo inn avtaler på mobilen med alarm i god tid. Det skulle kanskje være oppnåelig for ham også?